Marxismens program og populismens

Av Ukjent forfatter

Nr 3-4 1972

Å behandle dagens norske populister som en monolittisk enhet ville være i motstrid med virkeligheten. I dette nummeret av Røde Fane har vi gått til felts mot visse teoretikere som har, forsøkt å stille opp et populistisk program i motsetning til marxismen. Vi har, forsøkt å vise at deres «teorier» er uholdbare og vi har kritisert enkelte klart reaksjonære trekk ved dem.

Men den store massen av de som kaller seg populister i Norge i dag, gjør det ikke fordi de slutter seg til helheten i disse «teoriene». For dem er populisme et begrep som omfatter en del progressive standpunkter, «grasrotbevegelse». og som samtidig avgrenser seg fra kommunismen, som de frykter. Blant dem hersker det en oppfatning om at populistene har et bedre program enn marxismen på flere områder.

De to viktigste stikkordene her er økologi og landsbygda. Dessuten har mange populister fått det for seg at marxist-leninistene ønsker å diktere massebevegelsene og ikke ønsker et demokratisk liv på grunnplanet.

I tillegg er de fleste populister mer eller mindre erklært mot monopolkapitalen og imperialismen og for frigjøringsbevegelsene, spesielt FNL.

Til det siste punktet er det å si at det er viktige progressive trekk som vi marxist-leninister bare kan gi populistene ros for. Det er standpunkter der marxist-leninistene i sin tid sloss nærmest alene på skansen mot en massiv propaganda.

At fronten i dag er betydelig breiere og at anti-imperialisme er sjølsagt for enhver som vil kalle seg progressiv, viser bare at kampen har båret frukter. Enhet i disse spørsmålene viser dessuten at det er grunnlag for felles kamp i framtida av de progressive kreftene i Norge mot imperialismen og monopolkapitalen.

I analysen av imperialismen og monopolkapitalen er det ikke populismen, men marxist-leninismen som går i bresjen. Vi har påvist at populisten Sætra verken fatter de grunnleggende motsigelsene i kapitalismen eller er istand til å forstå fullt ut hva imperialisme er for noe. I stedet for å lære av Marx, kaster han Marx til side og ender opp sammen med presten Malthus og borgerlige samfunnsforskere. I stedet for å sette seg inn i Lenins teori om imperialismen, lager han et eget uvitenskapelig «system» som blant annet retter seg mot arbeiderklassen. Som teori for kampen mot imperialismen og monopolkapitalen hever derfor marxismen-leninismen seg høyt over populismen. En populist som ønsker å skaffe seg en analyse av folkets hovedfiende og rettleiing i kampen mot den, bør derfor vende seg til marxismen-leninismen og ikke til de populistiske «teoretikerne».

Når det gjelder økologi, natur- og miljøvern, så har populistene rettet en kritikk mot de norske marxist-leninistene som deler seg i to. En del av kritikken er riktig, fordi det er sant at marxist-leninistene ikke har vært aktive nok i perioder til å ta opp disse spørsmålene.

En del av kritikken er også veldig feilaktig. Fordi den går ut på at vi ikke har noen analyse av disse spørsmåla, og at vi ikke tar hensyn til dem i vår politikk.

I en artikkel i dette nummeret har vi forsøkt å sammenfatte vår analyse av økologiske spørsmål. Der har vi bl.a. påpekt uvitenskapeligheten i en del populisters syn på økologien. Vi har dessuten i årevis pekt på forgiftning og forurensningene på arbeidsplassene. Vi har imidlertid ikke vært villige til å stille miljøvernspørsmål over klassekampen slik Sætra gjør. Det vi gjør er å gjøre dem til en del av klassekampen.

Kampen for livsmiljøet savner i dag sentrale paroler. Vi skal ikke late som vi har funnet «de vises stein», men vi vil rette oppmerksomheten spesielt mot to forhold:

1. Når det gjelder ressursene, så er Sætra spesielt bekymret for lagerressursene (se definisjon i artikkelen om økologi). Vi vil imidlertid rette oppmerksomheten på forgiftinga, ødelegginga av kretsløpsressursene. I den grad en virkelig kan snakke om økokatastrofe er det på dette området, og det er her hvor det også skulle kunne gå an å reise en framgangsrik kamp på kort sikt.

2. Spørsmålet om lagerressurser er i første rekke et spørsmål om å verne dem mot imperialistisk rovdrift, f.eks. bekjempe utenlandsk tjuveri av norsk olje osv. Mulighetene til å oppnå resultater skulle også her være til stede i en verden som er preget av at de anti-imperialistiske kreftene er på frammarsj.

Et langsiktig program for å løse miljøspørsmåla har marxist-leninistene i høyeste grad. Når et land som Kina med langt, dårligere utgangspunkt har hatt så stor framgang med å lose disse spørsmålene under sosialismen, skulle forutsetningene ligge vel så bra til rette i Norge, bare folket får kastet av seg monopolkapitalen og innført sosialismen. Forebyggende tiltak mot forurensninger, allsidig produksjon og anvendelse av avfallsstoffer, som er uprofitabelt for kapitalen, vil bli fullt ut mulig under samfunnsmessig planlegging.

Når det gjelder landsbygda, så har populistene i realiteten verken noe kortsiktig handlingsprogram eller noen realistisk strategi. Kooperasjon er deres svar, og det løser ikke mye. Vi har vist at det ikke løser spørsmålet om maktovertakelsen, spørsmålet om hvordan monopolkapitalen beseires. Men løser det bygdefolkets mest brennende behov i dag?

Nei, for produksjonssammenslutning loser ikke de mest overhengende problemene. En kooperasjon kan ikke møte en utpanting. Den kan heller ikke hanskes med statens overgrep i form av nedlegging av kommunikasjon og servicetiltak. Det er heller ikke kooperasjon som gjør det mulig å tvinge fram en vei eller sikre en skole. Til dette trengs kamporganisasjoner, som er bygd opp etter frontprinsippet.

Med slike organisasjoner på landsbygda vil tvangsauksjoner kunne stanses. Slike tiltak som lokale generalstreiker o.l. som har vært oppe i enkelte bygder for å sikre veier og skoler vil kunne bli fullt ut mulig og vil kunne gi resultater. Vi mener at det viktigste for bygdefolket er å bygge opp slike fronter og finne fram til slike kampformer. Formen for organisasjon osv.. må løses under marsjen. Enhet med arbeiderklassen må være ledetråden for politikken.

En sosialistisk revolusjon vil legge grunnlaget for å løse bøndenes problemer. Det er med en sosialistisk stat i ryggen at bevegelser for kooperasjon på landsbygda vil blomstre. Det er slik de mest avsidesliggende og tungtdrevne bruk vil kunne få full nytte av moderne landbruksteknologi uten å ruinere seg.

Når så bøndene bestemmer seg for kollektive eiendomsformer vil de se hvordan produktiviteten skyter i været. Her snakker vi ikke om luftslott. Det er nemlig slik det har gått på den kinesiske og albanske landsbygda.

Også motsigelsen mellom by og land som kapitalismen gjør mer og mer fordervende, vil en sosialistisk revolusjon legge grunnlaget for å løse. Dette er knyttet til hevinga av produktiviteten på landsbygda og økning av de sosiale og kulturelle tiltaka. Med de enorme investeringene som monopolene i dag gjør i de store byene til sin administrasjon o.l. er det lett å påvise at det norske samfunn lett kan skape det økonomiske grunnlaget for en slik politikk, så snart makta er tatt fra de samme monopolene og ligger trygt i arbeiderklassens hender.

Oppfatninga om at marxist-leninistene ikke ønsker grunnplansorganisering er å sette tingene på hodet. Det har alltid vært vi som har krevd grunnplansorganisering. Det er aldri vi som har hevdet at «demokrati i fronten er absurd», slik KU skrev i sin tid. Vi er virkelig helhjertet for ekte folkelig organisasjoner med et virkelig demokrati. Og vi er ikke bare for det på kort sikt, men vi er også for at den sosialistiske staten som skal bygges opp etter revolusjonen, må bygge på folkelig masseorganisasjoner.

Vi er dessuten uttrykkelig mot å lede massene eller deres organisasjoner på byråkratisk måte. Den eneste kommunistiske måten å lede massene på er gjennom overbevisning og en riktig politikk. Det har hendt at flere av våre kamerater har brutt med dette prinsippet. Marxist-leninistene har også feil, som andre mennesker, men det gjør ikke den kommunistiske måten å lede på mindre riktig. I slike tilfeller får vi gjerne kritikk og tilegner oss etter ei tid kritikken.

Oppsummeringsvis: marxismen-leninismen har ikke bare en mer helhetlig og riktigere analyse av samfunnet enn populismen. Den står også over populismen på de områder hvor de populistiske «teoretikerne» har hevdet populismens fortrinn. Og de norske kommunistene med MLG som kjerne har et klarere og mer konkret handlingsprogram for de progressive massene i dette landet.