Gnist

Hvorfor har vi skole?

Av Maren Rismyhr

2009-04

Maren Rismyhr er lærer.

Hvorfor har vi egentlig skole? Alle må jo gå på skole for å lære, vil de fleste svare. I mange år sto det i grunnskoleloven at skolens formål var å gi barna «god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølstendige menneske i heim og samfunn.»(1) I dag kreves 13 års grunnopplæring, og de siste ti åra har vi hatt felles opplæringslov for grunnskole og videregående skole. Loven sier:

«Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring. »(2)

Videre skal elever og lærlinger «utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.»(3) En får inntrykk av at skolen skal hjelpe foreldrene med å gi barna ei god plattform for et godt liv i samfunnet. I denne artikkelen vil jeg se bak noen av disse fine orda.

Hva slags samfunn har vi?

I 13 år skal barn og unge gis grunnopplæring og klargjøres for yrkesvalg og deltaking i samfunnet. Samfunnets materielle basis former skolen. Som marxister vet vi at de materielle forholda menneskene lever under, er med og bestemmer tankene og idéene våre. Hvordan produksjonen i samfunnet er organisert, hvilke produksjonsmidler, redskaper og råstoffer samfunnet rår over, og hvordan menneskenes og klassenes forholder seg til hverandre i produksjonen, legger grunnlaget for utforminga av samfunnets institusjoner, hvor skolen er en av de viktigste.

Vi lever i et klassesamfunn. Det er riktignok temmelig tilslørt. Mange vil ikke se det, sjøl om den rikeste overklassen er mer synlig nå enn for noen tiår siden. Fattigdomsproblemet er heller ikke vanskelig å få øye på. Vi lever i et av verdens rikeste land, et høyt utviklet kapitalistisk samfunn, hvor staten, som største kapitaleier, fører en imperialistisk politikk. (Når jeg i denne artikkelen omtaler «samfunnet», eller «samfunnet vårt», er det underforstått at jeg mener det kapitalistiske samfunnet.) Når ungdommene har fått «innsikt» og «holdninger» som godtar dette, da er de blitt gagnlige mennesker. Når deres opplevelse er at døra står åpen mot framtida og verden for den som står på og vil noe, da er skolens målsetting på mange vis oppfylt.

Skolen – en viktig samfunnsinstitusjon

At skolen er en viktig samfunnsinstitusjon, kan det ikke være tvil om. Trass i effektivisering og sparetiltak brukes enorme summer innen skoleverket. Vi trenger stadig mer utdanning. Etter mange år med sjuårig folkeskole ble obligatorisk niårig grunnskole innført på 60-tallet. I 1997 kom 6-årsreformen, og grunnskolen ble utvidet til ti år. I dag er det nærmest umulig å få fast arbeid med bare tiårig grunnskole, og grunnopplæringa er utvidet til 13 år med tre års videregående skole.

Høsten 2008 var det 614 000 elever i grunnskolen. Av de om lag 64 000 elevene som gikk ut av grunnskolen våren 2008, startet 96 prosent i videregående opplæring samme høst. I 2008 var 91 prosent av alle 16–18-åringer registrert i videregående opplæring. Om lag 230 000 gikk i videre gående skole per oktober 2008(4). Dette gir store offentlige utgifter til bygninger og utstyr, men enda mer til lønnsutgifter til de ansatte. Lærere og assistenter i grunnskolen utgjorde i forrige år 56 000(5) årsverk, mens lærerne i videregående utgjorde nærmere 23 500(6) årsverk samme år. Grunnskolesektoren tar ofte største biten av kommunebudsjettet i en kommune.

I Norge har vi fortsatt en offentlig grunnskole for alle, og bare 2 % går i private skoler. Enkelt-kapitalister kan ikke drive grunnopplæring for hele barne- og ungdomskull, eller utdanne arbeidskraft til egen bedrift helt fra bunnen av. Det vil ikke lønne seg. Uprofitable oppgaver, som er helt nødvendige for summen av kapitalister i samfunnet, men som ikke lønner seg å drive for den enkelte kapitalist, overlates til offentlig sektor.

Fra de nyliberalistiske idéene begynte å slå gjennom på 80-tallet, er offentlige virksomhet forsøkt splittet opp mindre enheter og konkurranseutsatt. Private har overtatt deler av offentlig virksomhet som kan gi profitt. De vil også gjerne inn å ta profitable biter i skolen. Som kjent fikk Kristin Clemet gjennom en privatskolelov som skulle gjøre dette mulig. Denne loven ble seinere modifisert ved regjeringsskiftet i 2005, slik at det ikke skal være lett å ta ut profitt.

Skolens samfunnsmessige funksjoner

Det offentlige bruker store ressurser på skolen, men hva er egentlig skolens samfunnsmessige funksjoner? Jeg har prøvd å vise det i skjemaet under. Jeg skal deretter forsøke å utdype det figuren under viser.

Et sted hvor barn og unge kan være

Samfunnet og arbeidskjøperne trenger arbeidskraft. Pris- og lønnsnivået er slik at en familie trenger to inntekter for å klare seg brukbart økonomisk. Når vi ser bort fra eierklassen, er det underforstått at alle arbeidsdyktige voksne skal være lønnsarbeidstakere. Så lenge vi er organisert i kjernefamilier og eneforsørgere, og de aller fleste bor i egen bolig, vil det oppstå et akutt behov for barnetilsyn mens foreldrene er på jobb. Det er lett å forstå at det raskt ville blitt kaos om landets over en million barn og unge hele dagen skulle gå uten voksentilsyn. Barnehage og skole er institusjoner som har ansvar for barna mens de voksne er på arbeid.

Retten til barnehageplass er lovfestet

Behovet for heldagsplasser er stort. Dette behovet blir ikke mindre når barna begynner på skolen. Behovet oppleves først og fremst av den enkelte familie. Men så lenge det trengs arbeidskraft i full jobb, er dette også et samfunnsmessig behov. Derfor har vi fått skolefritidsordningen. Den er populær, men ordningen er i de fleste kommuner priset så høyt at de med dårligst råd ikke kan bruke den.

Så lenge samfunnet krever at de fleste voksne er i arbeid, har skolen en oppbevaringsfunksjon. Hvem som skal betale, og hvor bra dette tilbudet skal være for barna, blir et klassekampspørsmål. Barn bør være sikret skikkelig mat, lekemuligheter, fritidsaktiviteter og annen omsorg mens arbeidet krever foreldrenes tid, og ingen skal stenges ute av økonomiske grunner.

Det kapitalistiske samfunnet

Før vi ser skolens hovedfunksjon, som jeg mener er å kvalifisere og sortere arbeidskrafta samfunnet trenger, skal vi kort repetere hvordan produksjonen er organisert under kapitalismen. Vi har en eierklasse som eier produksjonsmidlene, det vil si fabrikker, maskiner, teknologi og råstoff. Dette skal ved hjelp av menneskelig arbeid omdannes til varer som kan selges på markedet. Til det trengs arbeidskraft. Arbeideren selger arbeidstida si til eieren og får lønn i bytte. Marx har lært oss at det er arbeideren som skaper verdi gjennom produksjonen. Men lønna arbeideren får er bare en del av denne verdien. Merverdien går til kapitalisten og danner grunnlaget for profitten, som kapitalisten igjen kan investere i nye produksjonsmidler. Det viktigste i vår sammenheng er at vi har et klassesamfunn hvor det store flertall skal bli lønnsarbeidere, og for å bli det, trenger de utdanning.

Skolen disiplinerer og forbereder på arbeidslivet

Fra industrialismens barndom vet vi at det måtte tvang til for å gjøre menneskene til lønnsarbeidere. Også i dag er det en omfattende lærings- og sosialiseringsprosess mennesket skal gjennom for å komme i arbeid. Fra å være et lite barn som hyler ut sine egoistiske behov, skal du i voksen alder være disiplinert til av egen vilje å la deg vekke tidlig om morgenen, tørne ut i grålysningen, gå til en slitsom og kanskje både kjedelig og helsefarlig jobb. Etter jobben skal du kanskje kjempe deg til ståplass på en full buss, eller sitte fast i rushtrafikk før du igjen er hjemme. Har du barn, må du innom barnehage og kanskje også innom butikken med ett barn i handletralla og ett ved siden av. Så må du hjem for å lage middag og ta deg av barn med lekser, kjøring til aktiviteter og legging før voksenlivet kan begynne.

Den som har sett ei barnehageavdeling med 17 unger utfolde seg i fri lek, kan ha vanskelig for å forestille seg de samme ungene pluss 13 til sitte rolig på plassen sin i et klasserom med bok og blyant foran seg bare ett år seinere. Her er mye som skal øves inn: passe klokka, komme tidsnok, stå og gå på rekke, sitte rolig, ikke snakke, rekke opp hånda, vente på tur, gjøre lekser, gjøre oppgaver, gjøre det læreren sier, være flittig og nøyaktig. Barna har vendt seg til dette lenge før de går ut av grunnskolen. Vi kan slå fast at skolen har en disiplineringsfunksjon. På denne måten er skolen med på å tilpasse til det voksne livet.

Samfunnet trenger mange slags arbeidskraft

Produksjonsmidlene er i stadig utvikling på grunn av konkurransen under kapitalismen. Norge er et lite, men høyt utviklet kapitalistisk land. Produksjonen er samtidig avhengig av en stor offentlig sektor som tar seg av infrastruktur, administrasjon og annen aktivitet som ikke er profittgivende. Her trengs arbeidskraft med utdanning av mange slag, og kravet til utdanningsnivå har hittil vært økende. I 2008 hadde 30 % av befolkningen utdanningsnivå på grunnskolenivå, 45 % på videregående nivå og 25 % på høyskole og universitetsnivå.(7) Etter 2000 har andelen i aldersgruppa 19–24 år som tar høyere utdanning ligget på 30 %. I 2008 økte andelen til 31 %.(8)

Skolen opprettholder klasseforskjeller og sorterer

Skolen ser ikke ut til å være tilpasset barn fra arbeiderklassen. Rolf Utgård, tidligere tillitsvalgt på Kværner, kom med et eksempel på dette i Aftenposten nylig(9). Her forteller han om da klubben skulle bevilge penger til lærerstreiken på slutten av 80-tallet:

I dagens skole snakkes det ikke om arbeiderunger. Klasseforholda er godt tilslørt. Alle har lik rett til utdanning, og høy utdanning er bedre enn lav. Det gis inntrykk av at barna møter med blanke ark i første klasse, og at alle er like mye verdt i skolen. Budskapet er at de som følger med, gjør lekser og oppfører seg bra, blir «flinke». Målet er gode karakterer og et vitnemål som gjør at du kan velge videregående skole som fører til videre studier og en god jobb.

Med læreplanen Kunnskapsløftet er lærerne pålagt å informere barn og foreldre om barnet har nådd kompetansemåla læreplanen angir. Dette skal skje minst to ganger i året, gjerne både skriftlig og muntlig. Mange vil få budskapet om at målet ikke er nådd. Da skal man sammen diskutere hva som må til for å nå målet, og resultatet blir gjerne at barnet må øve mer. På ungdomstrinnet kommer i tillegg karakterene, og etter ti år får elevene det endelige vitnemålet som danner grunnlag for opptak i videregående skole. Så kan vi gjette hvem som stadig måtte øve mer, og om det er flest arbeiderklasseunger eller middelklasseunger som ender på studieforberedende linjer og seinere høyskole eller universitet.

Sjøl om sammenhengen mellom foreldrenes utdanning og barnas karakterer er vel dokumentert, ble det debatt i høst, da Patrick Lie Andersen i en kronikk i Klassekampen(10) la fram sine funn som viste at skolen ikke bidrar til sosial utjevning. Han påpekte at skolen ser ut til å være laget av og for et spesielt sjikt i samfunnet – den akademiske middelklassen. I debatten ble det hevdet at skolen er bortebane for arbeiderklassens barn. De må der tilegne seg en ny kultur for å lykkes, og at middelklassens barn har et forsprang fra første dag. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til disse synspunktene, men vil gjerne legge til at en stor del av arbeiderklassen i dag har et annet morsmål enn norsk. I skolen blir disse fremmede språka sett på som et handikapp, og dermed får elevene en tilleggsbyrde på sine skuldre.

Karakterene på vitnemålet fra grunnskolen avgjør videre skole- og linjevalg. I skolen er gode karakterer et mål, og med gode karakterer får du råd om å ta videre studier. Skulle du komme fra arbeiderklassen og ha hode for teori og dermed ende med gode karakterer, åpner det seg mulighet for klassereise.

Da skolemyndighetene bestemte at test- og eksamensresultater skulle legges ut på nett for offentligheten, ble dette begrunnet med åpenhet, sjøl om målet var å få til konkurranse mellom skolene. Mange unge konkurrerer nå skarpt om å komme inn på de høyest skårende videregående skolene. Slik får vi oppsamling av kommende akademikere på enkelte skoler. Disse skolene regnes som «gode» skoler. Jeg tillater jeg meg å sette «god» i gåseøyne. Det er ingen garanti for at en skole er god, sjøl om elevene som går der har høye karakter. Derimot sier det noe om hvilken samfunnsklasse flertallet av elevene på disse skolene kommer fra. Nylig slo Aftenposten stort opp et klassebilde fra en av disse skolene. Gledesbudskapet var at her så vi en klasse hvor alle søkte seg til videre studier.

Gjennom skole, samfunn og media blir vi jevnlig fortalt at høyskole- og universitetsstudier er bra og fint og det som virkelig teller. Samtidig trenger arbeidslivet fagarbeidere. Det ligger en motsetning i dette. Hvordan motivere ungdom til å søke yrkesfag når yrkesfag blir sett ned på? Det løser seg ved at ungdommene sjøl forstår at de må søke seg inn der hvor de har sjanse til å komme inn. I 2008 var det litt over halvparten av ungdommene som startet på yrkesfag.(11) Når yrkesfag krever lavere poengsum og blir sett på som mindre verdt enn akademiske studier, vil disse holdningene overføres på de som tar slik utdanning, og klassehierarkiet og klassesamfunn vil bestå. Holdningene får ytterligere næring når statistikken viser at en tredel av ungdommen på yrkesfag dropper ut under veis.

Uavhengig av utdanning er det likevel slik at, om du ikke tilhører eierklassen i samfunnet, en må ha lønnsarbeid for å leve. Men lønnsarbeidet har forskjellig klasse og rang. Nederst på rangstigen finner vi de ufaglærte, så fagarbeiderne, dernest de med høgskole- og universitetsutdanning. Tilbake sitter ei gruppe som arbeidslivet i dag ikke vil ha. Kanskje har de falt ut av grunnskolen eller videregående skole. Uten grunnskoleeksamen er det nærmest umulig å få fast arbeid. Det er heller ikke lett uten fullført videregående. Kanskje kan en da av og til få en strøjobb. I heldigste fall vil en fanges opp av trygdesystemet.

Utdanninga tilpasses næringslivet

Næringslivet trenger stadig videre utvikling og nyskaping for å henge med i konkurransen. Uten kontinuerlig forskning på mange ulike områder vil norsk næringsliv sakke akterut. Når internasjonale undersøkelser som PIRLS, PISA og TIMSS og viser at skolen i lille Norge henger etter, skaper det bølger. Debatten rundt kvaliteten på norsk skole har fylt media i flere år nå. Det har blant annet vært mye skriving om realfaga. Her må skolen skjerpe seg! Sagt på en annen måte: Utdanning må tilpasse seg produksjonsmidlenes nivå.

Og det settes i gang tiltak. Jeg skal trekke fram to lokale eksempler. Det første gjelder en videregående skole hvor «læringsresultatene er svakere enn for Oslo-gjennomsnittet. Skolen skal utvikles som et realfagsenter som drives i samarbeid med universiteter, forskningsmiljøer og bedrifter. Det vil også bli gitt spesielle tilbud til elever med særskilte evner og interesser for realfagene.»(12) I lokalavisa leste jeg tidligere i høst:

Saken kommenteres slik av direktør for personal og organisasjon i StatoilHydro på selskapets nettsider:

Igjen ser vi at utdanninga må tilpasse seg produksjonsmidlenes nivå.

Klassekamp om skolepolitikken

I denne artikkelen har jeg forsøkt å se på skolen ut fra kapitalismens behov. Jeg mener det er viktig å ha skolens samfunnsmessige funksjoner i mente når vi diskuterer skolepolitikk, ellers kan vi lett komme feil ut. Skolepolitikk er klassekamp. Vi må ikke glemme at barn og unge tilbringer 13 viktige år av sitt liv i skolen. Det må være vår oppgave å gjøre skolen mest mulig meningsfylt for dem, slik at flest mulig kan gå med oppreist hode og godt mot ut i resten av livet. Samtidig skal vi ikke glemme at målet vårt er å oppheve klasseskillene. I et annet samfunn vil vi ha utdanning som ikke skiller mellom høy og lav, men bidrar til at alle barn og unge får tatt i bruk sine evner, anlegg og talenter til beste for seg sjøl og fellesskapet.

Noter: