Lenin mot Skotåm
Av Jan Hårstad
Det er mange uforståelige trekk ved AKP: en påkaller seg leninisme og marxisme, men leser man en artikkel om forsvaret i Røde Fane nr 2, 1994 er det som om verken Marx eller Lenin noen gang skulle ha levd.
Det finnes ikke en eneste prinsipiell lærdom verken om staten, hæren eller om krig nedfelt i Per Gunnar Skotåms artikkel.
Typisk for artikkelen er formuleringer som: «Jeg har flere steder brukt betegnelsen et sterkt nasjonalt forsvar uten i forklare det nærmere. Å utvikle premisser og innhold til hva det bør bestå av, er manges ansvar og oppgave.» «EU-motstanderne må ta ansvar for forsvarspolitikken som en del av kampen for nasjonal sjølstendighet.» «Sosialistisk Venstreparti har store illusjoner om FNs rolle, men er klart mot EU, VEU og Nato.»
Dette er rent barnehageri. SP, SME, KrF og SV er glødende tilhengere av Nato. SV sogar av tyske militære inngrep i Norge og forhåndslagring. Se intervjuene med Solheim og Chaffey i Aftenposten de siste årene (23. juni 1992).
Lenin hevdet alltid at folk som bedømte partier og politikere etter programmer og uttalelser, må være noen infantile tullinger som var ubrukelige i seriøst politisk arbeid. Praksis er det eneste kriteriet marxister går ut fra og i alle hete politiske konflikter i de siste årene, støttet alle de nevnte partiene militant opp om Nato og USA!
Internasjonalene
Allerede Marx slo fast at krig var en organisk og iboende del av kapitalismens vesen. En sentral hensikt med stiftelsen av den Internasjonale arbeiderassosiasjonen var «å påby fred hvor enhver som ønsker å være deres herrer, skriker på krig». Ved nedslaktingen av Pariserkommunen 1871 skriver han:
«De europeiske regjeringene viser på den måten foran Paris klasseherredømmets internasjonale karakter. Arbeiderassosiasjonen er arbeidets internasjonale motorganisasjon mot kapitalens verdensborgerlige sammensvergelse.»
Lenin og bolsjevikene satte ved krigsutbruddet 1914 umiddelbart igang arbeidet med en ny internasjonale som hadde sin kime i Zimmerwald-bevegelsen hvor også de tyske spartakistene var representert. Lenins syn på imperialistisk krig finnes nedfelt i hundrevis av artikler, men konsentrert går det slik (9. juni 1917):
«Kampen mot den imperialistiske krigen er umulig såfremt den ikke er en kamp som utkjempes av de revolusjonære klassene mot de herskende klassene i verdensmålestokk. Krig er en fortsettelse av borgerlig politikk, ikke noe annet.» Og: «Uten en serie revolusjoner er den såkalte demokratiske fred en middelklasse-utopi.»
Lenins analyse i Pravda 18. oktober 1921 (!) av hvordan den annen verdenskrig ville arte seg er forbløffende god og korrekt. På den sjuende partikongressen i mai 1917 het det:
«Sett fra et marxistisk synspunkt er det under en diskusjon om imperialismen, fullstendig absurd å begrense seg til forholdene i bare ett eneste land da alle de kapitalistiske landene er nært knyttet til hverandre … Hele menneskeheten er kastet inn i en eneste sammenvevd blodpøl som ingen nasjon kan frigjøre seg fra på egen hånd. Skjønt det eksisterer mer og mindre framskredne land, har denne krigen bundet dem sammen med så mange tråder at det er utenkelig at ett land med egne anstrengelser kan komme ut av denne blodpølen»
Krig mot krigen
For å sammenfatte: Bolsjevikene og spartakistenes syn var at bare arbeidet for utløsningen av en proletarisk verdensrevolusjon kunne forhindre nye imperialistiske kriger. Med andre ord: Hvis vi vil kjempe mot okkupasjon og krig, må vi kjempe for den proletariske revolusjonen både i Norge og verden. Den eneste krig som marxismen anbefaler er klassekrig mot borgerskapet i alle land: Snu den imperialistiske krigen til en borgerkrig! Hovedfienden står i det egne landet!
Stalinistisk nasjonalisme
Den teoretiske modellen som Per Gunnar Skotåm arbeider med, minner påfallende mye om Josef Stalins Kominternlinje i Kina i 1927 som endte med en arbeidermassakre uten sidestykke. Det kinesiske kommunistparti ble pålagt å gå inn i det «nasjonale» og «uavhengige» «arbeider- og bondepartiet» Kuomintang, men da disse «progressive nasjonalisters» klasseinteresser ble alvorlig truet, allierte de seg umiddelbart med den føydal-militære konservative overklassen og slaktet ned for fote.
Som et politisk tegn i tiden viser modellen AKPs forferdelige store problem er med å slite seg løs fra stalinistisk nasjonalisme og vende tilbake til leninistisk og bolsjevikisk internasjonalisme. Det er spørsmålet om arbeiderklassens politiske uavhengighet som er så fryktelig vanskelig å gripe.