Leder: Teori for handling
Av Erik Ness
En brukbar teori om et samfunnssystem skal gi en forståelse av hvordan den virkelige verden er. Den politiske kampen om å vinne hodene og hjertene til folk avgjør om flertallet slåss mot undertrykking og utbytting – eller om resultatet er apati.
Kampen mellom ulike teoretiske retninger har mer enn teoretisk interesse. Det er i høy grad et spørsmål med store praktiske konsekvenser: om folk reiser seg til kamp, slåss for demokratiske rettigheter, høyere lønn, kortere arbeidstid og bedre vilkår for kvinner, innvandrere og homofile.
Marxismen hevder at kapitalismen består av klasser og klassekamp, kvinneundertrykking og kvinnekamp, imperialisme og kamp mot imperialismen, økonomiske kriser og kamp mot nedlegging av arbeidsplasser, privatisering, og en tredje verden der et flertall lever i fattigdom og der undertrykkinga avler motstand.
Reaksjonære politikere forsvarer kapitalismen som historias sluttpunkt, om enn med feil. Marxister kritiserer dem for å ha en feilaktig teori som tilslører virkeligheten. Det blir en politikk for samarbeid med undertrykkerne og for å få de undertrykte til å nedlegge kampen. De har påtatt seg den politiske oppgava å være talerør for den virkelige makta, monopolkapitalen.
Den betydelig oppfatning blant folk er defaitisme: Det nytter ikke å gjøre noe. Makta rår. Marxister bruker tid og krefter på å utvikle en teori som gir en riktig forståelse av samfunnet. Tanken er at kunnskap er en viktig faktor for å forandre, en avgjørende faktor for å avvise ideene om at det ikke nytter å organisere seg og slåss.
En teori er en abstraksjon fra virkeligheten. Den er ikke virkeligheten. Men teorien kan få høyst praktiske konsekvenser og få virkelig betydning for folks liv. Noen eksempler:
–Kvinnekamp. Teorien om arbeiderkvinner som dobbelt undertrykt, både som kjønn og klasse og teorien om utbyttinga av kvinner som kjønn, har skapt begrepet kvinnelønn. Det er et strategisk syn at arbeiderklassen -ikke minst arbeiderkvinner – har felles interesser uavhengig av hvilket forbund du er fagorganisert i. Det styrker kampkrafta når organisasjonssjåvinismen legges til side. Et sånt ståsted har gjort at «Kvinner på tvers» har hatt avgj&olsash;rende betydning for kvinners mer offensive rolle i tariffoppgjørene de siste åra.
–Analysa av EU som imperialistisk og at medlemskap i EU svekker den nasjonale sjølråderetten, var viktige forutsetninger for å utløse den kampkrafta som gjorde at vi har sagt NEI to ganger – så langt.
Postmodernismen har vunnet stor oppslutning blant intellektuelle på lærestedene i den vestlige verden. Den kritiserer marxismen på de mest sentrale spørsmåla. Det er to grunner for et marxistisk, teoretisk tidsskrift til å ta postmodernistene på alvor.
Selv om postmodernismen spriker fra person til person og mellom ulike miljøer, er det noen grunnleggende trekk den har felles og som gjør at den kan kalles en helhetlig teori:
1)Den understreker at samfunnet og menneskets plass må forstås som fragmenter, deler. Den har derfor ikke en helhetlig forståelse eller analyse av samfunnet.
2)Som en konsekvens er deres forståelse av dagens kapitalismen – som de gjerne kaller «den postmoderne tid», – uten de viktigste marxistiske begrepene. Den kan beskrive ulike grupper (kvinner, menn, homofile, innvandrere osv.), men forstår ikke disse delene av virkeligheten og deres rolle som en del av det kapitalistiske samfunnet med klasser, klassekamp og imperialisme. Fordi de avviser samlebegrep – ikke bare de marxistiske oppløser postmodernismen den vitenskapelige analysa i tenkinga si. Postmodernismen har, i marxistisk forstand, en idealistisk historieoppfatning som er mer opptatt av å forklare samfunnet ut fra kulturelle foreteelser, språk, seder og skikker enn å forklare disse og andre deler av samfunnet med en hovedvekt på et samfunns åkonomiske struktur og derfor klasseforhold.
3)Den har ingen helhetlig visjon om at undertrykkinga som skjer i de ulike, fragmenterte delene under kapitalismen, kan opphøre under et annet samfunnssystem som sosialisme og kommunisme. Det er derfor en teori som stopper ved det nåværende samfunnssystemet: kapitalismen.
4)Begrepet diskurs er sentralt i deres språkbruk, forståelse og begrepsavklaring av de ulike fragmentene av virkeligheten.
Postmodernismen er en «moderne», liberal og skeptisk, politisk retning. Den er opptatt av at delene, forskjellene, skal slippe til. Også politiske motstandere av postmodernismen skal ha sin rett til å presentere sitt syn. Men den utarter lett til at alle er salige i sin tro.
Liberalismen har to sider:
–Den demokratiske. Liberalismen vil ha like regler for alle, og slippe alle til.
–Den udemokratiske. Fordi kapitalismen er et klassesamfunn der like regler favoriserer dem med makt og penger, bidrar liberalismen til å dekke over at noen er likere enn andre. Liberalismen mangler en kritikk av det systemet som opprettholder utbytting og undertrykking. En prinsipiell kritikk av den herskende klassen, borgerskapet, utbyttere og undertrykkere, er fraværende. Fordi liberalismen er en teori som ikke har, og derfor skjuler, denne grunnleggende forståelsen av maktforholda under kapitalismen, er dens konsekvens at den er med å opprettholde/legitimere et udemokratisk samfunnssystem som kapitalismen.
Postmodernismen er innadvendt og defaitistisk, tror ikke at det nytter å vinne, og lammer alt opprør og all organisering av motstand.
Når postmodernistisk forståelse preger undervisninga på de høyere lærestedene, betyr det at arbeiderklassen nå kan forvente seg mindre støtte fra studentene enn for noen år siden.
Postmodernismen reflekterer noe virkelig. Utviklinga av kapitalismen med ny teknologi, stadige forandringer, internasjonalisering av økonomien, murer som faller, strømmen av informasjon/desinformasjon osv. gjør at det er lett å henfalle til forsøk på delforståelse – og la systemet bestå. Men kapitalismen idag er ikke mindre kapitalisme. Tvert imot er den mer fullkommen og griper mer om seg. Derfor er den viktigere å forstå enn noensinne.
Ellen Meiksins Wood sier i artikkelen, «Modernitet, postmodernitet eller kapitalisme?»:
» I det hele tatt heller jeg mot å avvise den postmoderne tilstand som ikke så mye en historisk tilstand som tilsvarende en periode av kapitalismen som en psykologisk tilstand svarende til en periode i biografien til vestens venstre-intellektuelle. Den henger riktignok sammen med kapitalismen, men det kan tenkes at det bare dreier seg om den teoretiske selvbevisstheten hos en generasjon av intellektuelle som vokste opp til modenhet i det atypiske øyeblikket som utgjøres av den lange etterkrigsoppgangen.»