Det er mange grunner til at Rødts prinsipprogram og dagsaktuelle politikk nå blir diskutert, også langt utenfor partiets egne rekker. Utgangspunktet er naturlig nok den store framgangen på meningsmålinger, økt medlemstall og Bjørnar Moxnes’ bruk av Stortingets talerstol til å løfte fram kamp mot Acer, velferdsprofitt og Norge som en del av USAs atomvåpenstrategi. Et tegn på hvor vellykket dette har vært, er at Verdens Gang og Civita roper opp om trusler mot demokratiet.
Tore Linné Eriksen er professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.
Et annet tema som ser ut til å seile opp, gjelder forholdet mellom Arbeiderpartiet og de to partiene til venstre, dvs. Rødt og Sosialistisk Venstreparti. Samtidig gjør det seg gjeldende en slags Gerhardsennostalgi, eller et kappløp om hvem som er «sanne sosialdemokrater».
Det er selvsagt riktig at gjenoppbygginga etter den andre verdenskrigen inneholdt fornuftige reguleringer av markedskreftene og innføring av universelle velferdsordninger. Vanlige arbeidsfolk klarte også å tilkjempe seg deler av gevinstene ved produktivitetsvekt og gode konjunkturer, og også kapitalismen kommer i ulike utgaver. Men lite av dette pekte framover mot et annet styrkeforhold mellom samfunnsklassene. Det fulgte også av de begrensningene som blei lagt gjennom samarbeidet med USA gjennom Marshall-hjelpa, og som reduserte spillerommet til folkevalgte organer. Det samme gjorde sjølsagt Nato-medlemskapet, som bidro til å flytte demokratiske beslutninger til USAs krigshissere. Sosialistisk internasjonalisme blei bytta ut mot oppslutning om Nato-alliertes kriger i koloniene, seinere også i Indokina. Sosialdemokratiske regjeringer åpnet også for en antidemokratisk og ulovlig bruk av statsapparatet til å overvåke og bekjempe sosialister og kommunister, slik Lund-kommisjonen tydelig har avdekket.
Det er ingen tvil om at både EØS og Acer innskrenker nasjonale og demokratiske beslutninger, og at et medlemskap i EU, som Støre og Barth Eide fortsatt drømmer om, er et angrep på folkestyret. Og hvor demokratisk er det å gå til en folkerettsstridig krig mot et afrikansk land ved hjelp av sms til noen få regjeringsmedlemmer? Og hvilket parti var det som startet nedsalg i Statoil, Telenor og andre bedrifter, dvs. å gi avkall på demokratisk styring, og som heller utvidet enn begrenset spillerommet for finansspekulasjon i kjølvannet av den siste finanskrisa? Mer makt til de lukkete styrerom er ver- ken sosialt eller demokratisk, knapt mot sosialliberalt. En demokratisk fagbevegelse må også være uavhengig av partier.
Oppgava i dag er derfor å meisle ut et program som utvider demokratiet, dvs. folkemakt mot kapitalmakt. Et steg på veien er demokratiske reformer, slik som en inkludert sterkere stilling for arbeidere i bedrifter. Et annet steg er kamp mot ulikheter og arveformuer, som gir borgerskapet færre ressurser til å begrense et reelt demokrati. Å gjeninnføre arveavgifta er derfor et demokratikrav.
Det har vært perioder med sekterisk og fordømmende holdninger overfor ledelsen i LO og Arbeiderpartiet. Men å legge det bak seg, og finne samarbeidsformer i stat og kommune der det er mulig, fritar oss ikke fra å drive folkeopplysning om at dagens sosialdemokrati er et vern om kapitalismen, og at mange gode reformer nå har forvitret. Demokratisk sosialisme er noe annet enn sosialdemokrati; det innebær en drøm om et samfunn som er grunnleggende annerledes, ja til og med revolusjonært annerledes.