Den krisa de imperialistiske landa opplever i dag er ei syklisk krise, ei av de krisene som vender tilbake med jamne mellomrom i den kapitalistiske økonomien.
Marx og Engels påviste at slike kriser er uunngåelige, fordi de springer ut av sjølve grunnlaget for kapitalismen – jakta på maksimal profitt og utbyttinga av
arbeiderklassen. De påviste også at det bare er en ting som kan gjøre slutt på krisene.
Arbeiderklassen må tilkjempe seg statsmakta og makta over produksjonsmidler og produksjonsresultater, og bygge sosialismen. Det Marx og Engels påviste teoretisk er blitt bekreftet i praksis av historia seinere.
Mens hjula stanser i de kapitalistiske landa og hæren av arbeidsløse stadig blir større, øker de sosialistiske landa som Kina og Albania jamnlig evnen til å tilfredsstilte sine samfunns økonomiske og kulturelle behov.
Sosialdemokrater og revisjonister prøver å få arbeidsfolk til å glemme disse lærdommene . De vil ha arbeidere til å tru at den borgerlige staten kan løse krisene.
Dette er ikke annet enn å støtte den utviklinga kapitalismen sjøl drives inn i – utviklinga av statsmonopolistisk kapitalisme i stadig mer dyptgående og omfattende
former. Dette løser ikke de kapitalistiske krisene, det skjerper krisene. Den skarpe karakteren krisa har denne gangen, fortelter at imperialismen har få tt stadig mindre frie hender. Kampen mellom de imperialistiske maktene – i sær de to supermaktene Sovjet og USA – er blitt kvassere. Folkenes kamp for nasjonal uavhengighet og revolusjon er blitt styrket.
Arbeiderklassen i de imperialistiske landa – også i Norge – må lære av krisa og forberede seg på å kjempe mot et stadig mer desperat borgerskap.