Familiemannen – kvinnenes redning?

Av Eli Aaby, Astrid Melheim, Turid Kjernlie, Jorun Gulbrandsen

Nr 3 2005

Er det et maktforhold mellom menn og kvinner? Hvilke følger har det om svaret er ja eller nei? Trengs det kvinnekamp mot undertrykking, eller trengs det et likestillingsarbeid der begge kjønn kvitter seg med innarbeidete kjønnsroller? Hvis menn ikke undertrykker kvinner, er det da noen menn å kjempe imot, og er det egentlig noen kvinnelige ofre?

Eli Aaby, Astrid Melheim, Turid Kjernlie og Jorun Gulbrandsen er med i AKPs kvinneutvalg.
Denne artikkelen bygger på en kollektiv innledning de fire forfatterne holdt på Rød sommerleir i 2005.


Det er mange spørsmål som bør stilles i kvinnekampen. Her er noen flere: Er det menn som er de viktigste nå for tida for å oppnå likestilling, og er det kvinnene som holder dem tilbake? Hva er familiens rolle? Er en større mannlig deltakelse i familien en forutsetning for et mer likestilt arbeids- og samfunnsliv? Kan kvinnefrigjøring oppnås mens det er kapitalisme og imperialisme? Hører undertrykking til samfunnets strukturer, eller har kvinner og menn individuell frihet til å legge av seg undertrykkende forhold? Er kvinneorganisering gammaldags?

I denne artikkelen tar vi opp:

  • 1. Maktforholdet mellom kvinner og menn
  • 2. Familiepremisset. Foregår det viktigste likestillingsarbeidet i familien, og er det mannen som står i sentrum for forandring?
  • 3. Forholdet mellom kvinne- og klassekamp
  • 4. Finnes kvinneundertrykkingas ofre?

1. Maktforholdet mellom kvinner og menn

I et innlegg for Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon 8. mars i år snakket direktøren for likestillingssentret, Long Litt Woon, om nødvendigheten av å revitalisere likestillingsprosjektet. Hun oppsummerer en seig treghet i norsk likestillingsarbeid. Med dette mener hun at arbeidet med å få opp kvinneandelen i fordelingen av makt og innflytelse i samfunnet går treigt. Hun vil tørke støvet av kjønnsmaktanalysen, og erkjenne interessekonflikter og strukturelle maktforskjeller mellom kjønnene. Hun sier det har vært en underkommunikasjon av maktperspektivet de siste åra, og at kampen for likestilling dermed har blitt ufarliggjort. Trinn to i det hun kaller likestillingsprosjektet, mener hun er å få inn menns stemmer. Og hun sier: "Revitalisering av likestillingsprosjektet krever samtidig at omsorg skal "avkjønnes" (Woon, 2005).

Vi tar utgangspunkt i likestillingsdirektørens utsagn, fordi vi syns hun setter ord på noen sentrale problemstillinger i den feministiske debatten i dag: Synliggjøring av kjønnsmaktordninga og menns deltakelse i likestillingsarbeidet. Med kjønnsmaktordninga forstår vi at det er et maktforhold mellom kvinner og menn, der menn er i maktposisjonen. Altså en konflikt, et over- og underordningsforhold. Hvordan forholde oss til kjønnsmaktordninga, – vil det å fokusere på denne bidra til å splitte kvinner og menn uten at det er nødvendig? Kan vi endre kjønnsmaktordninga i samfunnet gjennom å endre kjønnsmaktordninga i familien først?

Til den første problemstillinga: Vi mener det er en tendens til å se bort fra maktforholdet mellom kvinner og menn i samfunnet. For kvinnekampen er dette negativt. Det er en tydelig tendens å legge mindre vekt på, tilsløre eller fjerne den delen av opphavet til kvinneundertrykkinga som handler om menns makt over kvinner. Et resultat av det er at fokus flyttes fra kvinners kamp mot undertrykking til det å "slippe til menn". Et maktforhold med over- og underordning forlates i tenkninga. I stedet skapes et bilde av to vektskåler som gjennom samarbeid settes i balanse.

En vanlig tanke: Kvinnekampen er splittende

Denne tanken er ikke ny. I tider hvor kvinnekampen har hatt framgang, eller arbeiderklassen har vært pressa, har det vært en nokså alminnelig oppfatning blant sosialister, fra sosialdemokrater til revolusjonære, at særegen kvinneorganisering og kvinnekamp splitter arbeiderklassen og dermed er et hinder for arbeiderklassens kamp. Det har vært redsel for at kvinnekampen skulle overordnes klassekampen og at revolusjonære kvinner skulle bli forkjempere for ei klasseløs likestillingslinje i kvinnekampen. At kvinner og menn ville bruke kreftene til å slåss mot hverandre i stedet for å slåss sammen mot borgerskapet.

Det nye nå er at bekymringa for kvinnekampens og den særegne kvinneorganiseringas splittende betydning ikke ses i forhold til klassekampen. Nå er det ikke et klasseperspektiv, men et kjønnsperspektiv som legges til grunn. Det er en redsel for at menn skal skyves vekk og ikke ønske dem som allierte i kampen for kvinnefrigjøring.

Lønn har kjønn

  • Kvinners lønn utgjør 86 % av menns (heltidsansatte)
  • 44 % av de sysselsatte i Norge jobber deltid
  • Lønnsgapet mellom kvinner og menn øker med alderen

Eksemplet 8. mars

På slutten av 1990-tallet var det jentene som kom fra Internasjonale sosialister som i noen år fremmet forslag på oppstartsmøtene for åttendemars-arrangementene om at menn måtte få være med i åttendemars-komiteen på lik linje med kvinner. Dette var et synspunkt som vant lite gehør. Ideen om at kampen for likestilling og full kvinnefrigjøring måtte være på kvinners premisser stod sterkt i det aktive kvinnepolitiske miljøet.

I dag vil mange, særlig unge jenter, mene at gutter/menn må få delta i åttendemars-komiteen. Det positive i at gutter/menn vil delta i kvinnekampen og være med å prege den internasjonale kvinnedagen, overskygger og får mange til å glemme at det vil gjøre noe med hvem sine premisser som skal ligge til grunn, hvem sine erfaringer og meninger som blir hørt og uttrykt. Det glemmes at de strukturene og maktforholdene som gjør kvinner underordnet menn i samfunnet, ikke forsvinner sjøl i arbeidet med kvinnedagen. En kan jo bare sammenligne parolene i førstemaitogene og i åttendemarstogene for å se at det er nødvendig med særorganisering for kvinner for å få fram kvinnekravene.

Usynliggjøring av menns vold

På Kvinnefrontens landsmøte i 2005 ble det vedtatt å forandre overskrifta i handlingsprogrammet fra "menns vold mot kvinner" til "vold mot kvinner". Det handler om det samme: Ikke plag menn. Det er lettere å snakke om vold mot kvinner uten å nevne dem som utøver volden, – menn. Da blir det kanskje litt mer ufarlig, litt mer abstrakt og litt greiere å ta det opp også der hvor menn er til stede. Den som snakker om menns vold og holder på at det er nødvendig for kvinnekampen med særegen kvinneorganisering, blir ofte oppfatta som ei sur, negativ kjerring. Det er jo så mange gutter og menn som verken slår eller voldtar, som kaller seg feminister og støtter kvinners krav fullt ut, og det er viktig å ikke såre deres følelser. Kvinner har lang tradisjon i unngå å slåss mot urettferdighet for ikke å såre menns følelser.

Men kampen for å gjøre menns vold synlig, er nødvendig for å få stoppa den. Sammenlikn med politiet. Når politiet beviselig driver med vold for eksempel i en demonstrasjon, sier alle "politivold", ikke demonstrasjonsvold eller demonstrantvold. Men når mannen er voldelig?

Fortsatt blir "familiebråk" og "familievold" brukt i politiet om situasjoner der mannen bruker vold mot kvinne og barn, og det er en kamp innad i politiet for å få disse begrepene vekk som beskrivende for slike forhold. I mediene er også "familievold" og "partnervold" et vanlig begrep. "Kvinnevold" også, når det menes mannens vold. Det er utrolig hvor vanskelig det er å sette bjella på katta: Mannsvold.

Vold mot kvinner

  • Hvert år blir mellom 8.000 og 9.000 kvinner voldtatt i Norge.
  • I 2002 ble 681 voldtekter anmeldt. Samme år fikk bare 52 overgripere straffereaksjon.
  • Hvert år overnatter 2.500 kvinner på krisesenter

Menn som kjøper kvinner

Det er også interessant å se hvordan mannen som kjøper kvinner, stort sett er totalt usynlige i debatter om hvordan handel med kvinner skal stoppes. Her er det sannsynligvis snakk om at en ikke vil ta fra mannen en mannsrettighet, nemlig å kjøpe en kvinnes kropp for at han skal kunne tilfredsstille seg sjøl seksuelt.

Menn inn på kvinners krisesenter?

At menn kommer i kriser, og at mange voldelige menn har nytte av terapi, vet vi. Men å likestille voldelige menn med voldsofrene, er et ekstremt uttrykk for tanken om at det ikke finnes noe kjønnsmaktforhold. Det er offisiell norsk politikk fra regjeringas side at det er fint at voldelige menn tas inn på krisesentrene, der kvinner og barn har søkt asyl for å komme unna voldelige menn. "Vi er alle i krise," er antakelig tankegangen. Heldigvis har Sekretariatet for krisesentrene tatt avstand fra dette.

Samfunnet vil ha voldelige menn

Menns vold forstås bedre når en har et klasse- og kjønnsmaktperspektiv. Kvinneforakten stikker djupt i samfunnet, ikke bare hos menn og gutter, den er faktisk ikke uvanlig blant kvinner heller. Reklame, musikkvideoer, film og porno er gode redskaper for å bygge denne forakten. Samtidig ønsker klassesamfunnet voldelige menn. Overklassen har sin økonomiske, politiske og juridiske makt, og for å forsvare den har de i alle land et voldsapparat i sin tjeneste: Politi- og militærvesen. Det må bestå av mennesker som er villige til å slåss og drepe. Det må de læres opp til, og det skjer fra gutter er helt små, gjennom leker, tegneserier, filmer og levende eksempler. Så vær ikke forundra over at menn slår kvinner.

Hva er "ekstremfeminisme"?

Etter at dokumentaren Könskriget ble vist på TV i Sverige, har et nytt ord blitt populært: Ekstremfeminisme. Hva som er definisjonen på ekstremfeminisme, er ikke så godt å si. Det kan virke som det ikke skal så mye til for å bli stemplet som ekstremfeminst. Å påpeke at det er menn som slår, at menn har makt og at vi lever i et patriarkat kan være nok. Budskapet er at ekstremfeministene står i veien for likestilling. De lager ødeleggende konflikter for samarbeidet om å lage likevekt mellom de to vektskålene. Dessuten er de mannshatere.

Å bli stempla som mannshater er en herskerteknikk som stopper mange jenter og kvinner i å holde på meningene sine, si ifra når de føler seg tråkka på, kjempe mot den undertrykkinga de opplever i sitt eget og andres liv. Derfor er det slitsomt og vanskelig å si nei til gutter og menn som så gjerne vil støtte kvinnekampen ved å være med i åttendemarskomiteen. Derfor kan det virke besnærende å tenke mindre særorganisering for kvinner og legge kjønnsmaktperspektivet til side. Ikke minst fordi det er de samme guttene og mennene du skal ha som venner, kjærester og politiske kamerater.

"Mannshat"

Små og store bevegelser av kvinner er opp gjennom historia blitt forklart som uttrykk for mannshat. Kampen for kvinners stemmerett, rett til å ha lønnsarbeid, prevensjon, trygge aborter, kamp mot mannsvold, mannens kjøp av kvinners kropp, kamp for barnehager og mot porno, – det handler visstnok om mannshat alt sammen. To år etter den seierrike abortkampen i 1978 kom det igjen påstander om mannshat i kvinnekampen, denne gang fra kvinner innafor bevegelsen. Det førte til boka Mannfolk! 13 innlegg om mannshat i kvinnebevegelsen. Den er skrevet at 13 kvinner, og er til å bli klokere av. Der skriver redaktør Birgit Bjerk: "Hva er kjønnskamp? Det er å utfordre menns dominans over kvinner. Det er å påpeke, tydeliggjøre og slåss mot den makt menn har i kraft av sitt kjønn – fordi de er menn. Ikke fordi de er født menn, men fordi samfunnet har strukturer (økonomiske, sosiale og ideologiske) som opprettholder menns dominans, gir menn makt. Kjønnskampen retter seg både mot enkeltmenn og menn som gruppe. Det er en kamp for kvinners interesser der menns interesser ikke samsvarer med kvinners."

Påstanden om at kvinnekamp er et uttrykk for mannshat, er et forsøk på å få kvinner til å slutte å kritisere menn og mannsmakt. Det er jo så usivilisert å hate. Og så finne på å hate menn? Antakelig finner det dominerende kjønnet det uforståelig og forunderlig at noen kan hate dem og makta deres. Mang en konge har det nok på samme vis.

"Med mannehater-argumentet klarer i alle fall menn å sette seg sjøl i sentrum for debatten og oppmerksomheten," skriver Unni Rustad i boka. Astrid Brekken samme sted: "Når vi arbeider med slike område som incest, valdtekt, kvinnemishandling – med kvinners og barns rett til å leva eit liv fritt for vald, tvang og overgrep, blir skuldingar om mannshat uinteressante. Det er forsøk på avsporing, og bør møtast med eit skuldertrekk."

Det er for lite aggresjon!

Det bekymringsfulle er at det ikke er mer hat mot menn og patriarkat på grunn av deres makt, forrang og alt det fæle de gjør mot jenter og kvinner. Kvinner forsøker å svelge sin frustrasjon og sitt raseri for ikke å skape konflikt, dessuten er det jo synd på mannen, … dette er den maktesløses tilpasning. Men når raseriet får utløp i felles forståelse og organiserte handlinger, kan det bli en vidunderlig kraft.

Hvorfor virker påstanden om mannshat, slik at kvinner blir defensive og unnskylder seg? ("Jeg er ingen mannshater, altså, men jeg synes Anette Sagen må få hoppe." "Jeg er ingen rødstrømpe, altså, men jeg synes ikke det er riktig å miste jobben fordi jeg var gravid."). Hvorfor blir ofte kvinnesakskvinner karikert i tegninger som stygge og frastøtende? Det er straffa. Budskapet er: Vi, det herskende kjønn, synes du er stygg. Du er ikke et seksualobjekt for oss menn. Du får ingen mann, noe som sjølsagt er det fremste målet for enhver normal kvinne. Det er derfor du driver med den kvinnekampen, du lar nemlig din frustrasjon over at ingen vil ha deg, gå over i et hat mot menn. Din "kvinnekamp" er bare uttrykk for en vraket kvinnes hat. Er det like greit for alle å utsette seg for denne straffa?

"Det er kvinner som har makt"

I boka Vaffelhjerter i kjærlighetens navn av Runar Døving skriver han om det han kaller kvinners hjemlige makt. At kvinner bestemmer over og har kunnskap om innredning og gode gardininnkjøp, framstilles som en del av kvinners makt. At kvinner opprettholder flest sosiale relasjoner ved samlivsbrudd, at de drikker mindre enn menn og lever lenger, mener han tyder på at kvinner behersker samfunnet bedre og at det gir kvinner makt. Vi tenker, – joda. Kvinner danderer rom med gardiner og blomstervaser, og venninner har de også. Men hvis det er makt i et parforhold en er ute etter, er det lurere å tjene dobbelt så mye som den andre, enn å bruke sju ganger så mye tid på å vaske og brette tøy …

2. Familiepremisset

Foregår det viktigste likestillingsarbeidet i familien, og er det mannen som står i sentrum for forandring?

Det pågår en kraftig offensiv som forsøker å styrke familien gjennom å idyllisere den sosiale rolla den spiller. Dessuten tillegges familien en enorm forandringsmakt. At ei kristenkonservativ regjering velger familieretta tiltak som likestillingstiltak, er kanskje ikke rart. Men er ikke tankegangen akseptert som den store sannheten alle er enig i?

Familien som samlivsarena er blitt et viktig område for borgerlig propaganda. I regjeringas familiemelding fra 2003 ble det uttrykt bekymring over at færre giftet seg og at skilsmissetallene igjen var økende. Tall fra 2003 viser en nedgang i antall inngåtte ekteskap fra året før, og tallet er nå omtrent som på midten av 1990-tallet. Nedgangen har ikke vært dramatisk. Tiltakene for å styrke familien har derimot vært betydelige. Samlivsformer som ikke er knytta til det tradisjonelle, heterofile ekteskapet, er i betydelig grad lovregulert og sidestilt med det. Partnerskapsloven og regulering av samboerforhold er eksempler. Partnerskapsloven sier i korthet at "bestemmelser i norsk lovgivning som omhandler ekteskap og ektefeller gjelder tilsvarende for registrert partnerskap og registrerte partnere". Regulering av samboerskap gir nå samboere rett til arv (hvis felles barn eller samboerskap mer enn 5 år), rett til å sitte i uskiftet bo (hvis felles barn), farskap må ikke lenger godkjennes av mor, felles foreldreansvar, krav om obligatorisk megling ved samlivsbrudd (hvis felles barn), vurderes samlet i forhold til økonomisk sosialhjelp. Samlivsformer som kunne representert et alternativ til familien legges altså inn under folden, og familiepremisset styrkes. Det er vanskelig å kunne velge vekk koblinga mellom kjærlighet og penger.

Familiefokus i kvinnekampen

De siste åra har det vært mye fokus på familien i den norske kvinnekampen. Forslag om tvungen delt omsorg, diskusjoner om de nye barnebidragsreglene, diskusjoner om betydningen av biologisk farskap, kjønnsnøytral ekteskapslov, forslag om utvidet fødselspermisjon og økt fedrekvote. Tenkninga som har ligget til grunn, har vært å styrke den biologiske farens rettigheter og posisjon. (Hele dette komplekset fortjener en grundig behandling, som vi ikke får prioritert i denne omgangen.)

Ett er sikkert: Parolen om å tømme familien for oppgaver og oppløse den som økonomisk enhet, er ikke den parolen kvinnebevegelsen roper høyest for tida. Hvorfor denne nye interessen for familien i et likestillingsperspektiv?

Mannsforskeren Michael Kimmel (sosiolog fra USA) sier at en av de største utfordringene likestillingsprosjektet står overfor i dag er spørsmålet om hvordan motivere menn i likestillingskampen (Woon, 2005). Og flere konkluderer med at det er farsrollen som er den beste inngangsporten for menns aktive deltakelse i likestillingsarbeidet. Mannsforskninga i Norge representert med for eksempel Runar Døving og Jørgen Lorentzen vier mye oppmerksomhet til nettopp farskapet og familiearenaen.

"Send mannen hjem"

En viktig del av den offisielle likestillingspolitikken til regjeringa (og ledelsen i Arbeiderpartiet), "statslinja", kan med en spissformulering sammenfattes i oppfordringa "send mannen hjem". Han skal delvis kjærlig presses til det. Delvis blir det mer enn antyda at kvinner må slutte å stenge ham ute fra alle familieoppgavene han gjerne vil påta seg. Det at mannen er mer hjemme, vil ha store konsekvenser for likestillinga i hele samfunnet og arbeidslivet, mener de.

SV må ha en veldig tro på familiens og mannens makt i så måte. Partiet har vedtatt som sitt syn at fødselspermisjonen skal deles slik at ni uker er forbeholdt moren og nesten fire måneder forbeholdt faren. Så kan de dele resten som de vil.

Kvinnefronten begrunner sitt ønske om økt fedrekvote fra fire uker til fire måneder slik: "En slik endring fjerner mye av grunnlaget for diskriminering i arbeidslivet, som kommer blant annet som følge av at kvinner tar det meste av fødselspermisjonen." (Vedtak KF-landsmøtet 2005.) Altså tenker man seg at endringer i familien vil føre til større samfunnsmessige endringer, der kvinner er mer likestilt menn, til og med "fjerner mye av grunnlaget for diskriminering i arbeidslivet".

Rød Ungdom sier: "Å legge større del av ansvaret for barneomsorg på fedrene vil bidra til at det blir lettere å bryte med mannsrollen." (Fundamental feminisme, 2004.) Vi er enig i at fedre kan gjøre nesten alt kvinner kan, og at det er viktig at også menn rydder, vasker, handler og tar ansvar for barna. Men spørsmålet er: Kan vi virkelig endre kjønnsmaktordninga i samfunnet gjennom å endre kjønnsmaktordninga i familien først?

Judogrep?

Å finne en partner, inngå partnerskap, ekteskap eller samboerskap, for deretter å bli biologisk forelder er nok noe de fleste ønsker seg. Det er et tegn på vellykkethet. Sjøl om vi aksepterer singelliv, alternative felleskapsordninger og samlivsformer som bokollektiv og vennefamilier, knytter vi vel slike valg til midlertidige ordninger og ikke permanente valg. Vi knytter fortsatt lykke til partner, barn og familie.

Den feministiske kampen krever på mange måter stor tålmodighet. Kvinner oppnår seire og opplever tilbakeslag. Mange sider ved kvinneundertrykkinga kan til tider fortone seg som uforanderlig for den enkelte jente/kvinne. Noen og enhver av oss kan få en trang til å finne en snarvei, – eller ta et overraskende judogrep på kvinneundertrykkinga. Er det dette som gjør at regjeringas "familiepremiss" blir så kritikkløst mottatt?

Familien kan fortone seg som en mer håndterlig enhet med hensyn til å få til endring mellom kjønnene. Her er det hun, kjæresten og ungene som rår. Hvis de velger annerledes, og hvis mange nok dyttes i retning av å velge annerledes, så vil vel kjønnsmaktordninga forsvinne?

Familiens rolle er skjult

Vi deler ikke en slik tro på at endringer internt i den enkelte familie vil føre til et likestilt samfunn eller oppheve kjønnsmaktordninga. Familien er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Den er et privat forsørgingssystem for dem som ikke er økonomisk sjølstendige, og arenaen der reproduksjon av arbeidskrafta ivaretas. Mat, søvn, sosiale relasjoner, seksualitet og oppdragelse av barn er alt sammen en del av en slik nødvendig reproduksjon. Familien er altså en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet.

Organiseringa i familier fører til at kvinners arbeidskraft har mindre verdi enn menns, fordi kvinner ikke er forsørgere, men delvis blir forsørga. Dette gjelder kvinner som gruppe uavhengig av sivil status. I boka Søstre, kamerater! fra 1987 skriver Kjersti Ericsson at familien organiserer de kvinneundertrykkende mekanismene i samfunnet, og skjuler dem under ideologien om et frivillig kjærlighetsfellesskap. Familieorganiseringa er innvevd i kapitalismen og befester menns makt over kvinner og barn. (Vi skriver mer om familien seinere i artikkelen.)

Svekk familiens betydning

Med en sånn forståelse av familien fremstår prosjektet med å endre kjønnsmaktordninga i familien som minst like vanskelig som å endre kjønnsmaktordninga i samfunnet. Fordi familien er en del av den kapitalistiske strukturen, så er det de samme kreftene vi må slåss mot, enten vi velger å ha fokus på kjønnsmaktordninga i familien eller i samfunnet. En kamp som har fokuset på familien, tror vi er dømt til å mislykkes. Seire her vil være preget av en likestillingsideologi som styrker familien. For eksempel "Send mannen hjem". Det er gjennom å endre strukturene vi skaper vilkår for endring av samliv, – ikke motsatt. Revolusjonær familiepolitikk må handle om å gjøre livet bedre for folk flest, samtidig som vi svekker familien gjennom å tømme den for oppgaver. Økonomisk sjølstendighet for kvinner og barn vil oppheve grunnlaget for familien som forsørgingssystem, og er en forutsetning for kvinnefrigjøring. Heving av kvinnelønna, sekstimersdag, barnehager til alle barn fra de er små, at andre enn mor og far kan ha omsorg og permisjonsrettigheter for å støtte barn, er eksempler på tiltak som vil bidra til å svekke familiens betydning.

Mange opplever det truende å snakke om å svekke familiens betydning. Det er i familien mange av oss har våre nære relasjoner, det er der vi har medmennesker som står last og brast med oss, og der vi ikke trenger å forstille oss. Men angrep på familien er ikke et angrep på nære relasjoner. Tvert imot: Bindinga av kjærlighet til et økonomisk forsørgersystem gir kjærligheten dårlige kår fordi den knytter kjærlighet og underordning tett sammen.

Fra samfunn til familie

Før inngangen til 1970-tallet var det svært uvanlig å se menn som trilla barnevogn. Pionerene ble ikke forskåna for hån fra en del miljøer. De var positive eksempler, og de er viktige. I dag er det ingen som blunker når menn er ute med barnevogna. Årsaken til endringa var det som skjedde ute i samfunnet, ikke inne i familien. I løpet av 70-tallet ble en halv million kvinner trukket inn i lønnsarbeid, mange unge med barn. På den tida var deltid og fleksitid ikke vanlig, barnehager ble sett på som et støtteapparat for nødstilte mødre som "var nødt til å jobbe", og det var veldig få av dem. Derfor utvikla det seg en stor bevegelse for barnehager ("Gratis daghjem til alle barn!"). Det var helt umulig å unngå at faren nå og da måtte bringe eller hente barn. Det måtte bare skje. Slik førte kvinnenes sterkt økende yrkesdeltakelse til endringer i oppførsel i familiene og til endra holdninger i hele samfunnet. Endringer i samfunnet fører til endringer i familien.

Familie er ikke et naturgitt fenomen. Den er oppstått under bestemte historiske vilkår, og vil forsvinne under andre vilkår.

3. Forholdet mellom kvinne- og klassekamp

Det er viktig å se klasseforholdas betydning for å kunne oppnå noe i kampen for kvinnefrigjøring. Kvinneundertrykkinga har en felles historie med utviklinga av overklasse og underklasse. Det går ikke an å fjerne kvinneundertrykking, klasseundertrykking og nasjonal undertrykking fra kapitalismen og imperialismen. Det er som suppe: Det går ikke an å plukke ut tomatpuré, vann, melk og krydder etter at suppa er kokt til suppe.

Det er lurt å studere historia og samfunnet for å vite hvordan en kan vinne framgang i kvinnekampen, og hva som er vilkåra for kvinnefrigjøring.

Kvinneundertrykkinga er ny

Historia om utviklinga av menneskesamfunnet kan fortelle oss hvordan undertrykking oppstod og hvordan den kan oppheves. Kvinnene har ikke alltid vært undertrykt, og barnefødsler har ikke hemma kvinnene i arbeid og samfunnsliv. I flere hundre tusen år levde menneskene i samfunn uten klasser. De var samlere og jegere og hadde faste boplasser. For titusen år sida begynte et utvikla jordbruk flere steder i verden. Dette skapte et overskudd av mat som utvikla klasseskiller. Dette var tida for kvinnenes verdenshistoriske nederlag.

Kvinnene dominerte

Før klassesamfunnets tid: Kvinnenes arbeid var det viktigste for å skaffe mat og andre livsnødvendigheter. Dette førte til at kvinnene hadde den dominerende posisjonen i samfunnet. Det var ikke bare barnefødslene som gav dem høy stilling, men arbeidet. I jakta på mat til avkommet, utvikla kvinnene redskaper og metoder som skapte det første sosiale menneskesamfunnet. Hakkestokk og gravestokk, foredling av frø, de fanga småvilt i snarer, annet som kunne spises, fikk kunnskaper i botanikk og medisin, utvikla pottemakeri, brukte ilden, lagde teknologi for oppbevaring av mat, behandling av skinn og husbygging, utvikla språket (pga samarbeid).

Kvinnene tok ansvaret for barna sammen. Det var ikke viktig hvem som hadde født dem. Alle kvinner var mødre. Faktisk var også alle menn fedre. Mennene levde i brorskap, det vil si de samarbeida om det som var deres oppgaver. De tok ansvaret for barna i fellesskap også. Hvordan barna ble laget var ikke kjent. Det var ingen monogam tosomhetens familie. Foreldreskapet var sosialt, ikke biologisk. Menneskene delte alt og tok ansvar for alle fra fødsel til grav. Idyll? Nei. Brutalitet, knapphet på mat, slit – det leser vi om. Men mannen som sjef? Nei.

Samfunnet var for fattig til at noen kunne få mer enn andre og lage klasseskiller. Kvinnene hadde den viktigste stillinga fordi de var hovedprodusentene av livets nødvendigheter, såvel som skapere av nytt liv.

Ekteskapet oppstod

Kvinnene mista makta si da den matriarkalske kommunen ble ødelagt av et klassedelt samfunn med privat eiendom og institusjonene familie og stat. En av dem som skriver om dette, er Evelyn Reed, for eksempel i boka Kvinnans utveckling, sitert:

"Nøkkelfaktorene som førte til denne endringa av kvinnenes sosiale stilling, var overgangen fra en jeger- og samlerøkonomi til et samfunn med høyere utvikla produksjonsmåter basert på jordbruk, fedrift og håndverk i byene. Den primitive arbeidsdelinga mellom kjønnene ble erstatta av en mer sammensatt sosial arbeidsdeling. Arbeidet ble mer effektivt, og det ble et betydelig overskudd, som først førte til differensiering og deretter til dyptgående skiller mellom ulike grupper i samfunnet.

Ettersom menn hadde en ledende rolle i stordrift innen jordbruk, vanning og byggeprosjekter, og i fedrift, ble dette overskuddet gradvis lagt beslag på av et hierarki av menn som deres private eiendom. Dette i sin tur krevde institusjonen giftermål og familie for å fastslå det legale eierskapet og arven til mannens eiendom. Gjennom det monogame ekteskapet ble hustruen satt under fullstendig kontroll fra ektemannen som slik sikra seg legitime sønner som kunne arve.

Etter hvert som menn tok over mesteparten av aktivitetene i den sosiale produksjonen, og med framveksten av familieinstitusjonen, ble kvinnene forvist til hjemmet for å tjene sine ektemenn og familier. Statsapparatet oppsto for å befeste og legalisere institusjonene privateiendommen, mannsherredømmet og fars-familien, som seinere ble gjort hellig av religionen. (…)

Kvinnens underordning skyldes ikke en biologisk svakhet ved kvinnekjønnet. Den var resultatet av de revolusjonære sosiale forandringene som ødela det matriarkalske klanssamfunnet som var bygd på liket. I stedet kom et patriarkalsk klassesamfunn. Dette var fra starten kjennetegnet av diskriminering og ulikheter av mange slag, inkludert ulikeverd mellom kjønn. Framveksten av denne typen sosioøkonomisk organisasjon, som hadde undertrykkelse som et iboende trekk, hadde ansvaret for det historiske nederlaget til kvinnene."

Det foregikk ikke uten kamp. Blant annet ble kvinnegudene nedkjempa og manneguder innsatt. Det lyktes aldri mannssamfunnet å utrydde kvinnegudene. I mange kulturer lever kvinneguder fortsatt i dag, enten som aktivt i bruk eller i fortellingene. Historiene i Det gamle testamentet om avgudsdyrkere og om hvordan de blei brent og slakta ned, handler om dette verdenshistoriske nederlaget. Avgudene er fruktbarhetsgudinner. Nawal el Sadaawi skriver i boka Evas skjulte ansikt om flere tusen år med kriger for å opprette klassesamfunn og mannsmakt i landene langs Nilen.

Evelyn Reed sier at det nye klassesamfunnet også ødela brorskapet mellom menn. Kvinnenes verdenshistoriske nederlag gikk hånd i hånd med underordninga av massene av arbeidende menn under overklassens menn.

Kvinner i jordbruket

I jordbrukssamfunnet hadde kvinnene fortsatt makt fordi de var viktige i arbeidet. Så lenge jordbruk og håndverk var dominerende i økonomien, fortsatte bondefamilien, som var en storfamilie, å være en levedyktig produksjonsenhet. Alle medlemmene hadde viktige funksjoner å utføre, tilpassa kjønn og alder. Kvinnene i familien var med på å dyrke jorda, dreiv med gårdsproduksjon og fostra opp barn, mens barn og eldre jobba etter evne.

Kvinner ble avhengige

Dette endra seg med framveksten av industri- og monopolkapitalismen og kjernefamilien. Da store mengder menn ble drevet fra jorda og småhandel/verksteder for å bli lønnsarbeidere i fabrikkene, hadde de bare sin arbeidskraft å selge til kapitalistene for å kunne overleve. Konene til disse lønnsarbeiderne, hivi ut fra sitt tidligere produktive arbeid på gårdene og i verkstedene, ble ytterligere avhengige av sine ektemenn for at de og deres barn kunne bli forsørga. På samme måte som mennene ble mer avhengige av sine sjefer, ble kvinnene mer avhengige av sine ektefeller. Slik falt kvinnene enda lavere i sosial anseelse, etter hvert som de ble ribba for sin økonomiske uavhengighet. Dette er et viktig bakgrunnsteppe for situasjonen i dag.

Kvinnene hadde to valg: Enten gifte seg og bli forsørga og ta hånd om mannen og fostre opp en ny generasjon lønnsslaver. Eller ta lønnsarbeid sammen med sine barn, og bli utbytta som den mest marginale og lavest betalte delen av arbeiderklassen.

I dag ser vi hvordan dette fungerer. Vi ser hvordan familien er stedet hvor menneskene forsørges, i stedet for at alle har ansvaret for alle. Dette private forsørgelsessystemet er dårlig når det gjelder å dekke menneskenes virkelige behov. For kapitalen er det bra. Familien fungerer slik:

– Skape arbeidskraft gratis

Lønnsarbeidet er en forutsetning. De pengene arbeideren får i lønn, som tilsvarer en del av den arbeidstida kapitalisten bruker, skal ikke bare holde den enkelte arbeideren i live. Den skal produsere ny arbeidskraft som erstatter den gamle som slites ut og dør. Familien er en økonomisk grunnstein i samfunnet, en institusjon for privat forsørging og for det omsorgsarbeidet som følger med. Familiens jus handler om eiendom, forsørgelsesplikt og arv. Det er derfor homofile parforhold og samboerskap raskt blir trukket inn i den samme jusen. Kapitalistene sørger for at de kontinuerlig får ny arbeidskraft – gratis for dem.

Det er mye nødvendig omsorgsarbeid i familien. For at barn skal leve opp, må voksne ta seg av dem. Noen må også ta seg av dem som er gamle, sjuke og andre som helt eller delvis ikke kan forsørge seg sjøl eller klare seg sjøl praktisk. Samfunnet gjør noe i noen land, men i hovedsak er det familiene og familiemedlemmer som gjør det.

– Skuffende overraskelse

Av historiske grunner er det kvinnene som gjør mesteparten av dette tidkrevende omsorgsarbeidet. Samtidig, og det er det viktigste, familien og samfunnet reproduserer denne situasjonen om og om igjen. Det fører til at mange kvinner ikke rekker å jobbe full tid med lønnsarbeid. Nesten halvparten reduserer på timene de er i lønnsarbeid. Det fører til at mange kvinner er delvis forsørga av mannen i familien. Kvinner erfarer ofte systemet med overraskelse, skuffelse og tristhet. De har kjæreste/samboer, han og hun studerer, de gjør de samme tingene, mener de er likestilte, vil gjerne være det. Når de får barn, og det går et år eller fem, ser hun seg tilbake og lurer på hva som skjedde: Han studerer lenge, hun kort. Han jobber lenge, hun kort. Han tjener mer, hun mindre. Han jobber full tid, hun har redusert. Han har samme jobb, hun mista jobben etter svangerskapspermisjonen. Han gjør litt husarbeid, hun gjør mye. Han tjener mest og har sikrest jobb, hun er hjemme når barnet er sykt. Slik har samfunnet trengt inn i det som starta som likeverdighet.

Tid brukt på husarbeid
  Kvinner Menn
1971
5,9 timer
2,2 timer
1980
4,8 timer
2,4 timer
1990
4,4 timer
2,6 timer
2000
3,9 timer
2,7 timer

Noe bedre er mulig

Hele tida snakker vi om hva som er vanlig i det samfunnet vi analyserer. På 1950-tallet var det ikke vanlig at kvinnene i familien hadde lønnsarbeid. Det arbeideren fikk med hjem i form av lønn, var det som tilsvarte det familien på mor, far og to-tre barn måtte ha, med den levestandarden og teknologiske utviklinga som var gjennomsnittlig da. De samla seg ikke opp kapital og ble kapitalister, men døde heller ikke ut.

I dag er det mer enn halvannen jobb i familiene. Det er blitt gjennomsnittet. Altså har mengden arbeidstid for å holde en familie med gjennomsnittlig levestandard økt. Enslige forsørgere ligger under gjennomsnittet på mer enn halvannen inntekt. Det er derfor fattigdom er nokså utbredt blant dem. Her vil vi skyte inn at i et sosialistisk samfunn må den private forsørginga gradvis erstattes av ordninger som gjør at menneskene ikke er avhengige av å bli forsørga av andre privatpersoner. Å være økonomisk uavhengig er et av kriteriene for å være et fritt menneske. I et samfunn uten det private forsørgeransvaret slik vi har det i dag, vil menneskene sannsynligvis finne mange andre og bedre måter å leve sammen på.

Total frigjøring

Evelyn Reed igjen:

"Den underlegne statusen til kvinnekjønnet er ikke resultatet av deres biologi eller av at de føder barn. Barnefødsler var ikke noe handikap i den primitive kommunen; det ble et handikap, framfor alt i vår tids kjernefamilie. Fattige kvinner slites mellom motstridende forpliktelser, mellom å ta vare på barna hjemme mens de samtidig har lønnsarbeid for å bidra til å holde liv i familien. Kvinner er derfor blitt fordømt til sin undertrykte stilling av de samme samfunnsmessige kreftene og forholda som har frambragt én klasses undertrykking av en annen, én rase av en annen og én nasjon av en annen. Det er det kapitalistiske systemet, det siste stadiet i utviklinga av klassesamfunnet, som er årsaken til degraderinga og undertrykkinga av kvinner."

Kvinnefrigjøringa er derfor uløselig knytta til frigjøringa av alle mennesker, både frigjøring fra rasisme, klassemessig og nasjonal undertrykking. Det er ikke mulig for de fleste kvinner å bli fri uten dette, ettersom kvinner blir utsatt for rasisme, klasseundertrykking og for nasjonal undertrykking. Og ettersom kapitalismen er årsak til, eksisterer på grunn av og får blodet sitt fra alle disse undertrykkingsforholda. Kvinnefrigjøring og det klasseløse samfunnet kommunismen henger sammen.

Alle kvinner rammes

Kvinnene er ikke en egen klasse, de går som menn over alle klasser. Samtidig er kvinner et undertrykt kjønn. Alle kvinner undervurderes når kvinner ikke kan bli biskop, gruvearbeider eller flyger. Alle kvinner utsettes for nedvurdering og trakassering når Anette Sagen og de andre jentene ikke får hoppe fordi de er jenter. Alle kvinner utsettes for diskriminering på grunnlag av kjønn i arbeidslivet, også i overklassen.

Overklasse

Samtidig har overklassens kvinner mulighet til å kjøpe seg ut av mange problemer som arbeiderklassens kvinner må slite med. Pengeproblemer er ikke til stede. De kan kjøpe arbeidskrafta til andre som tar seg av hus, innkjøp, barn, sjuke familiemedlemmer, reingjøring, rydding og klesvask. Så veldig mye av den omtalte konflikten mellom "hjemme og ute" kan de gjøre liten. Er ikke lovene gode nok, som gode abortlover, kan de kjøpe seg prevensjoner og aborter. Overklassen trenger ikke endre hele samfunnet for å få det bedre, det er laga for at de skal ha det bra.

Arbeiderklasse

Arbeiderklassens kvinner er fullt ut avhengige av at samfunnet endres til det bedre for at enhver kvinne skal få det bedre. Det er nok å nevne hva en abortlov har å si for flertallet av kvinnene. Er abort på sjukehus ikke lov, tar kvinner abort på egen hånd og risikerer død og uhelbredelig skade. Samtidig er en god abortlov lite verdt for de samme kvinnene, hvis det ikke er leger eller sjukehus der de bor. Nepal og India har lov om sjølbestemt abort, men det finnes nesten ingen leger eller annet helsepersonell utenom byene.

Så om alle kvinner utsettes for undertrykking, uavhengig av klasse, så er det arbeiderkvinnene/flertallet kvinner som har interesse av og er i stand til å kaste over endre det systemet som er årsaken til, som reproduserer, kvinneundertrykkinga, nemlig kapitalismen og imperialismen.

AKP mener at kvinnene er undertrykt av kapitalismen og av mannsmakta. Begge deler er maktforhold som bare kan ødelegges av organisert kamp. Kvinnekamp og klassekamp. Kommunistisk organisering og kvinneorganisering. Å ikke se de sosiale strukturene er å ta fra kvinner et redskap for handling. Da står en igjen med alenekvinner som hver for seg skal forsøke å finne små løsninger i sitt eget lille liv, og resultatet er at de skylder seg sjøl når samfunnet likevel stenger dem på alle områder.

En revolusjonær analyse handler om å forstå årsaker, og er derfor en positiv, handlingsretta analyse.

4. Kvinneundertrykkingas ofre

Finnes det ikke ofre for kvinneundertrykking? Det er ikke uvanlig å høre at svaret er nei. Det er logisk hvis en ikke har et kjønnsmaktperspektiv, men mener at det bare er ubalanse mellom likestillingas vektskåler. Hvis det ikke er ofre, er det heller ingen som skaper ofre. Overgriperen forsvinner. En annen grunn til å avvise at det finnes ofre, kan være at en ikke vil gjøre kvinner ynkelige. Men er en ikke da, sikkert mot ens hensikt, nettopp med på å plassere "skylda" på offeret?

I alle andre sammenhenger er det legitimt å snakke om ofre. Folk er ofre for trafikkulykker og lokal flom, for arbeidsløshet og sjukdom. I Afrika er millioner av folk sultofre, ofre for krig, for aids-epidemien. Flertallet av jordas befolkning er ofre for imperialismens utbytting. I Irak er folk ofre for USAs grusomme krig mot sivile. Men det er ikke sånn at vi blir beskyldt for å ta fra folk verdigheten når vi snakker om dem som flomofre eller krigsofre. Hvorfor kan ikke kvinner kalles ofre?

Prostituerte

De første til å hevde at kvinner ikke er ofre, var de som arbeider med prostituerte, pluss noen som arbeider mot incest. De sa at når vi snakka om prostituerte som ofre, stakkarsliggjorde vi dem, fordi de er kvinner som har valgt (de mest offensive forsvarerne for prostitusjon sier "valgt"), eller som livet har fart sånn med at de har blitt prostituerte. Det blir sånn at hvis en ikke er enig med for eksempel "Gitte", så blir en beskyldt for å ikke respektere henne. Dette er en herskerteknikk. ("Gitte" er prostituert og har satt seg som mål å lobbe for at sexkjøp ikke blir kriminalisert i Norge.)

Prostituerte er ikke "stakkars". Men vi synes faktisk synd på kvinner som blir utsatt for den volden prostituerte blir utsatt for, og vi blir forbanna. Etter vår mening er det ingen gode argumenter for å opprettholde prostitusjon. Prostituerte blir utsatt for fysisk og psykisk vold, de er ekstremt utsatt for smittefarlige, dødelige sjukdommer, de er utsatt for økonomisk utbytting på det aller groveste. Vi tar ikke fra noen verdigheten når vi ikke unner dem en sånn skjebne.

Hvorfor dukket dette opp når det handler om porno og prostitusjon? Det dukka opp for å undergrave solidariteten med prostituerte og kvinner som misbrukes i pornoindustrien. Det dukka opp som en herskerteknikk mot oss som er mot at menn skal ha fritt tilgang til å gjøre hva de vil med kvinner så lenge de betaler for det.

"Begge er ofre"

Menn er også ofre som menn, ikke bare som (for eksempel) utbytta arbeidere. Den måten gutter og menn lærer å være menneske på av samfunnet, er ikke så bra for dem. Å være en del av den halve befolkninga som har makt over den andre halvparten, har sine omkostninger. Mange sliter med frustrasjoner og ensomhet. Det er alt for få menn som tar aktiv del i kampen mot den opplæringa menn får, og mot samfunnet som skaper slike maktforhold. Det er få menn som er så bevisste at de solidariserer seg med den kampen kvinnene fører for å skape en menneskevennlig samfunn uten maktforhold. Det kommer antakelig av at på tross av omkostningene, smaker det ganske godt å være medlem av folket med privilegier.

Noen blir slått

Sjøl om menn er ofre, må ikke det forveksles med at de ikke er i maktposisjon. Hvis den som slår og den som blir slått blir forklart med at "begge har problemer", vil en verken kunne hjelpe menn eller kvinner, overgriper eller offer. En likestillingspolitikk som har som premiss at utgangspunktet er likt, vil mislykkes. Det er når en ser forskjeller, at en lettere kan skape likhet. Et eksempel er diskusjonen om Krisesentrene skal være et tilbud ikke bare til kvinner og barn som blir utsatt for vold, men også for menn, enten de sjøl er voldsutsatt eller er voldsutøvere. Det er flere eksempler på at Likestillingsombudet og andre fremmer forslag i likestillingas navn som ikke bedrer situasjonen for kvinner.

Vold mot kvinner

  • 27 % av kvinner i Norge har opplevd vold i nåværende eller tidligere parforhold
  • 9,3 % har opplevd potensielt livstruende vold fra partner
  • 45 % av alle kvinner har vært utsatt for vold fra en annen person enn partner etter fylte 15 år

Organisering av kvinner

Eksemplene er mange på at undertrykte organiserer seg og gjør opprør. Det ligger et potensiale for opprør i det å være offer for undertrykking. Både kvinner og menn må slåss mot samfunnets og mot menns undertrykking av kvinner. En helt nødvendig drivkraft i dette arbeidet er at kvinnene organiserer seg i egne kvinneorganisasjoner.

Det har flere funksjoner: Utvikle politikk for kampen uten de bindingene til makta som menn har. De første arbeiderkvinneorganiseringene var tett knytta opp til avholdsbevegelsen, utifra egne opplevelser av hva som var viktig for å forandre deres liv. Noen av de første aksjonene til forløperne til Kvinnefronten var aksjoner mot fordummende kvinnebilder i kinoreklamer. Ut fra sin materielle virkelighet, som er annerledes enn menns materielle virkelighet, trenger kvinner særorganisering for å utvikle politikk for å forandre sin virkelighet.

Særegen kvinneorganisering gjør det mulig for kvinner å trene seg på å føre kampen uten å bli utsatt for hersketeknikker fra menn. Det kan være nok med herskerteknikker fra andre kvinner. Alle menn, også de snilleste og mest progressive bruker herskerteknikker, for å få linja si igjennom, for å få vilja si, for å bli sett. Særegen kvinneorganisering er ikke nok. Det trengs også klasseorganisering som har nedlegging av kapitalismen som mål. Kvinner og menn må stå sammen i kampen for å forandre samfunnet og organisere seg sammen i partier og fagforeninger og interesseorganisasjoner. Men fordi plattforma for samarbeidet er gjenstand for kamp, kjønnskamp, trenger vi særegen kvinneorganisering i alle typer organisasjoner for å ha håp om å styrte klassesamfunnet.

Mangfold og uenighet

I Rød Ungdom tekst Fundamental feminisme forteller de om "70-tallsfeminisme". De sier det var bra at den organiserte kvinner og var kritisk til samfunnsstrukturene. Det er vi enig i. Men så kommer det noe vi oppfatter som en del av "70-tallsmyten" om ensretting som ikke stemmer: "En kritikk mot denne bevegelsen handler om at "de gikk i takt"." Det var vanskelig å være individ. Bevegelsen hadde en "IdealFeminist" som var feministen med de riktige handlingene og de riktige meningene, og dette har holdt seg i deler av kvinnebevegelsen til i dag.

Vi tror kvinnebevegelsen på godt og vondt går mye mer i takt i dag enn for 30 år sida. 1970-tallet var prega av større mangfold, større aktivitet og mer uenighet enn nå. Det kan nevnes at kvinneorganisasjonene Kvinnefronten, Brød og Roser og Nyfeministene var nokså uenige om prioriteringer og politikk og det var flere kvinneblader. På denne tida jobba kvinnene med mange ulike ting, mens noen jobba med alt mulig i kvinneorganisasjoner. RadiOrakel ble danna, Kvinner i kamp (kampsporttrening for kvinner og små jenter), KIM (Kvinner i mannsyrker), Fellesaksjonen mot porno og prostitusjon, Lesbisk bevegelse, Krisesenterbevegelsen. Ny kunnskap ble lagt fram om prostitusjon, horekunder, vold mot kvinner, incest, kvinner og arbeid og lønn, diskriminering innen jusen, – og mye mer. Det var nettopp ingen fasiter. Og i hvilke andre år enn på 70-tallet var det i flere år TO tog 8. mars i Oslo – på samme klokkeslett? Det var mangfold og uenighet.

Fint å gå i takt

Men samtidig gikk heldigvis kvinnene også "i takt". Det vil si at de hadde samme krav om sjølbestemt abort. Samtidig var det bitter uenighet om kampen på hele 70-tallet, inntil loven ble vedtatt i 1978. De "gikk i takt" med krav om barnehager til barna og om at kvinner hadde rett til samme arbeid og lønn som menn. Blant annet. Hva om kvinnebevegelsen var enig med seg sjøl i dag og virkelig gikk i takt med de samme kravene? Det ville vært en formidabel styrke. Hva hvis alle kvinnepolitisk organiserte og interesserte gikk sammen om å få Telenor til å stoppe å sende porno til mobiltelefonene? Eller hindra porno på TV? Eller for å få sjølbestemt abort også mellom 12. og 18. uke? Eller seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon? Eller for faste ansettelser og for gravides rett til å beholde jobben? De blir ikke like i alle andre ting av den grunn.

"Velg og vrak"

Redselen for å gå i takt får næring fra tidas kapitalisme, tidas ideologi: Individualismen i høysetet. Du skal velge strømleverandør, det samme for telefon, studere ulike banktjenester, forhandle privat om din egen lønn, bruke livet på å shoppe, bytte, styre som en lur liten forretningsdrivende, – i markedet. Vekk med fagforeninger, vekk med organisering, vekk med kollektivet og solidariteten. Sjølsagt påvirker tidas rådende ideologi den lufta alle puster inn. Men all historie viser at det bare er organisasjon som er arbeidernes, undertrykte minoriteters og kvinnenes våpen og vern. Overklassens makt kommer av at de har kapital. Folkets kapital består i at de organiserer seg og gjør ting sammen. Det kan fortone seg som "døll" aktivitet å organisere folk i hver krok og krik i landet. Men skal en gjøre som de små fiskene nedenfor, er det veldig smart.

Små fisk kan seire over stor fisk!