Konsten att sälja krig

Av Mathias Bismo

2017-03 Bokomtaler

Pierre Gilly:
Konsten att sälja krig – propaganda från Cato till NATO
Stockholm: Verbal förlag, 2016, 288 s.

Det sies at sannheten gjerne er krigens første offer. For å klare å mobilisere kampvillige soldater og en samarbeidende sivilbefolkning er det helt avgjørende at krigen kan fremstilles som rettferdig og nødvendig. Hvordan dette skjer og med hvilke midler er tema for den svenske frilansskribenten Pierre Gillys bok Konsten att sälja krig.

I tillegg til et innledende kapittel om hvordan propaganda former og påvirker menneskers tankesett, er boka bygget opp med to hoveddeler. I den første, tematiske delen forsøker han å systematisere ulike propagandamekanismer som benyttes i en krigssituasjon, eventuelt i oppbyggingen til en krig. Det er selvsagt ingen vanntette skott mellom disse mekanismene, hvorvidt propagandaen lykkes har snarere å gjøre med i hvilken grad man klarer å kombinere disse. I den andre, kronologiske delen viser han hvordan disse mekanismene har vært benyttet for å skape legitimitet for krigføring fra første verdenskrig og frem til dagens krigshandlinger i Syria og Ukraina.

Det er ingen tvil om at Gilly har satt seg grundig inn i tematikken, og han har lyktes med å skrive en bok som både er ledig i formen og fremstår som godt underbygd. Både den tematiske og den kronologiske delen er krydret med eksempler på hvordan krigspropaganda har vært brukt – fra Cato til NATO, som undertittelen gjenspeiler, selv om fokus ligger fra 1914 og fremover. For den som kun kjenner krigshistorien i denne perioden overflatisk, vil det også være mye ny kunnskap å ta med seg. Når man skal avsløre hva som er krigspropaganda, er man også nødt til å gå inn på hva som egentlig skjedde. Er det for eksempel mulig å forstå Storbritannia og Frankrike under annen verdenskrig uten å ta hensyn til deres rolle som kolonimakter?

Det er gode argumenter for kronologisk å begrense seg til de siste drøyt hundre årene, både av plasshensyn og kildehensyn. Det er likevel enkelte viktige kriger som mangler, som Koreakrigen, den første Gulfkrigen og USAs mange kriger i Latin-Amerika. Men den største mangelen er nok likevel de krigene som ble ført med Sovjetunionen og deres allierte i spissen, som i Angola, Eritrea og Afghanistan. Sistnevnte nevnes riktignok kort i forbindelse med USAs angrep på landet i 2001, men gitt at det offisielle målet med disse krigene var noe helt annet enn for de krigene som omtales i boka, ville det vært interessant. Denne mangelen gjør det ikke til noen dårlig bok, men den ville trolig kunne blitt enda bedre dersom det hadde vært med.

Det er også mulig å stille spørsmålstegn ved hvorvidt de ulike propagandateknikkene bare er propaganda, eller om det også kan være noe reelt ved dem. To av teknikkene som nevnes er «fremstill deg som et offer» og «pek ut en trussel», og i omtalen av begge disse er det mange gode eksempler på hvordan det har blitt brukt for å selge inn en mer eller mindre meningsløs krig. Men noen ganger er det også reelt – man er faktisk et offer som står overfor en trussel. Er det da ikke slik at det egentlig heller er snakk om regelrett løgn – å gjøre angriperen til offeret og vice versa og å peke ut en falsk trussel? Dette kan kanskje fremstå som flisespikkeri, men det bør likevel være et poeng at man ikke skal gå ut fra at alt snakk om trusler er propaganda – noen ganger er det dødsens alvor.

Samlet sett er dette likevel små mangler sammenlignet med det som faktisk er omtalt i boka. Uansett hvor mange kriger det er, ja, uansett om krig er noe i nærheten av en normaltilstand, så er krigen samtidig, som han skriver i innledningen, noe som må forklares og som folk må overbevises om nødvendigheten av. Da er det greit å kjenne til hvordan dette gjøres og hvordan det kan avsløres.

Mathias Bismo
Redaksjonsmedlem i Gnist.