Bokomtaler

KNUSENDE KRITIKK AV KLIMAPOLITISK TÅKETALE

Av

Anders Ekeland og Sindre Mørk

Andreas Malm
The progress of this storm. Nature and society in a warming world.
London: Verso Books, 2018, 280 s.

Andreas Malm, som er professor i humanøkologi ved Universitetet i Lund, ble «verdensberømt» for boka Fossil capital. The rise of steam power and the roots of global warming 1, 2. Nå har han igjen levert et vektig bidrag til debatten om forholdet mellom samfunn og kultur, der han ikke minst leverer en knusende kritikk av ulike postmodernistiske filosofiske retninger. Et typisk utsagn fra dette hold er at naturen ikke er annet enn «en spesielt kraftfull fiksjon», som bare er dere ute et sted om så lenge vi kollektivt tror at den eksisterer. Dette kaller Malm den «konstruktivistiske» skolen. Naturen finnes «egentlig» ikke – den er konstruert av oss. For konstruktivistene er ikke nøytroner noe mer reelle enn enhjørninger, nøytronene har bare med «mer mektige animalske og ikke-animalske allierte»3. Her finnes det altså ikke noen objektiv sannhet, bare mer eller mindre utbredte kollektive fiksjoner. En annen retning innenfor postmodernismen er «ny-materialisme» hvor naturen er et selvstendig objekt, slik at naturfenomener har blitt «aktører» som påvirker samfunnet. Bakterier blir (intensjonelle?) aktører i historien – skoleeksemplet er Svartedauen.

Anders Ekeland er samfunnsøkonom og leder av Akershus SV.
Foto: Verso Books

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Malms kritiske utgangspunkt i The progress of this storm er sjølsagt det helt åpenbare faktum at naturen og dens prosesser eksisterer uavhengig av vår beskrivelse av dem og at det er menneskearten, strukturert av kapitalismens logikk, som er den eneste intensjonelle aktøren i politisk forstand. Malms kritikk er hovedsakelig rettet mot Bruno Latour, som til og med er tildelt den prestisjefylte Holberg-prisen. En undersøkelse fra 2007 viste at Latour var den mest siterte innenfor humaniora, klart foran Freud og Marx. Latours utgangspunkt er at «På godt og vondt har vi beveget oss inn i en post-naturlig verden»4. At Latour er en dilettant er det ingen tvil om. Han hevder for eksempel at den egyptiske faraoen Ramses II ikke kan ha dødd av tuberkulose, siden denne basillen ikke ble påvist vitenskapelig før 1882. At en moderne obduksjon fant tuberkulosebasiller i det balsamerte liket spiller derfor ingen rolle for Latour 5 Spørsmålet om hvordan slike åpenbart uvitenskapelig påstander ikke bare kan gi folk akademiske posisjoner, men en stor utbredelse i noen spesielle akademiske miljøer, går ikke Malm inn på.6. Forfatteren nøyer seg isteden med å påpeke at dette meningsløse ordgyteriet får konsekvenser for klimapolitikken: når det ikke finnes noe som er mer sant enn noe annet, når hva som virkelig er vitenskap er usikkert, så fører det til handlingslammelse.

Malms motivasjon for å bruke tid på dette pølsevevet er at «Noen teorier kan gjøre [den klimapolitiske] situasjonen klarere, mens andre kan grumse den til. Aktivisme er best tjent med teoretiske kart som kan vise de motstridende kreftene med en viss nøyaktighet, ikke som utydelige figurer og tåkete tenkning – og som vi skal se – det ikke er noen mangel på.» (s. 16). Denne anmelderen er ikke så sikker på om å skrive denne boka har vært vel anvendt tid. For som Malm selv påpeker, i klimabevegelsen har «aktivistene så langt vært uinteresserte i konstruktivisme, Latourisme, ny-materialisme, post-humanisme etc. og hele tiden vært mer inspirert av marxisme/anarkisme»7. Malm påpeker også at klimabevegelsen fortsatt er «svak og fragmentert», men konkluderer helt riktig med at det gjør det desto «viktigere å bli med i den og bidra på alle mulige måter» (s. 176).

Nå som Malm har levert en skarp og knusende kritikk av postmodernistisk skvalder om natur og samfunn, er det på høy tid å komme med en bok som diskuterer klimabevegelsens strategier. Men det vil bli vanskeligere å gjøre, ettersom det Malm først og fremst vil gjøre er å stanse all videre utvinning av fossil energi. Han har den «kløende følelsen av at det eneste meningsfulle man kan gjøre nå er droppe alt annet og bare fysisk stanse forbrenning av fossilt brensel, tappe ut luften ut av dekkene, blokkere rullebanene, omringe plattformene, invadere gruvene». (s. 16). Det han foreløpig ikke ser er at om en slik «keep the coal in the hole, the oil in the soil» taktikk skulle lykkes, så ville det reduserte tilbudet av fossilt brensel i første om gang bare skape en kraftig prisstigning, jf. OPECs «prissjokk» på sytti- og åttitallet. En slik prisstigning ville ramme sosialt skjevt. Det er bare ved å kombinere en stadig stigende pris på karbon med kraftige omfordelingsmekanismer, dvs. grønn skattlegging av de rike, at man kan mobilisere arbeidsfolk for økt karbonpris som vil gjøre slutt på forbrenning av karbon.

For de som er nødt til å forholde seg til postmoderne ord- og begrepsgyteri på «feltet» natur og samfunn så er denne boka viktig lesning. Men for aktivister på venstresida er det bedre og spare tid og penger til Malms neste bok.

Sluttnoter:

  1. Tittelen på boka henspeiler på et sitat fra Fredric Jameson, kjent marxistisk litteraturviter, som i 1990 skrev at «we are stranded in the mega-city where glass surfaces mirror each other, where images and simulacra rule over night and day, where the free play of masks and roles goes on and on without any real, material substance. But towards this city a storm is on the move”. Stormen som nærmere seg det «kunstige», virtuelle livet i mega-byene er konsekvensene av global oppvarming.
  2. For min anmeldelse i Gnist, se http://marxisme. no/hvordan-oppstod-fossilkapitalismen/ . En mer utførlig kritikk min side finnes i Agora, 1-2017.
  3. “We cannot say that neutrons are more real than unicorns, only that they are stronger than unicorns. After all, neutrons simply have more and better animate and inanimate allies testifying to their exis- tence.” Graham Harman: Bruno Latour: Reassembling the political (London: Pluto Press, 2014), s. 7 (kursiv i orginalen).
  4. Bruno Latour, Facing Gaia (Cambridge: Polity Press, 2017), s. 142.
  5. Denne og de følgende henvisningene til Latour & Co har jeg tatt fra en mer utførlig og meget god anmeldelse av Malms bok av Ian Angus, redaktør for nettstedet «Climate and Capitalism», http://climate- andcapitalism.com/2018/02/19/the-progress-of-this- storm/
  6. For en kortfattet, marxistisk analyse, se Terry Eagleton: The illusions of postmodernism (Oxford: Blackwell, 1996).
  7. På midten av nittitallet var jeg involvert i kampen mot postmodernismen som hadde fått en viss innflytelse i redaksjonen i avisa Klassekampen. Når post-modernismen får innflytelse blant de politiske aktivistene må den bekjempes. Innenfor akademia har post-modernismen mange skarpe kritikere som Malm refererer til.