Keynesianismens økonomiske institusjoner
Av Per Medby
Reisen til Bretton Woods
Oslo, Cappelen Damm, 2017, 222 s.
Maria Berg Reinertsen er samfunnsøkonom og journalist i Morgenbladet. Nå har hun skrevet bok om båtreisen i juni 1944 da utvalgte økonomer, byråkrater og diplomater fra flere land reiste fra Storbritannia til USA med det tidligere luksusdampskipet «Queen Mary». Båtreisen var et slags arbeidsseminar i forkant av en konferanse som skulle etablere grunnlaget for et stabilt system for regulering av finansielle transaksjoner mellom ulike land. Om bord arbeidet økonomer som John Maynard Keynes, Lionel Robbins, Wim Buyen og norske Wilhelm Keilhau fram utkastene som skulle diskuteres på den andre siden av havet. Reinertsen presenter deltakerne og forteller litt om flere av dem. Hun forteller også litt om skipet og trekker inn det som skjer i krigen som fortsatt pågikk.
Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist og tidligere tillitsvalgt i NTL
Foto: Cappelen Damm
Resultatet av arbeidet ble opprettelsen av to institusjoner som har spilt og som fortsatt spiller en viktig rolle i verdens monetære system – Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Bretton Woods-systemet var et sett med regler og institusjoner som ble initiert på en konferanse i Bretton Woods, USA i juli 1944, like i etterkant av båtreisen. Systemet etablerte regler for kommersielt og finansielt samvirke mellom verdens ledende industriland og er det første eksemplet på en internasjonal avtale som dekket finans- og valutaforhold mellom en rekke uavhengige nasjoner. Den viktigste effekten ved Bretton Woods var en forpliktelse for hvert av de deltakende land til å føre en pengepolitikk som opprettholdt en fast vekslingskurs (±1 %) for sin valuta målt i forhold til gull, samt IMFs evne til å tre støttende til ved midlertidige avvik i betalingsbalansene landene imellom. Hensikten med Verdensbanken var først å finansiere gjenoppbyggingen av Europa etter ødeleggelsene under andre verdenskrig, men her spilte Marshallhjelpen en større rolle. Etter hvert som Europa ble gjenoppbygd, endret bankens mandat seg til utvikling av den tredje verden.
Formålet med institusjonene var å unngå ustabilitet og valutakriser i den internasjonale økonomien. Håpet om en krisefri kapitalisme var stort, en trodde det var mulig å unngå de store økonomiske vanskene mellomkrigstida bar preg av. Boka gir en god oversikt over hva som ble diskutert da Bretton Woods systemet ble etablert uten å gå overdrevent inn i detaljene. De siste tiårene har både Verdensbanken og IMF spilt en helt annen rolle. Dette har skjedd gradvis etter at fastkurssystemet kom under økende press mot slutten av 1960-tallet og brøt sammen i 1971 da USA suspenderte den faste vekslingskursen mellom dollar og gull. Reinertsen beskriver den faglige uenigheten mellom keynesianere og nyklassikere på en enkel og lettfattelig måte. I de siste tiårene har den uregulerte markedsliberale versjonen av kapitalismen igjen vunnet hegemoniet, ikke minst i IMF og Verdensbanken. Hun lykkes også godt i å få fram den ulike virkemåten de to institusjonene har nå i forhold til det de hadde under den regulerte «velferdskapitalistiske» perioden.
Reinertsen kommer også inn på protestene mot IMF og Verdensbanken på seint 90-tall og tidlig 00-tall. Hun viser også med lettfattelige eksempler hvilken politisk rolle disse institusjonene spiller i dag, f.eks. i Hellas etter eurokrisen. Hun trekker også inn egne erfaringer fra diskusjoner av temaet som student på Blindern og sine egne møter med representanter fra IMF og Verdensbanken som journalist, og om sitt dypdykk etter dokumenter under arbeidet med boka. Boka blir på den måten mer fortellende en det som er vanlig i sakprosa. Måten boka skrives på gjør, at den blir en mellomting mellom ei historiebok og ei debattbok som gir oversikt over sentrale stridstemaer i verdensøkonomien de siste tiårene. Disse grepene fungerer ganske bra.
For meg er det imidlertid til tider litt vanskelig å få tak i hva forfatteren selv mener om spørsmåla hun reiser. Mellom linjene antyder hun imidlertid stor grad av skepsis til måten verdensøkonomien fungerer under nyliberalismen, samtidig som hun antyder skepsis til både proteksjonisme og det hun kaller nasjonalisme. Samtidig er det et faktum at det var mye større grad av nasjonal sjølråderett i perioden 1945–71 enn i dag, selv om det var regler som regulerte internasjonal handel og finanstransaksjoner mellom land. Trengs det internasjonale institusjoner som fungerer som overdommere overfor folkevalgte organer eller er det bedre med større grad av nasjonal råderett? Dette burde vært diskutert kort i boka.