Kamp mot dyrtid EEC
Av Redaksjonelt
Levevilkårene for arbeidsfolk er i dag kraftig preget av dyrtidsutviklingen. Foruten MOMSEN har prisene hittil i år steget med hele 6 prosent. Den illusoriske lønnsøkningen etter årets tariffoppgjør – som skulle kompensere økningen i priser og produktivitet – ga i realiteten fattige 20 øre å tære på fram til tariffrevisjonen i april 1971. Dette tillegget, og mer enn det, er idag spist opp av prisstigningen. Utviklingen framover har regjeringen selv kunngjort: «Prisstigningen vil bli minst like stor i 1971.»
Det står klart for enhver arbeider at dyrtidsutviklingen har gitt deres lønn senket kjøpekraft. Levevilkårene er i løpet av kort tid blitt atskillig hardere. Kapitaleierne krever hardere slit – for mindre lønn.
På bakgrunn av denne situasjonen ble det i Oslo 29. september arrangert et arbeidermøte mot dyrtid og EEC. Sporveisbetjeningens forening og bedriftsklubben ved Norgas sto som arrangører av møtet, og fagorganiserte arbeidere tok her initiativet til en aksjonskomite med hovedoppgaven å utvikle arbeiderkomiteer over hele landet – for å organisere arbeidsfolks nødvendige kamp mot monopolkapitalens stadig nye framstøt, som ikke alene rammer industriarbeiderklassen, men alle grupper av det arbeidende folk. De rammer småbrukerne og fiskerne, som ved prisstigningen vanskelig kan skaffe seg et anstendig utkomme. De rammer småhandlende, skoleelever, studenter og intellektuelle – og alle disse gruppene vil idag nødvendigvis måtte bli arbeiderklassens forbundsfeller i kampen mot dyrtid og EEC.
Men det er alene arbeiderklassen, i kraft av sin stilling og sin styrke, som må føre an i kamper som vil reise seg mot dyrtidsutviklingen og mot norsk EEC-medlemskap. Derfor er det også nødvendig at arbeiderklassen danner egne kamporganer og, ikke minst, beholder initiativet og ledelsen i kampen.
Sommeren 1917 var Norge preget av kraftige dyrtidsaksjoner, og i kampen mot dyrtiden den gang krevde arbeiderne på grunnplanet over hele landet at det skulle innkalles en arbeiderkongress, som skulle vurdere hvordan kampen best skulle i føres. Delegater ble valgt, og kampviljen var beinhard, men så skjedde følgende:
Småborgerlige svikere satt i ledelsen for aksjonen. De skjønte og fryktet truselenf or en samfunnsomveltning som lå i arbeidsfolks kampvilje, og de avlyste kongressen. Raseriet over denne forræderiske handling var selvsagt stor blant arbeiderne, men ettersom arbeiderklassen ikke hadde sitt eget, sentraliserte redskap, ble kampen kraftig lammet.
Også i dag mangler arbeiderklassen sitt viktigste kampredskap. Den mangler et enhetlig kommunistisk parti, som kan samordne og lede kampen. Derfor er det også viktig at arbeidsfolk er på vakt og ikke gir muligheter til at småborgerlige grupperinger kommer til i ledelsen og avsporer den klare linje i kampen.
Bare arbeiderne kan skape en folkefront som kan mobilisere til aktiv og virkningsfull kamp i pakt med folkets grunnleggende interesser.
Arbeiderkomiteer, dannet på grunnplanet, vil oppfylle dette krav.
MARXIST-LENINISTISK FRONT i NKP gir derfor sin fulle tilslutning til aksjonskomiteens paroler:
REIS ARBEIDERKOMITEER LOKALT OVER HELE LANDET FOR:AVBRYTELSE AV FORHANDLINGENE I BRUSSEL!
SLUTT PA DYRTIDSUTVIKLINGEN!
FULL PRISSTOPP PÅ DAGLIGVARER OG HUSLEIER!
VEKK MED MOMSEN OG AVGIFTENE PÅ DAGLIGVARER, STRØM OG BRENSEL!
NED MED RENTESATSENE!
ØKT INVESTERINGSAVGIFT OG STRENGERE BESKATNING AV DE STORE INNTEKTER OG FORMUER!