Jîn, jîyan, azadî! – kvinne, livet, frihet!

Av Marie Sørhaug

Nr 2A 2020

Hvilken rolle spiller kvinner i den kurdiske kvinnekampen? Er det bare som YPJ-soldater i kampen om Kobanê, eller har de en større historie? I denne artikkelen blir vi kjent med den en radikale, venstreside-orienterte kvinnekampen, som springer ut av Bakur (det sørøstlige Tyrkia) og senere blant anna har spredd seg til Rojava.


Marie Sørhaug, sentralstyremedlem og leder av Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Kurdishstruggle / Flickr. Kurdisk YPJ-soldat.

Det har lenge vært et tema for debatt blant kritiske, feministiske akademikere og aktivister at kvinner ofte er avgjørende for en revolusjon eller frigjøring, men med en gang målet er oppnådd vil kvinner ofte oppleve en backlash – da mange bevegelser nedprioriterer det såkalte kvinnespørsmålet for den angivelige større kampen. I konføderasjonen Nord- og Øst- Syria (også kjent ved det kurdiske navnet Rojava) pågår det en kvinnerevolusjon, midt i et område prega av krig. Mange har kanskje sett bilder av de kurdiske kvinnene som har stått fremst på barrikadene mot fascistiske organisasjoner og undertrykkende stater, som da slaget om Kobanê sto, da flere tusen kvinner tok opp kampen mot Den islamske staten (IS), kjent for femicide, voldtekt som våpen og tok kvinner til sexslaver. Men, den kurdiske kvinnekampen har en historie som går mye lengre tilbake i tid enn 2014 og den kurdiske kvinnekampen er så mye utover egne forsvarsgrener – den har også sin egen ideologi og praksis. 

Kurdere og Kurdistan

Navnet Kurdistan (Kurdernes land) dukker for første gang opp i arabiske skrifter i det 12. århundret. Kurderne er en folkegruppe som bor i de områdene som kalles Kurdistan: i det nordlige Irak, det nordvestlige Iran, det sørøstlige Tyrkia og det nordøstlige Syria. I tillegg til en kurdisk diaspora i Europa. Man regner med at det er rundt 35–40 millioner kurdere til sammen hvor rundt 20 millioner bor i Tyrkia, 10 millioner i Iran, 7 millioner i Irak og 2 millioner i Syria. I ingen av disse statene er kurderne majoritetsbefolkning.

I denne artikkelen om kurdisk kvinnekamp vil jeg fokusere på den radikale, venstreside-orienterte kvinnekampen, som springer ut av Bakur (det sørøstlige Tyrkia) og senere blant anna har spredd seg til Rojava. Av de fire kurdiske delene er det også Bakur som har hatt en særegen, organisert kvinnebevegelse lengst.

My Whole Life Was a Struggle

Flere kurdiske feministiske akademikere har argumentert for at den væpnede kampen til PKK (Partîya Karkerên Kurdîstan – Kurdistans arbeiderparti) og de pro-kurdiske partiene har vært sentral for mobiliseringa av kurdiske kvinner. I første bind av selvbiografien til Sakine Cansız, My Whole Life Was a Struggle, skriver hun om sin politiske oppvåkning og stiftelsen av PKK. Cansız ble født i 1958 i Dersim. I 1938 gjennomførte den tyrkiske staten en massakre hvor 10 000–15 000 mennesker ble drept, etter at befolkninga hadde protestert mot nye lover innført av den da unge tyrkiske staten. Rundt 11 600 personer ble tvangsflyttet til de vestlige delene av Tyrkia. De protesterte mot en omfattende assimileringspolitikk hvor kurdisk språk, kultur og historie skulle fjernes, og hvor målet var å skape en homogen tyrkisk stat. Noen år etter massakren fikk byen det nye tyrkiske navnet Tunceli som et ledd i «tyrkifiseringsprosessen». Dersim er det kurdiske navnet på byen. Både den gang da og nå er Dersim kjent som et sted for opprør, og det var dette som var bakgrunnen for Cansızs oppvekst hvor hun senere kommer i kontakt med den kurdiske frigjøringsbevegelsen først. I 1978, 20 år gammel, er hun medstifter av PKK, sammen med en annen kvinne. Cansız ble fengslet bare to år senere og blir sittende fengslet i 12 år, men det politiske arbeidet fortsetter både innafor og utafor fengselsmuren.

Çağlayan peker på hvordan diskursen rundt kurdiske kvinner endrer seg fra den nasjonalistiske diskursen på sent 1800-tall og tidlig 1900-tall, hvor kvinner figurerer mest som symboler og markører for en kurdisk identitet som blir framstilt som annerledes og moderne. Senere utover 80-tallet blir kvinners plass i det offentlige viktig og deres politiske mobilisering får en viktig rolle i de ideologiske og politiske tekstene. Utover 90-tallet blir også kvinnekamp og likestilling viktigere innenfor den kurdiske bevegelsen, når man ser at den aktive deltakelsen av kvinner både som politikere, aktivister og geriljasoldater øker. Cansızs liv er på mange måter et godt bilde på dette. Tiden hun sitter fengslet, bruker hun på skolering og organisering av andre kvinner, før hun blir en del av geriljaen til PKK da hun slipper ut, og deretter blir sendt til Europa for å drive politisk arbeid der. 

Fra Bakur til Jinwar

Kvinnefrigjøring får som nevnt etter hvert en viktigere rolle i den kurdiske frigjøringskampen og blir i seg selv et sentralt mål. Kvinner i den kurdiske bevegelsen trekker både fram sin egen kamp for å sette kvinnekamp på dagsorden, samtidig som de refererer til Öcalan sine tekster. Abdullah Öcalan, som til tross for at han sitter isolert og fengslet fortsatt regnes som den kurdiske frigjøringsbevegelsens leder, har også skrevet om kvinnefrigjøring. Han introduserte begrepet jineolojî i 2003, som kommer av det kurdiske for kvinne (jin) og lojî, som er en form av det greske ordet logos, for kunnskap. Jin er avledet fra det kurdiske ordet jiyan som betyr liv. Han skiller jineolojî fra (den vestlige) feminismen og kritiserer den for å være for snever i sin ideologi, selv om han anerkjenner at det har vært viktig for å sette fokus på kvinners situasjon gjennom historien. En kritikk går for eksempel på kunnskapsproduksjon, ved at historiefaget ikke har klart å synliggjøre kvinnens posisjon gjennom tidene. Men det er også en helhetlig samfunnsideologi: «et samfunn kan ikke bli fritt uten at kvinner er fri» (Öcalan, 2017, s. 89). Det er tett koblet opp mot Öcalans konsept om demokratisk konføderalisme, og tar også for seg økonomi, natur-samfunn relasjoner og styresett.

Ut fra dette ideologiske bakteppet har det vokst fram en rekke ulike måter å praktisere dette på. Blant annet praktiseres co-lederskap, hvor det i organisasjoner innenfor den kurdiske bevegelsen med både menn og kvinner skal være delt lederskap på alle ­organisatoriske nivå innenfor organisasjonen. Det vil si at hver lederposisjon skal ha en mann og en kvinne. Den kvinnelige co-lederen er valgt av bare kvinnene, mens den mannlige co-lederen er valgt av både menn og kvinner. I tillegg til dette er det egen kvinnekvotering. Slike tiltak fører fram: i valget som var i Tyrkia i juni 2018 var det 40 % kvinner blant HDPs representanter. Blant AKPs (Erdogans parti) og CHPs representanter var andelen 15,8 % og 15,8 % henholdsvis, og totalt i parlamentet var andelen 17,5 %. 

I Afrin i 2016, en del av selvstyremyndighetene i Nord- og Øst-Syria før okkupasjonen av den tyrkiske staten, var 65 % av sivilsamfunnet, politiske og militære institusjoner selvorganiserte kvinner. I alle institusjoner hvor begge kjønn deltar er det en egen kvinnekvote på minst 40 %. Det vil si at i hvert råd, lederskap, rett og lignende må det være minst 40 % kvinner. I selvstyremyndighetene har man også innført egne kvinneakademier og forsvarsenheter (YPJ, nå en del av SDF). Lover mot diskriminering, tvangsekteskap og polygami har blitt vedtatt. Det har blitt etablert en egen landsby bare for kvinner og barn i de selvstyrte områdene: Jinwar. Den ble offisielt åpnet 25. november 2018 og skal gi kvinner et trygt sted å bo uten vold og undertrykkelse, og er basert på jineolojî, økologi og selvberging. Det er ment som et eksempel for en løsning for hvordan kvinner kan organisere seg og leve sammen – og være et alternativ til det patriarkalske systemet (se jinwar.org).

Men, både Jinwar og den kurdiske kvinnebevegelsen har vært utsatt for mange angrep, både i Syria, Tyrkia og i Europa. Jinwar ble midlertidig evakuert da den tyrkiske invasjonen i Nord- Syria startet sist oktober, og Hevrin Khalaf, som var generalsekretær i Syrian Future Party ble i oktober 2019 likvidert av tyrkiske leiesoldater i et angrep som Amnesty International har omtalt som krigsforbrytelser. I 2013 ble Sakine Cansız, sammen med Fidan Doğan og Leyla Şaylemez, som også var kurdiske kvinneaktivister, henrettet i Paris. Ingen har blitt dømt for drapene. Kvinneorganisasjoner som the Free Women’s Congress (KJA), den største paraplyorganisasjonen i Tyrkia og Nord-Kurdistan for kvinnebevegelsen, har blitt stengt av den tyrkiske staten. Men til tross for disse angrepene fortsetter kampen, både i Kurdistan og i diasporaen, og den bevegelsen jeg har lært å kjenne, gir ikke opp selv om det kommer stadig nye angrep.

Tittelen på denne artikkelen, Jîn, jîyan, azadî! (på norsk: Kvinne, livet, frihet!) er et mye brukt slagord på kurdisk som du ofte hører på demonstrasjoner. Det kan ikke bli noe frihet uten kvinnefrigjøring, hverken for kurdere eller andre.

Blant kildene:

Burç, R. (2019). One state, one nation, one flag—one gender? HDP as a challenger of the Turkish nation state and its gendered perspectives. Journal of Balkan and Near Eastern Studies, 21(3), 319–334. https://doi.org/10.1080/19448953.2018.1497755

Çağlayan, H. (2012). From Kawa the Blacksmith to Ishtar the Goddess: Gender Constructions in Ideological-Political Discourses of the Kurdish Movement in post-1980 Turkey. Possibilities and limits. European Journal of Turkish Studies. Social Sciences on Contemporary Turkey, 14. http://journals.openedition.org/ejts/4657

Çaha, Ö. (2011). The Kurdish Women’s Movement: A Third-Wave Feminism Within the Turkish Context. Turkish Studies, 12(3), 435–449. https://doi.org/10.1080/14683849.2011.604211

Cansiz, S. (2018). Sara: My Whole Life Was a Struggle. Pluto Press.

Dirik, D. (2017). Self-Defense Means Political Autonomy! The Women’s Movement of Kurdistan Envisioning and Pursuing New Paths for Radical Democratic Autonomy. Development, 60(1), 74–79. https:doi.org/10.1057/s41301-017-0136-3

Knapp, M., Flach, A., & Ayboga, E. (2016). Revolution in Rojava: Democratic Autonomy and Women’s Liberation in Syrian Kurdistan. Pluto Press.

Öcalan, A. (2017). Liberating Life: Woman’s Revolution. I The Political Writings of Abdullah Öcalan: Kurdistan, Women’s Revolution and Democratic Confederalism (s. 57–96). Pluto Press.