Den blå-blå regjeringen vil at Norge igjen skal spille en nøkkelrolle i det israelske koloniserings-prosjektet.
Det viktige strategiske spørsmålet som står på dagsorden, er kampen om energisikring for Israel og Israels muligheter til å bli en stor gasseksportør.
Peder Martin Lysestøl er sosialøkonomog forfatter. Har blant annet skrevet grunnboka for palestinaaktivister i mange år, Palestinerne (Oktober/Rødt) som bare er å få kjøpt som e-bok, og Israel (Forlaget Manifest) som kom i år.
Norge spilte fra første stund en viktig strategisk rolle for Israel. FNs første generalsekretær Trygve Lie hadde en aktiv rolle under forhandlingene i FN som førte til vedtaket om delingen av Palestina og opprettingen av en jødisk stat. I 1966 sto Israels atomanlegg Dimona ferdig takket være norsk tungtvann, og i 1993 kunne Norge smykke seg med å ha spilt en nøkkelrolle for vedtaket om Oslo-avtalen som har legalisert Israels kolonisering av Vestbredden. Nå drømmer den blå-blå regjeringen om at Norge igjen skal spille en nøkkelrolle i det israelske koloniseringsprosjektet. Det viktige strategiske spørsmålet som står på dagsorden, er kampen om energisikring for Israel og Israels muligheter til å bli en stor gasseksportør.
Den 11. september dro FrP-statsråd Tord Lien med en større delegasjon til Israel for å styrke forbindelsene mellom de to landene.
Det er ingen tvil om at det er området det er størst potensial for samarbeid mellom norsk industri og forskningsmiljøer og Israel, er innenfor olje- og gassproduksjon, sa statsråden på årskonferansen til Med Israel for fred (2016).
Det var ingen tilfeldighet at Tord Lien framhevet petroleumssektoren. Helt siden Israel i 2009 fant store gassforekomster i Levantbassenget i Middelhavet, har israelske ambassader og diplomater tryglet olje- og gassland og oljeselskaper om samarbeid. En rekke norske leverandører til olje- og gassektoren har også i flere år levert varer og tjenester til Israel. Den største av disse er Aker Solution som i følge palestinske kilder har inngått en avtale om å levere 240 kilometer stålrør til ilandføring av gass. Men direktør Ole Paus i Aker sier til avisa Dagen at de vil ha en «lav profil» (Dagen 20/11-14). Årsaken til den lave profilen er lett å forstå: israelsk energihistorie er ei historie om ran og folkerettsbrudd.
Israels ran av olje
Israel hadde fra statsdannelsen ambisjoner om å bli en «europeisk» industristat. Dette krevde tilgang til blant annet energi og vann. Problemet var at Israel hadde svært lite av begge deler. På 60-tallet var 90 % av vannreservene oppbrukt. Krigen i 1967 og erobringen av Vestbredden, Gaza og Golanhøydene var i stor grad en krig for å sikre økonomiske ressurser. Til tross for at folkeretten er klar på at en okkupant ikke kan utnytte naturresursene i det okkuperte området, tok Israel straks kontroll med de store vannreservoarene på det palestinske høylandet.
Israel hadde også et stort energiproblem. Tross intensiv leting over hele det okkuperte området, hadde de bare funnet ubetydelige oljereserver. De arabiske oljelanda hadde gjennomført en effektiv boikott av Israel, og Israel var blitt tvunget til å importere olje fra Iran. Via store oljetankere ble oljen transportert inn Rødehavet og losset i Eilat. Oljen ble så ført i rør gjennom ørkenen til sentrale strøk i Israel.
Moses førte oss i 40 år gjennom ørkenen for å ta oss til det eneste stedet i Midtøsten hvor det ikke finnes olje.
Denne ironiske kommentaren fra Golda Meir, Israels statsminister 1969–74, var alvorlig ment.
Men erobringen av store deler av Egypt i juni 1967 ga Israel adgang til de egyptiske oljekildene i Sinai. Uten hensyn til internasjonal rett konfiskerte Israel de egyptiske oljeanleggene og etter kort tid sikret Sinai-oljen 22 % av Israels energiforbruk.
Men Israels planer om økt oljeproduksjon på Sinai, kom ikke stort lenger enn til papiret. Som en følge av Camp David-avtalen i 1978 ble Israel tvunget til å levere tilbake oljefeltene i Sinai til Egypt. Etter revolusjonen i Iran i 1979, brøyt Iran de diplomatiske forbindelsene til Israel og kuttet oljeleveransene. Israel hadde nå ingen sikre leverandører av olje og måtte kjøpe kostbar olje på spotmarkedet. Israel var igjen i en akutt energikrise. Bare utbygging av sterkt forurensende kullkraftverk, kunne sikre Israel den energien landet trengte. Så seint som i 2008 var den israelske energibalansen slik:
- Olje 48 %
- Kull 35 %
- Gass 17 %
Selv om USA garanterte at Israel skulle skaffes energi, var de israelske energikildene svært usikre. For en stat som hadde som mål å trekke til seg verdens største hightech selskap, var usikker energitilgang et strategisk problem.
Erobringen av Vestbredden, Gaza og Golanhøydene har gitt Israel tilgang til områder der det har vært håp om mulige oljereserver.
Først på 90-tallet kartla eksperter at det trolig var oljereserver vestnordvest for Ramallah på Vestbredden på det såkalte Rantis-feltet. Eksperter mener oljereservene finnes på begge sidene av den Grønne Linjen, men Israel behandler oljen som vannet, som israelsk eiendom.1 2 Boring etter olje startet her i 1992, og i 1998 fant de den første oljen, mens utvinning startet i 2011. I følge operatørselskapet tas det ut 1000 fat olje om dagen fra feltet.3
Men Israel nøyer seg ikke med å stjele palestinsk olje. Det er antatt at det kan finnes olje på de syriske Golanhøydene som Israel også okkuperte i 1967 (og annekterte i 1981 mot FNs protester). Israel har nå besluttet, til tross for at Golan er syrisk territorium, å starte boring etter olje på området. Våren 2013 ble den første letelisensen for oljeboring på Golan-høydene delt ut. Firmaet Genie Energy med milliardærer som Rothschild og Murdoch blant aksjonærene, og tidligere visepresident Dick Cheney som rådgiver, fikk lisensen.4 De fikk rettigheten til å lete etter olje på et område tilsvarende halve Golanhøyden. Oljeletingen førte til internasjonale protester, men Netanyahu svarte på protestene med selv å besøke området og uttalte:
Det er på tide at verden anerkjenner Israels suverenitet over Golanhøydene.
Uttalelsen var så provoserende at Sikker-hetsrådet, med USAs stemme, uttrykte «sin dypeste bekymring over israelske uttalelser nylig om Golan». (26/4/2016).
Samtidig som Israel ikke har skydd noen midler for å sikre seg mulige oljereserver på okkupert jord, har de gjort alt de kan for å hindre at den palestinske administrasjonen (PA) skal bli uavhengig av israelsk energiforsyning. Samtidig som det amerikanske oljeselskapet Nobel Energy i 1999 startet seismiske undersøkelser utenfor kysten av Israel, ga palestinske myndigheter (PA) leterettigheter i havområdet utenfor Gaza til British Gas. I de to brønnene som ble boret i år 2000 på 600 meters dyp, ble det funnet betydelige mengder gass, anslått til 32 mrd. m3, til en verdi som den gang ble anslått til 4 mrd. US-dollar.5 Det er antatt at 60 % av gassforekomstene utenfor Gaza-kysten ligger i palestinsk havområde, og British Gas anslo at det var store muligheter for langt større mengder gass i de palestinske områdene enn 32 milliarder m3.6 Inntekter fra gassen ville styrke den palestinske økonomien og uavhengigheten. Dette kunne ikke Israel tillate. Da Sharon ble valgt til statsminister i 2001, erklærte han at Gazas offshore gassreserver tilhører Israel. Og, proklamerte han: «Israel vil aldri kjøpe gass fra Palestina».7
Nobel energi finner store gassreserver for Israel
Den 28. mai 2012 meldte Oil and Gas Journal at etter intensiv leteboring de siste årene var det funnet store gassreserver i Levantbassenget mellom Israel og Kypros. Endelig kunne israelske myndigheter gå ut med den meldingen de hadde drømt om i 50 år: Israel skulle bli en energistormakt!
Ministeren for energi og vannressurser kunne i et intervju fortelle at Nobel Energy i 2009 og 2010 hadde funnet flere store gassfelt på havdyp ned mot 1700 m, 135 km utenfor Haifa.8 Det største, Leviatan ble anslått å inneholde 700 milliarder m3 naturgass og det nest største, Tamar 240 milliarder m3. 9 Gassforekomstene ville, i følge ministeren, sikre Israel viktig energi for 70 år framover. Han kunne også fortelle at Israel alt var i gang med planer for ulike alternative rørledninger fra gassfeltene til naboland.10 Meldingen om gassforekomstene førte til store oppslag i internasjonal presse, men det var også kjent at Israel måtte løse en rekke juridiske, politiske og tekniske problemer før gasseventyret kunne bli til virkelighet.
Produksjonen på Tamarfeltet startet i mars 2013. Opplysninger basert på tall fra våren 2014, viser at Tamar nå produserte så store mengder gass at det dekket Israels behov for gass.11 Regjeringen la planer for å gjøre Israel selvberget på energi innen 10 år. Gassen fra Tamarfeltet kom svært beleilig, på et tidspunkt da Israel hadde fått store problemer med gassleveransene fra Egypt. Folk protesterte mot gassavtalen med Israel, og i 2012 ble rørledningen ødelagt av demonstrerende egyptere. Dermed kunne ikke Egypt levere gass til Israel lenger, noe som tvang Israel til igjen å importere mer olje.
Tamarfeltet har nå levert gass til Israel i tre år og gassen står for 40 % av Israels energiforbruk.12 Men fortsatt er Israel avhengig av kull og olje. Store problemer med å finne villige leverandører av olje har økt behovet for snarest mulig å utvide landets gassproduksjon. Den israelske energi-ministeren uttalte i januar 2016 at det trolig er 10 000–15 000 milliarder m3 gass i det østlige Middelhavet i alt.13
Det vil ha stor sikkerhetsmessig og økonomisk betydning for Israel å kunne utnytte ressursene, innenfor den israelske økonomiske sonen.14 Det særegne ved produksjon av olje og gass på store havdyp er at produksjonen er ekstremt kostbar og at operatørene må kreve svært stor grad av sikkerhet. Eksempelvis koster den ene plattformen som er satt opp for å ta ut gass fra Tamarfeltet, ca.3 mrd. dollar.15
Kan Israels gasseventyr realiseres?
Men det israelske gasseventyret har ikke utviklet seg som planlagt. Problemene har tårnet seg opp: fallende gasspriser, mangel på potensielle kjøpere av israelsk gass, protester fra nabolanda og liten interesse fra de store operatørselskapene.16 Den israelske regjeringen har anslått at gassmengdene er så store at de kan eksportere 60 %. Men hvem skal kjøpe gassen? Den billigste transportformen er å frakte gassen i rør. Men rørtransport kan bare gjøres til de nærmeste markedene. Skal gassen transporteres over lengre avstander, må den transporteres i flytende form.17 Alle Israels naboland har politiske problemer med å kjøpe gass fra Israel. Hva med transport av gassen i flytende form? Israel har kjørt en voldsom diplomatisk kampanje overfor Hellas og Kypros for å få til et samarbeid om et såkalt LNG-anlegg. Den 28. januar 2016 ble det holdt et toppmøte mellom Hellas, Kypros og Israel i Nicosia der statslederne kom med en felles uttalelse om et bredt økonomisk og politisk samarbeid. Det ble også bestemt å arbeide videre med å sikre transport av Israels gass til Hellas via Kypros.18 Dersom Israel i framtida skal lykkes med sin gasseksport, er nok dette det mest sannsynlige alternativet. Sannsynligheten har også økt etter at den greske Syriza-regjeringen har snudd 180 grader i sitt politiske forhold til Israel. Fra å være det mest propalestinske EU-medlemmet i flere ti år, har Hellas med statsminister Tsipras kommet med så sterke pro-israelske uttalelser at palestinske ledere føler seg dolket i ryggen. I en artikkel i Haaretz spør Nabil Sha’ath, Fatah-veteran og tidligere utenriksminister i PA: «Vil Hellas forråde palestinerne?». Den tidligere radikaleren, Tsipras, skal ha sagt at hele Jerusalem er staten Israels historiske hovedstad.19 Som kjent er det ingen av FNs medlemsland som aksepterer denne påstanden. Tsipras må ha fått fete løfter fra Israel, for å gjøre en slik politisk helomvending.
De store oljeselskapene vil ikke til Israel
Det amerikanske oljeselskapet Nobel, et mellomstort oljeselskap, i samarbeid med et lite israelsk selskap, Delek, er eneste operatører på den israelske sokkelen.20 Til sammenligning er det over 50 operatører på norsk sokkel. Ingen av de største oljeselskapene i verden, som BP, Total, Exxon, Shell, Conoco eller Statoil ønsker å delta i det «israelske gasseventyret». Årsakene er mange: store kostnader, uavklarte grenseproblemene og ikke minst redsel for å få et dårlig forhold til de store arabiske oljelanda og Iran.
Mangel på konkurranse om oppdrag på den israelske sokkelen har gitt Nobel en posisjon som har gjort det mulig for selskapet å ta monopolpris. Dette har nå skapt stor debatt i det israelske Knesset. Knesset har kritisert regjeringen kraftig for den spesielt gunstige avtalen Nobel Energy har hatt. Etter dette har Netanyahu lansert en plan for å frata Knesset muligheten til å ta standpunkt til Nobels posisjon. Dette har nå blitt en sak for Høyesterett som har uttalt seg kritisk til Netanyahus framgangsmåte. Netanyahu har svart på kritikken med å advare om at hvis avtalen med Nobel svekkes, kan det få “store konsekvenser».21 Måten Netanyahu reagerer på, viser hvor hardt presset Israel er i gass-spørsmålet. I følge Netanyahu er det meningsløst om denne historiske muligheten til å løse energiproblemet skal stoppes av juridisk formalisme.
Derfor advarer Netanyahu mot juridisk flisespikkeri og trygler opposisjonen:
Investorene vil ikke vente på oss. De vil dra andre steder, til våre fiender».22
Norges strategiske innsats for Israel
FNs Generalforsamling slo i januar 2009 fast:
Det palestinske folket i de okkuperte områdene, inklusive Øst-Jerusalem og Golanhøydene, har suverenitet over sine naturressurser». Oslo-avtalen hadde også slått fast palestinernes suverenitet over de såkalte A-områdene, noe som da inkluderte Gaza. PA ble også kjent med mulighetene for gass i palestinske havområder utenfor Gaza, og i 2012 kom det en anmodning fra det palestinske Ministry of Energy and Natural Resources om norsk støtte gjennom Olje for Utvikling(NORAD) til å bygge opp en kapasitet på palestinsk side for forvaltning av petroleumssektoren. I januar 2012 var et norsk team i Israel/Palestina og gjorde undersøkelser, ved samtaler og befaringer. Etter besøket lager teamet en rapport der det står at “Det anbefales at Olje for Utvikling svarer positivt på anmodningen fra palestinske myndigheter.23
Men til tross for den klare anbefalingen fra Norad svarte utenriksdepartementet, ved utenriksminister Espen Barth Eide, nei til å hjelpe palestinerne.24 Den samme negative holdningen hadde Stoltenbergregjeringen til en tilsvarende henvendelse fra den israelske ambassaden. Begrunnelsen var de uavklarte grenseområdene på Leviathanfeltet.
Men sterke proisraelske krefter i det norske «bibelbeltet» ga seg ikke med dette. Etter aktiv innsats fra det norsk–israelske handelskammeret ble det i 2013 undertegnet en avtale mellom universitetet i Stavanger(UiS) og det israelske universitetet Technion om samarbeid på petroleumsområdet.25
Mangelen på interesse fra internasjonale oljeselskap har ført til et sterkt behov i Israel for å bygge opp egen petroleumskompetanse, et eget «Statoil». Særlig er kunnskap om gassproduksjon på havbunnen, uavhengig av kostbare plattformer, ettertraktet kunnskap. På dette området er petroleumsmiljøet på NTNU i ferd med å bli verdensledende. Denne kunnskapen vil Israel ha tak i. Og den blå-blå regjeringen, som har som mål at Norge igjen skal bli Israels beste venn, er positiv. Det er mulig petroleumsmiljøet ved NTNU er blitt smigret over den store interessen fra Israel? I juni 2016 meldte Universitetsavisa:
NTNU vurderer å inngå forskningssamarbeid med israelske universiteter om olje og energi.26
Meldingen ble møtt med skarp kritikk, men Rektor Bovin svarte på kritikken med å hevde at samarbeidet med Israel «ikke er politisk» og at «samarbeid om forskning og utdanning bygger bro mellom mennesker». I september reiste olje- og energiminister Tord Lien til Israel med en delegasjon som blant annet omfattet petroleumsekspertise fra NTNU.
Motstanden mot NTNUs samarbeidsplaner med Israel har skapt mye debatt og stor motstand. Vi som har jobbet politisk i NTNU-miljøet, er ikke overrasket. Oppropet om akademisk boikott av Israel, som ble startet av en gruppe universitetsansatte i 2009 etter initiativ fra AKULBI (Akademisk og kulturell boikott av Israel), fikk langt større oppslutning på NTNU enn ved andre universitet. Her oppfordret over 100 ansatte ved NTNU, mange i fulle professorstillinger, til boikott av Israel:
Vi ber styret ved våre institusjoner om å vedta akademisk boikott av Israel. Boikotten omfatter staten Israels utdannings-, forsknings- og kulturinstitusjoner og deres representanter, uansett religion og nasjonalitet. Dette innebærer at vi avstår fra å delta i noen form for akademisk eller kulturelt samarbeid med israelske institusjoner og deres representanter, inntil det er gitt garantier for at okkupasjonen opphører.
Henstillingen om boikott ble ikke fulgt opp av styrene, men oppropet skapte debatt og styrket opinionen. I juni i år ble det startet et nytt opprop. Denne gangen konkret rettet «mot norsk–israelsk samarbeid på petroleumsområdet».27 En rekke kjente professorer og fagfolk på området har alt undertegnet protesten.
Rektor ved NTNU, Bovin, forsvarer en avtale med at dette «ikke er politikk» og at de bare følger den offisielle norske politikken. Men Bovin kommer ikke bort fra at NTNU har etiske retningslinjer som klart sier at institusjonen «skal bidra til nasjonal og internasjonal rettferdighet». De kan heller ikke dekke seg bak politikken til ei «blå-blå» regjeringen. Etikken slår klart fast at «Forskning har uavhengig ansvar». I NTNUs strategiske plan fram mot 2020 står det også at NTNU skal samarbeide med andre for å «Fremme menneskerettigheter og dialog mellom kulturer».
Det går ikke an for en rektor, ved landets største universitet, å påstå at å bidra til å styrke Israel på det strategisk viktige området energi, er å fremme «menneskerettigheter». Israel er verdens mest militariserte samfunn. Fra 2006 har de ført 4 brutale kriger mot Gaza og intensivert koloniseringen av Vestbredden. Israelske politikere diskuterer nå åpent hvordan de kan fordrive den palestinske minoriteten ut av den jødiske staten for å styrke jødifiseringen av landet. I oktober 2016 kom en rapport fra FN som sa at Israel i 2016, fram til oktober, har revet 75 % flere palestinske hus enn året før (i alt 960 hus). Situasjonen i Israel er for tida så konfliktfylt at tidligere statsminister og general, Ehud Barak, uttalte:
Israel er infisert av gryende fascisme.(Haaretz 20.05.2016).
Det er denne staten NTNUs ledelse planlegger å samarbeide med – fordi det er «faglig interessant».
Noter:
- Den Grønne linjen er Israels grense mot Vestbredden. Israel har ikke en offisiell grenselinje. Våpenhvileavtaler fungerer som «midlertidige» grenser.
- Rapport: Palestinsk anmodning om norsk støtte til å bygge opp kapasitet på petroleumssektoren. Norad 2012.
- NRK Brennpunkt dokumentar: http://www.nrk.no/dokumentar/vil-ikke-gi-palestinerne-olje-hjelp-1.10924694
- Tribune Business News 20.2.2013
- Global Research 10.8.2014 og Haaretz engelsk utgave 21.11.2014
- Til sammenligning var Norges gassproduksjon i 2013 på 117 milliarder m3
- Global Research, ibid
- Gassen på Trollfeltet ligger på ca. 1400 m dyp http://www.statoil.com/no/OurOperations/ExplorationProd/ncs/troll/Pages/default.aspx.
- Dette tilsvarer omlag 80 % av anslåtte reserver i Trollfeltet, Norges største gassfelt. Norsk gassproduksjon i 2015 var på 115 milliarder m3. Norge er verdens 7. største gassprodusent.
- Oil & Gas Journal 28.5.2012.
- Commentary Magazine mars 2014, https://www.commentarymagazine.com/articles/will-israel-be-the-next-energy-superpower/
- https://www.commentarymagazine.com/articles/will-israel-be-the-next-energy-superpower/
- Reuters 28.1.16
- Havretten sier at kystland har rett til bruke naturressurser på havbunnen innenfor en sone på 200 nautiske mil (370 km) https://snl.no/havrett. Den palestinske administrasjonen signerte havretten 1/1-2015. Bare 7 stater, herav USA og Israel har ikke signert havretten. Netanyahu har sagt at Israel ikke lar seg begrense av reglene i havretten når det gjelder å forsvare sitt territorium: http://www.jpost.com/Opinion/Columnists/BORDERLINE-VIEWS-Defending-Israel-on-the-high-seas-345078
- https://www.commentarymagazine.com/articles/will-israel-be-the-next-energy-superpower
- Libanon har levert et kart til FN som viser at Leviatanfeltet også omfatter deres havområde.
- LNG, liquefied natural gas, er naturgass i flytende form. Ved å fryse naturgass ned til -160 grader går den over i flytende form og volumet reduseres 600 ganger og kan dermed transporteres på spesialskip. Fryseprosessen krever store landbaserte anlegg, eller havbaserte anlegg, FLNG. LNG-anlegget på Melkøya ved Hammerfest er et norsk storskala LNG-anlegg.
- Haaretz 31.1.2016
- Haaretz 27.01.2016
- At Nobel har engasjert seg har kanskje sammenheng med at den amerikanske utenriksministeren John Kerry har en betydelig aksjepost i selskapet?
- Financial Times 16.02.2016
- Ibid.
- Rapport: Palestinsk anmodning om norsk støtte til å bygge opp kapasitet på petroleumssektoren. Norad 2012.
- NRK Brennpunkt, http://www.nrk.no/dokumentar/vil-ikke-gi-palestinerne-olje-hjelp-1.10924694.
- Det norsk–israelske handelskammeret ble etablert i 1991 og har som mål å styrke de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Israel. Kammeret har avdelinger i både Kristiansand og Stavanger.
- Universitetsavisa 090616, NTNU.
- http://www.ipetitions.com/petition/opprop-mot-norsk-israelsk-oljesamarbeid-i-akademia. AKULBI er initiativtaker til oppropet