Israel – en voldelig og rasistisk bosetterstat – Del 2
Av Svein Olsen
Etter revolusjonen i Russland (1917) var uttrykk som «jødebolsjevik», «kriminelle jøder», «manufakturjøde» og spionstempling svært vanlig. Aftenposten skriver på lederplass i 1924: «De kommer inn som sildestim» og «De setter seg fast over hele byen».
Dette er del 2 om Palestinas historie. Del 1 sto i nr 2/21, og kan leses her.
Tema for del 3 og siste artikkel i denne serien blir Det store palestinske opprøret mellom 1936 og 1939.
Av Svein Olsen, medlem av bystyret i Bodø for Rødt og mangeårig palestinaaktivist
Beit Daras og Bit et Tabiyya
Beit Daras er i 1920 en palestinsk landsby 46 km nord for Gaza by. Den ligger bare noen timers tur på eselryggen fra Jaffa. Nærmeste by er Isdud (Ashdod). Det sosiale livet er knytta til et par større og noen mindre klaner/familier. I utkanten bor eiendomsløse landarbeidere. I alt bor det 1500 innbyggere her. To større markeder, Abu Khadra og Abu Khuffeh, ligger like ved. Beit Daras er en av et ti-talls liknende landsbyer i området. Palestinernes identitet er sterkt knytta til jorda. Det er kort tid siden mange av landsbyens menn kom hjem etter å ha kriga for den osmanske sultanen, og uniformene er bare så vidt hengt i skapet. De hjemvendte soldatene oppdaga fort at som takk for å ha risikert liv og helse, er landsbyen blitt utarma av utålelige krigs-skatter. Ofrene deres var ingenting verdt! Nå er tilværelsen lite annerledes enn under osmanerne. Arbeidet på jorda blir til fruktesløst strev der overskuddet konfiskeres av en ny okkupant. Okkupasjonen blir betalt av ofrene sjøl. Britene er ikke interessert i utvikling og utbygging av infrastruktur, verken sosial eller økonomisk. Slik opprettholdes fortellinga om ei tilbakeliggende og primitiv lokal befolkning.
Beit Daras er som nabolandsbyene, men noen kilometer mot øst grenser den til ei sionistisk bosetting, Bit et Tabiyya, etablert i 1887, finansiert av Baron de Rothschild, en steinrik europeisk jøde og ledende sionist. Bosettinga har noen hundre innbyggere. Beit Daras stiller opp med sin lokale kompetanse på jordbruk, og selger sine produkter til bosetterne. En av dem er lege, og blir også lege i Beit Daras. Naboforholdet mellom landsbyen og bosettinga er godt, og sånn går de første tiåra. Svært få palestinere er urolige. Heller ikke over bosettingas strategiske plassering på veien mellom Egypt, Gaza, Jaffa og Al Ramle, porten til Al-Quds (Jerusalem). Beit Daras innbyggere får fort nærkontakt med britenes voldsapparat når en politistasjon blir oppretta mellom landsbyen og bosettinga. Etter som palestinernes motstand mot okkupasjon og bosettere vokser og tar meir militante former, starter okkupanthæren patruljering i Beit Daras. Nattlige raid blir vanlig. Bosettinga kjøper opp deler av landsbyens jordbruksland, og innbyggerne skjønner at de er blitt en del av et kolonialt prosjekt. De blir deltakere i det palestinske opprøret. Det går opp for dem at de har to dødelige motstandere, en okkupant som tar i bruk alle midler, og en voldelig, svært godt organisert og økonomisk overlegen bosetterbevegelse. I 1929 er opprøret så truende at bosetterne rømmer. Men det som ser ut som en seier blir kortvarig, og i 1930 reetableres den. I tillegg bygger britene ei flystripe.
Men det er ennå umulig for den lokale befolkninga å få øye på langsiktige konsekvenser. Var sionistene allerede i 1887 i stand til å forutse hvordan og hva som var nødvendig for å gjennomføre koloniprosjektet? Det er åpenbart at bosettinga i 1917 er blitt en viktig del av strategien, men Beit Daras er ikke i stand til å se for seg katastrofen som venter i ei ganske nær fremtid.
Britisk okkupasjon og sionistisk kolonisering
Storbritannia hadde sørga for å få oppgaven med å gjennomføre Folkeforbundets Palestina-mandat. De gikk raskt i gang med oppgaven, i tett samarbeid med en godt organisert europeisk sionistisk bosetterbevegelse. Fra 1.verdenskrigs slutt til 1926 tredobla den jødiske befolkninga seg, fra 6 til 18 %. I 1930 hadde bosetterbevegelsen kjøpt opp og konfiskert en tredjedel av alt jordbruksland i Palestina, 1,25 millioner mål! 20 000 bondefamilier blei ramma og sto plutselig uten livsgrunnlag. Det fikk ødeleggende konsekvenser også for landarbeidere og beduiner (de palestinske nomadene). De blei fordrevet fra områdene sine. Den etniske rensinga var i full gang. Sionistene utvikla sin egen økonomi uten å inkludere den palestinske befolkninga. En rasistisk og splittende politikk som okkupant og bosettere sto sammen om, blei konsekvent gjennomført: «Jewish-labor-only» og «Jewish-products-only». Grunnleggende handla det om tilrettelegging av strukturell rasisme. Store deler av landsbygdas kultur skulle på denne måten bort. Beduin-befolkninga utgjorde 35 % av innbyggerne, og blei hardest ramma. De skulle komme til å utgjøre kjerna i det væpna opprøret som sto for døra. Palestinerne nekta å bli flyktninger i sitt eget land!
I Europa blei, og blir fremdeles, dette fremstilt som sivilisering og fremskritt. Dette, som var et forsøk på å utslette identitet, kultur og historiske røtter, skapte ikke bare fortvilelse og fattigdom, men også spontant sinne. Væpna motstand fremsto som – og var! – eineste mulige forsvarsmetode. I perioden mellom et opprør i 1929 og et nytt i 1933 så mange småbønder seg nødt til å selge sine gårder. Kjøperne var ikke sionistene, men for det meste palestinske landeiere som profiterte på oppkjøpene ved å selge videre til bosetterne. Over halvparten av disse eierne var ikke bosatt i Palestina. Bare vel 10 % av selgerne var vanlige palestinske bønder. Beduinene kunne ikke selge noe de ikke «eide», og blei bare fordrevet. Denne prosessen er ikke avslutta og fortsetter i dag i alle deler av det okkuperte Palestina: i Israel, på Vestbredden, i Jerusalem og i Gaza. Hundre år med folkerettsstridig etnisk rensing, men fortsatt uten konsekvenser for okkupanten!
Og ta gjerne et skråblikk på dagens norske kolonisering av samiske områder. Stikkord: Fosen, Øyfjellet, Sjonfjellet (vindmølleparker), Nussir, Nasa (gruvedrift). Fosen-utbygginga nylig dømt ulovlig i Høyesterett, også det uten konsekvenser??
De gamle føydale klasseforholda kom til å få avgjørende betydning for den palestinske motstandskampen. Motsetninger blant de palestinske lederne, der landeierne var godt representert, gjorde at krav fra opprørerne om å ikke selge land til bosetterbevegelsen, blei avvist. Krav om bevæpning fikk heller ingen støtte. Lederne holdt fast på ei håpløs forhandlingslinje, naivt og med trua på at dette kunne sikre dem fortsatt overklassestatus. Et palestinsk kommunistparti, også med mange jødiske medlemmer, klarte ikke å forene palestinske arbeidere, bønder, nomader og innvandrerne, og fikk aldri stor nok innflytelse.
Europeisk antisemittisme og nazisme
Fra 1933 til 1936 eksploderte innvandringa av jøder i Palestina. Antallet steig i –33 til det sjudobbelte, 42 000, og holdt seg der til -36. Nazistenes maktovertakelse i Tyskland og forfølgelsen av jødene var den direkte årsaken. Men det hadde ikke vært mulig uten de europeiske statenes flyktningpolitikk. Holdninga til jødiske flyktninger som prøvde å komme unna en voldelig antisemittisme i Øst-Europa, var urokkelig: bare et fåtall slapp inn i vest. Grunnlaget var den samme rasismen som alltid gjennomsyrer imperiebyggere og herrefolks politikk og praksis. De underlegne og primitive rasene har ikke livets rett og må ikke forurense vårt blod. De samme politikerne som i Folkeforbundet la til rette for sionistenes bosetterprosjekt, stengte egne grenser for jødiske flyktninger. Det hjalp godt på med gamle kristne fordommer mot jøder. Nazistenes brutale forfølgelser etter Hitlers valgseier i 1933, fikk ingen konsekvenser. Grensene forblei stengt. Og Norge var av de beste i klassen (da også). Den palestinske forfatteren og politikeren Ghassan Kanafani skreiv seinere om dette:
Dersom nazismen var ansvarlig for terroren mot jødene og flyktningestrømmen ut av Tyskland, så var det «den demokratiske kapitalismen» som sørga for at en uforholdsmessig stor andel havna i Palestina.
Av de 2,5 millioner jøder som flykta fra nazistene mellom 1933 og 1940, fikk 75 % opphold i Sovjet, 6 % i USA, 2 % i Storbritannia, mens 10 % dro til Palestina. Norges andel var 400!
Norsk flyktningpolitikk og rasisme
Per Ole Johansen er en av noen få som har dukka ned i holdninger og praksis i norsk flyktningpolitikk på denne tida. Lesing av hans funn er ganske forstemmende, men anbefales. I 1915 sa justisminister Lars Abrahamsen følgende i Odelstinget:
Det gaar ikke an, naar hele det øvrige Europa har vedtatt strenge bestemmelser for at hindre utskuddet (jødene, Abrahamsens kommentar) fra at komme ind over deres grænser, at vi skal gjøre oss til Europas kloak, og tyve og røvere og mordere skal trænge inn i vårt land.
Etter revolusjonen i Russland (1917) var uttrykk som «jødebolsjevik», «kriminelle jøder», «manufakturjøde» og spionstempling svært vanlig. Aftenposten skriver på lederplass i 1924: «De kommer inn som sildestim» og «De setter seg fast over hele byen». I 1927 blei fremmedloven innstramma, og det var ingen tvil om at det var jødene det gjaldt: «folkeslag og racer som er meget forskjellige fra oss nordmennene» og «Det har vist seg å være en meget uheldig tilvekst i befolkningen», som det heter i vedtakets begrunnelse. Denne politikken retta mot jødisk innvandring forandra seg lite etter nazistenes maktovertakelse i 1933; heller ikke etter at Arbeiderpartiet overtok makta i 1935. Med en ung Trygve Lie (seinere FNs første generalsekretær) som justisminister, overprøvde den nye AP-regjeringa innvandringsbyråkratiet og åpna døra for sosialdemokrater og andre politiske flyktninger fra Tyskland. Når det gjaldt, jøder var de derimot heilt på linje med byråkratene. Nåløyet var som for kamelen! Det kunne ta opptil 35 år for en jøde med oppholdstillatelse å få statsborgerskap. Min kurdiske svigersønn har i dag bare brukt 20!
Dette er noen glimt inn i ei ganske dyster europeisk historie. Antisemittismen som dokumenteres av Per Ole Johansen, bestemte flyktningpolitikken frem til krigsutbruddet. Marte Michelet har fått tyn etter boka si Hva visste hjemmefronten? Er det sannsynlig at holdningene fra mellomkrigstida forsvant da konge og regjering dro til England i 1940? Kanskje et litt dypere dykk ned i historia Johansen graver i, ville sette Michelets funn i et enda skarpere lys? Norges praksis bekrefter uansett Ghassan Kanafanis påstand om antisemittismens konsekvenser for jøder på flukt i Europa. Palestina blei arenaen der Europas ledere kvitta seg med «jødeproblemet». Her kunne Europa samtidig sivilisere et enda meir tilbakeliggende og usivilisert folk enn jødene!
Norsk og nordisk kolonialisme – Sapmi
I 1919 foretok Norge og Sverige den endelige oppdelinga av «sine» deler av Sápmi (Sameland). Grensa mellom de to landa blei stengt, og århundrelang nomadisme og tamreindrift blei umulig for mange samefamilier/-slekter – siidaer. Sommerboplassene på norskekysten blei utilgjengelig for den delen av Sápmis befolkning som hadde sine vinterboplasser i Sverige. Det blei straffbart å la reinen bruke sine tusenårgamle trekkruter, kalvings- og beiteland mellom Norge og Sverige. En heil kultur blei forsøkt utrydda. På Stortinget sa fagforeningsleder og leder for Arbeiderpartiet Christian Holtermann Knudsen:
Nomadelivet er en byrde for landet og den fastboende befolkningen og stemmer lite overens med interesser og ordninger i et sivilisert samfunn.
Vi kunne ikke ha primitive nomader innafor våre grenser! De samiske sommerboplassene blei tilgjengelig for norsk bygdebefolkning (de som ikke allerede var blitt en del av et større bosetterprosjekt i Nord-Amerika, også kalt Canada og USA). Samtidig med grensestenginga blei det innført forbud mot samisk språk i norsk skole. Ikke bare som opplæringsspråk, men som talespråk for elevene. Mange av dem bodde på internat store deler av skoleåret. De blei fratatt sin kulturbærer. Slik forsvant det samiske språket fra artikkelforfatterens familiehistorie. Dette gikk spesielt hardt ut over den kystsamiske befolkninga. I løpet av to tiår pluss en tysk okkupasjon, med nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms, var denne kulturen nesten borte. Da grensa blei stengt, var samene overhodet ikke spurt og heller ikke representert der vedtakene blei fatta. Mange av familiene fikk ikke vite at de var utestengt fra sine sommerboplasser før de dro til Sverige siste høsten. Noen av dem dro allikevel tilbake igjen. De blei sett på som kriminelle og noen jaga fra område til område på kysten av Nord-Norge, til reinflokken blei så liten at livsgrunnlaget forsvant eller reinen tvangsslakta. I Nord-Sverige var det ikke plass til reinen som nå ikke kunne dra til Norge om sommeren, og noen titalls siidaer blei tvangsflytta sørover. De som nekta eller saboterte flyttinga, fikk store bøter og/eller reinen slakta. Det hele blei av makta i alle delene av Sápmi sett på som et moderne sivilisasjonsprosjekt.
Nå lar hverken samer eller palestinere seg så lett knekke. I Palestina blei den rasistiske bosetterkolonialismen i 1936 møtt med et omfattende opprør. I Sápmi skulle det ta lenger tid, men heller ikke her har det vært mulig å utrydde en heil kultur gjennom fordriving og kolonisering.