Politiske konflikter og økonomisk krise stiller folket i Venezuela overfor en rekke utfordringer. Svært mange i Venezuela er politisk desillusjonerte.
Iselin Åsedotter Strønen har forsket på Venezuela siden 2005. Hun er førsteamanuensis i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen og tilknyttet forsker ved Chr.Michelsen Institutt (CMI).
Foto: Joka Madruga / Futura Press
Intervjuet av Åsne Hagen
Åsne: Debatten om situasjonen i Venezuela virker veldig polarisert her til lands – hvordan påvirker det muligheten vi har til å danne oss et nyansert bilde av situasjonen?Iselin: Debatten rundt Venezuela har vært polarisert i mange land, ikke bare i Norge, fordi den politiske prosessen som Chávez satte i gang var mot-hegemonisk på så mange plan. Den utfordret normen om elitestyrt liberalt demokrati, og den kritiserte global kapitalisme, nyliberalisme og de systemiske ulikhetene dette produserer. I Venezuela synliggjorde og styrket den de fattige og fargede som politiske aktører, og den utfordret middel- og overklassen sin kulturelle, politiske og økonomiske makt. Og ikke minst utfordret den global geopolitikk og stilte spørsmålstegn ved USA sin makt over kontinentet. Det er naturlig at debattene blir polarisert både i Venezuela og andre steder.
Utfordringen med dette i Norge er imidlertid at debatten ofte blir preget av selektive fremstillinger og fortolkninger av landet, og en får ikke grep om den komplekse virkeligheten. Enkelte argumenterer også på ideologisk grunnlag og med manglende innsikt i, eller interesse i, hvordan landet faktisk fungerer.
En får heller ikke rom for å ta tak i de større tilstøtende spørsmålene: Hvordan skal en i praksis skape mer demokratiske politiske modeller i samfunn som er preget av så grunnleggende sosio-økonomiske forskjeller? Hvordan kan en i praksis redusere sosiale ulikheter og endre økonomiske maktstrukturer? Hvordan kan en i praksis endre en statsdannelse som er så til de grader formet av oljeproduksjon? Hvordan kan en endre et byråkratisk system som av historiske, politiske og kulturelle årsaker overhodet ikke fungerer i henhold til weberianske idealer? Og om byråkratiet ikke fungerer, hvordan skal en da gjennomføre politiske reformer og sosial endring? Hvordan skal vi forstå dagens Latin-Amerika og Venezuela i lys av historien? Dette er store spørsmål, men de er alle høyst relevante for å forstå hva som faktisk skjedde i Venezuela og hvorfor landet er i den krisen de er i dag.
Åsne: Blir vi for opphengt i enkeltaktører når vi analyserer situasjonen i Venezuela?Iselin: Om en skal legge et fortolkende samfunnsvitenskapelig perspektiv til grunn så må en se det store bildet, og samspillet mellom historie, struktur og aktører. Krisen som utspiller seg i Venezuela i dag, er ikke bare knyttet til Chávez- og Maduro-regjeringenes feilgrep, og den politiske, sosiale og økonomiske konfrontasjonen mellom ulike samfunnsgrupper og eksterne interesser. Det er også en systemisk krise, knyttet til hvordan det venezuelanske samfunnet utviklet seg som en post-kolonial oljestat innenfor gitte økonomiske og politiske globale strukturer.
Åsne: Eva María fra tidsskriftet Jacobin skriver i artikkelen Why «Twenty-First-Century Socialism» Failed (se artikkelen i dette nummeret av Gnist) at prosessene i Venezuela stoppet opp. Hun hevder også at systemet er blitt veldig topptungt, og nevner partiet PSUV – Venezuelas forente sosialistparti – som ganske ovenfra-og-ned. Er dette en beskrivelse du slutter deg til?Iselin: Styrken ved den bolivarianske prosessen i det første og mest dynamiske tiåret var at den var drevet frem av folkelig entusiasme og kampvilje nedenifra, og at et bredt spekter av grasrotaktivister og politiske aktører på venstresiden var involvert. Det var en kreativ og kritisk ånd over det hele, med et dynamisk samspill både nedenifra-og-opp og ovenfra-og-ned. Da PSUV ble dannet i 2007, var det tenkt å være et grasrotparti, men i stedet fikk det i økende grad en sentraliserende og topptung karakter. Etter hvert ble det mer posisjonering og opportunisme. Det dannet seg nye maktstrukturer, ble mindre rom for kritisk debatt innenfor hele bevegelsen, og mange som først og fremst var drevet av oppriktig idealisme og ønske om å gjøre en forskjell, mistet piffen. Tendensen til sentralisering og manglende kontakt med grasrota har blitt kraftig forsterket etter at Maduro tok over makten.
Åsne: En av påstandene i Jacobin er at en del vanlige folk er misfornøyde med både regjeringen og opposisjonen. Er det noen andre aktører som kunne ha kanalisert stemmen til de misfornøyde?Iselin: En nylig meningsmåling viser at over 50 prosent av befolkningen identifiserer seg som det en i Venezuela kaller «ni-ni» — hverken-eller — altså at de ikke støtter hverken regjeringen eller opposisjonen. 27 prosent identifiserer seg som tilhengere av PSUV, mens støtten til opposisjonspartiene er smurt tynt utover, med Voluntad Popular på topp med 12 prosent av stemmene. Disse tallene kan forklares med at svært mange i Venezuela er politisk desillusjonerte, og mener at både regjeringen og opposisjonen bedriver politisk spill på høyt nivå seg imellom i stedet for å ta tak i det som faktisk er viktig for folk – å få landet ut av den økonomiske krisen. Mye står åpenbart på spill for både regjeringen og opposisjonen, og det er mange sterke interessert involvert. Men nettopp fordi disse to blokkene er så enormt definerende for det politiske landskapet, så er det for øyeblikket ikke andre politiske alternativer som står frem som en tredje vei. Et slags unntak på venstresiden er Marea Socialista, som er en utbryterfraksjon fra PSUV. De ville stille til valg til nasjonalforsamlingen i desember 2015, men fikk ikke lov av det nasjonale valgrådet, angivelig fordi de ikke møtte de tekniske kravene for å stille med liste. Marea Socialista har i økende grad blitt svært kritisk til Maduro-regjeringen, som de mener har sviktet de bolivarianske idealene som Chávez etterlot seg. På sikt kan de kanskje bli en ny politisk aktør, men akkurat nå er landet i en deadlock med den økonomiske krisen og konflikten som utspiller seg mellom regjeringen og opposisjonsblokken MUD.
Åsne: Hvordan vurderer du muligheten til å komme med kritikk innenifra for øyeblikket? Og kritikk fra grasrota?Iselin: Maduro-regjeringen har lukket seg veldig, det er vanskelig å vite hvilke debatter som egentlig foregår på innsiden, og den grasrota som en gang bestod av en kraftfull og mangefasettert bevegelse, eksisterer knapt lenger. Mange identifiserer seg fortsatt med det politiske prosjektet som Chávez inspirerte til, og erfaringene med grasrotorganisering og politisk aktivisme har satt dype spor. Men i den nåværende situasjonen er det nok få som opplever at regjeringen lever opp til de «bolivarianske» idealene eller viser lydhørhet og vilje til selvkritikk. Samtidig frykter mange en enda verre situasjon om opposisjonen skulle få makten igjen på den ene eller andre måten. Økonomisk og sosialt sett ville de nok ført en politikk som overhodet ikke gagnet de fattige, og politisk sett ville en neppe sett et demokratisk morgengry.
Åsne: Hvordan har den sittende regjeringen taklet den økonomiske krisen, og er det noe annet regjeringen kunne gjort?Iselin: Jeg kan ikke si at jeg sitter på svaret på hva som kunne løst krisen i Venezuela, og den er åpenbart svært kompleks. Et sentralt bakteppe er selvfølgelig fallet i globale oljepriser kombinert med at hverken Chávez eller Maduro greide å endre Venezuelas arvesynd: olje- og importavhengigheten. Dette er et grunnleggende strukturelt problem med både politiske, økonomiske og kulturelle dimensjoner, og som er en enormt vanskelig oppgave å endre.
Et grunnleggende kritisk punkt nå er det statlig regulerte vekslingssystemet, som medførte at den økonomiske krisen kom ut av kontroll da oljeinntektene dalte. Systemet skaper enorme incentiver til korrupsjon, spekulasjon og økonomisk kriminalitet, så regjeringen slåss i praksis mot et mangehodet troll. Mange av de trollene kommer også innenfra regjeringen, statens og militærets egne rekker. Det er utrolig skuffende for folk at korrupsjon, som var et av de største ankepunktene mot det politiske systemet før Chávez, så til de grader også preger det nåværende systemet. Som korttidstiltak har det nye systemet for subsidiert matutdeling gjennom nabolagskomiteer, CLAPs, til en viss grad fungert selv om det er ujevnt implementert og gjenstand for klientelisme og korrupsjon. Mine kilder sier også at det nå er mer matvarer i butikkene, selv om de selges til skyhøye priser. Akkurat nå holder regjeringen på å innføre et nytt seddelsystem med høyere valør for å forsøke å redusere inflasjon og valutaspekulasjon, men det er vanskelig å si hvilken effekt dette vil ha. De har tidligere innført ulike modifikasjoner av vekslingssystemet uten suksess, og justering av minstelønnen i 2016 ble oppspist av inflasjon.
Åsne: Hva tror du skjer fremover?Iselin: Alt i alt er det vanskelig å vite hvor dette ender. Uansett tror jeg at den eneste løsningen både på kort og lang sikt er at regjeringen og opposisjonen erkjenner at de er nødt til å legge overordnede politiske agendaer og uenigheter til side og konsentrere seg om å løse den økonomiske krisen. Realistisk sett har jeg lite tro på at dette vil skje, til det er den politiske konflikten og mistilliten for dyptgående og de ulike politiske agendaene for sprikende, men slik som situasjonen er nå, bygger bare krisen seg opp og kan føre til en langt større krise.