Illusorisk kamp mot EEC
Av Sven Berg
EEC kommer stadig nærmere. En liten forsmak på dets komme fikk folk gjennom innføringen av momsen; en litt større smakebit ble tildelt gjennom den skyhøye avgiftsøkningen på det folkefiendtlige statsbudsjettet.
Innføringen av moms, det å legge mer og mer skatt på vareforbruket, økte økonomiske byrder på folkeflertallet, for dermed å kunne gi større skattelettelser og større økonomisk gevinst til kapitaleierne, var et kjernepunkt i EEC-tilpasningen; slik måtte samfunnet være innrettet for å være tilpasset og tjenlig en økonomisk og politisk union som EEC. For ikke å møte for stor motstand for og under overgangen måtte imidlertid de øyeblikkelig virkende usosiale og mest folkefiendtlige, virkningene av momsen tilsløres, eller ad kunstig måte forsøkes foreløpig eliminert. Parolen som skulle svelges var: Ingen skulle tape, alle ville tjene litt. Det skjedde først og fremst ved at avgiftsprosenten midlertidig ble satt på «lavest» mulig nivå – godt hjulpet av høylydt krangel i Storting og borgerpresse om de to «alternativene», A- eller B-moms, 15 eller 20 %.
Men denne «milde» innføringsgraden førte likevel til merkbart hardere livsbetingelser for folk, ga folk konkrete og følbare beviser på at nå var de igjen blitt snytt. Og på grunn av denne «milde» innføringsgraden ble det kjempevekst i underskuddet på statsbudsjettet.
Det blir nå rettet på. Avgiftsøkningen skal bringe resultatet av 'overgangen til moms mer i samsvar med den planlagte målsetting: bedre vilkår og større profitt for næringslivet, større inntekter for staten og dermed en effektivisering av dens ytelser overfor monopolkapitalen. 1 tillegg har det i årevis pågått en jevn prosess av store og små forandringer, som hver på sin måte har vært med på å legge forholdene mest mulig gunstig til rette for monopolkapitalen og trygge dens fortsatte utvikling. Hovedlinjene i denne prosessen har vært diktert ay monopolkapitalens alltid økende behov for profittmaksimering. De viktigste redskapene har vært Staten, Stortinget og LO-ledelsen. De har vært de formelle initiativtakere og iverksettere som har fastsatt de i øyeblikket gunstigste normene for monopolkapitalens økte utbytting av folket. Midlene har vært mange; de har strukket seg fra samordnet oppgjør til Ottosen-komiteen. LO-ledelsen har forlengst inntatt sin plass sammen med NAF for under Statens ledelse å danne en mest mulig avskrekkende front mot arbeiderne, og Statens; rolle ved tariffforhandlingene er forlengst befestet av «begge» parter.
Slik er økonomi, statsadministrasjon, fagbevegelse, skatte- og avgiftspolitikk skritt for skritt blitt stadig bedre tilpasset monopolkapitalens behov og retningslinjer, samfunnsforholdene kommet stadig mer i samsvar med inntredelsesbetingelsene i EEC.
– – –
I EEC gjelder prinsippene frj etableringsrett, fri bevegelse av kapital, fri bevegelse av arbeidskraft-, geografisk så vel som yrkesmessig. Ethvert medlemsland er forpliktet til å yte samme betingelser for kapitalinvesteringer; nye etableringer osv. Ethvert, medlemsland er likeledes forpliktet til å yte de samme betingelser for arbeidere, uansett nasjonalitet noe som i et utviklet EEC vil bety de samme elendige betingelser for arbeidere i alle land. På denne måten stilles hele statsapparatet, med lovverk, skatte-, lønns- og sysselsettingspolitikk på en enda mer måte i den ekspanderende og utbyttende kapitalismes tjeneste.
I mindre målestokk har denne utviklingen pågått i Norge også for EEC var planlagt i fastere former. Den har bare akselerert særlig sterkt og blitt særlig tydelig de siste årene.
Prisstigningen, skatteflåeriet og de betydelig hardere levevilkårene har selvfølgelig ført til økt misnøye og begynnende forbitrelse og skapt et fast grunnlag for motstand mot monopolkapitalens fortsatte frammarsj, mot fortsatt og forverret utbytting. Dette grunnlaget vil også bli stadig fastere, i og med at det blir bearbeidet både av monopolkapitalen og dens representanter og av arbeiderklassens motaksjoner.
Situasjonen idag er også en god del forskjellig fra forrige gang norsk EEC-medlemskap var på trappene. Misnøyen i folket var selvfølgelig også den gang til stede, men bevisstheten om folkemakt, om arbeiderklassens styrke (som nå igjen begynner å bre seg), var gjennom mange år systematisk blitt undergravd og hadde ingen organisert forkjemper. «Kampen» mot EEC ble den gang organisert og ledet av «Aksjon mot medlemskap i Fellesmarkedet», en gruppe «norske kvinner og menn» som hadde påtatt seg den håpløse oppgave å bekjempe EEC og altså kapitalismens utvikling ved å forsøke og holde samfunnet tilbake på det for dem noenlunde» anstendige kapitalistiske nivå det i øyeblikket befant seg på, og som derfor ikke hadde noe holdbart alternativ til utviklingen fram mot EEC.
I det opprop initiativtakerne, de «143 norske kvinner og menn», offentliggjorde i desember 1961, formuleres denne virkelighetsfjerne og i bunn og grunnreaksjonære holdningen utmerket:
«… Europa er to ting. Det finnes et Europa som har inspirert vårt frihetsverk, vårt demokrati og var grunnlov. Men det finnes også et Europa som er ansvarlig for erobringskriger, kolonivelde og undertrykkelse, økonomisk og sosialt.»
At det «Europa som har inspirert vårt demokrati og vår grunnlov» er et for lengst forgangent Europa, et Europa i kapitalismens barndom, hvor nødvendigheten av frikonkurranse gjorde seg gjeldende på alle samfunnets omrader, ser de 143 totalt bort fra. Dermed ble de også i stand til gjennom hele sitt nasjonale motstandsopplegg å holde utenfor det faktum at det «Europa som er ansvarlig for erobringskriger, kolonivelde og undertrykkelse», er dagens Europa, et Europa hvor kapitalismens fortsatte utvikling og monopolisering stiller helt andre krav til «vårt» demokrati og «vår» grunnlov, og at et kapitalistisk Norge, både i og utenfor EEC, er uløselig forbundet med dette Europa og pent nødt til å følge de samme utviklingslinjer.
«Aksjon mot medlemskap …» greide etterhvert å skape en del blest om saken, og fordi det ikke fantes noen annen organisert motstand mot EEC, fikk den også bra tilslutning. Men om monopolkapitalens representanter innen EEC ikke hadde funnet ut at det behøvdes enda en tid til å styrke og utvide maktstillingen, hadde ikke «Aksjonens» opplegg kunnet stå imot.
Idag har den stort sett samme gruppering av «norske kvinner og menn», pluss noen nye, samlet seg under parolen «I Norge skal nordmenn råde». Og for å være riktig tidsmessig kaller den seg «Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet». Men opplegget er det samme inkonsekvente som den gang: Monopolkapitalens frammarsj skal forsøkes stanset, eller i hvert fall bremset – ikke ved å rette søkelyset, enn si egge til kamp, mot resultatene av kapitalismen i dagens samfunn, som EEC bare er en nødvendig fortsettelse av, ikke ved å solidarisere seg med flertallet i dets økende reaksjon på disse resultatene – men ved praktisk talt bare å sette de nåværende samfunnsforholdene opp mot de framtidige, forkastelige forholdene i EEC, ved å sette de eksisterende forholdene (med de korrigeringer «handelsavtale, likeberettiget samarbeid» og lignende fraser står for) opp som det eneste alternativ til kapitalismens fortsatte monopolisering og internasjonalisering.
Et slikt opplegg må nødvendigvis bli skrøpelig, fordi det bare representerer småborgerskapets fortvilte og håpløse motstand mot fortsatt og forsert monopolisering, fordi det legger hovedvekt på å kreve nasjonale rettigheter og nasjonal suverenitet i en periode med velutviklet internasjonal monopolkapitalisme, og først og fremst – fordi det rett og slett ikke lar seg gjøre å stanse kapitalismens utvikling ved å tviholde på eksisterende forhold bl. a. fordi disse forholdene fortoner seg mindre og mindre tiltalende for flertallet av folk.
Derfor kan «Folkebevegelsen» heller ikke bli noe kampmiddel for flertallet av folks interesser. Den kan bare bli et forum hvor den sedvanlige samling av «venstrekrefter», fagforeningspamper og akademiske småborgere offentlig får uttrykt sin opposisjonelle holdning og sin tvilsomme omsorg for det norske folk og norske bygdesamfunn.
– –
A løsrive kampen mot EEC fra kampen mot den daglige og generelle utbytting under kapitalismen lar seg ikke gjøre. Da blir det ikke noen kamp ut av det. Derfor lar det seg ikke gjøre å bekjempe EEC under småborgerskapets ledelse, med særlig «nasjonale» industri- og næringsgreners interesser som ledemotiv. Det lar seg heller ikke gjøre å forklare EEC's vesen, den metodiske utbyttingen av arbeidskraft, kravene om stadig større ytelser for stadig mindre lønn, kapitalistenes rett til å flytte arbeidere etter behov, økte priser, skatteflåeri osv. ved bare – eller iallfall i hovedsak – å peke på at det forkastelige ved EEC er det overnasjonale byråkratiet, at all tradisjon, nasjonal arv og suverenitet går dukken, at «vi» mister «vår» selvråderett, at «våre» nasjonale rettigheter frarøves, at nordmenn kort sagt ikke lengre får råde i Norge.
Det lar seg ikke gjøre fordi det først og fremst er spørsmål om nasjonal suverenitet kontra fremmedherredømme, ikke spørsmål om det folkenære og lokalbevisste herredsstyre i den rødmalte gammelskolen kontra det fjernebyråkratiet bak plast, stål og betong i Brussel. Den nasjonale suverenitet er for dagens kapitalistiske samfunn likevel en saga blott, og herredsstyrets hovedoppgave har lenge vært å hefte de nødvendige «demokratiske» merkelapper på monopolkapitalens direktiver.
Det det først og fremst er spørsmål om er folkemakt kontra kapitalmakt. Følgelig blir kampen mot EEC først og fremst en kamp for arbeiderklassens interesser, klassekamp framfor «kamp for fortsatt nasjonal suverenitet».
– – –
Innføringen av moms skapte misnøye og forbitrelse, avgiftsøkningen vil skape ytterligere misnøye og forbitrelse. Det er denne misnøyen som representerer den egentlige motstanden mot EEC, det er denne forbitrelsen som utgjør den største trusselen mot monopolkapitalens frammarsj. Det er også bare denne misnøyen og forbitrelsen – skapt av lave lønninger, dårlige og usikre arbeidsforhold, av daglige nedverdigelser, av manglende muligheter til livsutfoldelse – som kan samle og aktivisere folk til kamp mot fortsatt og forverret utbytting, og dermed mot EEC.