(Ikke-volds) Avtale mellom Sovietunionen og Vest-Tyskland
Av Line Dedichen
Det er ikke her tale om en ikke-angrepspakt som i 1939. men om en såkalt ikke-voldsavtale. «Vold er fødselshjelperen for ethvert samfunn som går svanger med et nytt». En ikke-volds-avtale må da bety at begge parter, Sovjetunionen og Vest-Tyskland, går inn for status quo? Det er som sagt ingen ikke-angrepspakt. Med andre ord, Sovjetunionen anser ikke lenger Vest-Tyskland som noen potensiell angriper eller som noen trussel overhodet. For bare to år siden, da Sovjetunionen okkuperte Tsjekkoslovakia, var påskuddet faren for undergravingsvirksomhet fra vest, først og fremst fra Vest-Tyskland. Og det var ganske sikkert berettiget. Vestmaktenes og først og fremst USA's – mål har helt fra krigens slutt – ja før– vært å undergrave sosialismen i Øst-Europa, og Tsjekkoslovakia var, siden arbeidermilitsen i 1948 satte en stopper for det planlagte kontra-revolusjonære kuppet, et spesielt neuralgisk punkt. Tsjekkoslovakia var jo det mest «vestlige» av øst-statene, og at det hadde blitt «ensrettet», ble påskuddet til NATO og en voldsom opptrapping av den kalde krigen. I dag er Vest-Tyskland en venn og forbundsfelle av Tsjekkoslovakia!
Er det da så å forstå at Vest-Tyskland har forandra karakter i løpet av disse to åra? Har Willy Brandt virkelig fått gjennomført den «Umwertung aller Werte» (det omskiftet av alle verdier) som vi alle håpet på etter nazismens nederlag? Og som bare DDR foretok, nemlig et oppgjør med nazismen, en innrømmelse av nederlaget og en godkjenning av Potsdam-avtalen? Nei hvorfor skulle Vest-Tyskland gjøre innrømmelser? Bortsett fra den aller første tida etter krigens slutt, da vestmaktene tilsynelatende for alvor gikk inn for a denazifisere Tyskland, har snarere renazifisering, eller i hvert fall status quo, vært løsenet. Akkurat som grunnlaget for tysk militarisme fortsatt bestod etter den første verdenskrig, trass i de tyske soldatenes og de tyske arbeidernes opprør (Spartakusbevegelsen), ble grunnlaget for militarisme og nazisme bevart også etter den 2. verdenskrigen, takket være Marshall-hjelpa. Når okkupasjonsmaktene til å begynne med gikk inn for en slags denazifisering, var det under press fra amerikanske og allierte soldater som slåss mot nazismen under krigen, og fra den anti-nazistiske opposisjonen i det tyske folket sjøl. Men frontsoldatene ble ganske raskt skifta ut med «nøytrale» okkupasjonstropper og anti-nazismen kriminalisert, kommunistpartiet forbudt, etterhvert som konstitueringa av Vest-Tyskland med Adenauer i spissen skred fram og det fikk medlemskap i NATO og til og med ble kreert av USA til kristelig-demokratisk forsvarer av hele den vestlige sivilisasjon mot – som det nå igjen het – barbariet i øst. Favoriseringa av Adenauers Vest-Tyskland – han var forøvrig svoger av kommandanten for de amerikanske okkupasjonstroppene, general Clay, og de to arbeidde fortreffelig sammen – gikk ut over USA's tidligere allierte i kampen mot nazismen som ikke fikk noen erstatninger. Det såkalte oppgjøret med okkupasjonsmakta kan vel være et godt eksempel: Vi betalte vår beskjedne «gjeld», men Vest-Tyskland slapp å betale sin som løp opp i millioner om ikke milliarder. Det var ikke rart at Vest-Tyskland ble overmodig og utfordrende
og snart oppførte seg som om de, vest-tyskerne, hadde vunnet krigen og kunnestille betingelser. Og det gjør de fremdeles i dag – de er jo blitt de mektigste både økonomisk og militært, i hvert fall i Vest-Europa. Og hva denne avtalen med Sovjetunionen angår, så er det Bonn som stiller betingelser og Sovjetunionen som føyer seg. Så en får vel si, med Ibsen, at «systemet» nå har fått «vrengt seg om i sin egen karikatur», en forutsetning, sier han videre, for at «hevnen kan komme og holde dom på tidsløgnens ytterste dag». I det samme diktet, «Ved Abraham Lincolns mord», snakker han om en «brammende giftblomst som står i fylde på tidens tre». Denne avtalen mellom Sovjetunionen og Vest-Tyskland er nettopp en slik giftblomst som har sine røtter i Marshall-hjelpa på den ene sida og den 20. (og 22.) partikongressen på den andre. Det djevelske ved Marshall-planen var jo at den samla hele Vest-Europa under en hatt, inklusive Vest-Tyskland. Derved reiv den vekk det nasjonale grunnlaget for gjenreisinga etter krigen – som forøvrig hadde kommet godt i gang i flere land, deriblant i Norge – og dermed også grunnlaget for kampen mot nazismen som jo gjaldt nasjonal suverenitet og frihet. Men som all annen frihet må nasjonal frihet ha økonomisk uavhengighet som grunnlag. Nå samtlige vest-europeiske regjeringer ved å ta imot Marshall-«hjelp» godtok at deres land så å si kom på fattigkassa og måtte få understøttelse av «den rike onkel» i USA, så ble også motsetninga mellom det (ny)nazistiske Vest-Tyskland og de tidligere motstandere av nazismen irrelevant. «Vi» var jo alle i samme båt. Det er verd a merke seg at de fleste av de regjeringer som tok imot Marshall-»hjelp» varsosialdemokratiske, den norske med Gerhardsen og Lange i spissen. Forutsetninga for Marshall-planen var bl. a. a sette de vest-europeiske landa i stand til å by de samarbeidsvillige arbeiderne såpass bra vilkår at de ikke gikk med kommunistene. Disse hadde jo fått en faretruende sterk stilling etter Sovjetunionens seier og kommunistenes fremragende innsats i motstandskampen.
I parentes bemerket: Ser vi på stillinga i dag når det gjelder EEC og Romatraktaten, så er sosialdemokratene igjen ute med sitt svik. Bratteli og hele Arbeiderpartiet går fullt og helt inn for Romatraktaten, som Gerhardsen og hans parti gjorde da det gjaldt Marshall-planen, trass i at de må vite at om kanskje jordbruket og fisket kan få særordninger i en overgangstid, så vet man jo at arbeiderne aldri kan få noen slik ordning, men at de som først og fremst får særordning er monopolkapitalen, industribedriftene, som skal ha rett til å «investere» penger og arbeidskraft der profitten blir høyest. Dette er hovedhensikten med hele Romatraktaten som så og si er Marshall-planens «executa testamenti». Romatraktatens organer i Brussel er i virkeligheten ikke et styre for Europas Forenede Stater, men for De Forenede Staters Europa, et kolonistyre.
Når de sosialdemokratiske regjeringene tok imot handpenger av USA, var det sjølsagt fordi de fullt ut delte USA's frykt for kommunismen, for at deres egen arbeiderklasse skulle radikaliseres og bli rebelsk. Men dermed kapitulerte de jo for den samme makta som hadde stått bak Hitler og nazismen og som bare tilsynelatende hadde blitt beseiret, monopolkapitalen. Bare at den nå ikke kom med trampende soldatstøvler i gatene og «skutt blir den som», men med «fredelige» dollar som gled stille inn i bankene og der smidde forgylte lenker som lammet all motstandsvilje og -evne. Her i landet var det, som nevnt, Gerhardsen og Lange som satt i spissen for likvidasjonsstyret, for dette fallitt bo.
Den andre rota til giftblomsten var, som sagt, den 20. (og den 22.) partikongressen i Sovjetunionen, der Krustsjovs forræderske angrep på Stalin hadde en tilsvarende lammende virkning på kommunister verden over. De måtte jo revidere sin oppfatning av kommunismen etter at Stalin, «kommunismen personlig», var blitt dradd i sola i Krustsjovs hemmelige rapport. Det skapte et skyldkompleks i kommunistenes rekker som gjorde at det for mange var en lettelse å kunne slutte opp om Krustsjovs «humane» kommunisme med «de tre fredelige»; fredelig sameksistens, fredelig kappestrid og fredelig overgang til sosialismen. Ved å kriminalisere Stalin mente tydeligvis Krustsjov at han kunne avkriminalisere kommunismen så den kunne bli «salongfähig» i vestens, og især i USA's øyne, målet for hans småborgerlige forfengelighets streben.
«Fred er ei det beste, men at man noe vil», skrev Bjørnstjerne Bjørnson en gang i et inspirert øyeblikk. Men – som når det gjelder frihet – må man spørre: fred for hvem og til hva? Hva er det Sovjetunionen vil? Mens folkene verden over fortsetter motstandskampen mot nazismen/fascismen som er imperialismens fasade av rå makt, driver Sovjetunionen på med sin fredelige sameksistens og fredelige kappestrid med den selvsamme fienden hvis krigsforbrytelser i Vietnam og Kambodsja som i Palestina, går nazistenes forbrytelser under krigen en høy gang. Hensikten er å sikre dens maktposisjon og dens egne grenser i Europa for å kunne ta seg av sin fiende i øst, den kinesiske folkerepublikken, som truer Sovjetunionens fortsatte og nødvendige imperialistiske utvikling.
I Krustsjovs nye forhold til USA ble hans tidligere forhold til Folkerepublikken Kina en belastning. Den var dessuten blitt nesevis. Egget ville lære høna å verpe! Kinas berettigede kritikk av Krustsjov-revisjonismen – i 1957 og 1960 – ble tattmeget ille opp. Krustsjov ble fornærma, trakk tilbake sine rådgivere og eksperter og brøt sitt løfte om å gi Kina del i Sovjets atomforsknings resultater. Siden har den kommunistiske verdensbevegelsen vært splitta i revolusjonære og revisjonister.
Avtalen mellom Sovjetunionen og den Tyske Forbundsrepublikken er det sistekompromitterende utslag av revisjonismen som Krustsjovs etterfølgere Bresjnev og Kosygin trofast har fortsatt, og et nytt bevis på at revisjonisme er lik defaitisme. Men ennå er ikke avtalen ratifisert og ei ratifisering kan komme til å by på vansker. Vest-Tyskland stiller som betingelse at Berlinspørsmålet får en «tilfredsstillende» løsning! Og det kan bety nesten hva som helst. Helt fra første øyeblikk etter Tysklands og Berlins deling sa Adenauer klart hvilke veldige muligheter vestmaktenes (begrensede) adgang til Vest-Berlin, gjennom DDR, slik Potsdamavtalen hadde fastsatt dem, byen var jo firemaktsrådets sete, bød for provokasjoner, undergravingsvirksomhet og vestlig propaganda, og han var ikke sein om a utnytte dem. Over 800 spionasje- og sabotasjereir under general Gehlens ledelse, utstraktvalutasvindel med vest- og østmark, organisert flukt av høyt utdannede øst-tyskere som ble lokka med høgre lønn og «frihet» selvsagt, og av andre som ble forleda til å ta risken på ulovlig flukt – til «friheten» – . Spesielt etter at muren var blitt bygd kom det til mange dramatiske scener som ble omhyggelig fotografert og innregistrert, og ofrene, for flyktningene risikerte å bli skutt, det gjaldt jo en landegrense, ble hylla som helter som hadde falt for «friheten». Det var vesentlig fra Vest-Berlin at de såkalte opprørene mot «diktaturet» i øst ble organisert, først i Øst-Berlin i 1953, så i Poznan og i Ungarn i 1956. Vest-tyskerne regna etter hvert Vest-Berlin som en av sine forbundsstater og forlangte fri adgang dit, mens Potsdamavtalen bare hadde forutsatt adgang for militære okkupasjonstropper og deres utstyr. Alle politikere som korn til Vest-Tyskland, måtte besøke Vest-Berlin og «skammens» mur og love å forsvare denne «frihetens» utpost og hylle dens ofre – 64 døde ifølge A-magasinet, 10/10 1970. (Noe jeg ikke visste er at Norge også har en militærmisjon i Berlin, p. t. ledet av minister Peter Graver som er akkreditert de vestlige okkupasjonsmakter, ikke de tyske myndigheter (ibid.).)
For bare to år siden var vestlig undergravingsvirksomhet, spesielt fra Vest-Tyskland, påskuddet til, eller unnskyldninga for. Sovjetunionens militære okkupasjon av Tsjekkoslovakia. Nå har åpenbart Vest-Tyskland fått fritt slag og kan undergrave så mye det vil. Og det forlyder at Sovjetunionen skal være villig til å gå med på hva det skal være, for å få avtalen med Vest-Tyskland i havn, dvs, ratifisert. «Zeri i Populit», sitert av «Peking Review» vet å fortelle at vest-tyske politikere mener at Sovjetunionen alt på forhand skal ha gått med på å anerkjenne Bonns «spesielle rettigheter» i Vest-Berlin, ja den skal til og med være villig til å betrakte Vest-Berlin som en del (stat) av Vest-Tyskland. (I «Norsk Allkunnebok», Fonna Forlag, står Vest-Berlin oppført som en av de tyske «Lander».)
Ikke desto mindre protesterer revansjistene i Vest-Tyskland mot de innrømmelsene de trass i alt har måttet gjøre: begge parter skal betrakte de nåværende grenser som definitive, såvel grensa til Polen, som den mellom de to tyske statene. Det skal liksom erstatte en de jure anerkjennelse av DDR. Men ifølge «Agence France Presse» skal Gromyko ha trøsta med at det hindrer ikke en revidering av grensene «med fredelige» midler, dvs. gjennom forhandlinger. Dette står ikke i avtalen, men er blitt referert og kan refereres til. Hitler oppnådde svært mye med «fredelige midler», men «vil du ikke, så skal du». Det er ingenting som sier at Vest-Tyskland vil avholde seg fra den samme framgangsmåten. Sovjetunionen og Vest-Tyskland er jo ikke lenger antagonister, men to tjuver på samme marken, og det sakesløse offer er Øst-Tyskland, DDR, en gang selve pantet på seieren over nazismen og på sosialismens gjennomslagskraft midt i hjertet av Europa.
Ludwig Erhard, Adenauers etterfølger, erklærte en gang at han skulle klare å vinne med et enkelt pennestrøk det som Hitler forgjeves hadde prøvd å vinne med våpenmakt. Han var litt for tidlig ute med skrytet. Men blir avtalen mellom Sovjetunionen og Vest-Tyskland ratifisert –- på Bonns betingelser da vil Willy Brandt langt på veg ha realisert Hitlers «Neuropa» med (Vest-)Tyskland som maktsentrum og som USA-imperialismens og sosialimperialismens stattholder.
Men historiens hjul går ikke baklengs. Utviklingen går videre, og imperialismen med revisjonismen som lakei er dømt til undergang, om de aldri så mye får i stand en europeisk sikkerhetspakt. Den vil bare gi dem en sikkerhet: at folkene i Europa også vil reise seg og fullføre den frigjøringa fra nazi-imperialismen som det lyktes monopolkapitalismen å avbryte, takket være Marshall-planen som også var en medvirkende faktor for revisjonismens gjennombrudd i Sovjetunionen, og i det øvrige Europa. «Men er det i råttenskaps sumper vi går, jeg roper ei akk og ve, for hver en brammende giftblomst som står i fylde på tidens tre. La ormen kun hule, for skallen er tom, for brister ei vegg og tag. Og la kun systemet få vrengt seg om, des før kommer hevnen og holder dom, på tidsløgnens ytterste dag!»