Hvorfor nei til NATO?
Av Ivar Espås Vangen
Sjøl om spørsmålet framstår som sjølsagt for oss som har vært medlem i Rødt i en del år, er det slett ikke sikkert at det er åpenbart for nye medlemmer at man som norsk sosialist er forventa å være imot medlemskap i NATO. Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hvorfor vi bør være det.
Ivar Espås Vangen er lektor og medlem i Internasjonalt utvalg i Rødt
Norge har vært medlem i NATO sia organisasjonen blei stifta i 1949. Organisasjonen besto i utgangspunktet av USA og en del vesteuropeiske land, og formålet var enkelt: Et angrep mot én av disse statene fra en tredjepart, skulle behandles som et angrep på alle medlemslandene. Som småstat utsatt for et aggressivt overfall og okkupasjon fra 1940 til 1945, ble det i Norge etter hvert temmelig brei enighet om at landet trengte mektige allierte etter hvert som den kalde krigen tok til og Sovjetunionen blei portrettert som en mulig aggressor.
Etter at nei-sida i Arbeiderpartiet blei nedkjempa på landsmøtet i 1949, blei det Norges kommunistiske parti (NKP) som stor fram som den eneste egentlige opposisjonen mot norsk medlemskap. Etter at NKP røyk ut av Stortinget på 50-tallet, blei det fra 1961 det nystifta Sosialistisk Folkeparti (SF, seinere SV), og også etter hvert AKP/RV, samt enkelte ungdomspartier som sto fram som opposisjon mot NATO-medlemskapet.
Selv om dette tidvis kunne framstå som en brei allianse med stor mobiliseringskraft, var det aldri noe i nærheten av et flertall, verken i folket eller på Stortinget mot NATO. I dag er det bare Rødt og SV som utvetydig tar standpunkt imot NATO. MDG er for NATO, men ikke som «angrepsallianse».
Dette, samt det faktum at fredsbevegelsen i Norge er historisk svak, er både en årsak til, og et symptom på, at støtten til NATO her til lands har en hegemonisk karakter. Man har rett og slett spilt seg ut på sidelinja om man står fram som motstander av denne alliansen.
Ikke bare forsvar
Det vanligste forsvaret for NATO er at organisasjonen er en forsvarsallianse. Hvorfor skal man være imot forsvar? Etter folkeretten har tross alt stater både en plikt og rett til å forsvare seg imot aggresjon fra andre stater. Med dette som utgangspunkt, kan motstand mot alliansen framstå både dogmatisk og uforståelig.
Noe NATO-tilhengere sjelden legger vekt på, er at det er lenge sia organisasjonen var en rein forsvarsallianse. Under Koreakrigen på 1950-tallet blei «NAT» til «NATO», i form av at organisasjonen innførte integrerte kommandostrukturer som skulle tre i kraft i tilfelle krig. Norske soldater kunne for eksempel komme under fremmed kommando i en krigssituasjon. Dette indikerer at organisasjonen allerede fra begynnelsen av, var noe mer enn bare en forsvarsallianse mellom suverene stater.
På 1990-tallet, etter den kalde krigen, omgjorde organisasjonen dessuten også sitt strategiske konsept – sjølve grunndokumentet etter den originale Atlanterhavspakten fra 1949. Der innførte man nå konseptet «out of area»-operasjoner. I og med at alliansen plutselig ikke lenger hadde noen åpenbar fiende i Moskva, måtte man lage nye oppgaver for å sikre eksistensberettigelse. Nå skulle organisasjonen også krige utafor egne kjerneområder, dersom man mente det var «nødvendig». Helt siden 1990-tallet har alliansen svart på hvitt, gitt seg selv mandat til å gå til krig, uten at et medlemsland er angrepet, og uten at FN har åpnet for det. NATO setter med andre ord sine egne interesser og vurderinger over internasjonal lov, helt åpent og eksplisitt. Et konkret eksempel på dette, fikk vi i 1999, da NATO gikk til bombekrig mot Jugoslavia, uten noe mandat fra FN.
Denne aggressive politikken bidrar til å svekke folkeretten, som norske politikere ellers gjerne refererer til som «vårt førstelinjeforsvar». Det er nemlig forbudt med sjøltekt i internasjonal politikk. Det er ikke lov å gå til krig fordi man mener «det er nødvendig». Er det virkelig i Norges interesse å lage en presedens hvor slikt skal være innafor? Ønsker egentlig NATO-tilhengere en verden hvor både Russland og Kina kan bruke NATOs kriger som argument for sine egne eventuelle folkerettsbrudd, slik Russland blant annet gjorde på Krim i 2014?
USAs lydige leiehær
I tillegg til det prinsipielt gale med krigene, bør vi også nevne de reint praktiske følgene av dem. En vanlig forestilling i Norge er nemlig at selv om krig i seg sjøl kan være dårlige, så er i alle fall våre kriger rettferdige og gode. Norge er tross alt både en «humanitær stormakt» og en «fredsnasjon», noe politikerne våre har gjentatt for oss i tiår etter tiår. Studerer vi derimot hva som faktisk har skjedd, forbi propagandafortellingene mediene gjerne presenterer oss for i forkant av krigene, ser vi raskt et mønster.
Det går nemlig stort sett veldig dårlig med land hvor vestlige land kriger. Både Irak, Afghanistan og Libya, landene som har blitt utsatt for de mest omfattende angrepskrigene de siste 20 åra, vil forbli ødelagte og dysfunksjonelle i all overskuelig framtid. Hundretusener av mennesker har blitt drept, og nye og ekstreme terrorbevegelser har fått godt med spillerom etter at statsmakten i landene ble sprengt i fillebiter av vestlige bomber. Man må rett og slett lete lenge for å finne suksesshistorier å vise til blant krigene Norge og resten av NATO har deltatt i de siste 20 åra.
Grusomheter og lidelser kan i seg sjøl være gode grunnlag for å være imot NATOs kriger på et reint humanitært grunnlag. For oss sosialister, som gjerne ønsker å finne mer strukturelle forklaringer og løsninger på verdens problemer, er det også et poeng å spørre oss hvem som faktisk tjener på dette. Selv om det nærmest er tabu å snakke om at andre stater enn Russland og Kina har egne interesser i internasjonal politikk, bør det være en kjensgjerning for alle som følger litt med, at også USA med allierte har egne interesser.
Hvilke interesser er dette? Studerer vi USAs utenrikspolitikk de siste 100 åra, blir det tydelig at det amerikanske imperiet har mye til felles med tidligere imperier. Som verdenskapitalismens absolutte sentrum, er det opplagt at den amerikanske statens politikk innebærer å sikre en verdensorden hvor amerikansk kapital har gode vilkår, for eksempel gjennom å belønne statsledere som gir amerikansk kapital frie tøyler, og tilsvarende straffe stater som prøver noe annet. Gjennom den kalde krigen har vi utallige eksempler på amerikansk fiendtlighet mot de aller fleste eksempler på stater og bevegelser i fattige land som ønsket å sikre kontroll over egne ressurser; dette uavhengig av om det dreide seg om kommunistiske eller ordinære nasjonalistiske bevegelser og ledere. Lista over kriger, militærkupp, støtte til terrorisme og økonomisk krigføring mot slike fra USAs side, er dessverre lang som et vondt år. Det samme er lista over blodtørstige diktaturer som mottok støtte fra USA fordi de støttet Washingtons posisjoner.
Både under og etter den kalde krigen har mye internasjonal politikk dreid seg om å kontrollere verdens petroleumsressurser. USAs allianse med oljemonarkiene i Den arabiske gulfen, har vært en viktig side av dette. Det forklarer dessuten også hvorfor USA støttet kriger mot diktatorer som Muammar Gaddafi i Libya og Saddam Hussein i Irak, mens de aldri i verden ville funnet på noe lignende mot sine egne diktaturer. Den fiendtlige holdninga mot Syria og Iran føyer seg også inn i dette bildet. Land med rike naturressurser, eller allierte av disse landene, framstilles gjerne som fiender – og står dermed konstant i fare for å utsettes for krig eller militærkupp, orkestrert fra Washington.
Poenget her, er at det som i utgangspunktet er reine plyndringskriger for USAs eliter, fort blir offisiell norsk politikk gjennom NATO-medlemskapet. I Norge var det ikke én person på Stortinget i 2011 som stilte seg kritisk til Stoltenberg-regjeringas krig mot Libya. Slikt er vanligvis utenkelig i demokratiske samfunn. I Norge er dette mulig på grunn av NATO-konsensusen. Begynner man å stille seg tvilende til om det er rett av Norge å drepe fattigfolk for USA i andre land, begynner man også å pirke borti viktige premisser for norsk sikkerhetspolitikk. Per i dag er det nemlig offisiell norsk politikk å støtte USA i deres kriger, for på den måten kjøpe oss godvilje til den dagen Norge blir utsatt for et angrep. Spørsmålet er om vi som sosialister skal gå med på en slik logikk, til fordel for verdenshistorias sterkeste supermakt – mot verdens fattige.
Om å vinne en atomkrig
NATOs siste strategiske dokument beskriver organisasjonen som «en kjernefysisk allianse». Det innebærer i praksis at organisasjonen legger til grunn at atomvåpen er en integrert del av organisasjonens verktøykasse. Organisasjonen åpner dessuten også for førstebruk med atomvåpen, altså å være den første part til å ta i bruk slike våpen i en krig. For NATO er dermed atomvåpen ikke bare noe man truer med å bruke dersom man selv blir angrepet med slike, men altså noe man kan bruke også i andre situasjoner.
Det bør være unødvendig å redegjøre for hvorfor dette er en livsfarlig politikk. Per i dag finnes det om lag 15 000 atomvåpen i verden, hvorav et stort flertall disponeres av USA og Russland. Også Kina, som av mediene og lederne våre er portrettert som en slags ny Satan, besitter et betydelig arsenal med atomvåpen, sjøl om kineserne hittil har vært klare på at de avviser førstebruk. Dette betyr at en hver større krig hvor NATO står overfor en annen stormakt, det være seg Russland eller Kina, fra første avfyrte skudd vil bære i seg kimen til å eskalere til en kjernefysisk krig. En slik krig vil bety slutten for menneskelig sivilisasjon, slik vi kjenner den. Bare fanatiske villmenn kan i dag tro at det er mulig å «vinne» en atomkrig. Likevel er dette et grunnpremiss for hele NATO per i dag.
For oss sosialister, som ønsker et rettferdig samfunn i framtida, er atomvåpnenes eksistens et strategisk hinder. I Rødts prinsipprogram står det derfor følgende:
«Kampen for å bevare fred mellom atommaktene står i en særstilling for å beskytte mennesker og miljø. Rødt deltar i arbeidet for nedrustning, avspenning og avskaffelse av atomvåpen. Å hindre storkrig er en forutsetning for å bygge sosialisme.»
Årsaken er enkel: En atomkrig vil ødelegge alle muligheter for å bygge et sosialistisk samfunn.
Hva har dette med NATO å gjøre? I utgangspunktet står Norge, også som NATO-medlem, fritt til å snakke med sin egen stemme i slike spørsmål. Likevel ser vi at Høyre og Arbeiderpartiet for eksempel nekter å støtte FNs forbudstraktat mot atomvåpen, fordi det vil undergrave NATO-samarbeidet. Per i dag har derfor Norge verken signert eller ratifisert forbudet, sjøl om det støttes av et overveldende flertall av verdens stater. Dette utnyttes grovt av atommaktene i NATO, som gladelig rettferdiggjør sine atomvåpen med at de skal beskytte sine allierte, deriblant Norge, som tross alt hittil ikke har vist nevneverdige motforestillinger mot slik logikk.
Alternativer til NATO
Sosialister i Norge har i hovedsak hatt to alternativer til NATO. Det ene har vært et reint antimilitaristisk standpunkt, hvor man har gått inn for å kutte bevilgningene til militæret til et minimum. Argumentene her har vært blant annet at Norge uansett ikke vil kunne vinne en krig, at en krig uansett vil bli utkjempet med atomvåpen, at det borgerlige militæret alltid representerer en fare for arbeidsfolk, eller ganske enkelt at vi har bedre ting å benytte penger på. Slike standpunkt fantes tidligere i både Arbeiderpartiet, NKP og SV.
Rødts tradisjon har imidlertid hatt en annen tilnærming. Både dagens Rødt og partiets forgjengere har i stedet tatt til orde for et sterkt og uavhengig norsk forsvar som skal være i stand til å gjøre en eventuell angrepskrig mot Norge svært kostbar for en aggressor. Dagens arbeidsprogram har utvidet denne strategien til også å innebære å jobbe for en nordisk forsvarsallianse med Sverige, Finland, Danmark og Island – utafor NATO. På denne måten vil Norge med allierte kunne slå hardt fra seg om det skal bli nødvendig, men samtidig uten å bindes til USAs aggressive utenrikspolitikk. Dette vil imidlertid innebære en kraftig omstrukturering av norsk militærvesen, bort fra å fungere som en brikke i NATOs øvrige militærstruktur, til å være 100 % innretta på forsvar av egne nærområder, slik for eksempel Finlands forsvar i dag er. Finland står tross alt utafor NATO, per i dag.
Sosialisme og imperialisme – sammen til seier?
Som sosialister må vi iblant spørre oss hvilke hindre som står imellom dagens samfunn og framtidas sosialistiske samfunn. Jeg vil tørre å påstå at verdensimperialismen, med USA i førersetet, er et av de viktigste hindrene. Så lenge USA og andre imperialistiske stormakter har kontroll, er det vanskelig å se for seg at noen sosialisme av betydning skal kunne vokse fram i større skala. Det er mer enn nok av eksempler på sosiale revolusjoner som har blitt drukna i blod og militærkupp. Følgelig bør en hver sosialist jobbe for politikk som svekker imperialismen – ikke styrker den. Støtte til NATO er i dag per definisjon en støtte til USA – den mektigste imperialisten av dem alle.
Det samme gjelder atomvåpen. Det finnes mange gode ikke-sosialistiske argumenter mot atomvåpen, men vi som ønsker en bedre framtid for både oss sjøl og kommende generasjoner, har et særskilt ansvar for å bekjempe det som potensielt kan ødelegge mulighetene for dette, enten det dreier seg om menneskeskapt økologisk katastrofe, eller atomkrig. Så lenge NATO er en kjernefysisk allianse, bør sosialister derfor være imot NATO. Som en kjent tysk sosialdemokrat en gang sa: «Freden er ikke alt, men uten freden er intet.»
Verdt å se:
Stopp NATO har laget en 40 minutters film som er verdt å se:
https://stoppnato.no/2021/05/09/ny-video-fra-stopp-nato/