Hvilken krise leder til fascisme?
Av Ståle Holgersen
Utdrag fra boka «Krisernas tid: Ekologi och ekonomi under kapitalismen» av Ståle Holgersen (Daidalos 2022). Ståle Holgersen er geograf og jobber som universitetslektor ved Örebro Universitet.
Oversatt fra svensk av Daniel Vernegg.
Vi kan lett overse fascismens rolle i krisene – og krisenes rolle for fascismen – om vi kun holder oss til ideenes verden. Den kanskje mest kjente definisjonen av fascisme er paligenetic ultranationalism, myntet av den britiske historikeren Roger Griffin, der det sentrale er myten om nasjonal gjenfødelse (paligenesis). Dette er et viktig aspekt, men det sier oss veldig lite om fascismen som historisk kraft. Mange sentrale ideer fantes lenge før fascismen ble til, som for eksempel ultranasjonalisme, kolonisering som patriotisk plikt, antisemittisme og demonisering av jøder og en forkjærlighet for det autoritære. Skal vi forstå fascismen som historisk kraft, kan vi ikke (kun) spørre den sinte ungdommen som lengter etter en sterk leder, eller pensjonisten som skremmes av «innvandreren», om hvordan de tenker om verden. Vi må (også) se under hvilke historiske omstendigheter fascismens potensial kan virkeliggjøres. Det første vi da finner, er at fascismen aldri har vært til for vanlige tider.
Så lenge den politiske økonomien var/er relativt stabil, var/er fascismen hvilende, og ifølge mange ledende fascismeforskere, er den utløsende faktoren for at dette skal endre seg, nettopp krise. Om vi virkelig vil forstå problemet må vi, ifølge Geoff Eley, «begynne med å teoretisere rundt fascismen i termer av den politiske krisen som fremkalte den». Den sosiale konteksten er ifølge Robert Paxton en «følelse av overveldende krise som ikke kan løses på tradisjonelt vis». Poulantzas betonet viktigheten av å analysere de spesielle politiske krisene «som svarte mot unntaksregimets spesifikke former». Massene hadde ikke funnet fascismen attraktiv, skriver Malm og Zetkin-kollektivet, «om de ikke kjente at grunnen forsvant under føttene på dem». Om krisen er konstituerende for fascismen, blir det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvilke kriser leder til fascisme?
Vi må begynne med å konstatere at ingen krise noensinne i seg selv har skapt fascisme, like lite som en enkelt ingrediens kan bake et helt brød. Når verdenshistorien virkelig ryster de sosiale relasjonene i grunnvollene, kan det være uklart hva som er krise og hva som er noe annet, for eksempel sosial nød etter en krig. Vi må se krisene i sin kontekst og konteksten i krisen: under hvilke omstendigheter kan ulike typer kriser bidra til fascisme?
Mellomkrigstiden kom med representasjonskriser. Dette var en form for politisk krise som ifølge Poulantzas utviklet seg når storkapitalen, de store jordeierne og senere den mellomstore kapitalen vendte «sine» politiske representanter ryggen. Representasjonskrisen bidro til unntakstilstanden og fascismens gjennombrudd, og gikk ifølge Poulantzas hånd i hånd med en ideologisk krise. Og så har vi økonomiske kriser. Om man sammenligner de landene der fascismen har hatt sterkest fotfeste, ser vi at den økonomiske utviklingen har vært veldig ujevn. Tyskland var allerede en verdensledende industrinasjon når Italia begynte å industrialiseres. Samtidig opplevde begge landene økonomiske vanskeligheter etter første verdenskrig, dels økonomiske kriser på begynnelsen av 1920-tallet, og for den tyske fascismen var krigserstaningenes åk også en viktig faktor. Deretter kom den store depresjonen i 1929. Eley bygger videre på Gramsci og Poulantzas når han ser fascismens framvekst som en kombinasjon av en «representasjonskrise» og en «hegemonikrise». Det er naturligvis en analytisk utfordring å skulle forsøke å skille ulike kriser fra hverandre, ettersom dette de facto blir en organisk krise, hvor kriser ikke bare sammenfaller, men også former og muligens forsterker hverandre.
Dette skjer i en historisk kontekst. Vi kommer så klart ikke unna første verdenskrigs massedrap som traumatiserte Europa og produserte veteraner som utgjorde kjernen i såvel squadristi som de tyske frikorpsene. I Russland ble det revolusjon, i flere av kapitalismens kjerneland ble det gjort revolusjonsforsøk og intellektuelle fra ulike tradisjoner snakket om at kapitalismen kom til å falle. I denne sammenhengen vokste fascismen fram. I en kombinasjon av politiske, ideologiske og økonomiske kriser virket det uklart hvorvidt de borgerlige statene virkelig kunne opprettholde den sosiale orden. Med andre ord: det virket uklart om de kunne garantere at kapitalismen overhodet ville kunne overleve.
Vi kan ikke her gjøre en grundig analyse av fascismen, men vi skal ta med oss tre ting i forhold til krise og klasse. For det første: fascismen blir en reell mulighet når kapitalistklassen ikke virker å på vanlig måte skape en krise i sitt eget bilde, og når statene ikke virker makte å reprodusere seg selv som kapitalistiske stater. For det andre: også om fascismen var en folkelig bevegelse, med stor støtte blant småborgerskapet og også arbeiderklassen, ville den aldri kommet til makten om ikke den herskende klassen hadde akseptert det. Tidligere forsøk – Mussolini 1919, Hitler 1923 – hadde mislyktes monumentalt nettopp fordi de ikke ble sanksjonert av samfunnets topp. Fascismen kommer ikke til makten gjennom generalstreik eller sosiale opprør – som potensielt ville kunne frigjøre venstrekreftene den vil utrydde – den krever hærens og politiets oppslutning. Veien til makt går på den ene siden gjennom krise og kaos, men på andre siden skjer maktoverføringen alltid i ordnede former. I mer stabile land som Frankrike, Belgia og Storbritannia valgte den herskende klassen og den politiske eliten å forkaste fascistenes tilnærminger. Uten maktens godkjennelse har ikke fascismen noen sjanse, uansett hvor mye ideologi, propaganda eller gatemilitser de kan mobilisere.
For det tredje: fascismen er en måte å reprodusere kapitalismen gjennom kriser. Selv om fascistisk retorikk og estetikk kan minne om en pervertert anti-kapitalisme – kritikk av globalisering, finanskapital og også av det «universelle» – inneholder den aldri en kritikk av profittmotivet, den private eiendomsretten eller kapitalismens grunnleggende klasserelasjoner. Med andre ord, kritikken av det universelle – men aldri av det som skaper det universelle – er en motsetning den aldri kan gå hinsides. På lignende vis kan fascismen i sin retorikk og ideologi framstå som en klasseoverskridende bevegelse, ettersom den betoner nasjonen, korporativismen og klassesamarbeidet, og har ulike former for folkelig støtte. Men i virkeligheten er den avhengig av kapitalistklassen, står trygt på kapitalens grunn, og slutter dermed opp om kapitalistklassens dominans over arbeiderklassen. På et dypere nivå, påpeker Ugo Palheta, er fascismen en intensivering av den utbyttingen og dominansen som ligger til grunn for klasserelasjonene, ettersom det produseres en samfunnskropp som er ekstremt hierarkisk (i relasjon til klasse og kjønn), normaliserende (i termer av seksualitet og kjønns/genusidentiteter) og homogeniserende (i termer av etnisitet/rasisme). Fengsel og massive forbrytelser som folkemord, påpeker Palheta, blir ikke utilsiktede konsekvenser, men er alltid potensialiteter i fascismen. Fascisme er et eksepsjonelt system for systematisk vold mot dem som identifiseres som fiender av nasjonen. Den slippes inn i maktens korridorer av (deler av) den herskende klassen for å løse og håndtere politiske, ideologiske og økonomiske kriser – og dermed sikre kapitalismens fortsatte eksistens.
Hvordan hadde fascismen sett ut om den kom til makten i det globale nord i dag? Det er et vanskelig spørsmål, ettersom fascismen ennå ikke har realisert seg i noen land. Diskusjoner om fascisme reduseres ofte til mellomkrigstidens Italia og Tyskland, men historien gjentar seg aldri, og det Tredje riket kommer aldri tilbake. Snarere enn å vente på «Fascismen» som en ferdig pakke, bør vi søke etter tendensen som peker i den retningen. Men vi kan også forsøke å forestille oss ulike scenarier.
Hva ville skje dersom en klimafornektende, misogyn og rasistisk president tapte et valg, kalte alt en konspirasjon, ropte på sin bevæpnede gatebevegelse, og mobiliserte sine venner innen politiet, militæret og storkapitalen for å styrte den nyinnsatte presidenten? Kanskje presidenten hadde brukt sin presidenttid til å stimulere nasjonalismen, til å gjenopprette den nasjonale stoltheten og gjøre sitt land great igjen. Kanskje ville han hylle politiets strukturelle drap på rasifiserte mennesker, tjene fossilkapitalens interesser, over tid avle en farlig gatebevegelse og underminere massemedia. Kanskje ville dette skje under en av kapitalismens største organiske kriser noensinne, som også innbefattet en pandemi som ga muligheter til å innføre unntakstilstand? Kanskje denne store nasjonen også var truet av en geopolitisk konkurrent om verdensherredømmet? Hva ville da skje?
Alle stjerner syntes å stå riktig på himmelen for Donald Trump, den der kvelden i januar 2021 da tilhengerne hans stormet kongressen. Alle piler pekte mot fascisme. Men en sentral ingrediens manglet. Dominerende deler av den herskende klassen så ikke behovet for å løse krisen med ekstraordinære midler. Det fantes andre måter å løse krisene på. For mange kapitalister var trumpismen fortsatt for vulgær. Storselskaper som Apple og Facebook foretrakk Joe Biden, sentrale deler av statsapparatet var ikke akkurat allierte (FBI etterforsket ham i perioder), samtidig som mange – av gode grunner – mente at Biden ville være bedre på å håndtere koronapandemien.
*
En krise som 1900-tallets intellektuelle ikke diskuterte i relasjon til fascismen, var den globale oppvarmingen. Er dette ytterligere en krise som har potensial for fascisme? Klimakrisen kan utvikle seg i ulike retninger, og dessverre peker noen av disse mot fascisme. Vi kan identifisere tre.
For det første, fascisme som forsvar mot progressive bevegelser. La oss si at det folkelige presset blir så sterkt at ledende politikere faktisk begynner å gjøre det som trengs for å oppvarmingen under 1,5 grader. Det vil si redusere utslippene med sju prosent årlig; stenge oljeplattformer og kullgruver; stoppe flyindustrien; omorganisere kapitalismens geografi for å minimere behovet for transport; stoppe avskogingen; tvinge finanssektoren til å investere i visse sektorer og forby andre. En slik prosess kommer til å true friheten og makten til sentrale deler av kapitalistklassen, og enkelte sektorer kommer til å fullstendig ødelegges. Mange kommer til å se dette som en trussel mot selve kapitalismen. Er det utenkelig at store deler av kapitalistklassen i en slik situasjon vil kunne søke seg til en fascistisk høyreside som kan forsikre verden om at klimakrisen er en konspirasjon? Virkelig ikke.
En annen vei til fascismen kan gå via selve krisene. En sjokkdoktrine på steroider. Om kriser innebærer muligheter for rasisme, kommer det unektelig flere muligheter i framtiden. Stadig flere hetebølger som dreper mennesker og ødelegger avlinger, stadig flere skogbranner, ekstremvær som presser havet kilometervis innover land, mangel på mat og vann, millioner av mennesker som tvinges til å flykte, og vankeligheter for statsapparatene med å opprettholde status quo. Hva skjer dersom en sosialistisk regjering foreslår at byrdene må fordeles jevnt? Den nordamerikanske statsviteren Cara Dagget skriver om petromaskulinitet, hvordan uroligheter i kjønnsstrukturer og i klimaspørsmålet kan lede til et ønske om stadig mer autoritære løsninger. Dagget spør om hvorvidt klimakrisen kommer til å katalysere fascistiske begjær etter Lebensraum, et rom for hvite som er stengt for de truende andre, uavhenig om det handler om innvandrere eller personer med avvikende kjønnsuttrykk. Dette er fascisme som forsvar for forestilte privilegier.
En tredje inngang er varianter av såkalt økofascisme. Om det ekstreme høyre aksepterer at den globale oppvarmingen er menneskeskapt – hvor kommer ansvaret til å plasseres da? Hvem har ødelagt naturen som noen mener å ha en historisk rett til? Man kommer nok ikke primært til å skylde på fossilkapitalen eller selskaper med hvite eiere og hovedkontor i den globale nord. Under holocaust ble seks millioner jøder drept på grunn av absurde påstander om at de styrte verden. Hva vil skje om jøder (igjen), eller muslimer (ettersom det er på moten), eller kinesere (på grunn av geopolitikk), eller afrikanere («overbefolkning»), eller innvandrere (eller hvilken som helst annen gruppe man kan mobilisere hat og rasisme mot) får skylden for klimaforandringene? Hva skjer om en fascistisk høyreside bestemmer seg for å skape rettferdighet på sin måte? Det finnes all grunn til uro om vi legger sammen erfaringene fra 1900-tallet med hvordan klimaforskere sier at verden kommer til å utvikle seg de neste tiårene.
Kriser er hendelser som innbyr til desinformasjon og konspirasjoner. Man kan bli mørkredd av å tenke på at stadig flere kriser kommer i en tid hvor informasjonssamfunnet selv synes å gjennomgå dramatiske forandringer. Ernesto de Araújo, Brasils utenriksminister under Bolsonaro, mener at «globaliseringen» er en konspirasjon ledet av «kulturmarxister» som virker gjennom «klimatisme», kjønnsideologi og «oikofobi». Den første peker ut klimakrisen som et kommunistisk komplott for å styrte regjeringer, den andre er den velkjente antifeminismen som ligger til grunn for alle prosjektene til det ekstreme høyre, og den tredje er motsatsen til «xenofobi» (fremmedhat) og uttrykker et hat mot egen nasjon. Konspirasjonsteorier gjødsles av usikkerheten som følger med kriser, og gode sosialistiske analyser er en motgift mot dette. Eksempelet de Araújo er bare ett av flere, men peker nettopp mot det politiske landskapet vi høyst sannsynlig vil bli tvunget til å forholde oss til framover.
*
Marxister legger ofte vekt på at fascismen nødvendigvis trenger en allianse med storkapitalen, at fascismen er en reaksjon mot sosiale bevegelser og en kontrarevolusjon mot den voksende sosialistiske bevegelsen. Dette har blitt kritisert av ikke-marxister, og det delvis med rette, ettersom mellomkrigstidens marxister ofte reduserte fascismen til å utelukkende handle om klasse. Om vi virkelig vil forstå fenomenet i sin fulle kompleksitet, må vi også forstå misogynien, rasismens relative autonomi fra klasserelasjoner, ultranasjonalismen og anti-liberalismen, psykologiske aspekter, en ujevn men kombinert utvikling både regionalt innen land samt statenes posisjonering innen den imperialistiske verdensordenen, med mer. Men så var det dette med babyen og badevannet: det er helt umulig å forstå fascismen uten å legge vekt på dens klassekarakter og hvordan den relaterer til kriser, og dermed til kapitalismens reproduksjon.
En sentral hypotese i denne boken er at kapitalistiske kriser reproduserer kapitalismen. Dette betyr ikke at det alltid må være sånn, eller at alle tror at det alltid vil være sånn. Fascismen blir svaret når krisene setter spørsmålstegn ved om den herskende klassen og de kapitalistiske statene overhodet kan reprodusere kapitalismen – i alle fall innen rammene av parlamentarisk representasjon og ytringsfrihet. Fascismen blir en mulighet når den herskende klassen i møte med en krise kun kan reprodusere sin verden gjennom ekstrem vold, unntakstilstand, ekstrem nasjonalisme og ekstrem rasisme. Fascismen er en nødløsning når det virker som at krisene ikke kommer til å kunne reprodusere kapitalismen. Fascismen blir med andre ord en mulighet når denne bokas grunnleggende hypotese utfordres. Fascismen er sjokkterapien når kapitalismen virkelig må omveltes for å kunne overleve.
En annen måte å se fascismen på, som ikke er uvanlig, er som en «reaksjonær», «underutviklet» form for kapitalisme, en fase der kapitalismens utvikling settes på pause og tiden går bakover. Poulantzas kritiseres med rette dette synspunktet: «Fascismen var i grunnen et svar på en utvikling av de kapitalistiske produktivkreftene […] mot en industriell utvikling, mot teknologiske innovasjoner, mot økt arbeidsproduktivitet, men alt dette samtidig som den utviklet den utvidede reproduksjonen av de kapitalistiske produksjonsforholdene, det vil si forsterket utbyttingen og den politiske klassedominansen». Fascismen, konkluderte Poulantzas, var «ikke en marsj bakover, men snarere en flukt framover».
Fascismen er altså ikke noe brudd med bokas hypotese – den er snarere siste utvei når hypotesen risikerer å bli ugyldiggjort.