Av Tiril Vold Hansen, stipendiat i sosiologi ved Nord universitet i Bodø, styremedlem i Rødt Bodø og sitter i Rødts kvinnepolitiske utvalg nasjonalt.
Da Svalbardtraktaten ble underskrevet i Paris 9. februar 1920, ble Norges «fulle og uinnskrenkede» suverenitet over øygruppen slått fast. Samtidig forpliktet traktaten til å ta vare på Svalbards dyre- og planteliv (artikkel 2), ikke benytte Svalbard i krigsøyemed (artikkel 9), og å sikre alle traktatpartenes innbyggere rettigheter til adgang og virksomhet under ikke-diskriminerende vilkår.
Siden den gang har Svalbard gitt norske myndigheter rikelig med utenrikspolitisk hodebry, og noen gullgruve i økonomisk forstand kan man heller ikke si at det har vært. De overordnede målene for norsk svalbardpolitikk ligger fast, men Svalbard står nå i en stor omstillingsprosess. Klimaendringene rammer øygruppa hardt, og når sjøisen smelter blir det mer aktivitet og flere aktører på og rundt Svalbard. Samtidig skal samfunnet til nå viktigste bærebjelke – kulldriften – fases ut.
I denne konteksten er det flere som spør seg om staten egentlig vet hva den vil med Svalbard. Hvilke interesser har norske myndigheter på Svalbard? Hvordan forsøker man å oppnå dem? Og ikke minst – lykkes man?
Svalbardpolitiske interesser og virkemidler
«Hvorfor er dette ordet interesse interessant? Hvorfor er det viktig å stille spørsmål ved hvilken interesse aktørene kan ha i å gjøre det de gjør?» Det spør den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1996) i den moderne klassikeren Symbolsk makt. Som svar på sitt eget spørsmål forklarer han at «Begrepet ‘interesse’ tvang seg først på meg som et redskap for brudd med en fortryllet og mystifiserende visjon av menneskelig handling». Interesse er et begrep som forklarer hvorfor mennesker gjør som vi gjør. Man kan ikke lage sosiologi uten å godta at mennesker har en tilstrekkelig grunn, mener Bourdieu. Mennesker kan være gale eller irrasjonelle, men de handler ikke uten grunn. Hva er så interesse? Ifølge Bourdieu er det «å anerkjenne spillet og å anerkjenne det som står på spill». Å ha en interesse i en politisk sak innebærer dermed at man bryr seg om utfallet av en sak.
Norges interesser på Svalbard kommer eksplisitt til uttrykk i Svalbardmeldingene, i form av fem overordnede mål som har ligget fast siden midten av 80-tallet. De fem målene er 1) en konsekvent og fast håndhevelse av suverenitet, 2) Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd, 3) Bevaring av ro og stabilitet i området, 4) Bevaring av områdets særegne villmarksnatur og 5) Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.
For å oppnå de svalbardpolitiske målene har norske myndigheter flere virkemidler til rådighet: pengeoverføringer over både svalbardbudsjettet og på det ordinære statsbudsjettet, lovgivning og håndhevingen av denne, og statlig eierskap i ulike bedrifter er alle viktige styringsinstrumenter.
Svalbard, miljø og sikkerhet
To viktige interesser i norsk svalbardpolitikk er altså miljø og sikkerhet.
I Svalbardmeldingen heter det at «Svalbard skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder». Ved konflikt mellom miljøvern og andre interesser «skal miljøhensyn veie tyngst». Svalbard har et unik, men sårbart plante- og dyreliv, som med klimaendringer og økt aktivitet opplever stort press. Svalbardtraktaten gir imidlertid norske myndigheter et sterkt mandat til å iverksette tiltak for å ivareta naturen, da artikkel 2 slår fast at Norge har rett til å treffe «passende forholdsregler» for nettopp å sikre bevarelsen av flora og fauna.
Svalbardmiljøloven er en av de mer sentrale lovene som gjelder for Svalbard i dag. Formålet med loven er å «opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner». Dette er med andre ord kanskje det viktigste styringsinstrumentet for å oppnå målet om bevaring av områdets særegne villmarksnatur.
Svalbard er sagt å være nordområdenes største sikkerhetsutfordring. Det er særlig det asymmetriske maktforholdet mellom småstaten Norge og stormakten Sovjet/Russland som har skapt hodebry for norske myndigheter. Begge land har hatt fast tilstedeværelse på Svalbard i et århundre, og dette nærværet har naturligvis påvirket Norges politiske handlingsrom. Gjennom siste halvdel av 1900-tallet har Svalbardtraktatens artikkel 9 – som forbyr at Svalbard skal brukes i krigsøyemed – vært gjenstand for mye diskusjon mellom de to partene, i forhold til for eksempel utbygging av satellittaktivitet og flyplass.
Norges suverenitet over Svalbard er likevel godt etablert og stort sett uimotsagt. Den største utfordringen for norske myndigheter i dag er å få gjennomslag for sitt syn på svalbardtraktatens geografiske omfang i forhold til havretten. Det norske synet er at svalbardtraktaten bare gjelder for Svalbards landområder og territorialsjø, mens havretten overtar i havområdene utenfor dette. En slik tolkning vil gi Norge suverene rettigheter til ressursene i disse havområdene, uten å ta hensyn til traktatens ikke-diskrimineringsprinsipp. Dette synet har naturligvis ikke fått fotfeste uten reaksjoner. Russland, men også flere av Norges NATO-allierte, reagerer når Norge forsøker å teste vannet. Når sjøisen smelter og ressursene i Svalbards havområder blir mer tilgjengelige – fisk, krabber, olje og gass –, blir denne disputten stadig mer aktuell.
Når det gjelder sikkerhet, er det imidlertid også naturlig å nevne Store norske Gruvedrift AS, tidligere Store Norske Spitsbergen kullkompani. I over hundre år har det statseide gruveselskapet vært et sentralt virkemiddel for å bidra til de svalbardpolitiske målene. Ikke minst har dette vært knyttet opp til målet om å opprettholde et stabilt, norsk samfunn på øygruppen.
For det første er energi helt nødvendig for å kunne ha en robust bosetning på 78° nord, hvor det (til tross for at vinteren har blitt 4 grader varmere de siste 30 årene) ikke er uvanlig at gradestokken kryper ned mot -30 tallet i lengre perioder. Og energien er det Store Norske som har stått for, i form av kull.
For det andre har Store norske bidratt med norske, helårlige jobber, og har med det vært hovedkilden til befolkningsmassen som utgjør det norske samfunnet på Svalbard. Som bemerket av Pedersen (2017), har Store norske gjennom å sikre en betydelig tilstedeværelse av norske innbyggere i Longyearbyen har Store Norske bidratt til at ikke misforståelser om øygruppas juridiske status har fått spre seg.
Store norske har dessuten over 300 utmål på Svalbard, tilsvarende et areal på over 3000 kvadratkilometer. Dette er områder som inneholder potensielle forekomster av kull og andre mineraler, og kriteriet for å holde på dem innebærer at selskapet må foreta bergverksrelatert aktivitet innen fem år. Store Norske har derfor også vært et virkemiddel som har bidratt til norske myndigheters kontroll over viktige ressurser og områder.
Virkemidler under endring
Miljøloven og Store norske har altså vært viktige virkemidler for Norge for å ivareta sine interesser på Svalbard. Med klimaendringenes stadig økende press på Svalbards sårbare natur, kan det imidlertid være behov for strengere reguleringer. Klimaendringene har i seg selv store konsekvenser for dyre- og plantelivet som er så tilpasset det kalde nord. Samtidig gjør mindre sjøis området mer tilgjengelig. De siste årene har turismen økt voldsomt. Selv om dette kan ha positive ringvirkninger for lokalsamfunnets økonomi og tilbud, har det også negative effekter: vegetasjonen blir mer slitt, kulturminner rammes i økende grad av erosjon, infrastrukturen står i fare for å overbelastes, og skutertrafikken forstyrrer dyrelivet.
For å imøtekomme den økte ferdselen, har norske myndigheter sendt ut svalbardmiljøloven på høring. De vil iverksette tiltak som ivaretar miljømålene gitt de endringene som har vært, men dette har møtt store protester fra den lokale reiselivsnæringen.
Det kan selvfølgelig virke som et paradoks at miljøloven og kullvirksomheten har stått side om side som viktige svalbardpolitiske virkemidler. Gruvedrift og kullfyring er ikke særlig positivt for miljø og klima. Longyearbyen er trolig en av de byene i Europa som forurenser mest per innbygger nettopp på grunn av kullkraftverket.
Og nå er kullæraen i ferd med å ta slutt. I januar 2021 offentliggjorde norske myndigheter beslutningen om å få på plass en ny energiforsyning for Longyearbyen. Kullkraftverket er gammelt og i en så dårlig forfatning at det setter energisikkerheten på spill. Med det påfølgende lokalstyrevedtaket om å avslutte kullforsyningsavtalen med Store norske fra september 2023 konkluderte Store norske med at kulleventyret hadde fått sin sluttdato. Selv om gruvedriften nå har blitt forlenget med to år på grunn av høye kullpriser, er et endelig punktum for denne næringa satt.
Det er tydelig at et skifte er på vei. Gruvedrift har vært bærebjelken i norsk aktivitet og tilstedeværelse på Svalbard gjennom hundre år. Tidligere mente man at reiselivet kunne overta som en av de nye beina for Svalbardsamfunnet, men påvirkningen dette har på naturen gjør dette til en utfordring. I tillegg er reiseliv (og for øvrig forskning, som også er en viktig næring på Svalbard) en internasjonal næring, som neppe kan gjøre opp for de norske arbeidsplassene og tilstedeværelsen som kullindustrien har stått for.
Dette er en vanskelig nøtt for norske myndigheter: hvordan opprettholde målet om norske samfunn på øygruppen og dermed underbygge de sikkerhetspolitiske interessene, men samtidig bevare områdets særegne villmarksnatur og ta Svalbardsamfunnet inn i ei moderne tid?
Longyearbyen – et parallellsamfunn?
Heldigvis for norske myndigheter, kan man si, er det flere verktøy i verktøykassa. I sommer vedtok regjeringen å innføre krav om tre års botid i en norsk kommune for andre enn norske statsborgere for å ha stemmerett og være valgbar til lokalstyret i Longyearbyen. I praksis betyr dette å frata utlendinger stemmeretten. Flere frykter at dette vil skape et klasseskille mellom norske og utenlandske innbyggere.
Samtidig har regjeringen innført begrensninger for retten for spesialundervisning. Barn med store tilretteleggingsbehov vil miste skoleretten. Dette kan bety at familier med barn som har vokst opp på Svalbard i verste fall vil måtte flytte.
Staten har dessuten sikret seg eierskap over mer av boligmassen i Longyearbyen. Tidligere justisminister Monica Mæland uttalte i forbindelse med saken at «Boligpolitikken er et godt virkemiddel for å videreutvikle Longyearbyen som et levedyktig lokalsamfunn i samsvar med målene i svalbardpolitikken. Målet er å sikre boliger til de offentlig ansatte og bidra til en god forvaltning av boligmassen». Bolig er en viktig maktfaktor i Svalbardpolitikken, som gjør det enklere å holde kontroll på hvem som bor og driver virksomhet i byen.
Det var i dette mylderet av nye endringer og i kjølvannet av en pandemi at også det nye miljøregelverket ble sendt på høring. I forbindelse med at miljødirektoratet var oppe for å orientere om forslaget, samlet flere hundre innbyggere seg i et fakkeltog «mot alt de var forbanna over».
Mange føler seg motløse i møte mot det som oppleves som et statlig overformynderi og udemokratiske skinnsprosesser. Svalbardsamfunnet illustrer det nok mange i utkants-Norge kan kjenne seg igjen i: avstanden mellom de som bestemmer og de det bestemmes over, er for stor.
På den andre siden er det få lokalsamfunn som opplever så stor politisk interesse som det Longyearbyen gjør. Alle stortingskomiteer besøker Svalbard i løpet av sin stortingsperiode, og ministerbesøk er heller ingen mangelvare. Svalbard har stor betydning for Norge, og det er viktig at politikerne vet dette. Men for å vende tilbake til Bourdieu: hva er det egentlig som står på spill?
Svalbard – en grensestein i et rikt hav
Når Norge nå strammer grepet – for det framstår det unektelig som de gjør –, hva er det som ligger bak? Hvorfor er norske myndigheter livredde for å miste «norskheten» i Svalbardsamfunnet? Ja, suverenitetshensyn kan være viktige i seg selv, men hva skal Norge egentlig med suvereniteten over Svalbard?
På mange måter har Svalbards historie vært en lang kamp om ressurser, hvor det store spørsmålet har vært hvem som har rett til å høste ressursene. Fra hvalfangst på 1600-tallet til den ekspansive gruvedriften på 1900-tallet, har ressursutnytting og motstridende suverenitetskrav gått hånd i hånd. I dag er spørsmålet om svalbardtraktatens versus havrettens omfang Norges største utenrikspolitiske utfordring.
Som Svalbardhistoriker Thor Bjørn Arlov skriver: «Det er som grensestein i et rikt hav øygruppen har størst betydning for Norge».
I søken etter å sikre suverene rettigheter til ressursene kan miljøinteressene spille på lag med sikkerhetsinteressene. Russland har flere ganger påpekt at miljøloven er «et fordekt forsøk» på å presse dem vekk fra Svalbard. Selv om miljøloven må sies å handle om genuine ønsker om å ivareta svalbardnaturen, er miljøvern også et effektivt hinder for nærings- og tilstedeværelsesetablering. Det er imidlertid ikke like sikkert at statens interesser på Svalbard går overens med lokalbefolkningens interesser. På veien mot å befeste betydningen av Svalbard som grensestein, kan avstanden mellom de som styrer og de som styres komme til å bli enda større.
Fra et sosialistisk standpunkt kan man spørre seg om det er riktig av Norge å bruke Svalbard som en grensestein i et rikt hav, eller om det er andre og viktigere hensyn som bør tas.
For det første bør hensynet til klima og miljø settes i førersetet. Petroleumsressursene må få ligge i ro, og det bør heller ikke åpnes opp for utvinning av andre mineraler på havbunnen. Å legge større deler av havområdene rundt Svalbard under marint vern kan dessuten være en løsning for å hindre økt spenning om disse naturressursene og spørsmålet om hvem som har rett til å utvinne dem.
For det andre bør lokaldemokratiet styrkes, ikke svekkes. Alle må få delta i lokaldemokratiet på samme vilkår som på fastlandet. Svalbard kommer alltid til å være et spesielt sted med tanke på øygruppas geopolitiske betydning, men dette bør ikke være gyldig grunn til å svekke rettighetene til de som bor der.
For det tredje bør klassekampen på Svalbard få sitt rettmessige fokus. Før valget i fjor gjorde Svalbardposten en gjennomgang av partienes partiprogrammer. I Rødts partiprogram var ikke Svalbard nevnt. Redaktøren skrev imidlertid at hos Rødt «er klassekamp det store hurraordet, og det er tydeligvis lite av klassekamp på øya. Mulig de skulle sett litt nærmere på samfunnsstrukturen her og på dette klassedelte samfunnet.»
Den oppfordringen bør Rødt ta. For på Svalbard er det nok av klassespørsmål å ta tak i.