Hva skal til for at flere kvinner blir folkevalgte?

Av Silje Mikkelsen

2020-01

Er denne problematiseringen virkelig nødvendig? Kan vi ikke bare snakke om hvordan vi kan få flere folkevalgte, PUNKTUM? Men da jeg begynte å se nærmere på det hele, innså jeg at kvinneperspektivet faktisk er en relevant problemstilling

Foto: Dakota Corbin
Silje Mikkelsen er utdannet musiker fra Griegakademiet i Bergen. Nylig valgt representant i utvalget for kultur, idrett og fritid, og som vara i kommunestyret i Sandefjord for Rødt.

Dette er hva jeg fant: For 50 år siden var det bare 10 prosent kvinner i kommunestyrene. I følge tall fra BufDir, ble det ved kommune- styrevalget i 2015 valgt inn 39 prosent kvinner. I perioden fra 1967 til 1987 økte andelen kvinner i kommunestyrene kraftig, men siden 1991 har økningen på landsbasis vært svak. De fleste folkevalgte forsamlinger i Norge er mannsdominerte.

I 2017 oversteg kvinneandelen på Stortinget for første gang 40 prosent.

HVORFOR ER DET SLIK?

For å belyse tematikken har jeg tatt utgangs- punkt i det som gjorde at jeg selv ble engasjert i politikken: Jeg ble spurt om å være med. En undersøkelse utført i 2010 (Jacob Aars, Rokkansenteret i Bergen), viser at 15 prosent av kvinnene er politisk aktive, mens ytterligere 22 prosent kan tenke seg å bli det. 22 prosent av kvinnene vil altså gjerne stille, men er aldri blitt spurt! Det viser at partiene må spørre andre og flere enn dem de tradisjonelt spør, og vi bør oppfordre til å rekruttere på utradisjonelle måter i kommende nominasjonsprosesser. Det er partiene som bestemmer sammen setningen av valglistene – hvem som skal stå øverst på valglisten, og hvem som eventuelt skal få stemmetillegg. Valgforskningen viser at velgerne oftest gir personstemmer til de kandidatene som partiene har gitt stemmetillegg (de kandidatene som er uthevet og står øverst på valglistene).

KARRIERE ELLER BARN?

Øyvind Skorge, forsker ved Institutt for Samfunnsforskning, fremsatte følgende påstand i Agenda Magasin den 19. april 2019:

Mens menn kan velge karriere og barn, må kvinner i større grad velge karriere eller barn.

Påstanden blir godt underbygget i artikkelen av forskning på området, og forklares ved begreper som doble standarder; altså at egenskaper bedømmes forskjellig avhengig av hvilken gruppe en person tilhører, i dette tilfellet kjønn. Og doble forpliktelser, det vil si egenskaper som blir satt pris på (for eksempel i en valgkamp), krever langt større investeringer eller oppofrelser for kvinner enn for menn. For å illustrere siterer han sosiologen Sigtona Halrynjo: Blant «karrieremenn» betyr det å ha familie og barn, ofte også å ha en partner som tar hovedansvaret hjemme. Blant «karrierekvinner» betyr det å ha familie og barn ofte også å være gift med en ambisiøs partner hvor hjemmearbeidet deles likt. Til sammen gjør det at doble forpliktelser skaper ulike rammebetingelser for kvinner og menn, selv i fravær av direkte diskriminering. Mange av kvinnene velger, som en følge av dette, ikke å stille til gjenvalg. Kvinnene blir ikke godt nok kjent blant velgerne, og får derfor ikke så lett ekstra kryss på stemmeseddelen. Kvinnene havner i en negativ sirkel. Paradoksalt benytter flere kvinner enn menn seg av stemmeretten. Kjell Werner, ansvarlig redaktør i ANB, fastslår i en kommentar i nettavisen Fri Fagbevegelse den 17. juli 2019 at det burde være en enkel sak for kvinner å øke kvinneandelen ved å sette et kryss på kvinnelige representanter. Han hevder videre at grunnen til at dette ikke skjer, kan knyttes til at janteloven fortsatt synes å være gjeldende blant kvinner. Sett i lys av begrepene doble standarder og doble forpliktelser – kan utfordringene med lav kvinneandel forklares så enkelt som at «kviner er kvinner verst» og at Janteloven fortsatt hersker? Er det slik at kvinner ikke vil hver andre vel? Eller kan vi karakterisere det som en samfunnsutfordring som går rett tilbake til kvinnene selv?

HVA SKAL VÆRE KOMMUNENS ROLLE?

Personlig reflekterte jeg ikke noe særlig overkommunens innvirkning da jeg valgte å stille som folkevalgt. Men nå, etter å ha sett nærmere på problemstillingen, tenker jeg at også kommunene ved administrasjonens rolle bør ha et visst ansvar i å tilrettelegge for flere kvinnelige folkevalgte. Selve rekrutteringen skjer innenfor kommunenes kontekst, og det kan være grunn til å stille noen spørsmål:
– Er det bedre kjønnsbalanse i kommuner som har iverksatt tiltak for å bedre kjønnsbalansen?
– Har det betydning for kvinner i representant- rollen om de er i et miljø med jevn kjønnsfordeling i et miljø der de er sterkt underrepresenterte?
– Har kvinner i kommunale lederverv, for eksempel ordførervervet, betydning for rekrutteringen av kvinner?
– Bør kommunen tilrettelegge den politiske hverdagen slik at det blir lettere å kombinere politisk engasjement med familieliv? Og kan dette løses uten å påvirke deltakelsen til/ekskludere dem som er i en jobb som ikke gir permisjon med lønn for å delta i demokratiet?

SPØR KVINNENE!

Etter å ha dykket ned tematikken knyttet til rekruttering av kvinner til politikken ser jeg til min store overraskelse at behovet for å sette søkelyset på dette, er smertelig tilstede. Det hadde jeg ikke trodd. I 2019. Men partiene må SPØRRE kvinner, og de må i større grad være sitt ansvar bevisst når det gjelder å etterstrebe kjønnsbalanse hos representantene. På hjemmefronten må partner gi rom for politisk engasjement ved å ta større ansvar i hjemmet, og sist men ikke minst – også kommunen må være sitt ansvar bevisst.