Ukategorisert

Hat og helter i Watchmen

Av

Snorre Log Skage

Watchmen var siste høsts mest interessante og til tider mest forvirrende stykke tv-kunst. Serien var en videreførelse av den anerkjente tegneserien Watchmen. Handlingen foregår i vår tid, der Robert Redford er president og Vietnam er blitt en amerikansk delstat etter at USA vant Vietnamkrigen.

Foto: HBO / IMDB
Av Snorre Log Skage,
student ved kunsthøgsskolen i Oslo og tidligere sentralstyremedlem i Rød Ungdom.

Tegneserien fra 1986 ble lenge sett på som umulig å omskape til lerretet. Filmadapsjonen fra 2008 ble sett på som et bevis for dette. En estetisk tro kopi av tegneserien, men helt uten tegneseriens dybde. Det var derfor en viss skep- sis til tv-serieversjonen.

Damon Lindeloff har heldigvis en viss forståelse for hva som gjør Watchmen til Watchmen, og et mot til å anvende merkevaren til å utforske politiske spørsmål. Vi lever i et marked der stadig større underholdningsmonopoler tviholder på kjente serier og merkevarer for å presse mer penger ut av dem. Dette kunne blitt enda et forsøk på å tjene penger på nostalgi, men serieskaperen har tatt flere interessante grep. Watchmen har blitt et forfriskende forsøk på å gå inn i konfliktene som ulmer i den amerikanske psyke.

Tegneserien var et etterlengtet oppgjør mot tegneserieindustriens indre problemer. Den var en dekonstruksjon av tegneserier som forteller- kunst og den klisjéfylte og utgåtte superheltsjangeren. TV-serien følger tegneserien ved å operere på to plan, som en utforskning av superhelter og som en utforsking av tv-serien som sjanger.

Tegneserien Watchmen var et oppgjør med superheltsjangerens heltedyrking, og ukritiske forhold til vold og reaksjonære holdninger. Den originale tegneserien tok utgangspunkt i de klassiske superheltseriene, men fulgte premissene til sin logiske slutt: Hvis Supermann er allmektig, hvordan kan han da føle seg hjemme blant menneskene? Kapitalisten Bruce Wayne i tegneserien Batman kler seg ut og banker opp kriminelle fra arbeiderklassen. Tegneserien Watchmen stiller spørsmålet om disse karakterene egentlig er mennesker vi vil heie på og identifisere oss med? Tegneserien la fram psykologiske, seksuelle og sosiologiske forklaringer på hvorfor karakterene tok på seg masker. Man forstod fort at dette var personer som hadde traumer og komplekser som tvang dem til å leke helter. Ozymandias, en person med overmenneskelig intellekt og penger til å leke gud, ble framstilt som psykopat med for stor makt. Eller Batman-pastisjene Rorschach og Niteowl, som utforsket Lynvingens forvridde og blodige rettferdighetsfølelse og kostyme som et forsøk på å dekke over mannlig impotens. I TV-serien som i tegneserien ble karakteren Laurie Blake seriens menneskelighet, som ser gjennom tullballet bak superheltretorikken. Hvor latterlig det er å kle på seg grandiose kostymer for å banke opp svakere mennesker.

DE LØGNENE VI FORTELLER OSS SELV

TV-serien starter med Tulsa-Massakren, et glemt kapittel i amerikansk historie. Hvite borgere brant ned den sorte delen av byen og drepte utallige av sine hvite medborgere.

Her tar serieskaperen redaksjonelt ansvar for hva slags historier som blir fortalt. Massakren i serien peker ikke bare på rasisme og hat, men også på den virkelige verdens utvisking av hendelsen fra historiebøkene. Serien tar slik opp både karakterenes valg – og våre valg som samfunn. Det er ikke tilfeldig at våre helter er hvite og hovedsakelig mannlige. TV-seriens inklusjon av den virkelige Bass Reeves understreker at det ikke var mangel på sorte helter i fortiden, på lik linje med at det aldri mangler fortellinger om undertrykking i vår kollektive historie. Snarere er det vi som samfunn som velger å glemme disse fortellingene til fordel for klisjeene og løgnene som smaker bedre. Watchmen universets egne traumer, blant annet et iscenesatt angrep fra verdensrommet på New York, poengterer behovet for store løgner til å dekke over virkeligheten.

En superhelt kan ikke eksistere uten en skurk. Seriens valg av skurker er både forfriskende og skuffende. Det syvende kavaleriet blir tidlig introdusert som en slags moderne Ku Klux Klan, inspirert av den tidligere karakteren Rorschach. Den vietnamesiske oppfinneren og superkapitalisten Lady Trieu blir en slags Elon Musk versjon av den tidligere karakteren Ozymandias. Et übermensch som egenhendig kan redde verden med hjelp av god pr og teknokra- tiske løsninger. Serien ivaretar tegneseriens kritikk mot det individualistiske tankegodset som ligger bak mange superhelter. At en person, på grunn av sin makt skal operere over samfunnet – uten korreksjon eller hensyn til andre.

KLASSE, HAT OG SUPERMANN

Introduksjonen av Kyklopsen som tv-seriens store skurk er interessant. Å velge fascisme og rasisme som et onde er forfriskende i en medieform som ofte vasker de mer skitne sidene av USA sin historie. Karakteren Captain Metropolis er den hyggelige hvite liberaleren, som forstår at undertrykkelsen av afro-amerikanere er et problem, men verken tør å ta det opp eller klarer å forstå omfanget. Watchmen viser absurditeten i å bekjempe klassiske tegneserie- skurker, samtidig som mennesker blir lynsjet. Det er problemet med hvit fantastisk kultur: Samtidig som man dikter opp skumlinger og skurker, så blekner de mot den hverdagslige ondskapen som man finner i et kapitalistisk samfunn.

På lik linje med andre superheltfilmer som har forsøkt seg på samfunnskritikk, faller tv-serien i noen logiske fallgruver. Det er radikalt på papiret å gjøre KKK og institusjonell rasisme til seriens tilsynelatende skurk. Serien feiger derimot ut og reduserer ondskapen til et resultat av et dypere komplott. Til et produkt av individers planer og handlinger og ikke som en konsekvens av måten samfunnet er organisert på. Man ender opp med å bortforklare systematisk undertrykkelse som resultatet av noen onde bakmenn. Flere hundre år med undertrykking av sorte var resultatet av en konspirasjon, heller enn det amerikanske kapitalistiske samfunnet. Løsningen blir dermed å fjerne noen få «råtne epler», fremfor å ta et oppgjør med hele den institusjonaliserte rasismen. Selvfølgelig er det lettere å lage TV der slemmingene er noen få skurker og ikke et produkt av samfunnet i seg selv, men da kan man ikke pårope seg en progressiv rolle. At de rasistiske bakmennene til syvende og sist blir et villspor og seriens antagonist blir den mer konvensjonelle superskurken Lady Trieu, tjener som en god illustrasjon på nettopp dette.

Mangelen på klasseperspektiv er typisk, og den hvite arbeiderklassen reduseres til reaksjo- nære Trump-tilhengere. I stedet for å utforske tema som klasse og etnisitet opp mot hverandre, reduserer tv-serien volden mellom dem til klassisk amerikansk sjalusi blant etnisiteter. Veksten av svart velstand har skapt sjalusi blant den hvite underklassen. Hatet mot «Redfordations» er velskrevet, men samtidig reduksjonistisk og lite bearbeidet. Lindelof prøver seg på en reaksjonær erstatning der politiet er en truet minoritet, som på grunn av liberale våpenlover ikke kan beskytte seg. Selv om det trolig ikke var serieskaperens intensjon, så er det lett å lese det som en høyrevridd retorikk over problemene med en liberal venstreside som har gått for langt. Seriens manglende kritikk mot det amerikanske politivesenet og en superhelts makt til å utøve vold på tvers av loven begrenser tv-seriens slagkraft. Dette er ekstra skuffende når serien prøver å være en edruelig politisk stemme. I dagens samfunn der skillet mellom det amerikanske politivesenet og dens befolkning er så grov at den jevnlig resulterer i overlagt drap, burde det vært en selvfølge.

Det interessante er at serien opererer med flere lag med blackfacing. Serien iscenesetter sorte karakterer i posisjoner der man tradisjonelt har operert med hvite. Politivesenet er hovedsakelig sorte eller minoritetsbaserte. Hooded Justice, den første superhelten, blir sort selv om Alan Moore mest sannsynlig skrev han som en hvit karakter. Dr. Manhattan blir en sort mann, og serien åpner med en sort framføring av den ellers så hvite musikalen Oklahoma!

Serien blir et revisjonistisk forsøk på å endre den amerikanske fortellingen. Dr. Manhattan fungerer som Watchmen sin egen versjon av Supermann og låner mange av Supermanns egne symbolske verdier. Supermann er på mange måter det amerikanske folks forvirrede speilbilde av seg selv som supermakt etter andre verdenskrig. Allmektig, ukritisk god og kledd i rødt, hvitt og blått.

I tegneserien og i tv-serien blir da Dr. Manhattan et symbol på amerikansk imperialisme. TV-serien velger å endre på Dr. Manhattans forhistorie til å bli en fortelling om en flyktning. Et grep som oser av moderne politiske konnotasjoner. Seriens store overraskelse blir avsløringen av Dr. Manhattan som en sort mann i USA. Denne oversettelsen opererer både internt i tv-serien og som en kommen- tar til historiefortelling generelt. I episoden der Dr. Manhattan endelig blir introdusert, forteller karakteren Ozymandias at «det er problematisk», nærmest direkte til seerne. En åpenbar referanse til kulturell appropriasjon og moderne identitetspolitikk.

EKSISTENSIELL FRYKT OG STORE PLANER

Serien kulminerer med at både Det syvende kavaleriet, Lady Trieu og Ozymandias sine grandiose planer slår feil. Alle parter tror at de har overtaket, at det er de som kommer til å lure alle andre. Alle superplanene om å fange Dr. Manhattan er like og rimer på hverandre. Og skurkene er like sjokkerte når noen fra «oven» kommer som en gud for å ødelegge deres perfekte planer. På lik linje med at Ozymandias blir skuffet over at president Robert Redford ikke bryr seg om hans gudelignende intellekt eller forsøk på å redde verden.

Vietnams innlemmelse som en amerikansk stat forblir subtekst, men vi forstår at okkupasjonen av Vietnam ikke har innledet noen gyllen tidsalder. Riktignok var Ozymandias plan om å skape fred gjennom å skape en falsk ytre fiende suksessfull i starten. Men reell end ring kan ikke komme fra oven. Man kan ikke legge lokk på hatet, og man kan ikke skape en bedre framtid basert på en løgn. Ut i fra mørket vokser frustrasjon og sinne. Slikt blir okkupasjonen av Vietnam et speilbilde over raserelasjonene i USA. Superheltene har skapt fred, men de har ikke skapt stabilitet og de har ikke fjernet grobunnen for konflikt.

Bildet av Dr. Manhattan som en frelser blir stadig mer og mer vandalisert. Som de sier i serien: Man kan ikke lege sårene sine bak en maske. Å fornekte konfliktene som fins i samfunnet, gjør ikke at de forsvinner. Ozymandias har skapt verdensfred, men planene hans blir ikke som han selv har forutsett. Han står igjen som en isolert einstøing. Forbigått av resten av verden, uten den hyllesten han selv føler han fortjener.

EN SERIE FOR VÅR TID?

2019 er et bedre tidspunkt å gjenopplive Watchmen enn 2008. Tegneserien var skrevet på høyden av den kalde krigs frykt om atomkrig, en stemning vi kan kjenne igjen i vår tid med eskalerende konflikter og en eksistensiell klimakrise. Samtidig er dagens marked overmettet av superheltfilmer på lik linje med at åttitallet var overfylt med tegneserier. Ukritisk har Marvel kapret vår felles bevissthet, og hvert år blir vi bombardert med superhelt-filmer som ligner mer og mer på hverandre. Og igjen sette et kritisk blikk på superhelter er nødvendig. Serien tar et oppgjør med Obama sin hule liberalisme, med hvordan USAs første svarte president ikke klarte å ta et oppgjør med rasismen. Til tross for fine ord opplevde vi en grusom reaksjon først i form av Tea-Party republikanere i tiårets start – som kulminerte med Donald Trumps presidentskap og dagens gryende nyfascisme.

Det syvende kavaleriet oser av en post- trumpsk nyfascisme. Falsk selvrettferdiggjørelse av hvitt raseri. Når Joe Keene jr. innrømmer sin ondskap som hvit revansjisme etter liberale framskritt, så kjenner vi igjen både takt og tone fra vår tids republikanere og andre høyreekstreme bevegelser. Damon Lindelof ble inspirert til å lage serien etter å ha lest Ta-Nehisi Coates refleksjoner over reparasjoner og den svarte opplevelsen i USA. Ideen om historisk traume hviler over serien og spiller her både på personlige opplevelser og de traumene man som et samfunn må håndtere. Erstatningen av angsten over atomkrig som hviler over tegneserien, over til angst over amerikanske raserelasjon er interessant. Allikevel forblir det en amerikansk fortelling om amerikanske synder. Det er et subtilt og underliggende hat, en form for hat som kun blir anerkjent blant ofrene og ignorert blant voldsmenn. Kanskje er klima en bedre parallell til frykten for atomkrig?

Serien har vært overraskende bra. Allikevel står vi igjen med spørsmålet om vi egentlig trenger en ny sesong, og trengte vi egentlig en tv-serie basert på tegneserien? Verden er overfylt med innhold eller såkalt «content», og kapitalen skviser stadig mer saft ut av historier som allerede har blitt fortalt. Dog om vi skal leve i en verden bestående av vampyr-fortellinger, der avdøde fortellinger mot sin vilje blir gjenopplivet for å sikre selskaper profitt på profitt, så kan vi være fornøyde med fortellinger av samme kvalitet som Watchmen.