Kina og sosialismen
Av Martin Hart-Landsberg, Paul Burkett
Kina og sosialisme … i de tre første tiåra etter at Folkerepublikken Kina blei oppretta i 1949, kunne det virke som om disse orda for alltid ville skulle utgjøre en inspirerende enhet.
Dette er innledninga i Rødt!s norske utgave av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett: Sosialismen i Kina – hvor blei den av?
Kina hadde måtta tåle ydmykende tap for Storbritannia i Opiumskrigen i 1840-42. Seinere fulgte stadig nye avtaler som gav andre land økt tilgang til kinesiske havner. Det kinesiske folket var underlagt, ikke bare det despotiske styret til keiseren og ei rekke krigsherrer, men også trykket fra imperialismen, som delte landet i ulike utenlandskontrollerte innflytelsessfærer. Fra begynnelsen av 1920-åra begynte Kinas kommunistiske parti, under ledelse av Mao Zedong, å organisere økende folkelig motstand mot den utenlandske dominansen, mot utbyttinga av landet og mot diktaturet til Chiang Kai-shek. Og i 1949 seira omsider revolusjonen under ledelse av Kinas kommunistiske parti, som proklamerte at det ikke bare ville bringe folkets lidelser til opphør, men også skape ei ny demokratisk framtid basert på bygging av sosialismen.
Det kan ikke være tvil om at den kinesiske revolusjonen var en hendelse av verdenshistorisk betydning, og at storslåtte resultat blei oppnådd under sosialismens fane i tiåra som fulgte. Samtidig må ikke dette, etter vår mening, hindre oss i å se tre viktige faktum. For det første: Da Mao døde i 1976, var en fortsatt langt unna å oppfylle løftet om sosialisme. For det andre: I 1978 starta Kinas kommunistiske parti en reformprosess der en baserte seg på markedet. Dette blei sagt å skulle få fart på bygginga av sosialismen, men i virkeligheten gikk det i motsatt retning, til høy pris for det kinesiske folket. Og endelig: Progressive i heile verden fortsetter å identifisere seg med og la seg inspirere av utviklinga i Kina, spesielt på grunn av den raskt økende eksportbaserte veksten. Dette tas enten som en bekreftelse på fordelene med markedsbasert sosialisme eller, uansett hvilken merkelapp en måtte velge å sette på det, som et bevis på at aktiv statlig styring av økonomien kan gi ei vellykka utvikling innafor et kapitalistisk verdenssystem.
Vi blei også inspirert av den kinesiske revolusjonen. Likevel har vi ei tid ment at det er ei alvorlig feiltolkning av erfaringene med de kinesiske reformene, når progressive stadig identifiserer seg med Kina og den "sosialistiske markedsøkonomien". Ja, ikke bare det: enda viktigere er det at dette er et betydelig hinder for å utvikle både den teoretiske og den praktiske forståelsen som er nødvendig for virkelig å kunne fremme sosialismen, både i Kina og ellers.
Vi vil i denne boka argumentere for vårt syn, som er at Kinas markedsreformer ikke har ført til en sosialistisk fornyelse, men heller ei fullstendig gjeninnføring av kapitalismen, inkludert en økende utenlandsk økonomisk dominans. Det er viktig å merke seg at dette har blitt drevet fram ikke bare av grådighet og av klasseinteresser. Etter at markedsreformene var satt i gang, har hvert nytt steg i reformprosessen i stor grad blitt drevet fram av spenninger og motsigelser som er skapt av reformene sjøl. Når den sentrale planlegginga blei svakere, førte dette til stadig større avhengighet av markeds- og profittinsentiver, noe som igjen førte til at private selskap blei prioritert foran statseide, og deretter at utenlandske selskap og markeder fikk høyere prioritet enn innenlandske. En korrekt analyse av dynamikken i Kinas reformprosess støtter den marxistiske oppfatninga av markedssosialisme som en ustabil konstruksjon. Likevel er denne viktige innsikten ofte oversett på grunn av at mange progressive fortsatt mener at Kina på en eller annen måte framleis er et sosialistisk land. Dette kan ikke føre til annet enn forvirring omkring hva sosialisme er, samtidig som det styrker sosialismens motstandere ideologisk.
Mange andre progressive intellektuelle og aktivister avviser debatten om sosialisme som irrelevant for de utfordringene som folk i hele verden står midt oppe i når det gjelder utvikling. De ser Kinas rekordhøye og stabile eksportbaserte vekst, og de konkluderer med at Kina er en modell for utvikling med en strategi for vekst som kan og bør kopieres av andre land. Vi mener, og argumenterer for det i denne boka, at denne opphausinga av Kina er en alvorlig feil. Den gjenspeiler en misforståelse ikke bare av de kinesiske erfaringene, men også av dynamikken og motsigelsene i det internasjonale kapitalistiske systemet. Om en studerer hvilken effekt endringene i Kinas økonomi har hatt på andre økonomier i regionen, ser vi tydelig at landets vekst styrker konkurransepresset og krisetendensene, stikk i strid med interessene til arbeiderne i regionen, inkludert i Kina.
Denne uenigheten med folk på venstresida hadde kanskje aldri resultert i ei bok, om det ikke hadde vært for ei reise til Cuba i mai 2003, der vi deltok på en internasjonal konferanse om marxisme. (1) Mens vi var i landet, prøvde vi å finne ut mest mulig om hvordan Cuba forholdt seg til sine økonomiske vanskeligheter, og hvordan dette var forma av regjeringas forståelse av sosialismen og eventuelle forpliktelser i den sammenheng. Vi ble stadig fortalt at mange kubanske økonomer vurderte den kinesiske "markedssosialistiske" vekststrategien som en gunstig mulighet for Cuba.
Vi håpa at dette ikke var rett. Men i løpet av konferansen, da diskusjonen begynte å gå inn på Cubas utfordringer, gikk flere kubanske økonomer offentlig ut og støtta tiltak som dem Kina hadde iverksatt: rask eksportbasert vekst med grunnlag i direkte utenlandske investeringer. Dette blei sett som Cubas eneste håp for å kunne fortsette sitt sosialistiske prosjekt under de rådende internasjonale forholda. Enda om disse økonomene bare gjentok argument vi hadde hørt tidligere fra progressive i andre land, så var det ekstra ubehagelig å høre dem på en konferanse som handla om marxismens betydning i dag – og i en sammenheng der det ikke kunne være mye å hente for økonomene som leverte dem. Fidel Castro var også på konferansen, og den kubanske regjeringa hadde allerede klart avvist tanken om markedssosialisme.
Vi er slett ikke de første samfunnsviterne som kritiserer utviklinga i Kina fra et marxistisk ståsted. (2) Men det virker på oss som om forholda i Kina blir stadig viktigere i debatter om utvikling og sosialisme. Og vi trur at forvirringa omkring Kinas erfaringer etter reformene viser ei dypere teoretisk og politisk forvirring når det gjelder marxisme og sosialisme. Dette skader i stor grad våre kollektive forsøk på å bygge en verden uten fremmedgjøring, undertrykking og utbytting. Derfor prøver vi å gi vårt bidrag til emnet Kina og sosialisme, der vi ser kritisk på den økonomiske utviklinga, de sosiale konsekvensene og de politiske følgene av Kinas markedsreformer. Enda om vi fokuserer på Kina, håper og mener vi at temaene vi drøfter, også kan ha betydning for folk som er opptatt av sosial utvikling og kamp i andre land.
Boka starter, i kapittel 1, med ei drøfting av Kinas framvekst som en positiv referanse for utviklingsøkonomer. Vi legger vekt på sammenbruddet i Sovjetunionen og satelittøkonomiene og på krisa i Asia i 1997-98. Vi forklarer også tendensen hos økonomer, også på venstresida, til å formulere og begrunne sine nasjonale politiske visjoner gjennom å vise til "utstillingsvinduer", altså enkeltland med tilsynelatende suksessfylte erfaringer, heller enn ved å se på akkumulasjonens ujamne utvikling og klassekampen på verdensbasis.
I kapittel 2 ser vi kritisk på de grunnleggende utviklingstrekka i Kinas markedssosialisme, og vi viser hvordan hvert steg i prosessen – fra plan til marked, fra produksjon for egne behov til eksportretta produksjon, og fra statlig til privat til i stadig større grad utenlandsk kontroll – har flytta systemet vekk fra noe som kan sies å likne på utvikling henimot sosialisme, altså et system som fokuserer på behova og mulighetene til grasrota, arbeiderne og lokalsamfunna. Denne gjennomgangen gjør det også klart at hvert steg var en logisk følge, ikke av objektive behov for ei videreutvikling av menneskets, naturens eller samfunnets produktivkrefter, men av motsigelser skapt av foregående reformer. Vi viser videre at den raske økonomiske veksten som fulgte reformene, i hovedsak skyldtes andre faktorer enn effektivitetsgevinster fra markedstilpasning og privatisering. Argumentasjonen i dette kapitlet slår beina under ei gjengs oppfatning om en klok kinesisk ledelse, som varsomt og planmessig har gjennomført en relativt stabil og kostnadsbesparende overgang til et mer produktivt, markedsstyrt regime.
I kapittel 3 fokuserer vi på de indre motsigelsene i Kinas reformprosess. Vi viser at de omfattende kostnadene ved markedstilpasninga (økende arbeidsledighet, økonomisk usikkerhet, ulikhet, økende utbytting, svekka helse- og utdanningstilbud, eksploderende statsgjeld og ustabile priser) ikke er midlertidige bivirkninger, men heller grunnleggende forutsetninger for økonomisk vekst i form av rask kapitalakkumulasjon under kinesiske forhold. Vi ser også nærmere på den økende (om enn spredte) kampen kinesiske arbeidere fører til forsvar for rettighetene som tilsynelatende blei garantert dem av regimet før reformene tok til, og mot noe av den verste utbyttinga under det nye systemet. Dette ser vi i lys av dagens statlige undertrykking av all uavhengig fagorganisering og lokal organisering ellers.
I kapittel 4 argumenterer vi for at de økonomiske erfaringene fra Kina ikke fullt ut kan forstås isolert fra utviklinga av den globale kapitalismen generelt, spesielt når det gjelder ujamn utvikling og overproduksjon. Vi legger hovedvekta på hvordan utviklinga i kinesisk økonomi både har profittert på og styrka motsigelsene i den kapitalistiske utviklinga i andre land, særlig i Øst-Asia. Dette perspektivet viser tydelig at Kinas vekst, så lenge den er basert på utenlandske investeringer og eksportorientering, ikke nødvendigvis kan kopieres av andre land.
Til slutt sammenfatter vi de viktigste lærdommene av dette arbeidet, ved å sette lys på den marxistiske teoriens fortsatte berettigelse og på viktigheten av å bygge bevegelser for endring basert på prinsippa om internasjonal solidaritet og engasjement for arbeiderklassens og lokalsamfunnas kamper mot kapitalens mål. Deretter skisserer vi – med utgangspunkt i nettopp arbeidsfolk og lokalsamfunn – en alternativ modell for ei sosialistisk utvikling, der eksport og utenlandske investeringer ses på som redskap til å oppfylle grasrotas behov og muligheter, og til internasjonal solidaritet.
Noter
1. "Konferansen om Karl Marx' arbeider og utfordringene for det 21. århundre" blei avholdt i Havana, Cuba, 5.-8. mai 2003. Foredrag derfra er å finne på www.nodo50.org/cubasigloXXI. [Tilbake]
2. Se for eksempel William Hinton: The Great Reversal: The Privatization of China 1978-1989 (New York: Monthly Review Press, 1990); Maurice Meisner: The Deng Xiaoping Era: An Inquiry into the Fate of Chinese Socialism, 1978-1994 (New York: Hill and Wang, 1996); Robert Weil: Red Cat, White Cat: China and the Contradictions of "Market Socialism" (New York: Monthly Review Press, 1996); Gerard Greenfield og Apo Leong: "China's Communist Capitalism: The Real World of Market Socialism", i Leo Panitch (red.): Socialist Register 1997: Ruthless Criticism of All That Exists (New York: Monthly Review Press, 1997); Barbara Foley: "From Situational Dialectics to Pseudo-Dialectics: Mao, Jiang, and the Capitalist Transition", i Cultural Logic (2002); Liu Yufan: "A Preliminary Report on China's Capitalist Restoration", Links nr 21 (mai – august 2002); Richard Smith: "Creative Destruction: Capitalist Development and China's Environment", New Left Review 222 (mars – april 1997); Eva Cheng: "China: Is Capitalist Restoration Inevitable?", Links 11 (januar – april 1999). [Tilbake]