Håp og farer ved onlineaktivisme i Midt-Østen
Av Thoraya El-Rayyes
Jon Nordenson:
Online activism in the Middle-East: Political Power and authoritarian governments from Egypt to Kuwait
I.B.Tauris, 2017, s.336
I 2011, mens hundretusener demonstranter samlet seg på offentlige plasser rundt i Midt-Østen, sirkulerte den egyptiske Twitter-«hashtagen» #Jan25 verden rundt. Samme år var #Egypt den mest brukte «hashtagen» på Twitter, og den mest diskuterte nyheten på siden var Hosni Mubaraks avgang. Det er kanskje ikke overraskende at den internasjonale medieverden beskrev den arabiske våren og protestbølgene som «Twitter-revolusjoner» eller «Facebook-opprør», selv om den faktiske betydningen av sosiale media knyttet til disse demonstrasjonene er et hett diskusjonstema.
I sin nye bok ønsker Jon Nordenson å øke vår forståelse for hvordan nettaktivisme kan hjelpe aktivister i autoritære regimer til å virkeliggjøre sine mål. Han gjør dette ved å bruke forskning han utførte om nettaktivisme knyttet til to protestbevegelser på starten av 2010: En bevegelse mot seksuell trakassering i Egypt og en ungdomsbevegelse i Kuwait som krevde større demokratiske rettigheter i landet sitt.
Å slå fast virkningen av nettaktivisme ved protestbevegelsen i Midt-Østen er et ambisiøst prosjekt, særlig når man tar i betraktning mangelen på tilgjengelige data om hvilke vaner, holdninger og tro det er som ligger bak protestbevegelsens framtreden i regionen. Det er spesielt vanskelig å skille mellom virkningen nettaktivisme hadde på mobiliseringen av folk i de fem åra som ledet opp til den arabiske våren, og virkningen på utviklingen av annen aktivisme i Midt-Østen gjennom samme periode. I Egypt økte for eksempel utbredelsen av nettaktivisme samtidig med økt tilgang til flere nyhetskanaler på TV (som Al-Jazeera) i årene fram til den arabiske våren. I tillegg fantes det et voksende nettverk av demokratiaktivister i Kairo, utenfor sosiale medier. Mange forskere har faktisk argumentert med at Al-Jazeeras dekning av protestene i 2011 og de virkelige aktivist-nettverkene spilte en viktig rolle i opprøret.
Nordenson har lite av faktisk materiale som kan overbevise om at det er noe spesielt ved nettaktivisme – i motsetning til virkelig aktivisme – som kan gi en særegen fordel i mobiliseringen av folk under autoritære regimer. For eksempel ble deltakelsen i det populære TV-showet al-Bernamig av typen nyhetssatire en milepæl for aktivister mot seksuell trakassering i Egypt. Det ble et viktig bidrag til å øke bevisstheten om dette. I tillegg viet programmet en hel sending som tok opp temaet seksuell trakassering. Som Nordenson bemerker kom dette i stand ved at det fantes forbindelser utenom nettet mellom aktivistene og kontakter i media. Nordenson nevner også de tradisjonelle sosiale møtene, kalt diwaniyyat, som finnes i Kuwait. Disse møtene har hatt betydning for utviklingen av politisk diskusjon, og det har bidratt til at aktivister i Kuwait har klart å samle store folkemengder over lengre tid – både før og etter internett. Det er helt klart at organisering utenfor nettet er mulig. Det spiller en viktig rolle, og det på tross av den autoritære karakteren til regimene i Egypt og Kuwait.
Nordenson framhever at det som særpreger nettaktivisme, er at det kan gi en sterkere stemme til dem som tradisjonelt har blitt marginalisert av hovedstrømningene i politikken og av vanlige media, og kan gi dem et rom hvor de kan unngå hegemoniet til mektigere aktører. For å understøtte dette hevder han at nettaktivisme skapte en mulighet for at den vanskeligstilte stammebefolkningen i Kuwait (i motsetning til den tradisjonelt mer tilgodesette urbane befolkningen) kunne framføre sin klagemål. Når det gjelder Egypt, tåler imidlertid ikke idéen om at nettaktivisme forsterker stemmen til de marginaliserte nærmere ettersyn. For det første er utbredelsen av internett liten i Egypt. En undersøkelse utført av Pew i 2012 fant at bare 37 % av den egyptiske befolkningen bruker internett. Undersøkelser har også vist at de egyptere som faktisk bruker internett, gjerne hører til blant de rikere, framfor de marginaliserte. Nordenson mener at aktivistene mot seksuell trakassering kan regnes som marginaliserte nettopp fordi de er kvinner, men da er det verdt å vurdere hva dette betyr når vi snakker om kvinner med privilegert bakgrunn. Det sier en del at de twittermeldingene fra disse gruppene som han siterer fra er på engelsk, et språk som er utilgjengelig for egyptere fra arbeiderklassen, mens det gjerne er foretrukket av Egypts øvre middelklasse med vestlig utdanning.
Situasjonen i Kuwait er imidlertid helt annerledes. Det har blitt anslått at det er rundt 80 % av befolkningen som bruker internett. Landet kan også skryte av å ha verdens høyeste antall Twitter-brukere per innbygger. Når forholdene er slik at det store flertallet av befolkningen bruker internett, er det naturligvis forståelig at nettaktivisme har et langt større potensiale til å åpne og utjevne mulighetene til å uttrykke seg for marginaliserte aktivister. Men selv om det er tilfellet, er det mange andre faktorer som spiller inn. I et land som Singapore som regnes som et av verdens teknologisk mest avanserte nasjoner, men som også er autoritært, har myndighetene satt i verk et sofistikert system med sensur av online virksomhet, og det har strupet mye av nettaktivismen. Når man leser om nettaktivisme er det også viktig å ta i betraktning de ideologiske rammene som denne formen for å uttrykke seg på stort sett har holdt seg innenfor – særlig i vestlige media. Gjennom 2011 ble bilder av unge mennesker med sine smarttelefoner på plassene rundt i de arabiske hovedstedene ofte brukt som selve bildet på protestene i den arabiske våren, særlig i vestlige mediers nyhetsdekning. Det året dukket en innflytelsesrik egyptisk «tweep» opp på «The Daily Show». På perfekt engelsk fortalte hun om tiden som student ved det amerikanske universitetet i Kairo. På den tiden lovpriste Barack Obama det egyptiske opprøret som en modell for ikke-vold, og sa at han håpet det ville føre fram og at det ville være mulig for «the Google guy» å bli president, med referanse til den prominente online aktivisten Wael Ghonim, som også hører til i sjefssjiktet hos Google. Alt dette bidro til å dyrke fram en forestilling om at den arabiske våren føyde seg inn i rekken av de liberale, ikke-voldelige fargerevolusjonene som feide over flere av de Øst-Europeiske landene og Balkan tidlig på 2000-tallet.
Men framstillingen av opprøret i Egypt som fredelig stemmer ikke med det som ny forskning har avslørt om volden knyttet til disse opprørene. Mens det pågikk, var det lite dekning i media av det faktum at egyptiske demonstranter hadde satt fyr på en fjerdedel av politistasjonene i Egypts to største byer, Kairo og Aleksandria. Disse brannene ble typisk nok startet av innbyggerne i fattige urbane nabolag. De passer kanskje bedre til beskrivelsen «marginaliserte aktivister» heller enn anglofile «tweeps.» Sikkerhetsrisikoen disse angrepene representerte, førte til at sikkerhetstjenesten gjorde vedtak om å forsterke beskyttelsen av politistasjonene rundt om i landet, selv om det sprengte kapasiteten til sikkerhetsstyrkene såpass at regimet ble ute av stand til å kontrollere og slå tilbake mot de store demonstrasjonene på Tahrirplassen og andre steder. Selv om sosiale media sannsynligvis har mobilisert mange, så er det viktig å tenke over at overvurdering av rollen til sosiale media kan forkludre vår forståelse av opprøret i Egypt i 2011.
Om svakheten i Nordensons bok ligger i tendensen han har til å dra overdrevne generaliseringer, så ligger styrken i hans detaljerte beskrivelser av de to kampanjene han trekker fram i Egypt og Kuwait. Sånn sett gir boka et interessant innblikk i hvordan sosiale media kan være til hjelp for å få fram helt spesielle metoder for organisering. Når det gjelder Kuwait, dokumenterer han hvordan aktivistgruppene brukte sosiale media til å utveksle detaljerte beskrivelser og kart over planene sine. Ved å peke ut forskjellige møteplasser for de sentrale demonstrasjonene ut fra deltakernes geografiske plassering, skapte og spredde organisatorene på effektivt vis et lett forståelig system som gjorde det vanskeligere for regimet å hindre demonstrasjonene eller slå dem ned. Organisatorene brukte også sosiale media til å dele reserveplaner for det ene eller andre scenario, og de ba sine online tilhengere å løpende følge med på kontoene sine slik at de kunne være oppdatert om alternative møteplasser i tilfelle politiet var på sporet. Denne taktikken viste seg verdifull for virkelighetens aksjoner. Nordensons beskrivelser av denne formen for kreativ tenkning er ikke bare fascinerende, de kan også overføre redskaper og kunnskap til andre aktivister i autoritære regimer slik at de kan få mest mulig ut av sine egne strategier for bruk av sosiale media.
Jon Nordenson er forsker ved Universitetet i Oslo hvor han også fullførte sin PhD ved Senter for islamske og Midt-Østen studier. Arbeidene hans har blitt publisert i The Middle East Journal, CyberOrient og Babylon: Nordic Journal for the Middle East and North Africa.