Norske tenkemåter
Oslo: Aschehoug 2016, 284 s.
Boka Norske tenkemåter er den tredje i en serie der Terje Tvedt analyserer «norske verdensbilder og selvbilder i den perioden da Norge gjennomlevde det jeg (Tvedt) kaller det internasjonale gjennombruddet i landets historie», fra 1960-åra og fram til i dag. Boka består av tekster fra perioden 2002 – 2016, med interessante introduksjoner til hver av dem. Prosjekt hans er ambisiøst. Det fortjener å bli tatt på alvor – og sett på med kritiske øyne.
Selv insisterer Tvedt på at han alltid sparker oppover (s. 17), og i en del sammenhenger kan en bare bejuble evnen hans til å avsløre hykleri hos ulike nasjonale «eliter», som når han avdekker konsekvensene av intervensjonen i Libya. Likevel er jeg ganske kritisk.
Hva er problemet?
Når Tvedt i forordet skal begrunne hvorfor det er nødvendig med en kritisk analyse av «norsk mentalitetshistorie i en brytningstid», viser han til «Usikkerheten om hvordan Norge skal håndtere terrorisme, bekjempe islamismen og andre totalitære retninger, administrere masseimmigrasjon, forsvare demokratiet og bevare velferdsstaten» (s. 7.) Det er nærliggende å lese dette som at det her er snakk om de store utfordringene i vår tid. Jeg formoder at analysen ikke hadde blitt helt den samme dersom utgangspunktet hadde vært et annet. F.eks. dersom de mest presserende problemene i stedet hadde blitt definert som: Menneskeskapte klimaendringer, voksende sosiale forskjeller, markedsliberale angrep på velferdsstaten – og den internasjonale flyktningkrisa, bl.a. som følge av imperialistiske kriger. Skal en analysere norsk mentalitet i en brytningstid er det dessuten særlig god grunn til å se på hvorfor og hvordan et manglende politisk oppgjør etter 22. juli, kan ha ført til mer rasisme – og da særlig i form av islamofobi.
«Godhetstyranni» og hykleri
Mye av Tvedts prosjekt dreier seg om å utvikle de riktige begrepene, og som alle nå vel må ha fått med seg, er det han som er opphavsmannen til det omstridte «godhetstyranni». Det som etter Tvedts mening berettiger denne begrepsbruken. er for det første det han ser som en håpløs tendens til å ville legge moral til grunn for synet på utenrikspolitikken – og for det andre forsøket på å vinne hegemoni i bl.a. innvandringsdebatten, ved å påberope seg å være mer uselviske og «gode» enn motstanderne. Tvedt hadde ingen innvendinger mot begrepsbruken da Sylvi Listhaug kalte kritikerne sine for «godhetstyranner». Da motstanderne hennes fornuftig nok forsøkte å omskape dette til et honnørord, ser Tvedt ut til å ha tatt det som en bekreftelse på at kritikken av moralsk hovmod var korrekt. I en av artiklene i boka argumenterer han for at det var «godhetstyranniet» som hersket i Norge i 2015 (s. 221 osv.), og at det var en narsissismens triumf at Stortinget ville ta imot noen flere kvoteflyktninger.
Tvedts karakteristikk rammer to fenomener som etter denne anmelderens syn bør holdes strengt atskilt. I utenrikspolitikken har Norge lenge forsøkt å framstå som en «humanitær stormakt». Selv om det også fins enkelte positive trekk ved norsk utenrikspolitikk, er dette i hovedsak merkevarebygging bygd på et falsk image. Her er det nok å se på norsk deltakelse i imperialistiske kriger, norsk våpeneksport, uetiske investeringer fra Oljefondet, næringsinteresser i bistandspolitikken, gapet mellom prat og praksis i klimapolitikken osv. En passende betegnelse kan være «godhetshykleri» mer enn Tvedts «godhetstyranni», men også «nasjonalt godhetsregime», som er en annen av Tvedts yndlingsbetegnelser, kan gi mening.
Norsk utenrikspolitikk vil i mange sammenhenger framstå helt urettmessig som interessefritt og verdidrevet, det kan vi være enige om. Tvedts prosjekt kan bidra til flere avsløringer av dette.
Derimot er det grunn til stor skepsis til den posisjonen Tvedt har tatt i flyktningedebatten. Den tiltakende flyktningstrømmen til Europa i 2015, utløste et sterkt engasjement og en sterk vilje blant i mange norske lokalsamfunn, til å stille opp flyktningene. Dette fikk også mange kommunestyrer til å ville ta imot mange flere av dem som har sittet alt for lenge i mottak, og det blei utvikla svært praktiske og realistiske planer for å få det til. I denne sammenhengen virker det ualminnelig malplassert å karakterisere den ene sida i flyktningedebatten som «godhetstyranner», og lite i tråd med selverklæringen om alltid å sparke oppover. Det farlige med situasjonen i Norge nå er at vi har statsråder som pisker opp frykt og rasisme ovenfra.
Riktignok fins det mange eksempler på at moralisering i innvandringsdebatten kan virke kontraproduktivt, og riktignok har Tvedt rett i at konsekvens ofte blir noe annet enn intensjon. Et (svært uvanlig) standpunkt om at innvandringen til Norge bør være helt uregulert ville også være et eksempel på at det godt mente kan føre til det dårlige. Men det er jo på ingen måte slik at en flyktningpolitikk der en respekterer asylinstituttet og f.eks. slutter å kaste ut barn, ville true den norske velferdsstaten eller gi integreringsutfordringer som ikke kan løses. Det er også vanskelig å forstå at det skulle være som Tvedt hevder (med økonomiske argumenter), at det er en klar årsakssammenheng mellom FNs manglende flyktningebistand i nærområdene, og det at Norge en kort periode signaliserte vilje til å ta imot noen flere flyktninger. Selv om det meste av flyktninghjelpen bør gis i nærområdene, som sterkt betonet hos Tvedt, må en innse at noen «nærområder» har tatt på seg så store belastninger at de er på en tålegrense. En mer restriktiv norsk politikk øker også presset på land med svakere økonomi, som det kriserammede Hellas. En skulle også tro at flere personlige møter med folk som har flyktet fra krig og nød, kan ha positiv innvirkning på «den norske mentaliteten».
Vi forstår ikke «de andre»?
Et viktig poeng hos Tvedt er at vi som skal være fanget av den norske tenkemåten ikke forstår «de andre», ikke forstår at folk med annen kultur og religion mener alvor. Vi har en naiv etnosentrisk og paternalistisk oppfatning om at de egentlig vil det samme som oss. Det er sikkert mye i dette. Men også her er det noe i utlegningene til Tvedt som skurrer. Han sier at en i Vesten har en naiv tro på at menneskerettighetene er universelle. Men et ønske om at elementære menneskerettigheter skal gjelde alle, er ikke en illusjon om at situasjonen er slik, eller kan bli slik uten kamp. At menneskerettighetene skulle være en slags naturlige, medfødte rettigheter (som i naturretten) og ikke historisk skapte, holder ikke, men at «menneskerettigheter» ofte er et påskudd for imperialistisk innblanding, er ikke noe argument for ikke å kjempe for at de skal gjelde alle.
Islam og islamisme
Tvedt polemiserer mot velmenende lederskribenter som skriver at terrorisme i Allahs navn ikke har noe med islam å gjøre. Han mener tvert om at ISIL og andres ekspansjonistiske bestrebelser på å bygge et globalt kalifat, nettopp har sterke røtter i islamsk tradisjon. Men det farlige er vel at en urimelig oppfatning om at jihadistisk terrorisme er en nødvendig følge av islamsk tro, nå sprer seg stadig mer, at islam i seg selv skulle være en ideologi, ikke en religion, som det gjerne heter langt ute på høyresida. Det er åpenbart at det med utgangspunkt i både islam, kristendom, hinduisme og buddhisme er mulig å begrunne og motivere reaksjonære handlinger, men også det motsatte. Å ta faren for islamistisk terror på alvor betyr ikke å stigmatisere muslimer flest. Det er en banal sannhet at stigmatisering tvert imot en sikker vei til å gjøre denne faren større.
I en egen artikkel bekymrer Tvedt seg (greit nok) for at religionskritikk mot islam i Norge i dag blir stemplet som rasisme, men tilsynelatende ikke for det langt mer utbredte fenomenet at kulturrasisme ikles et skinn av religions- eller ideologikritikk.
Manglende materialisme
Vi kan nok bli overraska når en del unge som har vokst opp i vestlige demokratier, har vist seg å bli religiøst og kulturelt mer konservative enn sine foreldre (selv om det ved ettertanke ikke er så vanskelig å forklare). Men dette rokker ikke ved at nye måter å arbeide og leve på uomgjengelig også vil virke inn på tenkningen. En skal følge ualminnelig dårlig med på hva som skjer blant muslimer i Norge, for ikke å se at «den nye virkeligheten» i stor grad fører til motsetninger og tankebrytninger som kan peke framover.
Imperialismeoppfatning
Ut fra sine omfattende studier i landområdene langs Nilen, påviser Tvedt at «mens kolonistyret hadde en moderniserende eller revolusjonerende effekt i nord, virket det konserverende og opprettholdt status quo i Sør» (s. 129). Dette virker overbevisende, men han trekker også generelle slutninger av dette som absolutt kan diskuteres, når han «opponerer mot generelle teorier om imperialismens elendighet» (s. 128), og mener å kunne slår fast at imperialismen altså ikke var det «syndefallet» «det ofte er blitt fremstilt som» (s. 125). Han avviser glatt avhengighetsteorier om imperialismen, og er imot at de blir brukt til å legitimere bistand, som han er sterkt kritisk til, og han synes å polemisere mot en svært firkanta oppfatning av Lenin-inspirert imperialismeteori. At kolonistyret mest var konserverende og et bidrag til status quo, stemmer dårlig med at det innebar en innkapsling i den kapitalistiske verdensøkonomien, kristning og framvekst av nye eliter med forankring i en vestlig-dominert tenkning.
I denne anmeldelsen har jeg ikke gått nærmere inn på Tvedts knallharde kritikk av bistandspolitikken og det han analyserer som korporative trekk ved samvirket mellom staten og NGO-ene på feltet, siden han i hovedsak har utviklet denne analysen tidligere. Men det er påkrevet med en grundigere debatt om hvilke følger denne kritikken bør få. I innvandringspolitikken og flyktningefeltet er det personer og miljøer på venstresida som har skiftet side og flere som kan se ut til å være på vei i samme retning. For noen av dem er Tvedt en viktig referanse. Det er et paradoks at Tvedt som ellers har en tydelig og selvstendig stemme, på dette viktige feltet ender helt medstrøms.