Gnist-samtalen: Hvorfor klimabevegelsen må bli mer militant
Av Daniel Vernegg
I midten av mai inviterte Gnist og Anarres bokkafé på Grønland i Oslo til samtale med den svenske marxisten Andreas Malm. Foran et publikum på femti snakket vi om taktikk og strategi i klimakampen. Dette nummerets Gnist-samtale er et utdrag av denne samtalen.
Skrevet av Daniel Vernegg, redaksjonsmedlem i Gnist
Andreas Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt.
DV: Ganske tidlig i How to Blow Up a Pipeline, skriver du om det du kaller Lanchester-paradokset. Hva går det ut på?
AM: Det er observasjonen at klimakrisa er så alvorlig, at så store saker står på spill, mange mennesker er urolige og sinte, men vi har hittil sett veldig lite sabotasje eller eiendomsødeleggelse – han skriver til og med om terrorisme – veldig lite militant kamp i klimabevegelsen, sammenlignet med stort sett alle andre sosiale bevegelser. Det er et paradoks at det ikke har brutt ut mer med tanke på hvor mye krisen forverres, hvor mye lidelse den forårsaker og hvor mange potensielle mål det finnes overalt i samfunnene våre: alt fra oljeplattformer, til SUVer, til superyachter … en kunne slå til mot mange ulike mål om en først begynte. Det er et paradoks som finnes både i rike og i fattige land.
DV: Du kritiserer noe du kaller strategisk pasifisme, som du mener er en utbredt måte å tenke på i klimabevegelsen.
AM: Pasifisme kan komme i mange former. Vi har en moralsk pasifisme, som sier at vi aldri skal begå vold fordi det er moralsk feil. For å slå hull på den moralske pasifismen: Dere hadde i Norge et tilfelle med en høyreekstrem som gikk inn i en moské og forsøkte å skyte masse folk, og så var det en gammel gubbe som slå ham ned? Det var en type vold – selvforsvar – som det for meg er veldig vanskelig å moralsk fordømme. Jeg forsvarer at han brukte vold for å slå ned denne her wannabe-massemorderen. Det kreves ganske ekstreme moralske ideer for å fordømme dette som feilaktig vold. Denne moralske pasifismen er det forholdsvis lett å slå hull på, synes jeg.
Den strategiske pasifismen, er noe annet. Den sier at poenget med å holde seg til ikke-vold ikke primært er moralsk, men strategisk, og baseres på at vi har dratt lærdommer av tiår eller til og med århundrer av sosial kamp, og at disse lærdommene sier at du fort en utøver noen som helst form for vold i sosiale bevegelser, så taper man, mens dem som historisk har holdt fast ved ikke-vold har vunnet. Dette her kommer i stor grad fra en bok som heter Why Civil Resistance Works av Erica Chenoweth og Maria Stephan. Der går de igjennom den iranske revolusjonen, den palestinske intifadaen, den arabiske våren og en del demokratiopprør i Øst-Europa. Basert i dette konstruerer de en database som de sier viser at det er en allmenn regel at voldsomme protester mislykkes, men ikke-voldelige protester lykkes. Jeg synes det er en veldig dårlig bok, og at forskningen deres er svak. Den er nå veldig kontroversiell, den boken – den tesen, fordi det nå er mange forskere som peker på det motsatte. Jeg som er litt historienerd, drar noen historiske eksempler i boken min som snarere peker mot det motsatte, nemlig at nesten alle opprør som har vært suksessfulle har inneholdt elementer av eiendomsødeleggelse, sabotasje, konfrontasjon med politistyrker eller også mer avanserte former for vold, som væpnet opprør eller krig.
Et eksempel som ofte dukker opp i disse sammenhengene, er kampen mot slaveriet. Det finnes en slags forestilling om at slaveriet ble avskaffet fordi abolisjonistene dedikerte seg til ikke-voldelig lobbying mot slaveriet, men det var ikke sånn det gikk for seg. Det første stedet slaveriet ble avskaffet var på Haiti etter den haitiske revolusjonen, som var et utrolig voldelig masseopprør. I USA krevdes det en gigantisk borgerkrig for å få slutt på slaveriet. Det betyr ikke at vi skal sikte mot å ha en borgerkrig, men det peker mot at vi i historiefortellingen her ser noe som ligner på det som i klimasammenheng kalles greenwashing – noe en kamerat har referert til som peacewashing – at elementer av vold i ulike episoder av frigjøring sorteres bort for å skape et bilde av at det er nok med relativt ufarlig ikke-vold for å oppnå mål.
Andre klassiske eksempler på denne retorikken er suffragettene, borgerrettighetsbevegelsen i USA, kampen mot apartheid i Sør afrika, ulike anti-koloniale revolusjoner (der favoritteksempelet selvfølgelig er India), den arabiske våren, berlinmurens fall og andre eksempler. Men om en ser nærmere på disse eksemplene historisk, inklusive berlinmurens fall – som var en orgie i eiendomsødeleggelse hvor masse mennesker gikk ut og hakket i stykker en stor mur, så sprekker bildet av at det er absolutt ikke-vold som er veien til fremgang. Dette er mitt syn på det.
DV: En kan jo gjøre et argument for at dette også gjelder sosialdemokratiene i Norge og Sverige. Her tenker jeg at dette med peacewashing er svært aktuelt, for i motsetning til fortellingen om klassekompromisset som en lærer på skolen, så var tiden før dette ble inngått preget av harde sosiale kamper, inkludert med innslag av blokader av streikebrytere og sabotasje. Tenker du at denne historien er noe en kan dra veksel på i klimakampen?
AM: Ja. Grunnen til at jeg utelater det, er at det ikke er et eksempel som brukes av Extinction Rebellion eller av andre i klimabevegelsen som forsvarer linjen om strategisk pasifisme. Her finnes det i det hele tatt veldig få referanser til arbeiderbevegelsens historie. Det er mulig at en kan dra veksel på den tradisjonen i Norge og Sverige, men det er ikke en spesielt levende tradisjon i våre land. Minnet om klassekampen på begynnelsen av 1900-tallet har jo stort sett dødd ut, i alle fall i Sverige – jeg vet ikke hvordan det er her. Dette skiller oss fra for eks. Frankrike, hvor det finnes en levende tradisjon for sosial kamp som bryter ut regelmessig hvert tredje, eller hvert fjerde år, med masseopprør som stort sett alltid inneholder opptøyer og eiendomsødeleggelse i stor skala. Men Frankrike er litt unikt i vest-Europa, i at de har dette som en levende tradisjon. Der er paradokset at det i Frankrike ikke finnes noen klimabevegelse som bedriver samme type kamp – dette til tross for at det finnes en stor grad av folkelig kulturell aksept på militant kamp, mens det i Tyskland – hvor det ikke i det hele tatt finnes en slik akseptans – finnes en mye mer militant klimabevegelse enn i Frankrike. […]
DV: Du argumenterer likevel for at det er på tide at klimabevegelsen både globalt og her hjemme bør eskalere og ta i bruk mer militante taktikker. Hvordan ser du for deg at det skal skje? Hva bør man gjøre?
Man kan gjøre så mye som helst, og det begynner allerede å skje sånne saker. Det finnes ganske klare tegn på at klimabevegelsen holder på å radikaliseres og at den eksperimenterer med nye taktikker. Det gjelder ikke minst Extinction Rebellion (XR). XR er på mange måter min motpart i min bok, for jeg ble ganske provosert over det jeg leste i deres håndbok This is Not a Drill, hvor de omtrent hevder at en så snart en anvender vold i noen som helst kamp, så baller det på seg og blir fascisme. Men XR har siden det gitt slipp på en del av sin mest ekstreme sivil ulydighetsdogmatisme og begynt å åpne for sabotasje. Kanskje særlig i England, som er XRs hjemland, hvor de for et år siden hadde en kampanje hvor de gikk til de store bankene i finansdistriktet City i London – bankene som øser inn penger i fossilbrenslerprosjekter – og knuste rutene deres på en veldig engelsk måte. Ikke impulsivt, spontant franskt, men en artig engelsk måte å ødelegge vinduer på. Likevel var det en form for sabotasje, som de også selv sa representerte en eskalering.
Just Stop Oil, som er en av flere spin offs av XR har – synes jeg – løftet klimakampen i England til et nytt nivå, med sine spesifikke blokader mot oljeraffinerier og -transporter. Disse har også innbefattet elementer av sabotasje i form av at aktivister har ødelagt bensinpumper og sånne saker. Jeg synes dette er en mye bedre kampanje enn Insulate Britain [britisk bevegelse som krever etterisolering av bygningsmassen i landet], som i sine blokader av trafikk og arbeidere som pendler til jobben har vært mye mindre målrettede. I England kan en også nevne Tyre Extinguishers, som er en kampanje for å tappe luften av dekkene på SUVer. Disse har et ganske høyt aktivitetsnivå, og for noen uker siden tømte de dekk på 250 SUVer på én natt i rike nabolag i Brighton. Dette har spredd seg til Tyskland også, og er en utrolig enkel sabotasjeaksjon som kan være ganske irriterende for SUV-eiere i rike bydeler. En setter simpelthen inn en liten linse, mungbønne eller et gruskorn i ventilen på dekket, og så går luften ut. En ødelegger ingenting.
Sabotasje og eiendomsødeleggelse kan være alt fra dette, til aksjoner som en som i februar ble utført mot byggingen av gassrørledningen Coastal Link i British Columbia i Canada. Denne bygges på First Nation-territorium, og utløste i 2020 massive protester over mye av Canada. Da var det mengder av blokader som ledet til at hele gassnettverket lå nede. Disse blokadene ble slått ned av brutale politiaksjoner. Det som hendte nå i februar, var at det plutselig etter midnatt kom tjue maskerte aktivister ut av skogen, gikk fram til portene ved byggeplassen der denne rørledningen skal settes ned i bakken og under en elv som har en spesiell åndelig verdi for urbefolkningen, og jaget vekk sikkerhetsvaktene ved å hakke på bilene deres med økser. Deretter tok de seg inn på området og inn i bulldosere og trucker, før de brukte disse til å ødelegge alt maskineri de kunne komme over. Da politiet kom dit, var alt videoovervåkningsutstyr ødelagt, så de eneste bildene som finnes av dette, ble tatt av sikkerhetsvaktene før de ble jaget bort. Aktivistene var også forsvunnet, og så vidt jeg vet, er ingen av de tjuetalls aktivistene blitt pågrepet. Selskapet har tapt millioner av dollar og ledende politikere har uttrykt sin bekymring for at dette vil skape en avskrekkende effekt på investorer som vil utvinne fossile brensler. Dette er jo eksakt det en vil oppnå! At investorer vet at de kan tape sin faste kapital, at de vet at aktivister kan gjøre slike ting, er jo eksakt det en vil oppnå! I spennet mellom å tappe dekk på SUVer og å ødelegge en hel anleggsplass, finnes det en masse ulike ting en kan gjøre. Jeg tror vi vil komme til å se mer eksperimentering av denne typen i det globale nord etter hvert som klimakrisen tiltar og aktivister blir mer frustrerte. […]
DV: Geografen Matt Huber, som nylig kom med boka Climate Change as Class War, argumenterer for at en organisert arbeiderklasse med makt til å stoppe produksjonen gjennom streik, er den eneste potensielle kraften som kan stoppe fossilkapitalen. Samtidig er det vanskelig å se for seg at den delen av arbeiderklassen som arbeider i olja i Norge og med kull i Tyskland vil gå foran i den kampen. Med det er det vanskelig å se for se at det ikke skal oppstå polarisering mellom denne delen av arbeiderklassen og klimabevegelsen. Er denne delen av arbeiderklassen rett og slett tapt for klimabevegelsen?
AM: Det er vanskelig for meg å se det på den måten. Til å begynne med, synes jeg at det ville være fantastisk om folk gjorde alt det Huber i sin bok skriver om at en kan gjøre. Det hadde vært fantastisk om fagforeningene slåss for klimaet på den måten som han setter opp som en mulighet, men det er litt spekulativt. Ideen om en klimabevisst arbeiderkamp har funnets i våre politiske kretser – i alle fall i de trotskistiske kretsene jeg har vært med i – ganske lenge. Ideen om klimajobber – det var en ganske avansert kampanje for klimajobber i Norge rundt 2008-2010, mener jeg å huske? Men jeg tror også at en ikke oppnådde så store resultater i Norge, og heller ikke i England eller i Sør afrika, der kampanjer av denne typen har vært ført ganske frenetisk.
Huber, som er en kompis av meg, erkjenner også at den reelt eksisterende klimabevegelsen som oppstod i 2019 ikke kom fra fagforeningene, men fra andre hold. Dermed er det ikke sagt at en skal gi opp den organiserte arbeiderklassen – inkludert den som jobber i fossil industri, for det finnes variasjoner i graden av klassebevissthet og politisk bevissthet. Det finnes andre grupper, for eksempel i Total – det store oljeselskapet i Frankrike, som har foreslått at deres raffinerier skal omgjøres til helt andre typer virksomheter. Men da har det vært snakk om fagforeningskadere med marxistisk skolering som har drevet ideene fram.
Det finnes også eksempler fra Australia og USA osv, men om en ser på brunkullsgruvene i Tyskland, så er klassebevisstheten og den sosialistiske bevisstheten der veldig lav. Der har forsvaret for kullindustrijobbene ekstremhøyrefortegn: Arbeidergrupper i kullindustrien stemmer på AfD [høyreekstremt parti i Tyskland], og når Ende Gelände [radikal klimabevegelse i Tyskland] hadde klimaaksjoner der i 2016, så kom nazister sammen med barn av kullarbeider-kids og angrep aktivistene. Det der varierer fra land til land og avhenger av hvordan det ser ut lokalt og graden av klassebevissthet. Dette er jo i seg selv en grunn til ikke å gi opp disse gruppene og fortsette å dyrke de kontaktene en har med folk i fagbevegelsen osv. Jeg vet ikke hvordan det ser ut i Norge og hvordan oljearbeidere her forholder seg til disse spørsmålene. Om de stemmer på Frp eller på mer progressive partier.
DV: Mange på venstresiden i Norge vil hevde at en ved å utføre blokader og sabotasje mot oljeindustrien, ville kunne ende opp med å dytte arbeiderne i denne inn i armene på Frp, og at venstresiden derfor heller bør satse på å utvikle grønn industripolitikk. Kan det være at klimabevegelsen trenger en arbeidsdeling hvor den har en flanke som gjør dine greier, men også en annen mer reformistisk flanke som snakker grønn industri?
AM: Absolutt! Og en slik radikal flanke ville ha som mål å presse behovet for omstilling inn på dagsordenen. Hadde en fått et enormt utbrudd av sabotasjeaksjoner mot oljeindustrien i Norge, så ville spørsmålet blitt presset frem. Det ser en tegn på bare med sivil ulydighetsaksjoner av XR-typen. Masseprotester tvinger saker inn på dagsordenen og utløser motreaksjoner, men da vil oppgaven for mer mainstream deler av klimabevegelsen være å ha en dialog med oljearbeidere og fagforeninger, og si:
Hør her, vi må faktisk gjøre denne omstillingen, men vi kan gjøre det på en måte som ivaretar deres materielle interesser og jobber. […]