Alternative reguleringer
Av Frode Bygdnes
Tromsø kommune er landets største fiskerkommune. 694 fiskere i 2002 hadde fiske som hovedyrke, og 238 fiskere hadde det som biyrke. I 2004 hadde kommunen mistet 21 % av fiskerne med hovedyrke, og hele 58 % av de som hadde fiske som biyrke. Dette er hjemkommunen til fiskeriministeren. Tallene fra Tromsø er ikke enestående. I Vesterålen regner en med at 20 % av de mindre båtene er borte i løpet av det siste året. For noen distriktskommuner som Bø er tallet enda mer dramatisk, opp mot 30 %.
Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms
De fiskerikommunene som har hatt økning er kommuner som Austervoll i Hordaland. Det er de større selskapene som har tjent på fiskeriministerens politikk. Svein Ludvigsen er kapitalens mann, ikke distrikts-Norges. Eksempelvis har Røkke sikra seg 30 trålerkonsesjoner, som utgjør en tredel av de totale trålerkonsesjonene i landet vårt. Dette er storstilt privatisering av høstingsretten, det er et gedigent ran av fellesskapets verdier og vil på kort tid kunne rasere bosettinga langs kysten. At fylkesordføreren i Finnmark sammen med vertskommunene for fiskeværene applauderer Røkkes oppkjøp, er nok tidsbetinga bygd på utopiske håp. Tar Røkke opp kvota på én båt, så blir ikke landingene fordelt på landmottakene langs kysten.
At Norges Fiskarlag forsvarer strukturendringa, må være ut fra ledelsens egeninteresse i å gjøre seg sjøl rik på fiskerettighetene. De tjener på at de små i næringa blir kjøpt opp av dem sjøl, de tjener på kvotekannibalismen i sin gruppe. Andre forsøker nok å bremse denne utviklinga. De forskjellige forslagene som nå kommer, vitner heller om en desperat situasjon enn realistiske forslag til å administrere kapitalismens fiskeripolitikk.
Kystfiskarlaget har fått professor Torbjørn Trondsen til å utrede en kystkvotemodell med blant annet fangstlag. Denne modellen skal stoppe privatiseringa, hindre omsetting av kvoter, skape større stabilitet for kvotegrunnlaget i en region m.m. Modellen kunne kanskje ha fungert i et sosialistisk Norge. Vi har et ferskt eksempel fra Harstad. Fiskerne bygde kollektivt ei fiskerihavn i Harstadbotn sammen med kommunen. Fiskerne investerte i infrastruktur som skulle sikre dem gode arbeidsvilkår i fremtida. De fiskerne som ønsket å gå av med pensjon, ønsket å selge seg ut. Kommunen hadde forkjøpsrett, men ville ikke bruke den. Dermed kjøpte et fritidsbåtfirma hele brygga billig og anla butikk og marina. Erfaringen tilsier at så lenge en godtar omsetting av kvoter, så vil ikke et slikt fangslag kunne fungere. Fangstlag stopper ikke markedskreftene.
Finnmark fylkesting har gått inn for ressursselskap som skal forvaltes lokalt. Troms fylkesråd fremma lignende forslag i siste landsdelsutvalgsmøte 17. mars. "… etablering av ett eller flere regionale, offentlige eide ressursselskap, som skal eie og forvalte fiskekvoter i landsdelens interesser." "Slike ressursselskap må ha rett til å kjøpe opp kvoter …"
En skal altså bruke offentlige midler til å kjøpe opp kvoter. Da har politikerne gått inn for at det blir laget et marked for kvoter. Det vil drive prisene på kvotene oppover. Og det blir legalisert at kvoter er omsettbare.
Fylkesrådet i Troms krever ikke at det skal være folkevalgt politisk styring av slike ressursselskap. Tvert om foregår det en hissig argumentasjon om at næringa sjøl skal styre slike ressursselskap, fordi politikerne ikke kan næringspolitikk. Og modellene med sykehusforetak viser hvor enkelt fellesskapets verdier kan unndras folkevalgt kontroll. Modellen med Innovasjon Norge som forvalter offentlige næringsstøtte, der er aktørene i flertall og politikerne gisler. Den rådende ideen her er at styrene skal være kollegiale og de få politikerne som er der, skal ikke representere sitt parti. Det er forretningsinteressene som må råde. Modellen med ressursselskap, er en måte å ta bort folkevalgt styring og kontroll med naturressursene våre. Dette blir et forretningsforetak som heller stimulerer til markedsorientering med fiskerettighetene.
Kvotebanker eller ressursselskap har det til felles at det er avhengig av den fiskeripolitikken som føres. Hvorfor skal en opprettholde gruppeinndeling når en har gjennomført den samme reguleringsmodellen for alle gruppene? Leveringsplikten er mest symbolsk og er allerede så undergravd at rederne ikke bryr seg. Dersom en ville holde i hevd leveringsplikten, ville ressursselskap være overflødig. De fartøy som ikke overholder leveringsplikten, var det bare å inndra konsesjonen til. Da hadde en lokal hånd om ressursene.
En forvaltning av fiskerettigheten i et ressursselskap krever at det innføres forbud mot alt fritids- og mataukfiske. Det er og i tråd med fiskeriministerens ønske om å stenge allmenningen for å innføre nye avgifter på fiskerettighetene, det han kaller for ressursrente.
Jeg er redd for at ressursselskapene vil svekke allmenningsretten. Faktisk vil jeg si at det er bare ett krav som effektivt bremser den markedstilpassa fiskeripolitikken, og det er å kreve gjeninnført fiskeriallmenningen. Fisken i havet er samfunnets felleseie. Kystbefolkninga skal ha adgang til havet, alle skal ha adgang til yrket. Rettigheten må ikke være gjenstand for handel. En gjeninnføring av fiskeriallmenningen vil gi oss en kystflåte av mindre fartøy som vil levere på fiskebrukene i nærmiljøet. Det er en utvikling som strir mot kapitalismen, vi må ha et sosialistisk samfunn for å kunne styre til beste for fellesskapet. Kanskje vi bør starte med å bli like offensive med sosialistisk argumentasjon som fiskerne var da Råfiskloven ble innført. For at vi skal komme på offensiven, må vi synliggjøre at det går an å organisere samfunnet sosialistisk og ikke rote oss inn i forskjellige former for selskapstrukturer.