Fred er det beste, ei at man noget vil! (fritt etter Bjørnson)
Av Esther Bergerud
På NKP's sentralstyremøte 5. september framførte gamle, trette menn et selsomt skuespill. Under Esther Bergeruds innlegg demonstrerte flertallet sin forakt for marxist-leninister ved å reise seg, skrape med stoler, smelle i dører og føre høylytte samtaler seg imellom, alt mens de lydelig klirret med ølflaskene.
Bare 8 representanter satt rolig.
Opptrinnet minnet sterkt om en gutteklasse som prøver å få gjort så mange streker som mulig før læreren kommer inn. Det var i grunnen bare papirflyene som manglet.
Hensikten var åpenbar. Det gjaldt å få forstyrret Esther Bergerud så meget at hun skulle miste tråden i sitt innlegg. Men det sterke skjær av ufrivillig komikk som opptrinnet hadde, ødela enhver tilsiktet hensikt. Alene det å se disse eldre, astadige menn som ellers tar seg selv meget høytidelig, og utad opptrer med stor pondus, gjøre desperate forsøk på å framføre en meget ungdommelig utfoldelsestrang, var et syn som kunne få enhver til å briste i latter.
Men det komiske og tragiske går, ofte hånd i hånd, og det tragiske var demonstrasjonen av forakt for kommunistisk møtedisiplin, framført av menn som er valgt til å lede NKP. Hele opptrinnet berettiger konklusjonen: Dette var revisjonistiske krampetrekninger – bokstavelig talt.
Klassekampen tilspisses og skjerpes. Imperialismen, hvis høyborg er USA, er i sin siste, desperate, forråtnende og døende fase, hvor den øker undertrykkelsen og terroren mot verdens folk. Sovjetunionen, for vel 50 år siden opprettet som en arbeider- og bondestat, som var et bolverk mot imperialismen, har i dag degenerert under revisjonistenes ledelse. For første gang har revisjonismen fått statsmakt – og går i full forståelse med USA-imperialismen inn for å løse verdens politiske og økonomiske spørsmål seg imellom, over hodet på verdens folk, og ut fra sin felles globale strategi om «innflytelsessfærer».
Men undertrykkelse avler motstand, og over hele verden vokser frigjøringsbevegelsene både i styrke og omfang. En avgjørende forutsetning for at folket skal lykkes i sin kamp, er imidlertid at det finnes et revolusjonært kommunistisk parti som samordner og leder folkets kamp. Gjennom det nasjonale borgerskap har imperialismen liten eller ingen mulighet til direkte å influere på det kommunistiskeparti. Sovjetrevisjonismen har derimot det, gjennom sine tradisjonelt godekontakter med de kommunistiske (i dag hovedsakelig revisjonistiske) partier.
Revisjonismen har sin kilde i borgerlig tenkning, og mellom den borgerlige og proletære tenkning finnes det ingen mellomting, sier Lenin. Når den proletære tenkning går ut av partiet, kommer den borgerlige tenkning inn.
Dette er hva som er skjedd i vårt partis ledelse, og det er på denne bakgrunn en må vurdere de siste hendelser i partiet: eksklusjonen av de 27 kameratene i Østkantlaget, suspensjonen av undertegnede fra sentralstyret – og før dette eksklusjonen av Egil Engeland i Kristiansand S., og utkastelsen av Frihetens revolusjonære journalister.
Sentralstyrets behandling av de 27 kameratene i Østkantlaget og undertegnede, var en farse fra ende til annen. Alle forsøk på å få en politisk diskusjon om sentrale, prinsipielle spørsmål ble avfeid. Et forslag om a innkalle felles medlemsmøte for Oslo/Akershus distrikt, for å diskutere sakens politiske sider, falt mot 2 stemmer.
Stadfestelsen av eksklusjonen av de 27 kameratene ble vedtatt mot 2 stemmer.
Mot Østkantlaget ble det fra sekretariatets side presentert et nettverk av løgner, forvrengninger – og fortielser av fakta. En skulle ikke tro slikt var mulig i et kommunistisk parti, og uvilkårlig må en spørre: er dette kommunister?
Like sikkert som at det i sentralstyret sitter kommunister, like sikkert er det at der må finnes bevisste borgerlige agenter. Noen annen forklaring finnes ikke på den forråtnelsesprosess som her finner sted.
Sentralstyret. som for øvrig nå består utelukkende av det såkalt sterke kjønn, er i hovedsak sammensatt av eldre, trette menn som ikke orker så meget kamp – som ser freden og roen som det eneste gode, eller for å si det med en omskrivning av Bjørnson: Fred er det beste, ei at man floget vil!
Alle i sentralstyret har ved selvsyn kunnet konstatere at andre meninger enn Reidar Larsens automatisk medfører en formidabel overhøvling, som partiformannen, i parentes bemerket, er en sann mester i. Dette har da også ført til at de fleste velger den minste motstands vei: holder kjeft, eller hvis de føler seg tvunget jatter intetsigende med.
Det totale fravær av kampmot, kampånd og revolusjonær årvåkenhet i sentralstyrets flertall, gir revisjonistene frie hender til å turnere partiet som de ønsker: i en stadig mer borgerlig retning! En anseelig mengde av groteske eksempler kunne gis på dette. Her er ett:
På sentralstyremøtet i januar i år, stilte jeg følgende spørsmål til sentralstyret:
– Mener sentralstyret at Reidar Larsens versjon av proletariatets diktatur er i samsvar med det kommunistiske partis syn på proletariatets diktatur?
RTLs versjon ble som kjent offentliggjort i en kronikk i Friheten i april 1966, hvor det bl. a. het:
I vårt program erklæres det at NKP 'ser en parlamentarisk, sosialistisk republikk som en historisk naturlig statsform i vårt land'. Det fram går også, selv om det ikke sies med rene ord, at vi forutsetter et Storting med forskjellige partier representert etter deres tilslutning i folket.
Vi må etter min mening konsekvent bekjenne oss til vårt parlamentariske demokratis anerkjente spilleregler så lenge vi i Norge har slike forhold at også sosialismens motstandere holder seg til disse reglene.
Fra sentralstyret fikk jeg imidlertid intet svar på spørsmålet. Ikke før var det stilt, før Løvlien reiste seg og foreslo spørsmålet avvist som sentralstyret uvedkommende, hvilket ble kontant og øyeblikkelig vedtatt – fulgt av lettet sukking. Dette var helt tydelig et høyst ubehagelig spørsmål å svare på for revisjonistene, og «fredens menn» i sentralstyret sa sin vane tro heller ingen ting.
Andre eksempler på utglidning i borgerlig retning er: Nedleggelsen av arbeidet i Kampanjen Norge ut av NATO. Tilslutningen til Sovjetunionens og USAs planer om kollektive «sikkerhetssystemer» både i Europa og Asia. Den fullstendige avvisningen av samarbeid med SUF(m-1). Utelukkelsen av leninismen i arbeidsprogrammet, osv. osv.
I alle disse spørsmål har «fredens menn» i sentralstyret ikke så meget som løftet lillefingeren, enn si opplatt sin munn, men har latt borgerskapets agenter få anledning til å ture fram som de har ønsket.
Enkelte partikamerater hevder så at MLFs medlemmer er årsaken til ufreden og uroen i partiet. Men dersom disse med dette mener at bevisste kommunister skulle praktisere den samme «fred» som «fredens menn» i sentralstyret, nemlig: lukke øynene for borgerskapets overtagelse av vårt parti, da kan svaret bare være at den slags fred kan kommunister ikke være med på. Det betyr gravens fred for det kommunistiske parti.
Opportunistene var ikke ferdig med å skryte av den «sosiale freden» og av at det ikke er nødvendig med revolusjoner når en har «demokrati», da det åpnet seg en ny kilde til de veldigste verdensomveltninger i Asia. Den russiske revolusjon ble fulgt av den tyrkiske, den persiske og den kinesiske. Vi lever nå nettopp i en tid med slike stormer og deres «tilbakevirkning» på Europa. Hvordan det enn kommer til å gå med den store kinesiske revolusjon, som ymse «siviliserte» hyener nå flekker tenner mot – så er det ingen makt i verden som kan gjenopprette det gamle livegenskapssystemet i Asia eller tilintetgjøre den heroiske demokratiske ånd hos folkemassene i de asiatiske og halvasiatiske land.
Noen mennesker som ikke er tilstrekkelig oppmerksom på betingelsene for forberedelse og utvikling av massekampen, er blitt brakt til fortvilelse og anarkisme av den lange utsettelsen med den avgjørende kamp mot kapitalismen i Europa. Vi ser nå hvor kortsynt og feig den anarkistiske fortvilelsen er.
Det at Asias 800 millioner er kommet med i kampen for de samme idealer som Europa, er ingen grunn til fortvilelse, men til mot og fortrøstning.
De asiatiske revolusjonene har vist oss den samme karakterløshet og usselhet hos liberalismen, den samme tydelige avgrensning mellom proletariatet og alle slags borgerskap. Den som etter erfaringene både fra Europa og Asia taler om ikke-klassemessig politikk og ikke-klassemessig sosialisme, han er simpelthen verd å bli satt i et bur og vist fram som en annen australsk kenguru.
Lenin – (Pravda, 1. mars 1913)