Fra fyrtårn til skrekkabinett
Av Arnljot Ask
Turist i Utopia, reiser i ideologi og albansk landskap
Dreyers forlag, 2017, s. 334
Rune Ottosens Turist i Utopia, et oppgjør med egen og en bevegelses utopisme, er både lesverdig og lærerik. Den bør spesielt leses av oss som var med på den ferden han tar for seg, enten den innebar fysiske reiser til Albania, politiske avstandsvurderinger av ørnelandet, eller du bare var en del av bevegelsen på den tiden.
Hans betraktninger angår også solidaritetsreiser og solidaritetsarbeid i videre forstand, og vel like sentralt for boka: en vurdering av det ideologiske bakteppet for AKP(m-l) sitt forhold til Albania på 1970-tallet. Først noen kommentarer til Albania-skildringen:
Det ble med en tur til landet for meg, også den i 1973. Men jeg kjenner meg igjen i flere av de betraktningene Ottosen gjør. Reiseopplevelsene der farga nok ikke så sterkt min oppfatning av landet som den jeg hadde og fikk gjennom mitt politiske arbeid ellers. Jeg hadde ikke den halleluja-oppfatningen av landet som Ottosen beskriver, og kunne heller ikke ta standpunkt til om det foregikk en kontrarevolusjon eller ei der rundt 1978, sjøl om jeg var enig i å velge Kinas side da bruddet ble gjort. Jeg er enig med Ottosen i at dette bruddet skyldtes utenrikspolitikk og hadde mindre å gjøre med innenrikspolitiske endringer i Albania. Men ikke fordi vi ønsket «å sitte i kritthuset til KKP» (s. 249). Vi var politisk uenige med Hoxha, da han gikk så hardt ut mot «tredje verden teorien», som vi oppfatta som en nedvurdering av frigjøringsbevegelsene.
Helt opp til nå bringer mitt politiske engasjement meg ut på ulike solidaritetsreiser, men, som også partiet jeg hører til (Rødt) har evna å lære av sine erfaringer, innebærer ikke solidaritet å gi avkall på egen integritet. Solidaritet må bygge på gjensidig respekt og aksept av kameratslig uenighet og diskusjon.
Jeg har valgt en noe kritisk overskrift på anmeldelsen fordi jeg føler at Ottosens egne, nære rolle i valfarten til Albania på 1970-tallet kanskje har bidratt til at han går fra den ene ytterligheten til den motsatte. I alle fall i beskrivelsen av det som skjedde med Albania, og kanskje også vårt forhold til landet? For å bruke et bilde fra landet på den andre siden av Adriaterhavet, får jeg følelsen av at Folkerepublikken Albania og Enver Hoxha styrtes fra Capitolhøyden og ut for den tarpeiske klippen. Eller med et mer hjemlig uttrykk: Rives ned fra fyrtårnet til framtredende plass i skrekkabinettet.
Slik sett tar han ikke helt innover seg at vi visselig hadde en idealistisk utopi av landet første delen av 1970-tallet. Ved å neglisjere en materialistisk analyse av hvilke sosiale og kulturelle røtter Folkerepublikken Albania sprang ut av i 1944, skapte vi et glansbilde, som igjen mye var farga av våre oppfatninger om hvordan et sosialistisk samfunn burde være. Vi kan ikke bruke spriket mellom vårt glansbilde-Albania og det reelt eksisterende Albania rundt 1970-tallet til å trekke sikre slutninger om det reelle utviklingsløpet Albania gjennomgikk fra 1944 til ut på 1970-tallet.
Ottosen trekker da også fram at albanere vurderer utviklingen annerledes enn oss, som når han peker på at undersøkelser fra OSSE viser at den albanske befolkningen er dypt splittet i synet på historien ( 42 % mener at Hoxha bidro positivt til albanske historie, mot 45 % negativt osv). Og han intervjuer også mange personer som har en mer ambivalent holdning til kommunistepoken, til forskjell fra Ottosens karakteristikker som at det ble det verste landet i den ikke-vestlige delen av Europa. Dette veier opp for ellers vel bastante egne konklusjoner om hva slags land Albania var/ble. Det å slippe flere røster til er en styrke ved boken, som inviterer til meningsbrytning og også til å ta Ottosens framstillinger på alvor. Siste ord om hva slags land Albania var i 1944 og utviklinga etterpå og utenrikspolitikken folkerepublikken sto for, er ennå ikke sagt.
Så til oppgaven som Ottosen formulerer slik: «..å beskrive og forstå min egen radikalisering og tilslutning til en totalitær ideologi, og veien tilbake til et verdisyn basert på demokrati og menneskerettigheter»? (s. 11).
Ottosen får godt fram de historiske rammebetingelsene for at samfunnsbevisste ungdommer, ble radikalisert på 1960–70-tallet: Avkoloniseringa, som i de fleste tilfellene krevde bruk av våpen. Utdanningsrevolusjonen og framveksten av velferdsstaten i vår del av verden skapte også utålmodighet og protester mot det en oppfattet som stengsler og urettferdighet. Sosialdemokratiet som den bærende politiske krafta hos oss ble skyteskiva, tiltross for at det var motoren i velferdsutviklingen. For oss som gikk til m-l-bevegelsen, gikk dette også hånd i hanske med forsøk på å fornye den kommunistiske bevegelsen. Både Sovjet-kommunisme og sosialdemokrati sto for blindveier.
Jeg har sans for Ottosens svar på spørsmålet om anger (s. 14). Levd er levd, og det blir ahistorisk å sitte i 2017 og vurdere 1970-tallet ut i fra dagens forhold. Verden og Norge har forandra seg, og vi er også andre personer om vi har tatt lærdom av erfaringene vi har høsta. Det betyr ikke at vi ikke har tatt, eller gjort, feil.
Jeg oppsummerer at det meste av det vi gjorde også på 1970-tallet, kan vi være stolte av. Det hadde sjølsagt sine omkostninger, som kunne vært mindre med færre feilskjær. Men det har påvirka det politiske landskapet i Norge og gitt oss redskaper som vi ikke ville hatt om vi hadde vært mer høflige og ikke åpna «egen butikk». Så har erfaring og ny innsikt gjort at en har endra noen standpunkter og utvikla både seg sjøl og bevegelsen en har vært en del av. Her må hver og en finne ut av dette med seg sjøl. Bevegelsen vi har vært en del av har uansett gjort det! En blir ikke utdatert før en tror at en har tenkt sin siste tanke, heter det visst.
AKP(m-l) kvitta seg både med ettpartistaten, kulturrevolusjonen som en saliggjørende metode og parentesen i navnet i løpet av 1980-åra. Forholdet til såkalte søsterpartier endra seg også i takt med dette, som en refleks av erkjennelsen av at ulike forhold i ulike land gjør at det ikke er vår oppgave å leite etter tvillingpartier, eller oppkaste seg til dommer over hva som er rett politikk i alle land.
Forsvar for ytringsfrihet og andre menneskerettigheter har vært en programmatisk kampsak hele veien, men jeg mener Ottosen har rett når han peker på at vi den første tida hadde en brist i forståelsen av hva det innebærer, og å ta konsekvensen av det i handling. Det medvirka til at vi så gjennom fingrene med feil som våre venner sto for. Forsterka av prinsippet om at enkeltmennesket måtte underordne seg fellesskapets behov.
Det siste her kan misbrukes i en sosialistisk strategi. Forbrytelser mot og utslettelse av individet er i strid med det kommunistiske prinsippet, slik Marx formulerer det i Manifestet. I lignende språkdrakt også i AKPs siste prinsipprogram fra 2001: «Under kommunismen vil menneska organisere seg og finne si frihet uten å trampe på andres frihet, i ei sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er et vilkår for alles frie utvikling.»
For å avslutte som jeg starta: Les boka til Ottosen. Ikke som en ny fasit, men med et kritisk blikk. Noe jeg vel også tror er forfatterens intensjon.