Finanskapitalens triumf
Av Paul M Sweezy
Paul Sweezy er økonom og revolusjonær. Han er redaktør av det amerikanske tidsskriftet Monthly Review og er forfatter av blant annet Monopoly Capitalism og Irreversible Crisis. Denne artikkelen var opprinnelig et foredrag han holdt ved Istanbuls universitet 21. april 1994. Den er trykt med tillatelse fra forfatteren. Oversatt av Johan Petter Andresen. Se også til Harald Minken i dette nummeret.
Hovedemnet på denne konferansen er kalt «Nye tendenser i Tyrkia og verden». Jeg skal ikke prøve meg på å si noe om nye tendenser i Tyrkia. Delvis på grunn av min manglende kunnskap, men viktigere er det at Tyrkia er en del av verden, og i den nåværende perioden er opphavet til alle nye tendenser globalt i sitt vesen. For å forstå det som skjer et hvilket som helst sted i verden, må man ta utgangspunkt i det som skjer globalt. Aldri tidligere har Hegels uttrykk «Sannheten finnes i helheten» vært så relevant og sann som i dag.
Spekulasjon
I et mye sitert avsnitt skrevet i 1936 skrev John Maynard Keynes: «Spekulanter kan gjøre skade som luftbobler i en jevn strøm av økonomisk virksomhet. Men situasjonen blir alvorlig når økonomisk virksomhet blir en luftboble i en malstrøm av spekulasjon. Når utviklinga til et lands kapital blir et biprodukt av aktivitetene i et kasino, blir sannsynligvis jobben gjort dårlig.»
Keynes hentyda antakeligvis til den situasjonen som man befant seg i på slutten av 20-tallet i USA, verdens mest utvikla kapitalistiske land. I dag bærer dette utsagnet den illevarslende lyden av en profeti som skulle realiseres til fulle mer en et halvt århundre seinere, på åtti- og nitti-tallet, – ikke bare i USA, men i hele verden.
Når finanskapital blir løsrevet fra sin opprinnelige rolle som en beskjeden hjelper for en virkelig produksjonsøkonomi som møter menneskelige behov, blir den med nødvendighet spekulativ kapital gira inn på kun å tjene sin egen ekspansjon. I tidligere tider var det ingen som drømte at spekulativ kapital, et fenomen like gammelt som kapitalismen sjøl, ville vokse slik at den kunne dominere en nasjonal økonomi, for ikke å tale om hele verden. Men det gjør den.
Dette er realiteten vi møter i dag. De sørgelige konsekvensene kan sees overalt, fra 35 millioner arbeidsløse i de utvikla industrielle landa, til stadig mer fattigdom og nød i den tredje verden og uhindra økologisk forringelse overalt.
Kapitalakkumulasjon er drivkrafta
Det dette handler om og som trenger sin forklaring, er hvordan alt dette har kommet i stand. Kapitalakkumulasjon har alltid vært drivkrafta i det kapitalistiske systemet og har blitt behandla som sådan av alle hovedretninger innafor økonomisk analyse: klassisk, marxistisk og nyklassisk. Det har i det hele blitt tatt for gitt at kapitalakkumulasjon øker rikdommen, inntekter og levestandarden i de landa der den finner sted. Det har naturligvis alltid vært en annen side ved akkumulasjonsprosessen – de periodiske panikksituasjonene og sammenbrudda som den er tilbøyelig til å skape, det ulike utbyttet til de ulike delene av befolkninga osv. Men i det store og hele blir den fortsatt sett på som en nødvendig prosess der de positive sidene veier mye tyngre enn de negative.
Det er ikke min hensikt nå å stille spørsmålstegn ved funksjonsmåten og konsekvensene av kapitalakkumulasjon sett i perspektiv av en flere århundre lang historie. Det jeg ønsker å legge fram, er at de siste endringene, for det meste etter den andre verdenskrigen har endra funksjonsmåten til kapitalakkumulasjonen på en slik måte at den har opphørt med å være en positiv og velgjørende kraft, og isteden har forvandla seg til en forferdelig destruktiv kraft.
Kapitalismens historie slik vi kjenner den i dag, begynner med den industrielle revolusjonen i andre halvdel av syttenhundretallet. Hovedaktørene var små firmaer som fungerte i konkurransemarkeder. De teknologiske framskritt som begynte i og spredde seg fra tekstilindustrien, starta noe som snart ble en sjølreproduserende og sjølekspanderende akkumulasjonsprosess og økonomisk vekst. Det var denne prosessen som var den første empiriske basisen til den første virkelige samfunnsvitenskapen: klassisk politisk økonomi.
Den industrielle revolusjonen
I de tidlige stadiene av den industrielle kapitalismen var markedene fortsatt i hovedsak lokale, et faktum som ikke bare begrensa deres størrelse, men også virket som et hinder for konkurranseatferden til deltakerne. Med seinere transport og kommunikasjonsutvikling (kanaler, dampbåter, jernbaner, telegrafer) vokste markedene enormt, ble mye mer upersonlige og aggressiviteten i konkurransen økte enormt. Når man kommer til andre halvdel av attenhundretallet, har kapitalakkumulasjonen nådd et feberaktig nivå.
På den ene sida var dette utmerka. Kapitalismen gjorde akkurat det man forventa av den. Men på den andre sida, med tanke på kapitalens evne til å skape profitt, så tingene ganske annerledes ut. Problemet var at kapitalistene som prøvde å få overtaket på hverandre i de ulike industrigreinene, ekspanderte sin kapasitet og produksjon langt forbi det punktet som ga maksimal profitt, i mange tilfeller forbi det punktet som ga profitt i det hele tatt. Mengder av svakere bedrifter falt i grøfta, og til og med de sterkeste måtte kjempe for å overleve. For USA, som alt på dette tidspunktet kjempa for en ledende posisjon i den kapitalistiske verden, forteller en illustrasjon hele historia. Indeksen på engrospriser (1910-14 = 100) lå på 185 ved slutten av borgerkrigen i 1865. I 1890 hadde den falt til 82, en nedgang på 57 prosent på tjuefem år. Både kapital og arbeidskraft var satt under hardt press; uro i industrien og vold nådde nye høyder; den økonomiske litteraturen i denne perioden er prega av pessimisme og dystre spådommer.
Monopolkapitalismen
Det var under disse omstendighetene at historia tok en avgjørende vending. I alle de utvikla kapitalistiske landa ble man i løpet av de to siste årtiene av det nittende århundre, vitne til en intens konsentrasjons- og sentraliseringsprosess av kapitalen. Sterkere bedrifter spiste opp svakere og slo seg sammen i ulike former (karteller, truster, holdingselskaper, gigantkonserner) med det siktemål å eliminere morderisk konkurranse og for å få kontroll over sin pris- og produksjonspolitikk. Det var også i denne perioden at kapitalistene i kjernelanda, som ivrig søkte etter nye markeder og billigere kilder til råmaterialer, strakte seg utover for å kolonisere eller på andre måter få kontroll over de svakere landa i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Ved århundreskiftet hadde det som opprinnelig var hovedsakelig hjemmeorientert småskalakapitalisme, blitt til det tjuende århundres monopolkontrollerte imperialistiske system
Finansens rolle
Det er viktig å forstå finansens rolle i denne historiske omdannelsen. Fram til slutten av det forrige århundret hadde bankene og andre pengemeklere to hovedfunksjoner: på den ene sida å skaffe kortsiktig kreditt som trengtes for å holde industriens hjul og handelen igang, og på den andre sida å ta vare på de langsiktige behova til regjeringer (spesielt for å bygge hærer og å føre kriger), privat eller offentlig infrastruktur (kanaler, jernbaner, vannverk osv), og store forsikringsselskap. Etter borgerkrigen i USA (1861-1865), hvor finansiering og forsyning hadde ført til store formuer, konsentrerte mange kapitalister seg om industrien og ble hovedfigurer i hele konsentrasjonsprosessen, der de ofte endte med å kontrollere massive posisjoner i det som seinere skulle hete kommandohøydene i økonomien. Av alle disse ble karrieren til J P Morgan, USAs mest kjente finansmann, arketypen på en måte som sjelden skjer med et enkelt individ. Jeg vil også nevne den omfattende litteraturen, både den analytiske og den kunstneriske, som ble stimulert av kapitalismens historiske omdanning. Tre framstående eksempler kan trekkes fram i USA, Thorstein Veblens The Theory of Business Enterprise (1904); i Tyskland, Rudolf Hilferdings Das Finanzkapital (1910); og i Russland, Lenins Imperialismen (1917).
Ut fra vår vinkling med nye globale strømninger ved slutten av det tjuende århundret, er det viktig å forstå at det som skjedde for hundre år siden, la grunnlaget for finanskapitalens endelige triumf, men dette skjedde ikke i denne omgangen. I første halvdel av det tjuende århundret fortsatte kapitalakkumulasjonen å være sentrert rundt industrikapital, slik den hadde vært det siden begynnelsen av den industrielle revolusjonen. Finansinstitusjoner spilte en større rolle som partnere, og ofte dominerende partnere, til industrikapitalistene. De to gruppene hadde samme målsetning om å maksimere profittene til den produktive kapitalen (stål, olje, kjemikalier, infrastrukturselskaper, papir osv.), uansett hvor hardt de kjempa om utbyttet seg imellom. Det fantes naturligvis spesialister, sånne som bankierer, aksjemeklere og obligasjonsmeklere. Disse levde i en finansverden der spekulasjon alltid var fristende. Den kunne av og til leve et sjølstendig liv som dro med seg store deler av samfunnet, med katastrofale følger for mange. Men stort sett var finans fortsatt underordna produksjon.
Monopolpriser
Etter den stormfulle perioden forut for begynnelsen av det tjuende århundret med konsentrasjon og sentralisering, fant det sted en avgjørende endring i kapitalens akkumulasjonsprosess. Som tidligere bemerket hadde engrosprisene falt siden borgerkrigen. De steg med den sykliske høykonjunkturen på midten av 1890-tallet, og fortsatte deretter å stige fram til 1920-tallet (med en sterk stigning under første verdenskrig). Motstykket til denne prisbevegelsen var en nedgang i takten på kapitalinvesteringer etterhvert som de nye oligopolistiske monopolene lærte seg å justere produksjonspolitikken sin etter sine markeders oppsugningsevne. Historikere som studerer denne perioden, har generelt sett bemerket at tiåret foran første verdenskrig var tregt, med et økende nivå på arbeidsløsheten og uvanlig lange lavkonjunkturer og korte høykonjunkturer.
Sett i ettertid er det klart at begynnelsen på det tjuende århundret også var begynnelsen på en langvarig stagnasjonsperiode lik den som prega 1930-tallet. Det som hindra at stagnasjonen satte inn tidligere, var første verdenskrig. Som følge av den kom en boom som i sin tur ble opprettholdt av en rekke spesielle forhold, hvorav det mest framtredende var den første bølgen til bil-revolusjonen med dens ringvirkninger. Men djuptsittende depressive krefter hadde blitt poda inn i den kapitalistiske økonomien under dens omdanning på slutten av det nittende århundret. Det var bare et tidsspørsmål før de ville bryte fram som den dominerende faktor ved systemets funksjonsmåte. Og endelig skjedde dette da det spektakulære finanskrakket i 1929 etterhvert ga plass til den store depresjonen på 1930-tallet.
Den store depresjonen
Den store depresjonen var noe helt nytt i kapitalismens historie, et helt tiår uten vekst: den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen sto rett og slett stille. I USA som da var blitt det ledende kapitalistiske landet, nådde arbeidsløsheten 25 % i 1933. En oppgangskonjunktur som de fleste økonomer, utfra tidligere erfaring, antok ville føre til full sysselsetting, nådde toppen med arbeidsløsheten fortsatt på 14 % i 1937. Deretter fulgte en nedgangstid innafor depresjonen. Arbeidsløsheten økte til 19 % i 1938, og tiåret så ut til å lede ikke bare økonomien, men også hele samfunnet ut i en djup krise. Roosevelts New Deal som gjennomførte reformer som sparte mange for sult gjennom krisepakker, mista støtte og for første gangen i USAs historie ble det stilt et alvorlig spørsmål ved kapitalismens framtid.
Andre verdenskrig
Det var den andre verdenskrigen som avslutta den perioden. Som John Kenneth Galbraith sa treffende; den store depresjonen slutta aldri, den smelta bare sammen med krigsøkonomien. På de fem åra fra 1939 til 1944 økte landets BNP med 75 % og arbeidsløsheten forsvant praktisk talt. Men dette var ikke en del av den indre logikken til det kapitalistiske systemet. Den logikken var blitt vist i sin reneste form under den store depresjonen. Den normale tilstanden til det modne kapitalistiske systemet er stagnasjon. I den grad dette ikke er det aktuelle forholdet til de framskredne kapitalistiske landa, finnes forklaringa i eksterne, utenom-økonomiske faktorer.
I bortimot et kvart århundre etter den andre verdenskrig, dvs. fra 1945 til 1970-tallet, fantes disse eksterne kreftene i stort monn; reparasjon av krigsskader, man fylte opp der det var mangler på grunn av omlegging under krigen bort fra sivil produksjon. Man utnytta de tekniske nyvinningene som var blitt utviklet for militære formål, som f.eks. elektronikk og jetfly. Og først og fremst hadde man nye kriger, både kalde og varme. I to tiår var betingelsene for kapitalakkumulasjon ekstremt gunstige. Kapitalismen gikk inn i en ny gylden æra, som minte om de beste åra i dens ungdom. Men dette kunne ikke vare lenge. Det er i akkumulasjonens natur å fjerne etterspørselen som gir den stimulans. Og dersom nye stimuli uteblir, svekkes prosessen, og stagnasjonstendensen tar overhånd. Det var dette som var i ferd med å skje på slutten av sekstitallet, og kulminerte i den djupe nedgangen i 1974-75, den mest alvorlige nedgangen siden andre verdenskrig.
Et nytt stimulus var hardt tiltrengt, og den vokste fram i en form som, om enn den ikke var forutsett, likevel var et logisk resultat av tendenser som tidligere var blitt etablert innafor den globale kapitalistiske økonomien.
Sjølstendiggjort finans
Jeg må avbryte historia her og erkjenne at terrenget vi nå skal gå inn i, er, om ikke ukjent, så lite utforska og veldig dårlig kartlagt – pluss at jeg ikke er noe særlig kvalifisert gjennom opplæring eller erfaring som oppdagelsesreisende. Men da emnet er så viktig, er alt som stimulerer interesse og debatt til nytte.
Det jeg snakker om er de siste tjue åras utvikling av en relativt uavhengig – dvs. relativt i forhold til det som gjaldt tidligere – finansiell overbygning som sitter på toppen av verdensøkonomien og de fleste nasjonale enheter. Den består av banker – sentrale, regionale og lokale – og en mengde meglere i en forvirrende blanding av finansielle aktiva (eller instrumenter) (på engelsk assets) og tjenester som alle er bundet sammen gjennom et nettverk av markeder, noen som er strukturerte og regulerte og andre som er uformelle og uregulerte. En slik helhet har mange dimensjoner, og det finnes ikke en begrepsenhet som kan brukes for å måle dens størrelse. At den er meget stor og voksende, er ikke bare intuitivt åpenbart, men reflekteres klart i statistikk som forholder seg til viktige målbare sider ved helheten.
Jeg nevnte at denne finansielle overbygninga har blitt skapt de to siste tiåra. Dette betyr at dens framvekst var noenlunde samtidig med stagnasjonens tilbakevending på 1970-tallet. Men er ikke dette stikk motsatt av tidligere erfaring? Tradisjonelt har finansiell ekspansjon gått hånd i hånd med framgang i den virkelige økonomien. Er det virkelig mulig at dette ikke lengre er sant, men at det nå ved slutten av det tjuende århundre snarere er det motsatte som gjelder; med andre ord, at finansiell ekspansjon lever av en stagnerende økonomi, og ikke en sunn realøkonomi?
Jeg tror at svaret på dette spørsmålet er ja, det er mulig, og det er det som har skjedd. Og jeg vil legge til at jeg er ganske overbevist om at det omvendte forholdet mellom det finansielle og det virkelige er nøkkelen for å forstå de nye tendenser i verden som er emnet for denne konferansen.
Jeg kunne ønske at jeg kunne forklare dette i enkle vendinger. Men det kan jeg ikke – ikke bare på grunn av tidsmangel. Dette er veldig kompliserte problemer, og jeg kjenner ingen som har kommet opp med tilfredsstillende løsninger. Økonomer som følger hovedstrømmen, pleier rett og slett å benekte deres eksistens, og derved mister de etter min mening kontakten med virkeligheten. Det eneste jeg kan gjøre er å prøve å antyde den underliggende logikken i påstanden.
Oligopolister
Den virkelige økonomien, den som produserer varer og tjenester som gjør det mulig for folk å leve og å reprodusere, er eid av en liten minoritet av oligopolister. Den er strukturert for å gi dem store profitter, langt større enn det de kunne eller ville ønske å forbruke. Som kapitalister ønsker de å investere det meste av sin profitt. Men den samme strukturen som gir disse profittene, setter snevre grenser for inntektene til befolkninga denne produksjonsmåten bygger på. De kan bare så vidt kjøpe det nåværende produksjonsnivået som blir tilbudt dem, til priser som blir kalkulert til å gi den gjeldende oligopolistiske profitten. Det er derfor ikke noe profitt å tjene på å ekspandere kapasiteten til produksjonen av varer som går inn i masseforbruket. Å gjøre dette ville være å investere i overkapasitet, noe som ville være typisk irrasjonelt for kapitalister. Hva skal de da gjøre med sine profitter?
Med et tilbakeblikk er svaret åpenbart; de må investere i finansielle, ikke virkelige produktive aktiva. Og jeg tror at det var akkurat det de gjorde i en økende skala etterhvert som økonomien sank nok en gang inn i en stagnasjon på 1970-tallet. Også på tilbudssida var situasjonen moden for forandring. Finansiell aktivitet, for det meste en tradisjonell sådan, hadde blitt stimulert av etterkrigs-boomen på 1950- og 1960-tallet, og opplevde en svikt med stagnasjonens tilbakevenden. Finansfolk var derfor på leting etter nye forretninger. Kapital som vandret ut av den virkelige økonomien, ble mottatt med glede i den finansielle sektoren. På denne måten begynte prosessen som i løpet av de neste to tiara skulle resultere i finanskapitalens triumf.
Da jeg begynte å forberede meg til denne talen, hadde jeg store ambisjoner om hva som skulle tas med. Først skulle det komme en påstand om det sentrale temaet, finanskapitalens framvekst til en dominerende posisjon; og så en beskrivelse, både historisk og analytisk, av utgangspunktet og utviklinga i denne prosessen; til slutt, og viktigst av alt, tanker om konsekvensene av denne forståelsen og hva vi kan vente oss av framtida. Jeg hadde til og med tenkt at jeg ville finne tid til å snakke om hva de av oss som ikke er glad for dagens utvikling, kunne eller burde gjøre.
Konsekvenser
Dessverre var dette illusorisk. Jeg oppdaga snart at å favne en slik dagsorden i en kort tale bare ville føre til overflatiskhet. Derfor måtte jeg kutte og fokusere på den historiske sida. Men jeg ønsker ikke å avslutte uten noen punkter om konsekvenser.
1. Lokaliseringa av økonomisk og politisk makt har endra seg med framveksten av finanskapitalen. Det har lenge blitt tatt for gitt, spesielt blant radikalere, at makta i det kapitalistiske samfunnet sitter i styrerommene i noen få hundre gigantiske multinasjonale selskaper. Mens det ikke hersker tvil om deres rolle i å bestemme over bruken av ressurser og andre viktige forhold, mener jeg at det er en side som kommer i tillegg og som må understrekes. Styrene er sjøl i økende grad bundet og kontrollert av finanskapital som virker gjennom det verdensomspennende nettverket av finansielle markeder. Med andre ord er den virkelige makta ikke så mye i storkonsernenes styrerom som i de finansielle markedene. En liten note: de gigantiske storkonsernene er også storspillere i disse markedene og hjelper dem å få sin sentrale rolle. Det ser ut som om den usynlige hånda til Adam Smith prøver seg på et «comeback» i en ny form og med økt muskelstyrke.
2. Det som gjelder for storkonsernenes sentrale ledere, gjelder også for dem som bruker politisk makt. Deres handlinger blir mer og mer kontrollert av finansmarkedene. Dette er ganske åpenbart når det gjelder de svakere medlemmene av det internasjonale samfunnet, som for det meste er direkte underlagt IMF og Verdensbanken. Men det gjelder like mye de sterkere medlemmene, inklusive USA. Alt det viktige Clintons administrasjon gjør, fra skattepolitikk til helsereformen, må sjekkes i forhold til om de finansielle markedene aksepterer dem eller ei. For bare to uker siden hadde New York Times en lang artikkel skrevet av en av dens mest kjente journalister som het «Børsdiplomati», med undertittelen «Clintons utenrikspolitikk inkluderer en tanke om hvordan et trekk virker inn på verdenshandelen». Når det gjelder de mellomstore maktene, de som er mellom de svakere og de sterkere, må man bare vise til Frankrike tidlig på 1980-tallet. Det franske folket valgte en sosialistisk regjering med et imponerende flertall. Den nye regjeringa som fulgte opp velgernes innstilling, begynte på en prosess med forsiktige reformer og en utvidelse av statens aktiviteter. Resultatet lot ikke vente på seg; en alvorlig krise for betalingsbalansen som ble etterfulgt av en rask retrett. I forholdet mellom finanskapital og demokrati slik verden er strukturert i dag, er det uten tvil om hva som er sterkest.
3. Hva må gjøres? Dersom min analyse er korrekt, at hverken den globale økonomien, utfra de reglene som gjelder for den nå, og ei heller stater som underlegges disse reglene, kan gi det som verdens store flertall trenger – skikkelig arbeid, trygghet, levelige forhold – da er det klart at folk flest ikke har annet valg enn å utfordre sjølve strukturen. Jeg er sikker på at de vil gjøre dette – etterhvert. Menneskeheten har lidd lenge, men det er lite trolig at den for alltid vil tolerere det som nå ser ut til å utvikle seg til uregjerlige forhold og kaos. Det er mulig alt nå å se antydninger om hva vi har i vente her og der. Jeg er spesielt imponert av opprøret til de fattigste bøndene i den fattigste delstaten i Mexico, et land underlagt et regime som med stort mot har omfavna den nye finansielle ortodoksiens virkelighet. Folket i Chiapas forbereder seg ikke på å gripe makta, langt derifra. Men de har rystet hele samfunnet i sine grunnvoller, og Mexico vil antakeligvis aldri bli det samme som det var før første januar 1994. Lignende saker vil antakelig skje andre steder. Det håper jeg.