Filmforfalskninger fra Kreml
Av Wenche Blomberg
. . . Etter at den sosialistiske revolusjon i alt vesentlig har seiret i landet vårt, fins det fremdeles en rekke folk som forgjeves håper på å kunne gjenopprette detkapitalistiske system, og som bekjemper arbeiderklassen på alle fronter, også den ideologiske front. Og revisjonistene er deres beste medhjelpere i denne kampen.
Disse ordene av Mao Tsetung om klassekampens fortsatte eksistens etter revolusjonen, har allmenn gyldighet. Sovjetunionens forfall, slik det gjenspeiler seg også på kunstens og kulturens område etter at revisjonistene rev til seg makta, er et skrekkens eksempel. I alle år siden Oktoberrevolusjonen har klassekampen pågått innafor kunsten, og mange slags borgerlige opportunister har prøvd å stikke hodet fram. Noen drev det ganske langt (forfatteren Sjolokov klarte jo å få utgitt den kontra-revolusjonære romanen «Stille flyter Don» allerede i 30-årene), mens andre motstrebende hang med på arbeiderklassens frammarsj i påvente av «bedre tider»(regissøren Romml og utallige andre).
Etter det revisjonistiske statskuppet ble slusene åpna for en foss av hets motrevolusjonens sak, mot proletariatets diktatur, mot Stalin – og fornærmelser mot Lenin mangler såvisst heller ikke. I takt med gjeninnføringa av kapitalismen i Sovjet har reaksjonære forfattere som Ehrenburg og Sjolokov, og regissører som Tsjukrai, Bondartsjuk og Gerasimov fått boltre seg fritt — og naturlig nok har de og deres disipler mottatt applaus, priser og takksigelser fra det vestlige borgerskap som har fulgt denne utviklinga med stor glede, og støtter opp om den av alle krefter. (Norsk Film A/S holder som kjent på med filmatiseringen av Solsjenitsyns giftige roman «En dag i Ivan Denisovitsj' liv» sammen med et britisk selskap.)
Foran 100-årsjubileet for Lenins fødsel har revisjonistene ikke kvidd seg for å framstille Oktoberrevolusjonens leder på en så forvrengt måte at det vestlige borgerskap knapt kan gjøre dem det etter. For å få Lenin til å passe inn i deres teorier om «fredelig overgang til sosialismen» og avskaffelsen av proletariatets diktatur, blir han i en rekke filmer som spres verden over, skildra som en borgerlig humanist som var glad i barn, blomster og sin mor – en godmodig drømmer hvis tanker overhodet ikke har noen aktualitet lenger. (F. eks. »En mors hjerte», «Lenin i Polen» og «Fortellinger om Lenin».) Disse filmene er mottatt med åpne' armer i Vesten fordi de egner seg utmerket til å ufarliggjøre leninismen.
Men revisjonistene nøyer seg ikke med å lage nye filmer hvor historien forvrenges. De har heller ikke nølt med å forfalske gamle, kjente ting av forholdsvisstor verdi – filmtitler som ikke så lett lar seg stryke fra registrene. Et avslørende eksempel har vi kunnet gjøre oss kjent med her i forbindelse med Lenin-jubileet og Oslo Kinematografers «Lenin-uke»:
Til Oktoberrevolusjonens 20-årsdag fikk regissøren Mihail Romm i oppdrag å lage to filmer om Lenins rolle under og etter maktovertakelsen. Romm var en dyktig filmhåndverker, men mottok en del kritikk av innholdet fra partiet. Filmene ble omsider ferdige i 1937 og 1939, og fikk titlene «Lenin i oktober» og «Lenin i 1918» Ingen av dem ble vist utenfor Sovjetunionen før etter krigen, og i det minste en av dem ble satt opp i Oslo i 1947. Fra Oslo-avisenes anmeldelser og andre skriftlige kilder2 veit vi at også Stalin ble skildra på rettmessig vis i de opprinnelige versjonene, og dessuten har kineserne offentliggjort en rekke scenebilder3 som gjør det klart at de kopiene som ble vist i Oslo i april 1970, er dyktig omredigerte utgaver hvor Stalin er omhyggelig klippet vekk hele veien.
Lenins berømte åpningsreplikk på toget i «Lenin i oktober» («Jeg må se å få tak i Stalin») er vekk. Vi veit fra beskrivelsene av den opprinnelige versjonen at den første personen Lenin treffer etter ankomsten til Petrograd, er Stalin, da de drøfter forberedelsene til oppstanden. Men hele denne sekvensen er vekk i den nyklippedeversjonen som Sovexportfilm lanserer (her i Norge gjennom utleiebyrået Action Film). Bare en eneste gang blir Stalins navn nevnt, idet man ikke våget å underslå at han faktisk var medlem av sentralkomiteen. Men han viser seg aldri i filmruta i1970-versjonen — skjønt China Reconstructs gjengir en rekke bilder fra scener i begge filmene hvor han er høyst nærværende. Hans navn er også fjerna fra fortekstene, mens vi veit at hans rolle ble spilt av skuespilleren S. Goldschtab.
I noen sekvenser kan det se ut som om framgangsmåten har vært å «blåse opp» filmformatet for deretter å maske av ubeleilige personer som befinner seg i bildets ytterkanter. Dette er en grei metode å ty til når en sekvens ikke kan klippes helt bort av hensyn til sammenhengen i filmen (f.eks. avslutningsscenen i «Lenin i oktober» der Lenin (og Stalin) i spissen for sentralkomiteen trer fram for Petrograds arbeidersovjet etter seieren).
I «Lenin i 1918» er borgerkrigen og intervensjonene hovedtemaet. Historien tegnes i store, faste strøk med hovedvekta på det representative ved utviklinga. Forsvaret av Tsaritsyn (det seinere Stalingrad) er et viktig element i filmen. Men her begynte tilskuerne å stusse over den usammenhengende og tildels uklare måten dette temaet var behandla på, i forhold til den gode sammenhengen forøvrig i filmene.
Nå begynner vi å begripe hvorfor. Stalin hadde en viktig, ledende rolle på dette frontavsnittet, hvor blodige kamper av så livsviktig betydning for verdens første arbeiderstat utspilte seg. Ved forsvaret av Tsaritsyn påpekte han for første gang alvorlige feil hos Trotski. Dette er tungt å svelge for Kreml-revisjonistene, og alle Tsaritsyn-scener (med unntak av noen massescener mot slutten, da det rødekavaleriet og armeen stormer mot seieren) er brutalt kuttet ut. Originalversjonen inneholder en scene hvor Stalin diskuterer strategiske og taktiske spørsmål med politiske og militære kadre på demokratisk vis – men dette passer sjølsagt ikke inni Kremls krav, og scenen er følgelig forsvunnet. Ved en annen anledning ser vi Lenin ta seg av ei foreldreløs småjente — men sjølsagt ikke Stalins møte med den samme ungen! Jo, filmklipperne i Kreml stemmer sannelig i Vestens hylekor mot Stalin på sitt vis. At de har satt opp en minne byste over ham ved den Røde Plass nylig, er bare et forsøk på å villede folk – for i Norge såvel som i Sovjet – fins det mange som med respekt minnes Stalins navn og som veit å verdsette hans innsats, enten det nå gjelder kampen mot agenter og bursjoasi eller ledelsen av de avgjørende slag mot den tyske fascismen.
Ved å amputere Tsaritsyn-temaet, har revisjonistene også oppnådd å svekkefilmens røde tråd: Lenins understreking av hvor livsviktig det er å konsolidereproletariatets diktatur, samt det faktum at klassekampen fortsatt eksisterer også under denne statsform. Dette var også Stalins overbevisning. I filmen skildres denne motsigelsen gjennom kampen mot agentene som samarbeidet med de kontrarevolusjonære og provoserte fram ei hard krise i matvareforsyningene. Men ved å maltraktere filmene på klippebordet er både deres politiske slagkraft og deres kunstneriske nivå sterkt redusert.
Med disse skurkestrekene, som ikke bare forvrenger historien , men også setter den sosialistiske filmkunsten i miskreditt og dermed objektivt sett tjener til å støtte borgerskapet, har de russiske revisjonistene nådd nærmere forråtnelsen og nok en gang avslørt seg i all verdens øyne. Vi har fått en grundig dokumentasjon av hva slike folk egentlig mener når de prøver å kvele den revolusjonære Lenin i omfavnelser.
P.S. Vi har grunn til å tro at den norske importøren ikke har vært kjent med den redigering som er foretatt, da filmen ble tatt hit via Sovexportfilm. Det ville derfor være en prisverdig ting om selskapet gjorde oppmerksom på forholdet med en «svartsladd» på kopiene.
Merknader:
1.Filmregissør, f. 1901. Har etter krigen og Stalins død dukket opp igjen som sjefsrevisjonistisk dokumentarspesialist som gjorde internasjonalt come-back i 1964 med den borgerlig-liberale og passiviserende krigsdokumentarfilmen «Dette er fascisme» (også vist i Norge, særlig 9. april o. 1. dager).
2.Avisklipp fra Norsk Filminstitutts arkiv, Furhammar/Isaksson: «Politik och film», Sthlm.1969, og Det Danske Filmmuseums småskrift «Lenin v oktjabrje – Vosstanje».
3. «China Reconstructs», nr.4/1970.