Exit eller Ex on the Beach?
Av Sofie Marhaug
Har vi sympati med karakterene eller menneskene vi lar oss underholde av, når vi strømmer serier eller ser på TV? Det trengs antakelig et minimum av identifikasjon for å skape god så vel som ren underholdning. Har klasse noe å si for hvem vi sympatiserer med, for hva slags typer vi foretrekker å bruke skjermtiden vår på?
Sofie Marhaug (f.1990) er gruppeleder for Rødt i Bergen og stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.
Foto: Howie's Collective/Flickr
FRYKT OG MEDLIDENHET – FOR OG MED HVEM?
NRKs TV-serie Exit (2019), som fabulerer om finanselitens utsvevende livsstil, angivelig med utgangspunkt i virkelige mennesker og virkelige hendelser, ble en umiddelbar publikumssuksess. Ingen andre serier har blitt strømmet av så mange seere som Exit. Det norske folk klistrer seg til skjermen for å se personlighetsforstyrrede finanstopper som sniffer grandiose mengder kokain og menger seg med luksus- prostituerte.
Ler vi av eller med Exit-karakterene? Er serien tragisk eller komisk?
Jeg har en følelse av at fascinasjonen for Exit ikke bare kommer av ren avsky for serieuniversets usympatiske karakterer. Denne følelsen er subjektiv; den bunner i mine egne sanseinntrykk. I så måte skal jeg være forsiktig med å generalisere den for stort.
Poenget er likevel dette: Jeg liker iscenesettelsen av disse superrike menneskene. Jeg liker å se på husene de bor i, bilene de kjører og kokainen de sniffer. Så forteller jeg meg selv at denne gleden oppstår fordi disse menneskene er latterlige, fæle mennesker, men dette er bare halve sannheten. Det som virkelig bekymrer meg, er at jeg på et eller flere nivåer også sympatiserer med seriens figurer.
Hva skulle så være galt med litt sympati? Frykten beror på at det er menneskene fra denne klassen, fremfor andre klasser, tilskuerne ender med å identifisere seg med. Finanseliten har fått nye, hemmelige beundrere!
Det kan innvendes at det finnes annen underholdning som slett ikke omhandler denne eliten, og som likevel gir høye seertall, så som realityserier. Luksusfellen (flere sesonger) er et nærliggende eksempel på en serie som ikke akkurat tar for seg finanseliten, mens Ex on the Beach (to sesonger) er et eksempel på en serie med veldig høye seertall. Det ville være en overdrivelse å påstå at sistnevnte omhandler helt vanlige folk, men de er likevel vanligere enn Exit-karakterene.1 Dessuten har Ex on the Beach-deltakerne ikke i nærheten av like mye penger, selv om de (i likhet med Jeppe, Adam, William og Henrik i Exit) eksponerer seerne for rus og sex i beste sendetid.
Realityserier forankres i virkeligheten på en annen måte enn fiktive serier. Det dreier seg om en annen form for iscenesettelse, som noen ganger minner om sosiale eksperimenter, og som gir tilskuerne en opplevelse av virkelighet. Dette til tross for at slike serier kan være møysommelig produserte både før og etter isenesettelsene.
Identifiserer vi oss like mye med disse vanligere, «110 prosent ekte» menneskene på for eksempel Ex on the Beach? Eller er det ren underholdning med mennesker som vi latterliggjør og tar avstand fra? Muligens er både Exit og Ex on the Beach tilfeller av underholdning der vi gjør det ene og det andre. Tilskueren opplever en skrekkblandet fryd når hun fordøyer seriene. Kanskje er hun drevet av en hang til det sensasjonelle, men også til det vanlige og gjenkjennbare: til mennesker det går an å identifisere seg med.
Helt likt er det likevel ikke. Det er forskjell på et menneskelig menasjeri på Mauritius og en påkostet TV-produksjon som tross alt er nokså avansert. Min påstand, som jeg vil komme tilbake til, er at det siste gir større rom for psykologisk dybde hos karakterene og dermed grunnlag for identifikasjon mellom karakterene og TV-titterne. Derfor er det problematisk når denne fremstillingsformen forbeholdes overklassefigurer som Adam, William og Hermine fra Exit.
Tradisjonen for å identifisere seg med overklassen i litteraturen, eller i kulturen for øvrig, er ikke ny. Med inspirasjon fra marxisten Antonio Gramsci (1891–1937) kan dette tolkes som et uttrykk for borgerskapets kulturelle hegemoni som påføres samfunnet som sådan, eller – enda mer tabloid og med Marx’ egen formulering – som et uttrykk for at de herskendes tanker er de herskende tanker.
Men det er ikke bare i marxismen vi finner grunnlag for en slik analyse. Vi kan vende helt tilbake til antikken. Læren om diktekunsten (eller poetikk som det ofte kalles), altså læren om diktningens vesen, former og virkemidler, kan fortelle oss mer om hvem som blir gjenstand for de kunstneriske uttrykkene og hvorfor.
Det går an å argumentere for at Aristoteles’ klassiske poetikk ikke bare tematiserer estetikk, men også klasse. Noe av det som skiller de to dramatiske sjangrene – tragedie og komedie – fra hverandre er de dramatiske formenes typer eller karakterer. Deres klassekarakterer, kunne vi kanskje driste oss til å si.
Typene er, ifølge Aristoteles, avgjørende for hva slags virkning dramaet har på dets tilskuere. Hva slags karakterer som iscenesettes, har med den estetiske formen å gjøre og med hvordan vi tar innover oss ulike kunstneriske uttrykk.
Aristoteles mente at tragediens fremste virkning skulle være å skape frykt og medlidenhet hos tilskuerne, som i sin tur ledet til katarsis. Dette begrepet er omdiskutert i forskningslitteraturen, men i dagligtalen brukes katarsis nokså synonymt med en slags åndelig renselse, som regel gjennom kulturelle opplevelser og uttrykk.
Hva har så dette med klasse å gjøre? Vel, for Aristoteles er det avgjørende at tilskuerne identifiserer seg med den tragiske typen for at disse følelsene skal vekkes til live under oppføringen av en vellykket tragedie. En forutsetning for å få dette til, er at den tragiske helten ikke er slettere enn andre, men i stedet edlere.
Begrepene slett og edel kan forstås som både deskriptive og normative. De kan være betegnende både for hva slags posisjon du har i et samfunn (hvilken klasse du tilhører), men også for hva slags moralske eller umoralske motiver og handlinger du står for. Å være edel er ikke automatisk det samme som å tilhøre en høytstående klasse – selv ikke for Aristoteles – men det hjelper: I de greske tragediene er helten oftest av kongelig avstamning. Han eller hun er selvsagt ikke feilfri av den grunn, og derfor oppstår det en tragisk virkning, ifølge den antikke filosofen: Tilskueren sympatiserer eller ser opp til den tragiske typen, slik at følelsene blir desto mer intense når det tragiske feilgrepet inntreffer.
Vi vet mer om hva Aristoteles mente om tragedien enn om komedien. Det er en grunn til at Umberto Eco (1932–2015) kunne bygge hele plottet i Rosens navn (1980) på gåten om Aristoteles’ tapte komedieteori! I Poetikken blir det like fullt slått fast at komedien skal frem- stille andre typer enn tragedien: «Komedien er, som vi sa, en efterligning av mennesker som er ringere enn gjennomsnittet. Den beskjeftiger seg riktignok ikke med enhver menneskelig sletthet, ikke desto mindre er det latterlige en slags udugelighet og heslighet.»2
Vi ser altså at det blant annet ligger et slags klasseskille til grunn for de to sjangrene. Til forskjell fra frykt og medlidenhet, skal komedien vekke latter på bekostning av lavtstående mennesker som fremstår som udugelige og heslige.
Det siste kan minne om latteren som oppstår når folk ser på realityserier der deltakerne er dårlige til å ordlegge seg, drikker seg fulle og utagerer i all offentlighet. Kategori: Ex on the Beach! I motsetning til frykt og avsky, forbindes ikke disse følelsene med identifikasjon, men med avstand. Vi blir ikke presentert for det samme alvoret, og muligens heller ikke for den samme psykologiske dybden, som i et påkostet drama som Exit.
STREAM ON! DEPRESSIV VIRKELIGHETSFLUKT
Foreløpig har jeg diskutert hvem som blir iscenesatt i mer og mindre virkelige underholdningsformer. Det er likevel ikke uvesentlig hvordan disse typene fremstår på skjermen.
For et halvt års tid siden, da jeg var på besøk hos en venninne, fikk jeg se et par episoder av en realityserie jeg ikke hadde sett før: Love Island (flere sesonger). Hun trengte ikke å overbevise meg om at serien var underholdende, for det var den, om enn på en annen måte enn Ex on the Beach. Her var det verken sex eller alkohol som vekket oppmerksomhet, men små, ubetydelige intriger. Episodene jeg så, dreide seg om at en av de kvinnelige deltakerne hadde forsøkt å kysse en annen, mannlig deltaker idet hun skulle gi ham en klem. En annen kvinnelig deltaker hadde lagt beslag på denne mannen, og dette ga siden opphav til dramatikk som strakk seg over flere episoder.
Deler av fremstillingsformen liknet Ex on the Beach og andre realityserier. Likheten består i at deltakerne gjør separatintervjuer, hvor de greier ut om enkelthendelser, om hva de følte og hvorfor de følte som de gjorde. Slik blir det mindre drama i den aristoteliske forstanden av begrepet drontas, som viser til mennesker i handling. I stedet får vi dramatisk tankespinn. Samtidige realityserier har i grunnen dette til felles: Gjennom personintervjuene dreies opp- merksomheten bort fra det virkelige plottet, det vil si intrigene idet de finner sted, og over på deltakerne. Dette gjør det lettere å ta inn serien, eller mer presist å sluke den rått. Du slipper å tenke: Deltakerne tenker for deg! Handlinger gjentas og forklares i det vide og det brede.
Tilfeldigvis – eller kanskje som et tegn i tiden – dukket Love Island opp igjen på skjer- men min igjen, kort tid etter det nevnte besøket. Jeg satt (les: lå utstrakt i sengen) og så på HBO-serien Euphoria (2019). Den tematiserer mye forskjellig, og kanskje mest av alt unge voksnes behov for beruselse i bokstavelig og overført betydning. Alle mulige former for avhengighet er seriens bærende motiv. Euphoria er fiktiv og fortellende. Her finnes det mange sideplot som etter hvert veves inn i en mer overgripende fortelling.
I Euphorias syvende episode, «The Trials and Tribulations of Trying to Pee While Depressed», er hovedpersonen, den ellers rusavhengige tenåringsjenten, Rue, deprimert. Men heller enn å ruse seg på konvensjonelle opiater, blir hun liggende i sengen og se på Love Island. Den ene episoden følger den andre. Hun beveger seg ikke bort fra sengen eller skjermen, går ikke på toalettet, og må etter noen døgn få akutt medisinsk hjelp.
Rue er også seriens fortellerstemme, dens voiceover, som kommenterer de mange små fortellingene. I syvende episode reflekterer denne stemmen rundt Rues egen depresjon:
People are always telling me of great TV-shows I should watch, how I just have to watch this show.
But the truth is, I don’t want good TV. I don’t want a novel or some slow burn, or anything that feels like work.
That’s why I love reality TV. It’s funny, it’s dramatic, and I can focus on it. It’s pure, effortless entertainment. […] I want to lay down one moment and then look around the next and realize I have watched 22 straight hours of Love Island over a two- day period and yearn for more.
Some people may find that depressing. I don’t. It is however a good way to measure depression. Because when reality TV begins to feel like work, like, final season of Mad Men-work, you know you’re depressed. Like, haven’t got out of bed to pee in 24 hours depressed.
Jeg vet ikke om jeg er overbevist om at realityserier behøver å være så forflatende, ei heller at de er en god målestokk for hvor deprimert en person er. Det er likevel interessant hvordan Rue peker på selve fremstillingsformen som avgjørende for resonnementet. Love Island er ikke anstrengende å se på. Akkurat det føles godt for en sliten tilskuer. På den andre siden får et slikt uttrykk neppe den samme oppmerksomheten i den offentlige debatten som good TV eller en roman. Eller som Exit her hjemme i Norge. Jeg mener ikke å si at Exit er verdens beste serie, og noe av seriens gjennomslagskraft handler antakelig om sensasjonelle scener (rus og sex) – en suksessoppskrift som enkelte realityserier også nyter godt av. NRK-produksjonen er like fullt god og gjennomført nok til å skape stor ståhei, av både forarget og entusiastisk karakter. Dette kommer ikke av seg selv. Serien er en bevisst satsning fra statskanalens side.
Spørsmålet er om det enkle konsumet i møte med produkter som Love Island gjør det lettere å distansere seg fra karakterene – virkelige eller uvirkelige – og dermed ikke egentlig sympatisere med eller identifisere seg med dem. Nettopp derfor kan det være et problem at noen fremstillingsformer – en antikk trage- die så vel som en påkostet dramaproduksjon – forbeholdes edlere mennesker. Ikke edlere i den moralske betydningen av ordet, men i den økonomiske og sosiale. Hvorfor kan vi ikke bryne oss på problemene til fattigfolk? Eller i det minste til vanlige (arbeids)folk. Der finnes det nok av dybde og intriger, selv om det skorter på penger.
Aristoteles skrev: «Edel karakter finner man hos alle slags mennesker, for også en kvinne kan være edel og en slave, selv om det vel må sies at kvinnen i almindelighet er laverestående og slaven undermåls.»3
Sannheten er nok at dette er regelen snarere enn unntaket. I alle fall om sammenligningsgrunnlaget er mennene NRK har basert Exit på.
En av de regissørene jeg synes er god til å fange «laverestående» mennesker på skjermen, er Andrea Arnold. Hun fremstiller utsatte og utstøtte i alle sine fasetter, enten det dreier seg om den utagerende tenåringen Mia og hennes kjærlighetssyke alenemor i Fish Tank (2009) eller de omreisende, eiendomsløse ungdommene i American Honey (2016). I Arnolds filmer lever de fiktive, ofte fattige karakterene, sjelden fredfulle liv. Dette er selvsagt ikke til hinder for at vi blir kjent med deres komplekse beveggrunner og følelsesregistre på en måte som får oss til å sympatisere med dem. Er det for mye å forlange mer kunst og underholdning av dette kaliberet?
I tilfellet Arnold kan det virke slik. Som anerkjent og kritikerrost kunstner påtok hun seg relativt nylig å regissere den andre sesongen av TV-serien Big Little Lies (2019). Jeg kan nesten ikke forestille meg et bedre eksempel på en produksjon der overklassens trivielle problemstillinger blåses opp på forskjønnende og suggererende vis. Sesong to ble fin og kjedelig, som forventet.
Jeg lurer oppriktig på om ønsket mitt om at penger skal brukes på vanlige folk – også på skjermen – kunne fungere som medisin mot depresjonen Rue forteller om i Euphoria, men jeg har mine tvil. For jeg kan bekjenne, på samme vis som i realityserienes personintervjuer, at også jeg er avhengig av underholdning. Da spiller det ikke så stor rolle om det dreier seg om såkalt høy- eller lavkulturell underholdning. Når jeg ikke ser en film eller en serie, leser jeg gjerne en bok. Den gode nyheten er at publikum kan være åpne for andre (klasse)uttrykk. Den dårlige er at så lenge det ikke er vilje til å produsere kostbare, gjennomførte filmer og serier om såkalte slette karakterer, fortsetter publikum å følge strømmen av sensasjon og overflod.
Selv strømmer jeg verken Ex on the Beach eller Love Island først og fremst for å analysere produksjonene. I likhet med venninnen min kan jeg altså sluke denne underholdningen uten tanke på morgendagen. Om dette er sunt for kropp og sjel, vet jeg ikke. Sannsynligvis ikke. Mennesker er avhengige dyr, slik Rue understreker gang på gang i Euphoria. Vi er for eksempel avhengige av andre mennesker, og det er egentlig ganske fint. Men vi kan jobbe for å styre denne avhengigheten – bort fra kokain og over til både faktiske og fiktive mennesker. Og til mennesker som ikke trenger å være rike for å være edle.
Bekymringen jeg bærer på etter mangfoldige timer med film- og TV-titting, er fortsatt denne: Jeg frykter at jeg både identifiserer meg med og idealiserer et sjikt i samfunnet som verken er særlig interessant eller representativt. Kunst og underholdning skal selvsagt ikke underlegges politisk tvang om å representere det ene eller andre. Nettopp derfor kan det være grunn til å spørre hvorfor overklassen – enten det er konger eller kapitalister – stadig gjøres til gjenstand for film og TV. Hvorfor er det disse som blir representert? Tanken om at disse typene liksom skulle være mer komplekse eller interessante reproduseres til det kjed- sommelige. Nå er det på tide at vi for alvor gir slipp på denne antikke vrangforestillingen.
Sluttnoter:
1. Mediesjef i Discovery Norge, Hanne McBride, er ansvarlig for produksjonen av Ex on the Beach og har uttalt at deltakerne er den del av en subkultur. Om de tilhører arbeiderklassen eller ikke skal jeg ikke uttale meg om, men at deler av livsstilen deres er uttrykk for en egen delkultur, kan jeg være enig i. Det heller ikke slik at reality må handle om vanlige folk. Tvert imot finnes det en hel del serier som handler om veldig rike folk, der rikdommen nettopp er en del av seriens premiss. Mest kjent er antakelig produksjonen der vi treffer arvingene Paris Hilton og Nicole Richie, som bar den ironiske tittelen The Simple Life (2003–2007).
2. Aristoteles, Om diktekunsten, overs. Sam. Ledsaak, 1997, 33.
3. Aristoteles, Om diktekunsten, overs. Sam. Ledsaak, 1997, 53.
Litteratur
Aristoteles, Om diktekunsten. Oversatt av Sam Ledsaak. Oslo: Grøndahl og Dreyer, 1997.