Etter lønnsoppgjøret

Av Eva Berg

1970-05

Det blir stadig vanskeligere, og vil i framtida bli enda vanskeligere, for borgerskapet og deres forlengede arm i LO og de reformistiske og revisjonistiske partiene å tilsløre motsetningene mellom arbeid og kapital – mellom de som produserer og skaper verdiene og de som tilraner seg utbyttet. Arbeidsfolk har bitterlig fått erfare på hvilken side LO-byråkratene og ledelsen i de tre partiene som sier seg å stå på arbeidsfolks side, i virkeligheten står – og hvem de tjener.

«Det beste lønnsoppgjør etter krigen», het det i DNA-pressa etter lønnsoppgjøret i vår, noe som også Reidar T. Larsen var enig i, og som han på NKP's landskonferanse var innstilt på å benytte som eksempel på den samfunnsbejaende politikk, som det etter hans mening var på tide at NKP begynte å føre.

I dag vet arbeidsfolk hva som ble resultatet av vårens lønnsoppgjør: lønnstillegget er allerede nå oppspist av prisstiginga, og levevilkårene utover vinteren vil bli verre.

Går vi tilbake og ser på lønnsoppgjøret i 1968, ser vi at det ble unnlatt å kreve kompensasjon for at konsumprisindeksen overskred den røde strek en halv måned før tariffperioden utløp. Kravet om forbundsvise forhandlinger ble selvsagt også sabotert, og i samarbeid med kapitaleierne og riksmeklingsmannen klarte LO-byråkratene å påtvinge lønnstakerne et elendig lønnsoppgjør.

Resultatet av lønnsoppgjøret i 1968 var da også at levevilkårene for store lønnstakergrupper ble forverra i perioden fram til vårens lønnsoppgjør. Stadig flere ble nødt til å arbeide overtid for å klare seg økonomisk. Arbeidstidsforkortelsen ved 1968-oppgjøret betydde i realiteten ingen særlig bedring. I tillegg fikk kapitaleierne utvida adgang til å pålegge overtidsarbeid. Resultatet ble igjen at mange arbeidere fikk lengre arbeidsuke enn tidligere.

Et krav om ei generell lønnsøking på litt over 15 prosent hadde vært rimelig ved lønnsoppgjøret i 1968 — dersom ikke arbeidernes relative andel av produksjonen skulle bli mindre enn tidligere. Hva økinga ble både husker og følte vi – fattige 1,7 prosent. Arbeidsfolk ble derfor ved 1968-oppgjøret regelrett snytt for ei øking på bortimot 14 prosent.

Etter dette forstår vi at kravet om ei generell lønnsøking på 25prosent, som fra ei rekke arbeidsplasser ble reist foran vårens tariffoppgjør, var absolutt det minste arbeiderne hadde krav på. I dette kravet lå det som ikke ble dekket ved lønnsoppgjøret i 1968, plussprisstiging og produktivitetsøking i perioden fram til det sistetariffoppgjøret, pluss ekstra prisstiging på grunn av MOMSEN.

Bare marxist-leninistene støtta kravet om ei øking på 25 prosent, et krav som arbeiderne mange steder markerte gjennom streikekamper. Ledelsen i SF og NKP kom som vanlig subbende etter kampen, som vanlig opptrådte de som et haleheng og et hinder for arbeidsfolksframmarsj. Et haleheng og et hinder som bare kan bidra til å svekke arbeidsfolks kamp, hvilket igjen bare er tjenlig for borgerskapet.

Resultatet av lønnsoppgjøret i vår skulle egentlig tilsi et generelt lønnstillegg på 80 øre timen. Men arbeidsfolks timelønn er ikke 80 øre mer verdt i dag. Tillegget kan ikke sees løsrevet fra prisstiginga i oppgjørsperioden, og når vi så ser lønnstillegget i sammenheng med prisøkinga, oppdager vi følgende:

Det generelle tillegget etter oppgjøret var 80 øre. Det innebygde tillegget fra 1. januar 1969 var 20 øre hvilket til sammen gir 1 krone.

Prisstiginga i oppgjørsperioden har vært 79 øre, og når dette trekkes fra krona, blir det usle 21 øre tilbake.

Fattige 21 øre i timen var altså hva LO's oppgjør ga. Og med disse 21 ørene skal arbeidsfolk greie prisstiginga som er varsla framover.

Fra april til juni gikk prisene opp med 0,9 prosent. Fra 1. juli steg melkeprisene med 14,7 prosent og billettprisene på offentlige transportmidler med 10 prosent. Koks og fyringsolje vil øke – de to første «røde strekene» på prisindeksen er alt passert.

Arbeidsfolk fikk ved vårens lønnsoppgjør så langt fra kompensasjon for den prisstiging som til da hadde skjedd, langt mindre kompensasjon for prisstiginga som ville komme, og som nå begynner å gjøre seg gjeldende. Arbeidsfolks lønnskrav er derfor langt fra innfridd hva kompensasjon for prisstiginga angår, og i tillegg gjenstår et annet viktig krav: å få del i den produksjonsveksten som de selv har skapt – og som i siste avtaleperiode vokste med hele 8,5 prosent.

Vi veit at den kapitalistiske produksjon krever stadig mer kapital, investeringene må økes, og utsuginga av arbeidsfolk blir som følge av dette hardere. Gjennom høgere priser lar kapitaleierne arbeiderne betale både det stakkars lille lønnstillegget og en god del mer, samt at arbeiderne skaper enorm merverdi for kapitaleierne.

Men de streiker som vi har vært vitne til rundt om på arbeidsplassene i den seinere tid, har også bekrefta at arbeidsfolk kan tvinge fram viktige lønnskrav, og bedre sin økonomiske situasjon. Arbeiderne i Odda, på Norgas og i Sauda fikk bedra sin økonomiske situasjon. Gjennom hard kamp tvang de fram viktige lønnskrav, og erfaringene som gis hele arbeiderklassen, bekrefta: det nytter å streike!