Et opprør på muslimske kvinners egne premisser

Av Rameen N. Sheikh

2020-01 Bokomtaler

Marianne Hafnor Bøe:
Feminisme i islam
Universitetsforlaget, 2019, 200 s.

Av Rameen N. Sheikh
Studerer tverrfaglige kjønnsstudier med fordypning i kriminologi på UiO. Har tidligere vært aktiv i Rød Ungdom.

Feminisme i islam av Marianne Hafnør Bøe er den første faglige boken om temaet på norsk, så vidt meg bekjent. Den tar for seg ulike internasjonale feministiske stemmer med muslimsk bakgrunn, hvilke spørsmål disse er opptatt av og hvilke måter de jobber på for å få til en forandring i muslimske miljøer innenfra. De siste årene har vi i Norge sett flere unge kvinner med muslimsk bakgrunn som tar oppgjør med ukultur i muslimske miljøer, dermed er denne boken også høyst aktuell.

Boken er informativ og presenterer ulike stemmer som er opptatt av hvordan forholdet mellom mann og kvinne behandles i Koranen, og viser til flere ulike stemmer og motsetninger. Forfatterens mangfoldige valg av ulike feministiske stemmer som har jobbet med likestillingskamp i muslimske miljøer i flere tiår, samt nye stemmer som har kommet til de senere årene, får godt frem at «muslimske feminister» ikke er en homogen gruppe.

I alle bokens kapitler har forfatteren inkludert ulike feministiske stemmer fra den muslimske verden og deres syn på de aktuelle problemstillingene. Det skilles mellom den akademiske retningen som bruker teologi og tolker Koranen i henhold til den tradisjonelle fortolkningstradisjonen i islam, og den aktivistiske retningen som jobber for en endring gjennom aksjoner og kampanjer.

Noen sentrale skikkelser går igjen i de ulike kapitlene, deriblant amerikanske Amina Wadud som er en av de mest kjente for sitt syn på kjønn og islam. Hun har skrevet en rekke bøker og uttalt seg om feminisme og islam i flere tiår, og har selv sagt at for henne kom religionen først, deretter innså hun at kvinners posisjon er sterk i islam. For henne var islam en åpenbaring som ga kvinner en rekke rettigheter som den vestlige verden har hengt etter med, blant annet arverettigheter.

Bøe viser til et større mangfold av kvinnelige stemmer som kommer fra ulike muslimske land, deriblant pakistanske Asma Barlas, iranske Ziba Mir-Hosseini, og sørafrikanske Sadiyya Shaikh. Synet på kjønn og islam er preget av hvilke land disse kvinnene er oppvokst i, og hvilke muslimske tradisjoner de kjenner best til. For eksempel står spørsmålet om bekledning og om kvinner kan stille til valg sterkt i Iran. Bøe presenterer i tillegg til nye stemmer også kvinnelige lederskikkelser datert tilbake i tid til så langt som 1100-tallet.

Feminisme i islam tar for seg hvordan ulike muslimske feminister har tolket koranvers, og dermed brukt teologiske argumenter for å oppnå kjønnslikestilling. Bøe presenterer også ulike definisjoner av feminisme, og påpeker at en rekke muslimske kvinner som jobber for kjønnslikestilling ikke ønsker å definere seg som feminister. «Feminisme» sees på som et «vestlig begrep», som ikke har rom for disse kvinnene. Dessuten kan det være farlig i enkelte land, deriblant Iran, å kalle seg feminist. Likevel har alle disse kvinnene en ting til felles: de jobber for en bedre posisjon for muslimske kvinner, uavhengig av hvilke merkelapper og begreper de bekjenner seg til. De fleste velger å si at de er opptatt av kjønnslikestilling og at de ønsker å se kvinners posisjon ut fra budskapet i Koranen, og hva den sier om forholdet mellom mann og kvinne.

Boken presenterer også hvordan ulike muslimske feminister går tolkninger av muslimske tekster i sømmene med kildekritikk, og bruker koranen til å forstå Hadith-litteraturen, altså skriftene om profeten Muhammads liv og lære. Hadith-litteraturen har imidlertid ikke stått sentralt for muslimske feminister, da det er fortellinger fortalt av mennesker som kan inneholde en rekke feilsiteringer. Bøe får frem hvorfor det er viktig at muslimske feminister bruker koranen, som Guds ord og det uforanderlige språket, som sin kilde for å kjempe for kjønnslikestilling i islam. Dette er noe som også vil gi disse stemmene mer troverdighet, da alle muslimer er enige om at Koranen er det mest hellige. Dette stiller muslimske kvinner som ønsker en endring for kvinners posisjon i en sterkere posisjon til å bli hørt og tatt på alvor.

Forfatteren skildrer også på en god måte hvordan muslimsk feminisme er i endring i dag, og hvordan stadig nye stemmer verden over slipper til og engasjerer seg innenfor feltet, selv om de kanskje ikke omtaler seg selv som «muslimske feminister». Flere engasjerer seg for å eie sin muslimske identitet i sameksistens med sin seksuelle legning, eller i kraft av å være en selvstendig kvinne som krever sin plass.

Bøe viser også til kritikken muslimske feminister får både innenfra og utenfra. Utenfra er det særlig fra eks-muslimer som mener at det å lete etter svar i gamle religiøse tekster er å svikte kvinnekampen. Fra egne trosfeller får muslimske feminister høre at de har importert tankegods fra vesten og forvrengt koranens budskap.

Jeg mener boken er høyst aktuell i dag, også i Norge, da det er mye snakk om islam og muslimske kvinners posisjon i den offentlige samtalen. Vi ser også farlige tendenser i resten av Europa, med fremveksten av høyreekstremistiske organiseringer og partier som bruker blant annet muslimske kvinners bekledning som et argument for strengere innvandringspolitikk. Denne boken utfordrer et vestlig syn på muslimske kvinner som må reddes fra islam og undertrykkelse.

Som en med muslimsk bakgrunn, har det vært svært befriende å lese en bok om mangfoldige muslimske kvinner med sterke meninger, som plasserer konservative muslimer på plass med teologiske og religiøse argumenterer, samtidig som de også gir et spark til et vestlig narrativ om stakkarslige og undertrykte muslimske kvinner. Jeg syns det har vært ekstra spennende å lese de feministiske tolkningene versene som har blitt brukt til å kontrollere kvinners atferd og bekledning. Det har gitt meg en trygghet på at jeg selv kan lese hovedkilden dersom jeg er usikker på en tolkning som er allment kjent hos muslimer. Boken har vist meg at det ikke trenger å være etablerte imamer som setter premissene for hvilken utvikling muslimer skal gå i møte.

Boken viser at det pågår et opprør innenfra, på muslimske kvinners egne premisser. Det er godt at det endelig har kommet en bok om det på norsk, og det beste med boken er dens informative form. For det er nemlig viktig at når det kommer en slik bok på norsk for første gang, at den er informativ og ikke debatterende. Boken opplyser om hvilke bevegelser som allerede finnes der ute og hva som gjøres av likestillingsarbeid i islams navn.