En titt inn i framtida

Av Tron Øgrim

1994-04

Denne artikkelen er et kutt fra Tron Øgrims bidrag i boka Perspektivanalyse for Posten i Norge, utgitt av Postdirektoratet, Plan og utviklingsavdelingen, september 1992.

Vi skal myse i krystallkula og prøve å se framover. 50 år, 25 år og 10 år.

Utgangspunktet er teknologi. Vi er på vei inn i en stor, teknologisk-industriell revolusjon, som kommer til å snu samfunnet opp-ned i denne perioden.

1. Den kommende industrielle revolusjonen

Industriell revolusjon, markerer at vi ikke ser først og fremst på de vitenskapelige gjennombruddene som de vil bli vurdert i laboratoriene. Vi ser på sosiale virkninger. For industri er et sosialt forhold: Industri er teknologi, anvendt i samfunnet.

På dette punktet vil noen kanskje stoppe og si: «Unnskyld, men hvilken sosiale revolusjon? Vi har jo hørt det der før! Vi har hørt at Datarevolusjonen for alvor begynte rundt 1970. Men er samfunnet i Norge nå vesentlig forskjellig fra i 1970?»

På 1980-tallet fikk vi forskjellige visjoner av datarevolusjonens virkninger fram til år 2000. Nå er vi over halvveis dit. Men igjen merker vi ikke alle disse voldsomt dramatiske forandringene? Så hvor blei den av, datarevolusjonen deres?

Svaret er, at Datarevolusjonen er ikke noe særlig synlig ennå, fordi den har bare såvidt starta. Da snakker vi ikke om den teknologiske datarevolusjonen. Teoretisk starta den kanskje med Babbage, kanskje før. Den fikk et store praktiske gjennombrudd under og etter 2. verdenskrig, og igjen rundt 1970.

Men den sosiale datarevolusjonen starter for alvor, først når den nye teknologien begynner å bli tatt i bruk i massemålestokk.

Datarevolusjonen gikk gjennom en fase der den viktigste drivkrafta var militære oppdrag. I den tida spilte datamaskiner omtrent ingen rolle for samfunnet ellers, bortsett fra som myter («Hal»).

I neste fase blei drivkrafta oppdrag for store selskaper og statsinstitusjoner. Da kom teknologien til å spille ei rolle i kapitalintensiv prosessindustri, rike forskningsmiljøer, mektige statsinstitusjoner osv. Men folk flest var fortsatt uberørt.

Nå er vi i en fase der den viktigste drivkrafta er PC- og programsalg til et massemarked (i statsbyråkrati, store og små private firmaer og litt enkeltpersoner). Det forandrer teknologien sånn at den kan trenge inn i alle porer i de høyt utvikla samfunna.

Til nå har ikke det store gjennombruddet skjedd. Det henger sammen med maskinenes pris og anvendelighet og brukernes kultur (mer om det seinere). Men vi kan klart se, at teknologien er på vei inn overalt med stor fart.

Telefonen i 1890: Teknologien fantes og var i salg, for eksempel i Kristiania. De fleste hadde bare ikke hekta seg på ennå. (Mange gjorde det ikke før etter 1950!) Så den sosiale telefonrevolusjonen hadde nesten ikke begynt.

Datarevolusjonen er i en tilsvarende startfase. Sosialt sett har revolusjonen ikke begynt, fordi de aller fleste ikke jobber med ny teknologi. Men, NB: Sosialt vil den nye teknologien få enormt mye større virkninger enn telefonen.

2.Teknologi og samfunn

Menneskehetens kjente historie inneholder tre hendinger som til en viss grad kan sammenliknes med det som skjer nå:

  • Jordbruksrevolusjonen, som brøyt gjennom i den gamle verden for mer enn 5.000 år sia,
  • De industrielle revolusjonene i de siste 200-250 åra, som har gått gjennom flere avgjørende faser:
    • Første fase – (eller den 1. industrielle revolusjonen) – dampen
    • Andre fase – (eller den 2. industrielle revolusjonen) – elektrisitet og bensin

 Jordbruksrevolusjonen

Jordbruket betydde, teknologisk sett, en revolusjon i primitiv bioteknologi:

  • dyrking av planter
  • hold av tamdyr
  • konservering, bearbeiding av mat (baking, brygging, salting osv.)

Jordbruksrevolusjonen betydde ei frigjøring fra de naturgitte, geografiske forutsetningene som de små menneskesamfunnene av jegere og samlere hadde levd under:

  • Det var ikke lengre nødvendig å følge den naturlige tilveksten av maten i tid og rom, å streife over store områder og leve av ulike matressurser på ulike årstider.
  • Det blei mulig å øke de totale matressursene i et landskap enormt ut over de som naturen skapte uten menneskelig hjelp.
  • Mat kunne lagres gjennom hele året og gjennom dårlige tider.

Jordbruket var først og fremst en revolusjon av matproduksjonen. Men det revolusjonerte også energiproduksjonen. Dyr blei et alternativ til menneskelig muskelkraft i tungarbeid og transport.

Sosialt betydde jordbruksrevolusjonen en demografisk revolusjon: Ei veldig økning av folketettheten.

Nye teorier for spredning av språk forklarer spredninga av indoeuropeisk, kinesisk, polynesisk og bantu over svære områder ved at de var språk der jordbruksrevolusjonen starta. Befolkningstettheten der vokste så fort at jordbrukskulturen raskt trengte ut jeger- og samlerkulturen i nabodistriktene.

Hvis denne teorien er riktig, så betyr det at den nye teknologien spredde seg som en kulturell revolusjon, der ny kultur overvant og erstatta gammal i høyt tempo.

Overskuddet av konserverbar mat i jordbruksdistriktene la grunnlaget for

  • de første byene,
  • statsadministrasjon og
  • handel med penger.

Det utløste igjen en ny teknologisk og kulturell revolusjon: skriftspråket. De første intellektuelle oppsto: Heltids administratorer (skatteinnkrevere, landmålere, arkivarer) og prester.

Den første industrielle revolusjonen: damp

Dampen betydde teknologisk en revolusjon av energiproduksjonen. Menneskene fikk en mye sterkere og mer fleksibel energikilde.

Teknologi for kraft- og energioverføring, tannhjul, vinsjer, skinner for vogner, pumper, maskinvevstoler osv. var utvikla i middelalderen.

Problemet var at energikildene mangla. Mennesker og dyrs muskler var for svake til å pumpe vannet ut av dype gruver. Vann og vind ga større mengder konsentrert energi, men disse energiformene var knytta til sted, og fantes ofte ikke der det var behov for dem.

Derfor betydde dampmaskina ei ny frigjøring fra naturgitte forutsetninger. Pumpeanlegg og møller kunne anlegges uavhengig av vann og vind. Den nye energikilden kunne også koples til maskiner med gammal, velkjent teknologi og drive maskiner med mye større effektivitet. En vever kunne spare musklene sine og passe flere og raskere vevstoler. Isteden for hester som trakk vogner på skinner, kunne dampmaskina trekke hele tog. Dampen utfordra seilet, i første omgang blant annet på elver og innsjøer der vind ikke var godt egna som drivkraft for båter.

Sosialt betydde dampen en ny demografisk revolusjon: De moderne storbyene oppsto.

Byene endra seg fra å være i hovedsak sentra for administrasjon og handel til å også bli sentra for industriell storproduksjon. Med det vokste befolkninga enormt.

Handelen utvikla seg veldig. Varebandelen mellom land fikk et helt nytt omfang. Landsbygda i Europa og Nord-Amerika blei en stor avtaker av industrivarer, som begynte å slå i stykker naturalhusholdninga. Produksjonen av jordbruksvarer for industrien måtte vokse tilsvarende.

Transporten blei revolusjonert. Veinettet blei stadig bedre, seil- og dampskipslinjer oppsto, tognettet spredde seg utover Vest-Europa.

Den industrielle revolusjonen utløste en kulturrevolusjon. Det blei et stort behov for faglærte spesialister og arbeidsledere i industrien. Handelen vokste og krevde mye mer kontorarbeidskraft, det samme gjorde staten. For all bybefolkning blei det stadig viktigere å kunne lese, skrive og regne, det samme gjaldt på landsbygda ettersom varehandelen fortrengte naturalhusholdninga.

Den moderne folkeskolen oppsto. Avis- og bokproduksjon i masseopplag slo gjennom. For første gang lærte et flertall av befolkninga i de rike landa å lese og skrive.

Ei historisk viktig side var at damprevolusjonen ga et veldig skyv framover til naturvitenskapene. Det blei grunnlagt mange nye universiteter, der naturvitenskapene fikk spille ei stadig viktigere rolle.

Politisk var dampens epoke ei gjennombruddstid for det moderne demokratiet, som blei innleda av den amerikanske og franske revolusjon. Og ei tid da styrkeforholda mellom stater og regioner i verden blei voldsomt forrykka: Kolonialismens klassiske epoke.

Den andre industrielle revolusjonen: strøm, bensin

Elektrisitet og bensin blei utvikla som en følge av den store satsinga på vitenskap på 1800-tallet, og finmekanikken som vokste fram med 100 års bruk av dampteknologien.

Teknologisk betydde de mye større fleksibilitet i bruken av energi. Det blei mulig å skape mye mindre motorer. Energien kunne også fraktes mye enklere på en tank eller i en tråd.

Bensinmotoren gjorde bilen og flyet mulig. Særlig bilen revolusjonerte transporten, fordi veinettet kunne bli mye mer finmaska og fungere mye mer smidig enn jernbanen. Energi fra en tråd gjorde det mulig sette motorer i de aller minste verksteder uansett hvor de lå, ja til slutt i hjemmene. Dessuten skapte elektromotoren fordismen eller samlebåndsrevolusjonen. Mange små motorer som dreiv bånd og mindre maskiner langs ei lang produksjonslinje førte til en eksplosiv vekst i produktiviteten.

Men bensin og strøm revolusjonerte også informasjonsstrømmen. Postgang til de aller mest avsidesliggende strøk, telefon, radio og fjernsyn knytta for første gang alle deler av samfunnet i de utvikla landa tett sammen. Utover i vårt århundre har særlig radioen trengt gjennom til praktisk talt hele kloden.

Sosialt betydde den andre industrielle revolusjonen at storbyene etterhvert tok over flertallet av befolkninga i de industrialiserte landa. På slutten av det 20. århundret kommer storbybefolkninga også i flertall i stadig flere land i den tredje verden.

Den moderne storbyen er utenkelig uten bilen og bussen.

Naturalhusholdninga forsvant fra jordbruket i de rike landa, og hele landsbygda blei teknologisk og kulturelt stadig likere byene. Varehandel fikk også stadig større betydning for bøndene i den tredje verden.

Den nye underordninga av landsbygda under byene er utenkelig uten bilen, bussen, telefonen, kinoen, radio, fjernsyn.

Kulturrevolusjonen fra den første industrielle revolusjonen fortsatte. Folkeskolene, alfabetiseringa og de nasjonale universitetene spredde seg til alle land i hele verden. Opplag på aviser og tidsskrifter økte enormt. Filmen, radioen, grammofonen/kassettene og fjernsynet skapte for første gang i menneskehetens historie en felles verdenskultur. Kulturuttrykk som moter, musikk sprer seg utover alle kontinenter på få år. Befolkninger i land over hele verden reagerer på nyheter i løpet av en dag.

Denne felles verdenskulturen er først og fremst henta fra kulturen til de landa i verden som har utvikla bilen, flyet, samlebåndene, radioen, grammofonen, fjernsynet, filmindustrien, videoen – særlig USA.

Den/(de to) industriell(e) revolusjonen(e) i de siste 250 åra har ført til at for første gang får mennesker som vokser opp ikke mesteparten av sin praktiske kunnskap, kultur og ideologi fra familie og naboer, men fra skoler, opplæring på jobben, aviser, bøker, radio og fjernsyn. Sånn er det i hvert fall for flertallet i de industrialiserte landa.

Utdanningsrevolusjonen fortsatte i de rike landa. Behovet for høyt utdanna arbeidskraft førte etterhvert til at en stor del av befolkninga fikk utdanning på universitets- eller høyskolenivå.Politisk førte utviklinga i denne perioden bl.a. til at USA tok over de europeiske maktenes rolle som ledende maktsenter i verden. Det gamle kolonisystemet blei erstatta av et stort antall fattige, uavhengige stater i den tredje verden.

Konklusjon: Noen lærdommer fra tidligere teknologiske revolusjoner

Teknologiske gjennombrudd fører til sosiale endringer når:

  • Det er umiddelbart lønnsomt å ta dem i bruk.
  • For eksempel fordi teknologien kan skape mye større overskudd, ved å produsere mye mer med samme innsats.
  • Eller fordi teknologien kan frigjøre produksjonen fra naturgitte begrensninger i rom og tid, som gjør det mulig å produsere det samme som før, med mindre innsats.
  • Eller fordi teknologien kan skape nye, lønnsomme produkter (inklusive gjøre det lønnsomt å kjøpe som vare eller tjeneste resultatene av et arbeid folk tidligere har utført privat).

Teknologiske gjennombrudd fører til store sosiale endringer når teknologien kan tas i bruk (lønnsomt!) i mange ulike former for produksjon og i både stor og liten skala.

De fører til store endringer i samfunnet raskt, når bruken av teknologien gir brukerne et sånt økonomisk overtak at de raskt konkurrerer ut de som fortsetter å bruke gammal teknologi.

Dette er felles for revolusjonene jordbruk, damp og bensin/strøm.

Tre fellestrekk ved de to industrielle revolusjonene

I. Måten menneskene produserer på forandrer seg mer enn produktene.

La et norsk menneske fra 1814 studere produkter fra den andre halvdelen av 1900-tallet. Et brød, ei pølse, et stykke gammalost, ei sursild, ei bok, et fargebilde av Vøringfossen, ei ku, en fiolinkonsert, et håndskrevet faksbrev og et dikt av Andre Bjerke vil være gjenkjennelige, forståelige produkter.

Den viktigste forskjellen vil være at det er oppstått nye produkter i tillegg, som ikke er forståelige, f.eks. ei lyspære, ei sykkelpumpe, Brendens nesedråper mot forkjølelse, en halvliter lys pilsner i et glass, en frossen pizza, en videokassett …

Måten de er produsert på, vil derimot være vanskelig forståelig; Bakeriet, pølsefabrikken og næringsmiddelfabrikken kanskje, den kunstige inseminasjonen vil virke tvilsom, fotoapparatet, pc-en, faksen og cd-plata vil være spontant uforståelige. For ikke å snakke om de uforståelige nye produktene, som henger sammen med uforståelige nye maskiner som fjernsynet, komfyren og sykkelen …

II. Teknologien kan skape enorme forandringer i åssen folk virkelig lever, uten like store forandringer i samfunnets formelle, ytre form.

La et norsk menneske fra Oslo i 1992 reise tilbake til 1814. Juridisk sett er Norges grunnlov i dag nesten helt identisk med grunnlova fra det året. Men endringa i levemåte er enorm.

Hvis dette mennesket vil få valget mellom Christiania i 1814, Rihyad i 1985 og Berlin i 1935, vil hun sannsynligvis føle seg mer hjemme i Hitlers Tyskland eller Saudi-Arabia.

Saudi-Arabias kulturelle og juridiske tradisjon er enormt forskjellig fra den norske. Men i en moderne saudiarabisk storby vil hun finne biler, telefoner, tv, moderne bankvesen, butikker, moderne leger osv. Mye av dette vil hun også finne i nazistenes Berlin. Fra en formell, politisk synsvinkel var den politiske friheten større i Christiania i 1814 enn i Berlin. Men den sosiale friheten som ligger i muligheten til å ta en jobb, si den opp igjen og eventuelt flytte, som er en viktig del av den individuelle sosiale mobiliteten, var større i Berlin i 1935.

De ytre, politiske og juridiske systemene er svært forskjellige i Oslo 1992, Rihyad 1985 og Berlin 1935. Men mye av dagliglivet er svært likt, sett fra en stor, historisk synsvinkel. Og denne likheten er skapt av teknologien.

III. De to revolusjonene skapte voldsomme forandringer i den geografiske og sosiale befolkningsstrukturen, og førte til en enorm økning av den individuelle sosiale mobiliteten.

De slo i stykker århundregamle, stabile bosetningsmønstre, konsentrerte folk i byene og satt igang veldige bevegelser over landegrensene.

Hele samfunnsgrupper er forsvunnet som dinosaurer og mammuter: Adelsmannen, embetsmannen med uniform, leilendingen. Nye dukka opp med ei forandring i samfunnet og forsvant med den neste: Husmannen, den personlige tjeneren, portneren, gårdsarbeideren, den norske sjøgutten, havnearbeideren …

Den individuelle sosiale mobiliteten gjør at den gammaldagse overklassen i hver generasjon blir isprengt mengder av nye mennesker, som stiger opp gjennom handel, industri, statsbyråkrati, det akademiske livet, organisasjonene, politikken …

Det skapte massemarkedet for arbeidskraft i storbyene, og seinere massemarkedet for intellektuell arbeidskraft.

Den nåværende geografiske og sosiale befolkningsstrukturen er skapt av den nåværende teknologien, og grunnlaget for den kan forsvinne hvis denne teknologien blir trengt til side.

IV. De to revolusjonene har ført til ei voldsom økning i behovet for informasjon i samfunnet, en eksplosiv utvikling av informasjonsteknologien og en veldig utvikling av kommunikasjonen på absolutt alle nivåer.

Den moderne Postsektoren vokste fram av disse behova, og utvikla sin teknologi og ytre form i dampens epoke.

Det kan forsvares å kalle posten for det industrialiserte samfunnets mest altomfattende økonomiske, politiske og sosiale nervesystem.

Men typisk for utviklinga av teknologien er at kommunikasjonsbehovene fortsetter å vokse og forandre seg. Det gjør også kommunikasjonsteknologiens muligheter.

Mens postsektoren i Norge i 1890 ikke hadde noen stor konkurrent som informasjonsmedium, har det i 1990 særlig telefonsektoren.

Og i år 2040?

3: Langt, langt fram – datateknologien etter 50 år

Med disse erfaringene i bakhue skal jeg forsøke å kikke et langt stykke framover.

Vi sier 50 år, men det er ikke et nøyaktig tall. 50 år betyr ei så lang periode at den nye teknologien virkelig har fått tid til å blitt gammal i produksjonen, og virkningene har slått skikkelig gjennom i samfunnsstrukturen og kulturen.

Samtidig er 50 år ikke lengre enn et aktivt menneskeliv. Mange som ennå er i jobb nå (og som blant annet leser dette) husker 50 år tilbake. Mange som jobber om 50 år er i live nå.

Som individer har mange av oss prøvd å planlegge livet vårt 50 år framover. (Om planene slår til, er ei anna sak … ) Det er ikke urimelig å i hvert fall prøve å diskutere med 50 års perspektiv framover.

Storm-P-syndromet

Et problem med så lange perspektiver framover er, som nevnt i forordet, at det alltid, helt sikkert hender noe uventa.

Den teknisk-vitenskapelige utviklinga raser nå framover med en hastighet som er langt større enn for bare 20-30 år sida.

Mens de to tidligere revolusjonene først og fremst bygde på en eller få oppdagelser, og seinere «flata ut», og gikk over i anvendelse av de nye teknikkene på nye områder, ser den tredje teknologiske revolusjonen ut til å føre til en akselererende utvikling av «stadig nye teknologier». Fiberoptikk, bioteknologi osv. Vi skimter ikke engang noen slags ny periode med et slags nytt platå, der teknologien stabiliserer seg over en lengere periode.

Men la oss holde fantasien igjen. Vi behøver ikke spekulere ut fantastiske mirakler. Vi kan være konservative, og se på noen tenkelige vitenskapelige framskritt med uforutsigbare kulturelle virkninger. Hva hvis vitenskapen for eksempel oppdager

  • Nye energikilder som gjør det billig å produsere energi hvor som helst?
  • Muligheter for å manipulere med mennesket, f.eks. livslengden eller intelligensen?
  • Mikromaskiner på størrelse med celler som kan programmeres til å gjøre forskjellige former for arbeid?
  • Flytting av farlig, råvare- og energikrevende produksjon opp til automatiske fabrikker i verdensrommet?

Alt dette er fetter som i det minste diskuteres på alvor nå.

(Minst like utrolige og dramatiske ting har også skjedd i de siste 100 åra.)

Men dersom det skulle skje et gjennombrudd på bare ett av disse områdene, vil det kunne forrykke rammevilkåra for utviklinga så kraftig at det blir umulig å spå om neste runde.

De tidligere omveltningene i teknologien har også ført til svær international uro: Verdenskriger, internasjonale kriser, kupp og revolusjoner, økologiske katastrofer.

Det er en sikker spådom at liknende ting må gjenta seg i neste historiske epoke, og en annen sikker spådom at forløpet lar seg ikke spå i detalj.

Den neste teknologiske sosiale virkninger er altså, fra vår synsvinkel, prinsipielt uforutsigelige på lang sikt. Det er dette problemet den danske filosofen Storm P, med en strålende aforisme som dessverre blir for mye sitert, men ikke desto mindre er sann for det, har uttrykt sånn: Det er vanskelig å spå – særlig om framtida.

Bare teknologien, da

For å gjøre det enkelt for oss, begynner jeg derfor ikke med å se på teknologiens virkninger i samfunnet, men å se bare på den teknologiske revolusjonen, isolert.

For det første forutsetter jeg at vitenskapelige oppdagelser av den typen som jeg nevnte i første avsnitt, ikke har skjedd, eller i hvert fall ikke har fått tid til å slå gjennom i samfunnet ennå.

For det andre at samfunnets produksjon, distribusjon og kommunikasjon er fullstendig prega av utvikla data. Denne teknologien er enormt forandra også forhold til i dag.

Men for det tredje forutsetter jeg at forandringene ikke består i kvalitative gjennombrudd, som for eksempel praktiske systemer for «kunstig intelligens» som virkelig kan erstatte menneskelig tenkning.

Jeg forutsetter at utviklinga er kvantitativ: For eksempel enormt kraftige maskiner som tar svært liten plass og koster svært lite, mulighet for å gi og få informasjoner skriftlig, muntlig og i form av alle slags opptak overalt. Altså ei utvikling noe ala den fra radiokabinettet med grammofon anno 1941 til cd-spilleren og lommefjernsynet anno 1991 – bare en del større.

Alt dette er vært forsiktige forutsetninger. Jeg tror de er for konservative. Men de gjør spillet enklere for oss, her. Kraftigere teknologisk utvikling vil bety større endringer enn jeg forutsier.

Bokser i år 2040

Grunnleggende trekk med framtidas datateknologi sammenlikna med vår tid:

  • Enhetene vil ha falt i pris
  • og være minatyrisert
  • De vil være mye kraftigere og mer allsidige
  • med enormt mye større lagerkapasitet
  • og mye mer fysisk robuste
  • Det vil eksistere svære nettverk
  • som enhetene vil kunne hake seg på,
  • de vil også kunne kommunisere problemfritt med hverandre
  • og med brukerne.

Nesten alle jobbene i tradisjonell produksjonsindustri er erstatta av automatiske fabrikker.

Men datateknologien har spredd seg langt ut over det. Den er blitt så billig, fleksibel og solid at den finnes i alle slags maskineri: Den styrer gangen av alle slags motorer ned til grasklippere og mixmastere. Andre steder også: Den regulerer alt fra gatebelysning og trafikkfyr til rulletrapper, ventilasjon og hjemmeoppvarming.

Lagerkapasiteten koster, sammenlikna med 1991, praktisk talt ingen ting. Du kan uten vansker bære med deg like mye informasjon som det som fantes i et gammalt bibliotek, og kan kopieres over til et anna, billig lagringsmedium om kort tid. Store informasjonslagre etter år 1991s målestokk, fins i mange hjem. Informasjonslagrene til de store konsernene, forsknings- og statsinstitusjonene er astronomisk store.

Alle former for informasjon som samles inn maskinelt, bearbeides og kodes av datamaskiner, oversendes og lagres i prinsipielt samme form på de samme lagringsmediene: Tekst, lydopptak, tale tolka til tekst, musikk lagra som lyd eller noter, stillbilder, levende bilder med lyd, hologrammer, form og overflatestruktur på tredimensjonale gjenstander som datastyrte sonder har tatt på, arbeidsoperasjoner utført av mennesker, for eksempel i forbindelse med fjernstyring av roboter, målinger fra måleinstrumenter, dataprogrammer, kommunikasjon mellom maskiner … Statens, industriens og privatpersoners informasjonslagre er datalagre.

Det fins sammenhengende, verdensomspennende nettverk med enorme informasjonslagre der sånn informasjon på et øyeblikk kan sendes til eller fra de store informasjonslagrene, eller utveksles mellom to små enheter på hver sin side av kloden. De bruker kanskje optiske kabler, kanskje satellittkommunikasjon, kanskje en blanding av mange forskjellige fysiske kommunikasjonsformer. Men hovedsaka er at det er nettverk som alltid og overalt er tilgjengelige, og som sammenlikna med alt som fins i dag har enorm båndbredde.

4. Industrielle gjennombrudd i sprang

Nå vi ser bakover i tida, over for eksempel et tiår med små endringer i bruk av teknologien, er det lett å spontant tenke at framover vil landskapet se likedan ut. Bevegelsene her skjer langsomt. Altså må det ta lang tid, før teknologien slår gjennom.

Men dette er et synsbedrag. For det er typisk for sosial bruk av teknologi at her skjer utviklinga ofte i sprang. Lange, stillestående perioder blir avløst av korte tidsrom der teknologiens sprer seg eksplosivt raskt.

For noen produkter vil kombinasjonen av pris og anvendelighet være avgjørende. For andre gjelder det at etter at et slags minste metningspunkt er nådd, fører konkurransen til en snøballeffekt som tvinger stadig flere til å bruke teknologien.

Tre ferske norske eksempler på det:

  • Gjennombruddet for telefaks.
  • Gjennombruddet for kortterminaler på bensinstasjoner.
  • Gjennombruddet i salget av bærbare pc-er.

Felles for telefaks og kort på bensinstasjoner var at konkurransen tvang gjennom veldig rask spredning.

Når stadig flere av forbindelsene dine avslutter en samtale med å spørre om du kan fakse noe over til dem, blir det raskt vanskeligere å ikke ha faks. Når bilistene starter og kjører videre fra bensinstasjonene som ikke har kortautomat, kommer korthøl til pumpene opp fort.

For bærbare pc-er er ikke sammenhengen sånn. Det ser ut som om det som skjedde var at i 1990 kom vekta først under ei viss grense (3 kg), og noen måneder seinere raste prisen på de billigste ned (til under 20.000, senere under 10.000). Dermed syntes mange kjøpere at de plutselig hadde fått ei anvendbar lett kasse til en spiselig pris, og salgstalla spratt i været.

Ser vi kort tid framover, kan for eksempel bærbare telefoner og modem være teknologier som får sånne eksplosive gjennombrudd i Norge. Hvis prisene fortsatt synker, eller anvendeligheten øker, eller konkurransen tvinger det gjennom.

På litt lengre sikt vil det helt sikkert skje sprangvise gjennombrudd når det gjelder bruken av forskjellige former for datanett og informasjonslagre.

5. Langsiktige sosiale virkninger av datarevolusjonen

Dampen forvandla samfunnene i Vest i sitt bilde, elektrisitet og bensin forvandla hele verden. Datarevolusjonen, som en industriell revolusjon som er mer omfattende og går dypere, vil forvandle alle samfunn i hele verden mer.

For å se hvordan disse forandringene kan bli, begynner vi igjen langt framme på et historisk tidspunkt etter at den nye teknologien har slått gjennom i brei målestokk, og fått tid til å virke i samfunnet.

a. Det menneskelige rutinearbeidets fall

Mens de to tidligere teknologiske revolusjonene under industrialismen begge grunnleggende handla om energikilder, handler datarevolusjonen framfor alt om erstatning av menneskelig intellektuelt arbeid med maskiner.

Sosialt betyr det at:

  • Dampen gjorde det mulig å erstatte veverens fysiske arbeid med en maskin.
  • Elektrisiteten gjorde det mulig å erstatte syerskens trampende fot med en motor.
  • Datarevolusjonen gjør det mulig å erstatte henne som syr.

I «vår tid» (fra 1990 og 50 til 100 år bakover) har de fleste i Vesten vært sysselsatt med det vi i brei forstand kan kalle menneskelig rutinearbeid.

Samlebåndsjobber og andre jobber der de samme prosessene blir gjentatt og gjentatt i industri, å jobbe i kassa i handel, frakte varer og passasjerer etter fastlagte planer i transport, føre regnskap og sende rutinemessige brev på kontor osv,

Mesteparten av Postens arbeidsplasser faller innafor denne breie definisjonen av rutinearbeid.

Denne definisjonen er ikke ment nedsettende mot de menneskene som gjør jobben. Mange sider ved arbeidet kan godt kreve deres intelligens og skaperkraft. Men poenget er at mesteparten av selve arbeidsprosessen kan beskrives formelt på en sånn måte at datamaskiner etterhvert kan ta den over.

Går vi tilbake til «før vår tid», for 100-200 år sida, jobba mesteparten av Vestens befolkning med jordbruksarbeid (i Norge: jordbruk-fiske).

De to første industrielle revolusjonene førte til at jordbruket falt fra sin posisjon som den viktigste sektoren som ga folk arbeid. Jordbruk og bønder fins fortsatt, men sektoren er blitt historisk marginalisert i forhold til industri, kontor og handel.

Datarevolusjonen vil, på lang sikt, føre til at rutinearbeidet faller fra sin dominerende posisjon på samme måte som jordbruket falt. De fleste rutinejobbene vil forsvinne.

Rutinearbeid vil eksistere om 50 og 100 år, men det vil bli historisk marginalisert, som bøndenes arbeid er det nå.

b. Den viktigste forma for arbeid

På lang sikt vil det viktigste arbeidet bli ikke-rutineprega arbeid

  • med forskning og utvikling
  • med mennesker, opplæring, sosial omsorg osv.
  • med kunst i brei forstand – alt fra klassiske kunstformer til underholdning og produksjon som av ikke-økonomiske grunner blir utført av mennesker istedenfor maskiner (kokekunst, husbygging, skreddersøm …)

Dette er for det meste arbeid som i dag defineres som intellektuelt. Intellektuelt arbeid har gjennom historia vært et monopol for et svært tynt skikt. Først på slutten av den andre industrielle revolusjonen oppsto det et massemarked for intellektuelt arbeid. Men flertallet av jobbene på arbeidsmarkedet vil bli intellektuelt arbeid (som vi ser det i dag) i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

Mesteparten av dette er arbeid som vil bli vevd sammen med informasjonsteknologi. Derfor kan vi også si at arbeid med informasjonsteknologi i brei forstand, vil bli den dominerende forma for arbeid i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

c. Storbyenes fall

Strukturmessig kan vi tenke oss store endringer:

De moderne storbyene er mindre enn 250 år gamle. De er skapt som økonomisk produktive enheter av behovene i de to første industrielle revolusjonene.

Industrien bygger på masseproduksjon for et ukjent marked (på forhånd ukjente kjøpere, eller i hvert fall kjøpere som ikke har bestilt ennå). Det framtidige salget forutsies statistisk.

For å få til dette må industrien konsentrere svære ressurser: Mange arbeidere og maskiner. Lagre av råvarer for framtidig produksjon, og av ferdige, masseproduserte varer for framtidig salg.

Konsentrasjonen av industri i byene krever en infrastruktur: Veier, jernbaner, havner, kloakker, skoler, butikker, fengsler, offentlige kontorer. Byenes opprinnelige arbeid som kommunikasjons- og handelssentra vokser også enormt. Den kraftig oppsvulma handelen og transporten bruker byene som knutepunkter, passerer gjennom dem. Og byene blir sentra for en stadig større administrasjon.

Både administrasjon og privat virksomhet jobber teknologisk på samme måte som industrien: Ved å konsentrere svære ressurser, funksjonærer, lagre osv i sentra. Det er også viktig for dem å være fysisk nær de viktigste partnerne de skal jobbe med. Dermed svulmer byene enda mer opp.

Byene blir landas viktigste arbeidsmarked. Ved kriser på landsbygda i den tredje verden fører det til at store deler av bondebefolkninga flytter inn til storbyene. Superstorbyer oppstår, som på få tiår vokser fra noen hundre tusen innbyggere til millioner og ti-millioner. I flere land i den tredje verden bor nå et flertall av befolkninga i sånne superstorbyer, og de truer med å bli den normale forma for menneskelig samfunn, der flertallet bor før år 2025.

Den tredje industrielle revolusjonen kan gjøre byene som produksjons-, handels- og administrasjonssentra økonomisk ulønnsomme.

Teknologien gjør det mulig å erstatte masseproduksjon for et ukjent marked med småproduksjon på bestilling.

Et tankeeksperiment:

Isteden for den store tekstilfabrikken som går natt og dag og produserer for lager, en relativt liten, automatisk maskin som bare produserer hver gang noen bestiller noe. Den produserer ikke lange serier av helt like produkter, men forskjellige klær hver gang, etter spesifikasjon. Bestillinger kan automatiseres, det trengs ikke noe stort salgsbyråkrati. Lager trengs ikke.

Den lille, automatiske maskina er sjøl produsert av automatiske fabrikker, og krever ikke samme astronomiske investeringer som en diger tekstilfabrikk. Den kan i prinsippet ligge hvor som helst, altså der grunn er billig. Den krever ikke veldige samfunnsmessige investeringer: Ikke svære nye veisystemer, boligområder, kloakkrør, enorm energiforsyning, utbygging av et stort nytt politikammer …

Denne forma for produksjon vil kvalitetsmessig være overlegen (mer tilpassa kundens behov) og økonomisk, langt billigere enn den nåværende store serie-produksjonen.

Det er ingen grunn til at den skal ligge i storbyer. Tvert imot, det er gode grunner til å flytte den ut av disse overfylte sentraene.

Men da mister storbyene en viktig økonomisk grunn til sin eksistens.

Det er heller ingen økonomisk grunn til at organisasjoner som jobber med handel og administrasjon, skal fortsette å ligge i storbyer.

Informasjonsteknologien vil prinsipielt sett gjøre det mulig å flytte den daglige ledelsen i en meklerbedrift eller et statlig kontor hvor som helst. Folk som fysisk er hundrevis av mil fra hverandre, kan jobbe intimt sammen. Hvorfor kan ikke den daglige ledelsen i en bank jobbe på høyfjellet i april til juni, på sørlandskysten om sommeren og på Maldivene september til april?

Det kan være sosiale grunner til at folk i slike virksomheter ønsker å fortsette å jobbe i sentrene: Teater, en halvliter på Karl Johan, muligheten for å møte fysisk folk du vil påvirke.

Men økonomisk vil handel og administrasjon ha de samme fordelene ved å spre seg som industrien: Billigere investeringer, mindre behov for voldsom ny utbygging av infrastruktur.

Særlig jobber i de dynamiske nye sektorene kan i prinsippet lett flyttes vekk fra storbyene.

Konkurransen om spesielt attråverdig arbeidskraft – forskere, spesialister – vil kunne presse sånne sektorer ut av bysentrene. Folka de ønsker å hyre, vil spørre: Kan jeg bo et sted der det er bra for barn å vokse opp? Der jeg kan gå i skauen, stå på ski, dyrke rosene mine? Et sted som er trygt?

Sånn kan storbyene, som vi kjenner dem, miste sin nåværende økonomiske eksistensberettigelse i den neste industrielle revolusjonen.

Hvis dette skjer, kan det føre til svære sosiale problemer i tida da de økonomisk dynamiske delene av storbyene forsvinner, mens mesteparten av befolkninga fortsatt å bo der.

Kanskje kan storbyene finne et nytt fundament å stå på, for eksempel som kulturelle og sosiale sentra. Men uansett må de forandre seg grunnleggende i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

d. Landsbygdas fall?

En mer dristig spådom: Som en analogi til storbyenes fall, kan revolusjonen i bioteknologien føre til landsbygdas fall.

Jordbruket som økonomisk kategori, har sin strategiske styrke i monopolet på mesteparten av råvarene i matproduksjonen.

Jordbrukets største økonomiske problem er avhengigheten av svære territorier utendørs, en produksjon som ikke kan forseres i forhold til rytmen i årstidene, og sårbarhet for vær og vind. Dette gjør at det er vanskelig å øke produksjonen og mekanisere, og umulig å konkurrere med mer ekspansive sektorer om kapital.

Havbruk og drivhusproduksjon er eksempler på industriell biologisk produksjon som delvis kan unngå disse problemene. Men historisk sett er denne produksjonen primitiv og prega av barnesjukdommer, blant annet fordi den ikke bygger på endring av selve de produktive organismene.

Et tankeeksperiment:

Hvis den biologiske revolusjonen gjør det mulig å produsere protein på tank, for eksempel ved at bakterier eller sopp eter avfall/ oljesøl/ treflis, så kan det bety at jordbruket mister sitt monopol til bioteknologisk industri, og blir slått ut.

I så fall betyr det at en 6.000 år gammal kulturform går under.

Dette er ingen sikker spådom. Men heller ikke helt urimelig, ut fra hva vi veit i dag. Og den illustrerer hvilke veldige strukturendringer vi må vente.

e. Nytt forhold mellom Nord og Sør

Datarevolusjonen starter i Nord (USA-Nord-Amerika, Vest-Europa, Japan-Taiwan-Korea). Mesteparten av den tredje verden blir hengende etter, og aller mest de fattigste og minst teknologisk utvikla landa.

Men på lengere sikt kan den tredje industrielle revolusjonen snu dette forholdet.

I bunn og grunn er Nords dominans i verden nå et spørsmål om herredømme over teknologien.

For fattige land betyr å innføre teknologi å kjøpe maskiner og å kjøpe kunnskap (opplæring) som gjør det mulig å utvikle teknologisk kultur. Alt dette er dyrt.

Den viktigste delen av dette er herredømmet over kunnskapene, over informasjonen. Nords økonomiske herredømme i verden bygger i bunn og grunn på et kunnskapsmonopol.

Men i løpet av den tredje industrielle revolusjonen vil en stadig viktigere del av teknologien bli informasjon, mens selve den materielle delen av teknologien vil bli mindre viktig (i hvert fall økonomisk). Stadig kraftigere programmer (informasjon) vil kunne kjøres på stadig billigere bokser (materie).

Både bokser og informasjon vil synke i pris. Tilgangen på informasjon vil øke enormt, og kostnadene ved å kopiere informasjon vil bli stadig mindre.

Informasjon som nå kjøpes i den tredje verden i form av dyre lærebøker med copyright, vil i framtida kunne kopieres og spres praktisk talt gratis, om nødvendig på svartebørs.

Dermed blir det med tida mulig for den tredje verden å raskt spre all informasjon som er alminnelig tilgjengelig i Nord. Og logikken i den teknologiske utviklinga i Nord er at mer og mer informasjon vil bli alminnelig tilgjengelig…

Sørs mulighet til å tilegne seg informasjon, og dermed forrykke hele verdensordninga, vil øke med den enormt voksende tilgangen på stadig billigere informasjon.

Historisk sett betyr den tredje industrielle revolusjonen at i Nords informasjonsmonopol i verden står for fall.

Konklusjon: Verden snudd oppned.

Datarevolusjonen betyr ei ny historisk epoke.

En sikker spådom (tror jeg) er at den nye teknologiske revolusjonen ligger an til å bli den største og voldsomste sosiale revolusjonen av menneskehetens liv til nå.

Utviklinga går fort. Samfunnet vil forandre seg mer i de neste 50 åra enn i de 100 åra som ligger bak oss.

Intellektuelt arbeid – arbeid med informasjon – vil for første gang bli arbeidet til flertallet av de som jobber.

Vi kan forestille oss at i det nye samfunnet som oppstår, vil et flertall av alle også få muligheten til å jobbe med sånne ting. Vi kan også forestille oss at befolkninga i svære sektorer/ områder ikke er med i den nye teknologiske revolusjonen, og blir marginalisert.

Uansett vil samfunnet gjennomgå svære strukturelle endringer.

Informasjonsflyten vil bli det viktigste som holder dette samfunnet sammen. Organisering av informasjonsstrømmen vil bli av de aller viktigste sosiale strukturene.

6. Kortsiktige sosiale virkninger

Men forandringene som vi så på i forrige avsnitt, vil sjølsagt ta tid. På kort sikt (om 10 og 25 år) vil det finnes et stort arbeidsmarked for rutinearbeid, byene vil fortsatt fungere omtrent som nå og tilmed vokse osv.

Men alt i denne tida vil endringer i retning av de vi har sett på, bli synlige i samfunnet. Vi skal se litt på det:

a. Fra langsom utvikling til sprangvis endring

Vi har flere ganger tidligere vært inne på at datarevolusjonen som industriell og sosial revolusjon bare såvidt har begynt.

Noen oppfatter det som at den teknologien som finnes nå, ikke behøver å føre til sosiale endringer. Men det er feil. Poenget er at det alt nå finnes et potensiale for sosiale endringer, som ikke er tatt ut ennå.

Datateknologi kan nokså raskt brukes til å skape svære endringer, for eksempel i sysselsettinga. Jeg har nevnt manglende utvikling av kulturen som en av årsakene til at det ikke har skjedd. Konkret kan det blant annet bety:

  • Et sjefsskikt som har vokst opp før teknologien kom. Sjefen føler at han ikke forstår den, oppfatter den som truende og tar ingen initiativer for å få teknologien i gang.
  • Mangel på folk som kan jobbe med anvendelse – bygge bru mellom teknologien og behova i akkurat den jobben.
  • Mangel på opplæring, service- og reparasjonsmuligheter, som gjør at utstyr som blir tatt i bruk, blir lite effektivt.

Gradvis utvikling av kulturnivået kan føre til plutselige sprang. Og når det gamle sjefsskiktet forsvinner, og det kommer inn et nytt skikt som hele tida har jobba med data, vil det sikkert skje et sprang.

Prisfall på datateknologi vil også utløse sprang.

Vi har vært inne på at en teknologi kan bli spredd til et «metningsnivå», der konkurransen utløser en snøballeffekt.

Statsorganer som ikke konkurrerer og ikke skal gå med overskudd (for eksempel utenriksdepartementet, politiet) har ikke samme insentiver til å rasjonalisere som privat bisniss.

Men i samband med kriser i statsfinansieringa og akutt nedskjæring av budsjetter, kan sånne institusjoner også bli nødt til å plutselig ta ut store rasjonaliseringsgevinster med ny teknologi for å spare statsutgifter.

Åpning av nye kommunikasjonskanaler (for eksempel ved at telefonen blir lagt om til fiberoptikk) kan også utløse sprangvis utvikling.

At potensialet for sosiale endringer foreløpig ikke er tatt ut, betyr ikke at endringene blir mindre i framtida

Tvert imot. Det er som med jordskjelv: Når spenninga stiger uten å bli utløst gjennom små skjelv, blir de skjelvene som kommer seinere, desto større. Små sosiale endringer nå betyr at potensialet for å endre blir desto større i overimorra.

b. Et nytt slags arbeidsmarked

I den nærmeste framtida vil det å erstatte mennesker med bokser/styringssystemer bli stadig mer lønnsomt.

Denne utviklinga går raskest i de rike landa, der både infrastrukturen for datarevolusjonen og arbeidslønningene er høyest.

Jobbene som kan erstattes først (og billigst) er først og fremst rutinejobbene i tradisjonell storindustri (samlebåndsjobbene). Etter det tilsvarende jobber i handel/kontor/service.

Først seinere blir det mulig å erstatte rutinejobber i mindre handel og virksomhet og jobber som krever mer kompliserte beslutninger.

Tendensen i gamle, tradisjonelle, arbeidskrevende storindustrier er at de blir slått ut og/eller forvandler seg til nye, slanka, automatiserte industrier.

Det fører alt nå til varig strukturell arbeidsløshet: Arbeidere som er slått ut av sånne industrier, får ikke ny jobb.

Det har skapt et voksende skikt av permanente arbeidsløse, nye fattige, i de gamle industrilanda. Dette skiktet vil fortsette å vokse.

De jobbene som spontant oppstår med datarevolusjonen er

  • for det første ikke egna til å suge opp folk som er slått ut av tradisjonell industri
  • for det andre langt færre enn de arbeidsplassene som legges ned.

Skolen og skolekunnskaper (evne til raskt å tilegne seg skriftlig materiale) blir viktigere i kampen for å komme inn på de ekspansive delene av arbeidsmarkedet. Fattigdommen forplanter seg til neste generasjon, fordi mange av unga av kulturelle og sosiale grunner ikke klarer skolen, eller ikke får råd til å studere videre.

De som blir innafor arbeidsmarkedet, vil spaltes i minst to grupper:

  • de som konkurrerer om et langsiktig krympende antall ufaglærte og lavt betalte jobber, «McDonalds-jobber»,
  • de som har spesielle, salgbare kunnskaper, og derfor kan presse prisen sin opp.

Det er blitt vanlig å kalle dette «to-tredjedels-samfunnet, Det er en betegnelse jeg ikke liker, fordi jeg ikke ser noen spesiell grunn til at utviklinga skal stabilisere seg med 2/3 innafor arbeidsmarkedet og 1/3 slått ut.

c. En ny slags overklasse

Overklassen vil også forandre sin indre sammensetning.

Overklassen betyr her eierne og lederne av store bedrifter, ledende statsfunksjonærer, ledere av store organisasjoner osv. Enkelt uttrykt: Folk som til daglig har og utøver makt,

Her vil den samme utviklinga skje som blant produsentene («underklassen, arbeiderklassen»). I overklassen vil også bærerne av den nye teknologiske revolusjonen vokse i betydning på bekostning av de tradisjonelle lederne.

Ser vi på det private næringslivet, så har de ledende kapitalistene i Norge i de siste 100 åra endra seg fra å være gründere (skipskapteiner, handelsmenn, kjemikere, ingeniører osv.) til å bli finanseksperter, ofte med papirer fra handelshøyskolen i Bergen. Spesialister på nye arbeidsfelter (rederi, bryggeri, kjemisk industri osv.) blei erstatta av eksperter på aksje- og pengemarkedet.

I de kommende ti-åra vil eksperter på informasjon få voksende makt i bisniss, organisasjoner og statsbyråkrati. Det betyr:

  • Eksperter på den nye teknologien
  • Eksperter på å finne og bearbeide informasjon ved hjelp av den nye teknologien
  • Eksperter på å kommunisere.

d. Større sosiale skiller, mer uro

I de rike landa vil skillene mellom sosiale lag, profesjoner og regioner øke.

Den sosiale mobiliteten vil øke.

Muligheten til å svinge seg opp gjennom herredømme over informasjon vil vokse. Levestandard vil bli enda mer knytta til å evne å henge med på de nye, ekspansive delene av arbeidsmarkedet. Fattigdommen i grupper som blir hengende utafor der (minstepensjonister, arbeidsløse, enslige mødre, innvandrerungdom uten spesielt god utdannelse og skoletapere) vil vokse.

Det vil bli morsommere å være rik. Valgmulighetene som henger sammen med å ha mye penger vil øke.

Det vil bli vanskeligere å være fattig.

Den nye teknologiens vekst og den gamles fall vil skape nye, rike regioner, som står i motsetning til andre der fattigdom sprer seg.

Alt nå finnes sånne permanent kriseramte regioner, der den gamle storindustrien, gruvedrifta osv. er nedlagt og ikke erstatta med noe nytt. (Eksempler: Nord-England, Vallonia i Belgia, «rustbeltet» i USA.) Skarpere regionale motsetninger med de distriktene der den nye industrialiseringa skjer.

En del storbyer/ storbydistrikter blir «oppbevaringssteder» for sånne permanent arbeidsløse.

Alt dette vil skape skarpere sosiale motsetninger, mer kriminalitet osv.

Større internasjonale omveltninger

Regionale motsetninger vil også skjerpes internasjonalt.

Det gjelder rike land som konkurrerer om markedene for den nye teknologien: For eksempel USA og Japan.

Motsetningene mellom land som henger med og land som kommer etter i den nye industrielle revolusjonen, øker også.

Krisa på 1980-tallet i Øst-Europa/Sovjet kan delvis forklares med at disse landa av strukturelle grunner ikke klarte å følge med i den nye industrielle revolusjonen. Dermed blei de slått ut av konkurransen på stadig flere felter og i stadig raskere tempo.

I den tredje verden får enkelte land med mye industrialisering etterhvert ei indre utvikling som likner de rike landa.

Men de fattigste landa kommer enda lengre etter. Etterhvert kan deres arbeidsintensive industrier, som konkurrerer ved hjelp av lave lønninger, bli konkurrert ut av robotindustrier i de rike landa.

h. Konklusjon: Stor uro

Sammenfatning: Vi går inn i ei tid med store muligheter, store problemer og stor uro.