En kommentar til Sweezy
Av Harald Minken
Kommentar til Paul M Sweezy: Finanskapitalens triumf
1. Internasjonale finansmarkeder
Temaet for talen til Sweezy er nye tendenser i verden. Han tar opp bare en slik ny tendens, nemlig framveksten av internasjonale finansmarkeder.
De markedene han utvilsomt sikter til, er de såkalte euromarkedene. Det er markeder som springer ut av at finansinstitusjoner tar imot innskudd og gir lån i andre valutaer enn sin egen, hjemlige valuta. La oss som eksempel si at en norsk bank har et datterselskap i Liechtenstein. En norsk reder som har tjent en masse dollar, ønsker for tida ikke at veksle dem om til norske kroner, men setter dem isteden inn på en dollarkonto i den norske bankens Liechtenstein-avdeling. Dette innskuddet er da en del av eurodollarmarkedet.
Liechtenstein-banken kan f.eks. låne pengene ut igjen ved å delta i et syndikert lån til et russisk gruveselskap (syndikert betyr at en mengde banker går sammen om lånet). Her er både bankens innlån og utlån i samme valuta, så den har ingen valutarisiko knyttet til denne delen av sine operasjoner. Derimot har den en kredittrisiko, dvs. at det er fare for at gruveselskapet ikke betjener lånet.
Det syndikerte lånet er også en del av euromarkedene, nemlig det såkalte eurobondmarkedet – nærmere bestemt den delen av eurobondmarkedet som dreier seg om lån i dollar.
La oss nå anta at banken vil plassere pengene fra den norske rederen på en sikrere måte enn lån til Russland. Den veksler derfor dollarene fra rederens innskuddskonto til japanske yen, og kjøper japanske statsgaranterte verdipapirer for dem isteden. Banken har nå unngått kredittrisikoen, men har isteden skaffet seg en valutarisiko og en renterisiko. Valutarisikoen eksisterer fordi rederen kan ta ut sine dollar på et tidspunkt hvor dollar har blitt mer verdt i forhold til yen. Renterisikoen eksisterer fordi yen-renta kan stige, slik at kursen på de japanske verdipapirene synker. I begge tilfeller kan banken bli påført et tap når rederen sier opp kontoen, og banken må selge sine japanske papirer og veksle salgssummen fra yen til dollar for å betale rederen tilbake.
Banken kan sikre seg mot både valutarisikoen og renterisikoen. Den lar da andre ta over disse risikoene, mot at disse andre får en del av profitten som vår Liechtenstein-avdeling har på videreplasseringen av rederens dollar. For eksempel kan banken inngå en opsjonsavtale, som gir den rett, men ikke plikt til å selge verdipapirene videre til denne andre avtalepartneren til en på forhånd avtalt sum, når som helst, fram til en gitt dato. En annen opsjonsavtale kan så gi banken rett til å veksle yen til dollar til en på forhånd fastsatt kurs når som helst fram til en gitt dato.
Det finnes naturligvis utallige andre muligheter for vår Liechtenstein-avdeling på euromarkedene. Den kan f.eks. forvandle dollarene til Deutsche Mark for en bestemt periode, la oss si 5 år, ved å inngå en swapavtale (bytteavtale) med en annen bank. En slik avtale vil si at de to partene veksler et beløp i dollar mot mark til en bestemt kurs nå, og veksler tilbake igjen til en bestemt kurs om 5 år. Det beløp i mark som banken da skaffer seg, kan den bruke til å delta i et Deutsche Mark-lån med 5 års løpetid til Åbo kommune i Finland, organisert av en italiensk bank i London.
Sweezy har rett i at vi her har å gjøre med nye tendenser i verden, ettersom både euromarkedene og de nye finansielle instrumentene (opsjoner, swaper osv.) oppsto for rundt 20 år siden, og seinere har fått en voldsom vekst. Faktisk var det revisjonistene som oppfant eurodollarmarkedet, da de engang i 1960-åra lot et datterselskap til en russisk statsbank i London ta imot innskudd i dollar. Hensikten var å unngå amerikanske bestemmelser om ikke å låne til Sovjet. I lang tid var det slik at de som brukte euromarkedet, ofte gjorde det for å unngå skatteregler og valutarestriksjoner i hjemlandet.
Men etterhvert som euromarkedene blei en mulig finansieringskilde og plasseringskilde for flere og flere, har disse markedene virket tilbake og ført til liberalisering av skatteregler og restriksjoner i hvert enkelt land. Årsaka er at ingen regjering vil gi «sine» kapitalister dårligere vilkår på finansmarkedet enn konkurrentene. Argumentene som regjeringene brukte, var ofte at de som brøt bestemmelsene, ikke måtte ha fordeler i forhold til de lovlydige. Følgelig måtte restriksjonene oppheves. Argumentet kunne også være at den nasjonale kontroll må oppgis, men erstattes av internasjonale regler som fjerner skatteparadis som Caymanøyene, Liechtenstein osv. Parallellene til innføring av NIS-registeret og argumentene for EU-medlemskap er klare. Sluttresultatet er, som Sweezy peker på, at regjeringene har mistet sin makt til å bruke renta og andre pengepolitiske og kredittpolitiske virkemidler i den nasjonale økonomiske politikken. En del, men ikke mye, av denne makta har gjenoppstått på et internasjonalt nivå, i form av internasjonale retningslinjer om bankenes egenkapital, regler mot hvitvasking av svarte penger osv. Jeg er noe mer i tvil om også bedriftsdirektører har mistet makt til et upersonlig marked, eller om det ikke heller er slik at de største konsernene har fått flere nye instrumenter til å øke sin makt.
Etter mitt skjønn tar Sweezy feil når han setter likhetstegn mellom kapital som akkumuleres ved hjelp av disse markedene, og spekulativ kapital – som vel må være kapital som brukes til usunne svindler, svært risikable prosjekter e.l. De nye markedene og instrumentene gir utvilsomt mulighet til spekulasjon, som da Bærum pensjonskasse satset hele sin formue på at renta skulle gå ned. Men de gir også muligheten for konserner og banker til å kvitte seg med risiko, sikre seg mot særlig uheldige framtidige utviklinger, styre og kontrollere risikoen.
Det vil alltid være risikabelt å være kapitalist. Kapital må legges ut, men det er ikke sikkert at merverdiproduksjonen eller salget lykkes, slik at en får inn den merverdien en regnet med. Kanskje går hele kapitalen tapt. Det finns en felles risiko for hele kapitalistklassen som helhet, og som de ikke kan forsikre seg mot ved å overføre risiko mellom hverandre, diversifisere sin virksomhet til bransjer og land med motsatt konjunkturutvikling, e.l. Denne felles risikoen er knyttet til fall i profittraten. Men det fins også risiko som knytter seg til den spesielle virksomheten som hver kapitalist driver, og de landene han driver i. Den kan man ved hjelp av de internasjonale finansmarkedene få redusert eller eliminert. Kapital i ulike bransjer og land blir på den måten i større grad bare andeler av den internasjonale totalkapitalen.
Dette er kanskje meget viktig. Det kan bety at konglomeratene som blei danna tidligere for å spre risikoen ved å drive i en spesiell bransje, kanskje ikke lenger er hensiktsmessige konstruksjoner. Det kan også bety at det ikke er noe stort hinder for internasjonaliseringa av den kapitalistiske produksjonen at det eksisterer ulik valuta, ulike renteregimer osv. i forskjellige land. En ting som det nokså sikkert må bety, er at det blir vanskeligere og gir mindre mening å si at den kapitalen er tysk, og den er fransk. Nasjonalstatene vil ikke lenger i samme grad slåss for interessene til sin kapital, men for å tilfredsstille og trekke til seg kapital generelt. Dette behøver ikke bety at faren for krig mellom kapitalistiske stater reduseres, men det må bety at når en slik fare oppstår, må det skje en tilsvarende splittelse eller deling i det internasjonale finansmarkedet.
2. Internasjonalisering av produksjonen
Legg merke til at Sweezy overhodet ikke nevner den teknologiske utviklinga i forbindelse med krisa i kapitalismen de siste 20 åra. Jeg trur det henger sammen med at han er underkonsumpsjonist. En underkonsumpsjonist er en som mener at kapitalismen normalt vil være preget av stagnasjon, og at dette skyldes manglende etterspørsel etter forbruksvarer. Det som kan bringe vekst inn i kapitalismen, ifølge et slikt syn, er ikke indre krefter i kapitalismen sjøl, men diverse ytre faktorer, som offentlige utgifter i forbindelse med krig og gjenoppbygging etter krig, sløsaktig forbruk fra byråkrati og overklasse (måneferder), åpning av nye avsetningsmarkeder i verden osv.
Sweezys underkonsumpsjonistiske syn kommer til uttrykk i hele den historiske gjennomgangen i artikkelen, men klarest i slike oppsummerende setninger som «Den normale tilstanden for det modne kapitalistiske systemet er stagnasjon» og «Det ligger i akkumulasjonens natur å eliminere etterspørselen som stimulerer den». Det er også klart at han ser på begge verdenskrigene som ytre faktorer som utsetter den iboende stagnasjonstendensen.
Et slikt syn på kapitalismen finner etter mitt skjønn ingen støtte hos Marx. Hos Marx vil kapitalismen skjerpe klassemotsigelsene, gi arbeidsledighet og voldsomme kriser, men ikke «flate ut» i en vedvarende stagnasjon. Motsigelsen i kapitalismen hos Marx ligger i at kapitalakkumulasjonen vil revolusjonere produktivkreftene, øke den organiske sammensetninga, senke vareverdiene og profittraten, og dermed utløse ei krise. Men krisa fører til sentralisering av kapitalen, sanering av de uprofitable foretakene, økt arbeidsløshet, hardere utbytting, og dermed et nytt grunnlag for kapitalakkumulasjon. Men den begynner ikke på samme punkt som forrige gang. Det har både skjedd en teknologisk revolusjon og en endring av produksjonsforholdene.
I tråd med dette marxistiske synet mener jeg at vi først og fremst må analysere hva som skjer i produksjonen, både fra bruksverdisida (utvikling av produktivkreftene og arbeidsprosessen) og verdisida (utbyttinga, kapitalakkumulasjonen). Vi vil da finne at flere og flere produkter må selges på hele verdensmarkedet hvis de skal produseres på den mest effektive måten, og at utviklinga i logistikk og transport har åpnet for at ulike deler av produksjonsprosessen til ett og samme produkt kan spres på forskjellige land, og på den måten gi rom for å utnytte ulikheter i lønnsnivåer, skatteregler m.m. Denne internasjonaliseringa av den produktive kapitalen er en annen ny tendens i verden, som Sweezy ikke kommenterer. Etter mitt skjønn er den med på å frambringe de internasjonale kapitalmarkedene, samtidig som framveksten av dem letter den videre internasjonaliseringa av den produktive kapitalen. Like lite som før kan vi altså skille mellom industrikapital (i stagnasjon, ifølge Sweezy) og finanskapital (som skulle operere uavhengig av industrikapitalen, som en alternativ investeringsmulighet når industrien ikke lenger byr på muligheter, ifølge Sweezy). De to er ett, og det finns ikke en sunn og en usunn, eller en stagnerende og en blomstrende del. Du kan ikke si ja til moderne kapitalistisk produksjon, men nei til den uproduktive spekulasjonen på børser, euromarkeder osv.
De internasjonale finansmarkedene er ikke meningsløse kasinoforeteelser, men nødvendige redskaper i konkurransen mellom de multinasjonale konsernene. Det gjelder for det enkelte konsern eller kapitalgruppe å finansiere overtakelser og sammenslåinger for å skaffe seg eller holde på så stor del av verdensmarkedet at det er grunnlag for å innføre den mest effektive produksjonen. Videre gjelder det å ha avtaler om valuta, renter osv. som er gunstigst mulig i en situasjon der produksjon og salg er spredt på mange land. Dette er kanskje hovedsida. Bisida er at aktørene på det internasjonale finansmarkedet tar seg klekkelig betalt for sine tjenester, og dermed bidrar til å senke profitten til konsernene.
Er det et paradoks at vi ser nullvekst i industrien kombinert med voldsom vekst i de finansielle markedene? Overhode ikke. Det henger sammen med at vi opplever en veldig restrukturering av industrien i forbindelse med at vareverdiene på mange felter for første gang har blitt internasjonale verdier. Derfor har vi både utradering av gamle nasjonale industrier, og hektisk aktivitet høyere opp i systemet, der kampen står om å skaffe seg tilgang til eller frigjøre tilstrekkelig store kapitaler til å kunne gjennomføre den konkrete restruktureringa innafor det området en har finansiell kontroll over. Hvis restruktureringa er vellykka, vil industrien og finansmarkedene seinere vokse mer i takt. Hvis ikke, vil vi få et finansielt krakk. Merverdien kommer ifra produksjonen, og uansett hvor store deler av den som sirkulerer i finansverdenen, kan det ikke skapes profitt der som ikke er overført merverdi fra produksjonen. Profitter skapes ikke ved å veksle penger og ta renter. På det punktet er dessverre Sweezy uklar.