EEC og klassekamp
Av Eva Berg
Reaksjonære krefter, både i og utafor Norge, har lenge ført en propaganda som tar sikte på å overbevise folk om at nasjonal sjølstendighet er forelda. Bakgrunnen for propagandaens utvikling finner vi i USA-imperialismens økonomiske ekspansjon etter 2. verdenskrig. Den amerikanske imperialismen hadde en veldig kapitaloverflod etter krigen, mens de europeiske landa var sterkt svekka – enkelte også på grunn av sitt militære nederlag.
USA-imperialismens plan var å bringe de vest-europeiske statene under sin kontroll. Men de kapitalistiske statenes nasjonale suverenitet sto til å begynne med i vegen for den amerikanske monopolkapitalens ekspansjonsplaner. Dette hinder måtte først løses, og det ble da også gjort. Marshall-hjelpa ble satt i gang, og ved å utnytte de europeiske statenes mangel på råstoffer, brensel og levnetsmiddel, klarte USA å underordne dem sin kontroll.
Betingelsene for de lån som ble gitt gjennom Marshall-hjelpa, var at mottakerlanda måtte gi avkall på sin økonomiske, og følgelig også politiske, sjølstendighet. Hensikten fra USA's side var å få danna en blokk av stater, fullstendig underlagt USA-imperialismen gjennom forpliktelser for de lån som ble gitt gjennom Marshall-hjelpa – og hensikten lyktes overmåte godt. Vare- og kapitaleksporten gjennom Marshall-hjelpa i åra 1948–1952 ble fulgt av framstøt på den militære sektor, bygging av baser etc., og da Marshall-hjelpa utløp, var den videre kontrollsikra både økonomisk og politisk – bl. a. gjennom militæralliansen NATO.
USA-imperialismens bestrebelser på å skaffe seg kontrollen over i første rekke de kapitalistiske statene i Europa kom som en naturlig følge av imperialismens utvikling – eller for å si det mer presist: en naturlig følge av produksjonsmåtens utvikling under imperialistiske forhold, og statenes stadig nærmere sammensmelting med monopolene. EEC er også en naturlig videreutvikling av interesse-fellesskapet mellom de imperialistiske land, og ledende imperialistiske krefter innen EEC legger da heller ikke skjul på at målet er en politisk føderasjon, et slags «Europas forente stater», hvor såvel den økonomiske som forsvars- og utenrikspolitikken skal ledes fra et sentralt hold.
Med et eventuelt EEC-medlemskap vil altså den siste lille rest av det som måtte være igjen av norsk sjølråderett i økonomiske og politiske saker, forsvinne. Det som USA-imperialismen tok sikte på å oppnå med Marshall-hjelpa og NATO, vil altså være fullført ved EEC-medlemskap. Ved et utvida EEC vil USA for alvor ha bundet til seg en blokk av stater, en blokk hvor nasjonale særhensyn er utviska – noe som virkelig kan skape gode muligheter for USA-imperialismen og de sterkeste imperialistkreftene innen EEC til å foreta framstøt som på kortere sikt vil tjene ei videre utvikling av imperialismen.
EEC og det «all-europeiske sikkerhetssystem»
Gjennom lengre tid har USA-imperialismens nå så åpenlyst allierte, Sovjetunionen, som på sin side har tilrana seg det økonomiske og politiske herrredømmet over Øst-Europa gjennom Commecon og Warszawapakten, vært den som har ivret sterkest for danninga av et såkalt «all-europeisk sikkerhetssystem». Hensikten er da også høgst forståelig. Skal sosialimperialistene i Kreml og monopolkapitalistene i Wall Street makte det mål de, både på grunn av USA-imperialismens også sialimperialismens videre utvikling, er tvunget til og stadig mer åpenlyst går innfor – en territorial deling av verden i interessesfærer – må de såvel økonomisk som militært samarbeide for å trygge sin politikk. For å si det enkelt — så enkelt som det vel egentlig er: USA's behov for å sikre og utbygge utbyttinga og kontrollenover Vest-Europa, hvis hensikt det er å få samla til en blokk av stater gjennom EEC, og Sovjetunionens behov for økt utbytting av og fastere kontroll over Øst-Europa, møtes i planene om et såkalt «all-europeisk sikkerhetssystem» – en sammensmelting av NATO og Warszawapakten for å styrke og sikre den videre utbytting og undertrykking av Vest- og Øst-Europas arbeidende folk.
Hva EEC-medlemskap innebærer
EEC's jordbrukspolitikk vil resultere i at de norske, i hovedsak små jordbruk –som under kapitalistiske forhold både er og vil være avhengige av subsidier og beskyttelsestoll – vil være henvist til på like fot å konkurrere med bønder i Europa. Noen særordning for Norge, som enkelte grupperinger innen borgerskapet har funnet det hensiktsmessig å forsøke å innbille folk muligheten av, blir det overhodet ikke tale om, og norske bønder som sliter med tildels karrig jord og barskt klima, blir altså satt på samme vilkår som de store europeiske jordbruk.
For fiskeriene, som er en av landets viktigste næringer, betyr EEC-medlemskap rett og slett katastrofe. Den krise vi i de seinere år har opplevd innen fiskerinæringa, har sin bakgrunn både i de store (og hovedsakelig utenlandske) monopolkonserners rovdrift på fiskebestanden, og i deres kamp om markeder og priser. Resultatet har vært begrensing for ilandføring av fisk, hvilket har medført direkte økonomisk nød både for sjarkefiskerne og de mindre fiskebrukene langs kysten. I lang tid har fiskerne slåss for å få alle trålerne utafor 12-milsgrensa, som idag bare gjelder for utenlandske trålere. Men kampen har ikke vært krona med hell— og ved EEC-medlemskap vil alt være tapt. Da vil ikke bare de «norskeide» trålerne ha anledning til å fiske like oppe i fjæresteinene og riktig reinskrape yngleplassene langs kysten, men samtlige båter innen EEC-landenes fiskeflåte får anledning til dette.
Alle de tildels sparsomme lovbestemmelser som i dag eksisterer når det gjelder å begrense og regulere utenlandske foretaks muligheter til økonomisk virksomhet i landet, vil bli fjernet. Det gjelder loven som begrenser utenlandske forsikrings-selskapers adgang til å drive skades- og livsforsikringsvirksomhet i Norge, det gjelder loven om at håndverksbrev bare kan gis innvånere av riket (altså den som har oppholdt seg her i landet i minst ett år, og fremdeles er bosatt her), videre gjelder det loven som setter bestemte vilkår for luftfart innen norsk område, det gjelder loven om aksjebanker som begrenser utlendingers muligheter til å eie aksjer– det gjelder også ervervelse av fast eiendom og det gjelder fjellstrekninger(herunder vann, elver og bekker), vannfall og bergverk.
Dersom Roma-traktatens bestemmelser blir gjeldende for Norge, vil altså alle slike bestemmelser raderes vekk. EEC betyr fri etableringsrett for monopolkapitalistene. Kapitalsterke sentral-europeiske konserner (som på sin side igjen oftest er kontrollert av amerikanske truster) vil fritt kunne nedlegge og starte «norske» bedrifter, kjøpe opp selskaper og utnytte norske naturrikdommer i enda større grad.
EEC-medlemskap betyr også «fri bevegelse av arbeidskraften mellom landene», hvilket vil si at arbeiderne hele tida kan dirigeres dit hvor det er nødvendig for monopolene – en nomadetilværelse som millioner av vest-europeiske arbeidere frister i dag. EEC blir nemlig markedsplassen for de store europeiske og amerikanske monopolene og konkurransen og samarbeidet dem imellom. For Europas folk er det skrittet inn mot en slavetilværelse, en tilværelse under økt utbytting og undertrykking. Det vil begynne med at de svakere landas økonomi forverres, at utbyttinga av folket og naturrikdommene forsterkes, at arbeids-løsheten øker.
Arbeiderklassens kamp mot EEC– og kommunistenes holdning i kampen
EEC-medlemskap betyr altså fullstendig utsletting av den nasjonale sjølbestemmelsesrett – med de følger dette vil få for folkeflertallet under imperialismens rovgriskhet. Følgelig vil også arbeiderklassens kamp mot imperialismen og dens monopolforbund EEC bli en kamp for nasjonal sjølbestemmelsesrett – men det må for enhver pris unngås at det blir en kamp for nasjonal sjølbestemmelsesrett på det mer liberale småborgerskaps premisser, slik tilfellet var med den kampanjesom i begynnelsen av 60-åra reiste motstanden mot EEC.
I Det kommunistiske manifest skriver Marx og Engels følgende så ofte siterte, misforståtte og mer eller mindre bevisst feiltolke avsnitt om proletariatets stillingtil nasjonen:
Arbeiderne har intet fedreland. En kan ikke ta fra dem noe de ikke har. Ved at proletariatet først må erobre det politiske herredømme, heve seg opp til nasjonalklasse, konstituere seg som nasjon, er det selv fremdeles nasjonalt, men slett ikke i borgerlig forstand.
Marx og Engels slår altså fast at et kapitalistisk samfunn aldri kan bli noe fedreland for arbeiderklassen. Dette skulle da også være en enkel og lettfattelig kjennsgjerning, for i det kapitalistiske samfunn er arbeiderklassen en undertrykt og utbytta klasse som er avskåret fra å bestemme over nasjonens skjebne. Men når arbeiderklassen erobrer den politiske makt, det vil si når den med vold knuser borgerskapets statsmakt og oppretter sin egen: proletariatets revolusjonære diktatur, konstituerer den også seg sjøl som nasjon. Arbeiderklassens stilling inasjonen blir da, som Marx og Engels også påpeker, en helt annen, fordi »nasjonen»virkelig blir fedreland for arbeiderklassen — i den forstand at arbeiderklassendermed virkelig blir i stand til å bestemme sin egen framtid.
Hva blir så marxismens lærdom for arbeiderklassen i kampen mot EEC og forkommunistenes holdning i denne kampen?
Først kan vi slå fast at kommunistene (og det kommunistiske parti, når dette finnes) ikke underordner arbeiderklassens interesser det som så smukt heter nasjonens sak. Arbeiderklassens interesser underordnes bare dens egen sak, dens strategiske mål: sosialismens seier over kapitalismen – og denne seier er bare mulig gjennom harde og bitre klassekamper.
Under og etter krigen (og en merker de samme anfektelser når det gjelder kampen mot EEC i dag) begikk NKP et grovt forræderi mot arbeiderklassen nettopp ved sin feilaktige borgerlig-nasjonalistiske politikk, hvis hovedeksponent var Peder Furubotn. Denne feilaktige og forræderiske politikk, som fikk de hardeste følger for arbeiderklassen, og som også sterkt bidro til NKP's revisjonistiske utarting, tok sikte på – for direkte å sitere Peder Furubotn i brosjyren «Kampen for Norges suverenitet» — «å gjøre suvereniteten til det spørsmål som danner selve utgangspunktet for all politikk i Norge».
Altså: alle interessespørsmål, både for arbeiderklassen og borgerskapet, skulle underordnes spørsmålet om Norges sjølstendighet. Det vil med andre ord si at både undertrykkernes og de undertryktes handlemåte, deres politikk, skulle være underlagt spørsmålet om den nasjonale sjølstendighet. Hva resultatet ble –dessverre også etter at Peder Furubotn var kasta ut av NKP — veit vi: NKP makta aldri å innta en førende rolle i klassekampen, tvert imot ble det fra partiets side etterhvert rein oppgiving av klassekampen.
I boka Marx-Engels-Marxisme (s. 204) slår Lenin fast ved gjennomgåing av et brev der Marx kommer inn på det nasjonale spørsmål:
Marx var ikke i tvil om at det nasjonale spørsmål er av underordnet betydning sammenlignet med 'arbeider-spørsmålet'.
For kommunister finnes det da heller ikke tvil: spørsmålet om nasjonal sjølbestemmelsesrett må underordnes arbeiderklassens kamp for å knuse kapitalismen, kort og godt, underordnes klassekampen. Den norske arbeiderklassen kan bare sikre sine interesser og realisere sitt mål ved at de bekjemper den gruppe av den eksisterende nasjon som utgjøres av de norske monopolkapitalister. Først når det har lyktes arbeiderklassen å styrte de norske monopolkapitalister og knuse deres utbyttersystem, kan de – som Marx og Engels påpeker – konstituere seg som nasjon. Derfor er enhver som kjemper for en revolusjonær samfunnsomveltning, for sosialismen, også en kjemper for den nasjonale sjølbestemmelsesrett.
Konklusjonen blir derfor at kampen for nasjonal sjølstendighet aldri må stilles opp som det middel, den linje, som skal føre arbeiderklassen fram til den revolusjonære samfunnsomvelting. Arbeiderklassens frigjøring fra utbytting og undertrykking kan som sagt bare skje gjennom harde og bitre klassekamper, hvor imperialistenes forskjellige framstøt bl. a. gjennom planene for et utvida EEC, blir slått tilbake — og ved at arbeiderklassen beholder initiativet i kampen for de vilkår og perspektiver som er i dens interesse.
Denne kampen, som føres av arbeiderklassen i samtlige kapitalistiske land, vil –på grunn av imperialismens utvikling – medføre at arbeiderklassen kjemper mot en internasjonal forent kapitalmakt, det vil med andre ord si mot nøyaktig de samme fiender. Dette vil da etterhvert også styrke den sanne proletariske internasjonalisme og virkeliggjøre den gamle arbeiderparole:
Proletarer i alle land foren dere!