Det nye kommunistiske partiet kan bygges raskt!

Av Redaksjonelt

Nr 1 1972

De store kampene mot EEC, resultatet ved siste kommunevalg og den breiestøtten til Indo-Kinas folk har vist at arbeiderklassen og det arbeidende folket går mot monopolkapitalens og imperialismens politikk. Stadig flere skjønner at den nåværende statsmakta ikke er folkets tjener, men dets fiende. Mange – spesielt fra arbeiderklassen og blant den studerende ungdommen – slutter seg i dag til den marxist-leninistiske bevegelsen. Men store grupper kommer også inn under venstre-sosialdemokratiets, den småborgerlige populismens eller NKP-revisjonistenes innflytelse. Mer enn noen gang stilles spørsmålet om ledelsen av kampen på dagsordenen.

I kampen mot EEC ser vi hvordan ulike småborgerlige og opportunistiske grupper forsøker å tjene to herrer: De går mot medlemskap, men angriper samtidig marxist-leninistene, saboterer enhetsaksjoner i fronten og har først etter lang tids press godtatt politisk streik som et nødvendig virkemiddel arbeiderklassen må ta i bruk for å hindre EEC-innlemmelse.

Disse daglige lærdommene er viktige for alle revolusjonære. Under den sosialistiske revolusjonen vil arbeiderklassen møte de samme fiendene som idag: imperialismen, monopolene og deres lakeier i stat og høyresosialdemokrati. Men reaksjonen vil da ty til mer desperate kampmidler: NATO-styrker, hær og politi vil kunne settes inn for fullt. Både historiske lærdommer og dagens erfaringer viser at «venstre»-orienterte opportunistledere i slike situasjoner vil svimle av redsel. De vil ikke bare svinge i halen på den revolusjonære bevegelsen, men åpent, som de franske revisjonistene under mai-opprøret i 1968, løpe over i kontrarevolusjonens leir. Og er de arbeidende massene sterkt influert av opportunistenes propaganda om «fredelig overgang til sosialismen», vil de ikke skape seg sin folkehær, av væpne borgerskapet og etablere proletariatets diktatur.

Å bygge et kommunistisk parti som på alle felter av politikken kan stå fram som massenes organiserte ledelse og fortropp, er derfor et spørsmål om den norske revolusjonens seier eller nederlag.

Kravene til partiet

Hvilke krav stiller marxist-leninistene til det kommunistiske partiet? Kort oppsummert er disse følgende: Partiet må være arbeiderklassens fortropp. Det må være væpnet med en revolusjonær teori, kunne lede arbeiderklassen bort fra tradeunionisme og sosialdemokrati, kort sagt være en politisk leder for arbeiderklassen.

«Men partiet kan ikke bare være en fortropp. Det må samtidig være en avdeling av klassen, en del av klassen – og med liv og lemmer må det være rotfestet i klassen.» (Stalin)

Partiet må være en organisert fortropp. Det må være en organiserende kjerne i arbeiderklassens kamp. Derfor kan ikke «enhver streikende» eller «hele arbeiderklassen» være medlemmer av partiet. Det må bestå av de mest klassebevisste og aktive. Og fordi det kjemper mot en sentralisert fiende, må det være enhetlig og slagkraftig. Dette krever at det bygger på den demokratiske sentralismens prinsipper. Det må herske et livlig demokrati og meiningskamp. Men etter vedtak må mindretallet bøye seg forflertallet. «For bare en bevisst disiplin kan være en jernhård disiplin.» (Stalin)

Partiet må være proletariatets høyeste form for klasseorganisasjon. Arbeiderklassen har en rekke nødvendige organisasjoner: fagforeninger, kulturforeninger, osv. I dagens Norge er ulike fronter av stor betydning. Bare et kommunistisk parti kan sikre at disse drar i en retning, at det utarbeides en felles linje i kampen mot monopolkapital og imperialisme. Derfor må kommunistene arbeide i slike masseorganisasjoner, som formelt ikke er underordnet partiets ledelse, for å kjempe for en politisk linje som tjener arbeiderklassen og revolusjonen.

Partiet må være et redskap for proletariatets diktatur. Partiet er den høyeste form for klasseorganisasjon. Men det er ikke et mål i seg selv. Det må være et redskap for arbeiderklassen til å lede kampen for a styrte monopolkapitalens diktatur, opprette proletariatets diktatur, befeste det og bygge ut sosialismen på alle områder.

Partiet må bygges gjennom kamp

Like etter splittelsen i SF, var den norske ml-bevegelsen ikke i stand til å etablere et parti bygd på disse prinsippene. Vi slo fast at partiet måtte bygges gjennom årelang kamp, der studier av den revolusjonære teorien og praksis på alle klassekampens områder gikk hånd i hånd.

Det første trinnet på denne veien var masse studier i marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning og spredning av kommunistisk propaganda og agitasjon, spesielt Klassekampen. Dette la grunnlaget for utviklinga til kommunistiske organisasjoner, som bygde på den revolusjonære teorien og som tillempet den demokratiske sentralismens arbeidsstil. På den måten ble «arven fra SF», venstre-sosialdemokratiske ideer og liberalistisk arbeidsstil bekjempet.

Fra våren 1970 tok hele ml-bevegelsen et nytt skritt framover. De store studentaksjonene mot dyrtida og streikekampene ved Norgas, Odda, Sauda og

Sporveien viste at SUF(m-1) og MLG var i stand til å lede massekamper. Men gjennom disse ble det også klart at ml-bevegelsen hadde viktige sekteriske feil, som gjorde en virkelig forening med arbeiderklassen og folket vanskelig. Partikampene i SF hadde stilt store krav til indre samhold og solidaritet. Men dette styrket også tendenser til klikkvesen, kommunister omgikkes stort sett kommunister. Og denne tendensen kunne vanskelig bli effektivt bekjempet i tida etterpå, da interne studier og diskusjon ble hovedsida i det politiske arbeidet. Et grunnleggende utslag av de sekteriske tendensene var manglende tillit til kamerater utafor kommunistenes rekker. Marxist-leninistene monopoliserte ofte arbeidet og ledelsen, bl. a. i en del av frontorganisasjonene. Og sekterismen ga seg også utslag i det politiske arbeidet. Viktigst var den feilaktige avvisninga av Folkebevegelsen som en kraft i kampen mot EEC, noe som bl. a. Klassekampen aktivt forfektet i startfasen av EEC-kampen.

På område etter område ble disse sekteriske trekkene ved ml-bevegelsens arbeid og politikk kritisert og bekjempet. Gjennom kritikk og sjølkritikk og politiske studier i Mao Tsetungs arbeider om masselinja ble grunnlaget lagt for en rekke kampanjer mot sekterismen. Disse ble ført offentlig fram – og en rekke progressive utafor ml-bevegelsens rekker deltok i denne tida aktivt i arbeidet for å få MLG og SUF(m-1) til å sette hensynet til arbeidsfolksinteresser i ledelsen for alt arbeid.

Disse kampanjene forte etter hvert til framganger på en rekke politiske felter, men først og fremst i kampen mot EEC-medlemskap. Arbeider-komiteen mot EEC og dyrtid, som marxist-leninistene hosten 1970 gikk i spissen for å opprette, var lenge en liten og svak front. Men fra og med våren1971 startet en rask utbygging, som i dag har fort fram til 15 000 medlemmer og over 300 lokalorganisasjoner. Rød Arbeiderfront 1. mai ble i 1971 større enn sosialdemokratiets arrangementer på en rekke viktige plasser, bl. a. Oslo, Bergen og Trondheim.

Denne politiske framgangen ble oppnådd gjennom kamp, spesielt mot sekterisme i egne rekker. Fra våren 1971 fikk denne kampen en åpen og tilspisset form. Ei lita gruppe i Marxist-leninistisk Front, som hadde brutt ut av NKP, sto åpent fram med trotskistiske synspunkter på EEC-kampen. De avviste samarbeidet med småborgerskapet på landsbygda i kampen mot imperialismen, de avviste samarbeid i Folkebevegelsen mot EEC for å fremme en proletær kamplinje. Disse synspunktene ble åpent diskutert i hele ml-bevegelsen, og samstemmig avvist i en uravstemning i organisasjonene. Da Hovden-gruppa høsten 1971 angrep Streikestøttekomiteen i en borgerlig avis, og degenererte til streikebryteri mot Austad-arbeiderne, ble de utelukket fra MLFs rekker.

Alt fra sommeren 1971 kunne ml-bevegelsen begynne på det tredje trinnet i det partibyggende arbeidet. På sitt 2. landsmøte i juni ble ML-gruppene formelt og reelt den ledende organisasjonen i ml-bevegelsen. SUF(m-1)begynte fra da av på den store oppgaven å utvikle seg til en kommunistisk masseorganisasjon for ungdom. Høsten 1971 ble den omdanninga slått fast av ungdomsforbundets 2. kongress.

Den viktigste oppgaven for MLG var fra kongressen av å bli en kommunistisk kamporganisasjon. Fra da av begynte en omorganisering etter den kommunistiske bevegelsens hevdvunne prinsipper: marxist-leninistene skal konsentrere sitt arbeid om de plassene der massene er og kampen har det høyeste nivå. Oppgaven ble å gå fra den gamle typen «studieorganisasjon», som omfattet store bydelsområder, til arbeid etter «produksjonspunkt». MLG tok fatt på bygginga av bedriftslag og boliglag, på utgivelsen av lokalaviser som tok opp kommunistenes linje til problemene arbeidsfolk har på plassen. En av lokalorganisasjonenes viktigste oppgaver var å organisere et stort antall sympatisører knyttet til bolig- og bedriftslaget.

Kort tid etter 1. mai i år vil denne omorganiseringa for kamp stort sett være avsluttet med store resultater. I løpet av det siste halvåret har ml-bevegelsen både på landsplan, i bedrifter, bygder og boligstrøk begynt å bli en drivende og ledende kraft i den politiske kampen. Særlig tydelig har dette blitt i EEC-kampen, der MLGs forslag og kampanjer for prøveavstemninger og uravstemninger, aksjoner og politiske streiker nå har blitt akseptert som omtrent hele anti-EEC-frontens program. Årets 1. mai vil også, med sineomlag 70 demonstrasjoner, bli et nytt politisk gjennombrudd.

På denne bakgrunn – og med disse perspektivene for øyet – har Sentralkomiteen i MLG slått fast: Det nye revolusjonære, marxist-leninistiske partiet både kan og må bygges raskt.

Hva er oppnådd – hva gjenstår?

Formelt og reelt tilfredsstiller MLG i dag en rekke av de krav marxist-leninistene må stille til et kommunistisk parti.

MLGs politiske og ideologiske grunnlag er marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning. MLG er organisert etter den demokratiske sentralismens prinsipper. MLG er organisert etter «produksjonspunkt» – og har alt i dag grodd visse røtter i arbeiderklassen. Etter at MLFs landsmøte enstemmig vedtok å oppløse organisasjonen, og dens kadre gikk inn i MLG, har ml-bevegelsen fullt og helt fått en enhetlig ledelse og en enhetlig partibyggende organisasjon. I fagforeninger, klubber og ulike frontorganisasjoner har MLGs medlemmer evnet å gå i spissen for dagskampen, samtidig som de har spredd opplysning om nødvendigheten av revolusjon og sosialisme. Den marxist-leninistiske avisa Klassekampen selges nå fast i godt over 20 000eksemplarer.

Kort oppsummert: MLG har ledet en rekke viktige kamper i proletariatet, har vist evne til å virke som arbeiderklassens fortropp. MLG er også en organisert fortropp, med kadrer trenet i kamp og med en frivillig, bevisst disiplin.

MLGs kadrer arbeider i masseorganisasjoner, har klart å lede og koordinere arbeidet til viktige deler av den progressive anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske bevegelsen. MLG har derfor virket som en høyere form for klasseorganisasjon enn frontene. Endelig har MLG aktivt propagandert nødvendigheten av revolusjon og sosialisme, av opprettelsen av proletariatets diktatur.

Men likevel er det ennå visse mangler som må ryddes av veien. Nøkkelleddet er her å heve MLGs ideologiske og politiske nivå. Skal partiet virkelig bli «et redskap for proletariatets diktatur», må det ha et program for revolusjon, basert på en analyse av det norske samfunnets sosiale, økonomiske og politiske motsigelser. Denne store oppgaven vil MLG løse gjennom å fullføre følgende etappeplan for bygginga av det nye, kommunistiske partiet.

Styrk røttene i proletariatet!

Den første etappen har som oppgave å fullføre omdanninga av MLG fra å være en marxist-leninistisk studie- og propagandaorganisasjon, til å bli en virkelig kamporganisasjon.

Den viktigste oppgaven som gjenstår er å styrke MLGs røtter i proletariatet gjennom en storstilt rekruttering til sympatisør- og støtte lag for MLG i bedrifter og boligområder. Vi ønsker å trekke langt flere progressive aktivt med i kommunistisk arbeid. Det vil styrke marxist-leninistenes kampkraft, og gjøre det umulig for stat og monopolkapital å likvidere MLGs organisasjon gjennom svartelisting og oppsigelser på arbeidsplassene.

Røde Fane vil oppfordre alle som sympatiserer med marxist-leninistenes arbeid og politikk til ikke å vente på at vi skal kontakte dem. Ta initiativet sjøl, kontakt marxist-leninistene der du bor eller jobber og krev å få være med i arbeidet for revolusjonen og kommunismen.

Vi har grunn til å tro at denne oppgaven – og dermed også den første etappen i den avsluttende fasen av partibygginga – vil være løst i løpet av mai.

Diskuter klasseanalyse og program for revolusjon!

Den andre etappen – som vil starte på forsommeren vil bli preget av en stor diskusjonsbevegelse. Målsetningen med den vil være å heve hele ml-bevegelsens teoretiske nivå. Følgende spørsmål skal i første rekke studeres og diskuteres:

Klasseanalyse: Hvem er fiender og hvem er venner i kampen for den sosialistiske revolusjonen? Klasseanalysen skal gjøres på alle plan. På landsplan, i distrikter, bedrifter og boligområder. Dette er ingen spesialsak for «eksperter». Alle medlemmer og sympatisører skal – ut fra sine forutsetninger– delta, bli proletariske vitenskapsmenn!

Program for revolusjon: Hvilke paroler bør kommunistene stille for den sosialistiske revolusjonen i Norge? Hvilke stadier vil revolusjonen i vårt land

kunne gjennomgå? Hvilken betydning vil seier eller nederlag i kampen mot EEC få for revolusjonens forløp?

Andre spørsmål: Selv om diskusjonsbevegelsens organiserte form vil konsentrere seg om disse emnene, vil en rekke andre saker tas opp i avis og tidsskriftsdiskusjoner, på konferanser, sommerleirer og møter: Kommunistenes holdning til arbeid i parlamentariske organer. Bør marxist-leninistene stille lister ved Stortingsvalget i 1973? Hvordan skal kampen mot undertrykkelsen av kvinnen føres – i samfunnet og i den enkelte familie? Hvilke linjer bør kommunistene ha for sitt arbeid i fagforeninger og klubber?

MLG vil invitere alle venner og sympatisører til å delta aktivt i denne diskusjonsbevegelsen, der Røde Fane vil være det teoretiske organet, samtidig som det vil bli utgitt et eget debattblad.

Program for det kommunistiske partiet

Før diskusjonsbevegelsen er kommet skikkelig i gang, er det for tidlig å si akkurat når den kan avsluttes. Men vi kan sikkert si at når denne bevegelsen har kommet langt nok på de viktigste områdene, skal hovedkonklusjonene sammenfattes i programforslag til partiets stiftelseskongress.

Den tredje og avsluttende etappen vil altså bli organiserte kongressforberedelser: Framlegging og diskusjon av forslag til program for revolusjonen, arbeidsprogram og vedtekter; forslag til vedtak om Stortingsvalget i1973 og aktuelle oppgaver i massekampen.

Kamerater! Denne etappeplanen gir lyse perspektiver for ml-bevegelsens arbeid og utvikling. Den er en stor skuffelse for revisjonister av alle slag som har håpet at ml-bevegelsen ikke skulle være i stand til å skape det nye kommunistiske partiet. Den stiller store krav til MLGs forskjellige organer, fra Sentralkomiteen og til det enkelte medlemmet. Men de vil bli gjennomført –og gjennomført raskt! I et intervju med Klassekampen har MLGs formannuttrykt det slik:

«I 1973 er det 50 år siden NKP ble stiftet. Det hadde sine feil fra starten av, men var tross alt revolusjonært og kommunistisk. Den kommunismen har i flere tiår vært likvidert. Dagens NKP er knyttet til Sovjet-herskernes sosialimperialisme. På de fleste felter i norsk politikk må en lete med lupe for å finne forskjell på Reidar T. Larsen og enhver venstresosialdemokrat. Men de forsøker framleis å ikle politikken sin en slags marxistisk kappe. Vi kaller det revisjonisme. Og når revisjonistene neste år skal jubilere for et kommunistiskparti de sjøl har likvidert – skal både de og andre fiender av den norskerevolusjonen vite:

De revolusjonære tradisjonene vil bli ivaretatt. For innen utgangen av 1973vil et nytt kommunistisk parti være skapt.»

Det nye partiet vil ikke være «perfekt», og heller ikke fra starten av ha «oppslutning av de breie lag av arbeiderklassen», slik klikken rundt Kjell Hovden «krevde». Virkelig tillit i arbeiderklassen og andre lag av folket kan bare det nye partiets egen praksis sikre. De som før partistiftelsen krever det «fullkomne» av ml-bevegelsen, krever det umulige. De går i praksis mot å bygge et parti for arbeiderklassen her og nå.

Det arbeidende folket står i dag foran store kamper. Slaget om EEC-medlemskap kan vinnes. Nye store klassekamper vil følge utover i 70-åra. La denne kampen få en kommunistisk ledelse!

SLUTT OPP OM MLGs ARBEID!
FRAM FOR DET NYE, KOMMUNISTISKE PARTIET!