Johan Petter Andresen. Medlem av Rødt Grünerløkka og i landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.
Abdullah Öcalan er grunnleggeren og den ubestridte lederen av Kurdistans arbeiderparti, (PKK). I tyrkisk fengsel siden 1999 har han skrevet et fembindsverk med analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp i perioden 2000 til 2006. I denne artikkelen presenteres sentrale teser fra de første to binda. Öcalan har gått fra et marxistisk-leninistisk standpunkt til et mer venstrelibertariansk standpunkt. Analysa hans er preget av marxismen, men han anser at en kritikk av denne er nødvendig for å hindre en fortsettelse av kapitalismen slik verden har sett med skjebnen til Sovjetunionen og Kina.
Abdullah Öcalan:
Manifesto for a Democratic Civilization, Volume l, Civilization, The Age of Masked Gods and Disguised Kings.
Abdullah Öcalan:
Manifesto for a Democratic Civilization, Volume ll, Capitalism: The Age of Unmasked Gods and Naked Kings.
New Compass Press, 2015.
I tida mellom 2005 og 2008 har Abdullah Öcalan skrevet et fembindsverk med nye standpunkter, analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp. Bare de to første verkene er hittil oversatt til engelsk. Men alle vil oversettes. Kurdernes frigjøringskamp ser han i sammenheng med hele menneskehetens frigjøring, om enn han konsentrerer seg om Vestens (inkludert Midtøstens) historie og situasjonen i dag.
Öcalan er den sentrale grunnleggeren av Kurdistans arbeiderparti (PKK). Han ble tatt til fange av Tyrkia i 1999, og har vært fengsla siden. Under disse forholdene har han fortsatt med å utvikle sin politiske tenking. Öcalan anses som den ledende tenkeren blant frihetskjempere i Kurdistan og nyter stor respekt langt utafor de revolusjonæres rekker. Hans idéer påvirker millioner av mennesker.
Også her i Norge har Öcalans idéer oppslutning blant mange kurdere. Spørsmålet er, kan vi her i Norge lære noe fra Öcalan? Jeg for min del har hatt stor nytte av å lese ham for å få nye vinkler på sentrale spørsmål som årsakene til sosialismens nederlag i Sovjet og Kina, forholdet mellom stat, klasse, nasjon og demokrati og forholdet mellom kvinnekamp og klassekamp, for å nevne noe. Men jeg finner det vanskelig å slutte opp om flere av hans synspunkter. For eksempel: Han tar avstand fra Marx sitt verdibegrep som han mener er for enkelt. Der savner jeg en bedre begrunnelse.
For de av oss som er opptatt av «de store spørsmåla» og som behersker engelsk, mener jeg at det kan fungere frigjørende for tanken å lese Öcalan. Han har skrivi flere korte og lengre tekster.
Öcalan har endra analyse og politisk strategi i fengsel. Han har gått fra det man kan kalle et marxist-leninistisk standpunkt til det jeg velger å kalle et frihetlig (venstrelibertariansk) standpunkt. Hans analyse er fortsatt veldig prega av marxismen, men han har også en ramsalt kritikk av denne. Han var altså fram til 1998 først og fremst påvirka av den kommunistiske nomenklaturen fra Marx og videre. Han skriver sjøl at hans nye standpunkter er påvirka av Murray Bookchin, Fernand Braudel og Michel Foucault. Samtidig kritiserer han disse tre.
Omstendighetene han skriver under er ekstreme. Michael M. Gunther skriver:
Måten som Öcalans avhandling ble til på er bemerkelsesverdig. Det ser ut til at han helt enkelt ga håndskrevne sider til sine advokater eller slekt som med ujamne mellomrom besøker hans celle på fengselsøya Imrali. Andre ganger har han diktert til advokatene eller fått dem til å ta notater mens han snakka. Han hadde ikke tilgang til kilder eller til noen han kunne diskutere sakene med.
Den første boka har tre deler: «Om metode og sannhetsregimet», «Sivilisasjonens viktigste kilder» og «Det urbaniserte, siviliserte samfunnet».
I sitt forord (s 23) skriver Öcalan blant annet:
Jeg har nå fått det klart for meg: Den moderne kapitalismens virkelige makt er ikke dens penger eller dens våpen; dens virkelige makt ligger i evnen til å kvele alle utopier – inkludert den sosialistiske utopien som er den siste og sterkeste av alle – med dens liberalisme. Hvis man ikke grundig analyserer liberalismens makt, vil ingen ideologi unngå å bli kapitalismens ydmyke tjener. Det finnes knapt noen som har analysert kapitalismen så grundig som Marx, eller noen som fokuserte på staten og revolusjonen som Lenin. Men det har blitt mye klarere i dag at, til tross for at man påstår å være dens negasjon, har den marxist-leninistiske tradisjonens bidrag til kapitalismen både materielt og som idé vært betydelig.
I del 1, Om metode og sannhetsregimet, kritiserer Öcalan de ulike metodene som hittil har blitt brukt for å finne fram til sannheten for å kunne leve et meningsfullt liv. Han definerer tre grunnleggende metoder: den mytologiske, den religiøse og den vitenskapelige. Den mytologiske metoden knytter Öcalan spesielt til neolittisk tid. Öcalan legger vekt på at man også i dag må sette seg inn i og forstå disse mytene for å få en helhetlig forståelse for menneskehetens historie.
Religionens inntreden knytter Öcalan til overgangen fra et egalitært samfunn til danninga av klassesamfunn og utbytternes behov for uomtvistelige dogmer. Den religiøse metoden hadde negative og positive sider. En positiv side var at den bedra samfunnets moral, ved at det skilles mellom det gode og det onde.
Idéen om vitenskapelig metode var sentral for utviklingen av kapitalismen. Menneskets subjektivitet og den objektive verden ble sentrale faktorer. Idéen om objektivitet slik den blir brukt som vitenskapelig metode innebærer at naturen som helhet blir definert som objekt. Subjektet er den enkelte borger, nasjonen eller staten i uavbrutt kamp for å underlegge seg naturen og fellesskapet.
Öcalan mener at for at vi skal forstå hvordan vi kan frigjøre oss fra dagens samfunn, må vi forstå dets utgangspunkt. Her refererer han til Braudel og det som heter «la longue durée». Öcalan skriver (s 61):
Fernand Braudel retta hard kritikk mot samfunnsvitenskapene som er løsrevne fra den historiske og geografiske dimensjonen. Han kaller dem «en triviell samling hendelser». Dette er et svært viktig bidrag til metodespørsmålet. Nye horisonter for hvordan å skrive historie har åpnet seg ved hjelp av hans idé om la longue durée eller geografiske strukturer, conjuncture, eller mellomlange sosioøkonomiske sykluser og événements, eller korte eller episodiske hendelser.
Öcalans utgangspunkt er at menneskene vandra ut av Afrika og slo seg ned i den fruktbare halvmånen i Midtøsten. Her utvikla vi dyrehushold og jordbruk. Dette var under den neolittiske perioden. Samfunnet som utvikla seg frambrakte alle de viktigste oppdagelsene og framskrittene som også preger dagens samfunn. Og overskuddet som jordbruket og husdyrhold ga, la grunnlaget for rikdom og byer. Öcalans påstand (svært forenkla) er at disse byene de første tusen åra var demokratiske. Kvinnene var ikke ennå blitt gjort til husslaver, tvert i mot var det kvinnene som var det overordna kjønnet.
Min korte oppsummering med litt «marxistisk» terminologi er: Öcalan mener at urkommunismen slik den utvikla seg i den vestlige delen av verden hadde sin storhetstid i områdene tilknytta Eufrat og Tigris (Mesopotamia) og Nil-deltaet i det som kalles neolittisk tid (yngre steinalder). Her dominerte altså kvinnene, det kollektive og samholdet. Men etter hvert som menneskene utvikla jordbruk og dyrehold fikk menneskene et overskudd som kunne oppbevares. Dette igjen førte til at man kunne lage byer og til at man kunne bytte varer, innføre handel. I denne situasjonen greide mannen, i samarbeid med den religiøse lederen (sjamanen/presten) å få overherredømme over kvinnen og innførte patriarkat, privat eiendom og stat, det som kalles sivilisasjon – i motsetning til det statsløse urkommunistiske samfunnet. Urkommunismen ble knust av sivilisasjonen, men ikke helt. Og dets positive materielle og sosiale kultur har levd videre og må leve videre fordi sivilisasjonen ikke kan leve uten. Sivilisasjonens kultur er negativ, forvridd og forbigående, mens urkommunismens positive kultur er permanent. Det er altså en uavbrutt kamp mellom «sivilisasjonen» og de kreftene som har sine røtter i urkommunismens kollektive, kvinnedominerte, statsløse kultur (s 169 til 171).
Öcalan mener at kritikken av kapitalismen har vært for dårlig, fordi man ikke har forstått dens sammenheng med det siviliserte samfunnet, og derfor har man ikke greid å overkomme kapitalismen.
Öcalan avslutter denne første boka med noen kommentarer (s 197). Han skriver blant annet:
Systemer basert på undertrykking og tyranni kan bare ha suksess dersom de har ideologisk hegemoni. Derfor er den viktigste konflikten ikke bare en konflikt basert på klasseskille, men også en konflikt basert på et sivilisasjonsnivå (samfunnsformasjonsnivå). Den historiske kampen som man kan følge tilbake minst fem tusen år, er i sin kjerne en kamp mellom en stats-sivilisasjon og en demokratisk sivilisasjon; den siste bestående av før-statlige landsbyer og jordbruksfellesskap. Alle ideologiske, militære, politiske og økonomiske forhold, konflikter og kamper skjer innafor de to hovedformene for sivilisasjoner.
Öcalan lager en egen myte som begynner i neolittisk tid i den fruktbare halvmånen – i områdene der kurderne og «protokurderne» (hurrittene s 132) har holdt til. Her begynte sivilisasjonen som skapte kvinneundertrykkinga, staten og klasseundertrykkinga. Og her kan også bli et sentrum for menneskehetens frigjøring, dersom man er villig til å kaste de ideologiske lenkene og påbegynne, allerede i dag, bygginga av det frie mennesket.
I forordet til bok to, skrevet av den indiske akademikeren og venstreaktivisten Radha D’Souza, finner vi en viktig innfallsport for å forstå bøkene. I likhet med Öcalan forholder hun seg til de asiatiske filosofiske tradisjonene og mytene. Disse blir undertrykt av kapitalismen/imperialismen, og vi kjenner derfor rett og slett ikke til dem.
I analysen av kapitalismen, kritiserer Öcalan Marx sin forklaring av bytteverdi som et resultat av arbeid. Han skriver (s 72): «Jeg argumenterer ikke for å helt se bort fra faktoren arbeid, men jeg insisterer på at det ikke er den som i størst grad bestemmer bytteverdien. (…) I praksis er den avgjørende faktoren spekulasjon».
Men Öcalan går ikke i dybden med denne kritikken. Spekulasjon bygger på å kjøpe billig og selge dyrt. Men for at noe skal kunne kjøpes og selges, må det først produseres. Marx argumenterte med at samfunnsmessig sett er ikke den enkelte kapitalistens evne til å gjøre gode kjøp eller godt salg annet enn at bytteverdien i produktene som er produsert skifter hender til den ene eller den andres fordel. Jeg kan ikke se at Öcalan begrunner hvordan spekulasjon skaper bytteverdi.
Öcalan kritiserer de som mener at Vesten skapte sine første store profitter ved å være mer intelligente i å utnytte såkalte økonomiske lover. Han legger hovedvekten av forklaringa på Vestens overhøyhet på kolonimakt, drap og krig.
Han er enig med Braudel: «Den briljante historikeren Fernand Braudel har en svært viktig uttalelse når han erklærer at kapitalismen er anti-marked og dermed anti-økonomi, til og med ikke-økonomi – en mening jeg er enig i. Kapitalismen, som kveler alt i økonomien, er økonomiens svorne fiende. La meg gjenta: Kapitalismen er ikke økonomi, men økonomiens svorne fiende» (s 121).
Han har mange innvendinger mot marxismen. De er blant annet at Marx ikke forsto viktigheten av staten og ikke frigjorde seg tilstrekkelig fra den borgerlige tenkinga (s 76):
Jeg synes at Das Kapital er en av bøkene med de største svakhetene mot kapitalen og som er mest åpen for feiltolkninger. Nok en gang, jeg skylder ikke på Marx, heller sier jeg at sider ved historien, staten, revolusjonen og demokratiet ikke har blitt godt utvikla. Og de europeiske intellektuelle som gjør krav på å være så vitenskapelige, baserte sine analyser og forskning på Das Kapital, og evna faktisk ikke å lage (…) anti-kapitalistisk vitenskap og ideologi «på vegne av arbeiderne».
Öcalan er også negativ til den marxistiske tesen om at arbeiderklassen er den eneste revolusjonære klassen.
Öcalan kritiserer de engelske og nederlandske filosofene fra kapitalismens gjennombrudd på begynnelsen av 1600-tallet. Vitenskapen er ikke objektiv. Han mener at for å praktisere meningsfull vitenskap må vi etablere et forhold mellom fortelling (narrativ), kunnskap og vitenskap. Vitenskap uten en fortelling/historie kan ikke anses som meningsfull (s 96).
Öcalan opererer med tre sosiale formater eller moduser: det primitive klansamfunnet, klassestaten eller det siviliserte samfunn og det demokratiske, pluralistiske samfunnet (s 106). Det demokratiske, pluralistiske samfunnet har alltid eksistert i kamp mot det siviliserte samfunnet. Staten, presteskapet og overklassen har ikke evna å utslette denne. Den fundamentale motsigelsen er da mellom sivilisasjonen med statsmonopolet og den demokratiske sivilisasjonen til det statsløse samfunnet (s 258). I kampen mellom det demokratiske, pluralistiske samfunnet og staten kan det gjøres kompromisser, og man må i så fall skape balanse (s 115). Kanskje om mange tusen år, om enn den kanskje vil ta en annen form, vil staten og demokratiet fortsette å eksistere (ibid).
Öcalan hevder at skal man finne ut av økonomien, må man se til kvinnen. Han ser kvinnen som den virkelige eieren av økonomien. «Dersom vi ønsker å vurdere økonomien fra et sosiologisk perspektiv, må vi se kvinnen (hun som går svanger, bærer, oppdrar og før barna inntil de kan bli uavhengige, samtidig som hun er husets håndverker) som den grunnleggende kraften» (s 134).
Öcalan prøver også å sette de tre monoteistiske religionene (kristendom, islam og jødedom) i sammenheng og vier over tjue sider til jødisk tro og til jødenes historie og plass i sivilisasjonssammenheng. Han knytter de tre religionene til sivilisasjonens andre fase og utvider denne fasen til også å omfatte middelalderen (s 175 og 178). Den tredje fasen er kapitalismen.
Öcalans kritikk av Marx handler primært om Marx’ manglende analyse av staten (s 183). Når det gjelder utviklinga av staten er det avgjørende for Öcalan å påvise at nasjonalstaten er den mest ødeleggende statsformen. Han skriver: «Nasjonalstaten er ikke bare den siste formen for gudegitt stat, den er også den farligste statsformen» (s 192).
Videre kritiserer han både marxistene og anarkistene. Han kritiserer Lenins bok Staten og revolusjonen. «Lenin ville definere staten i sitt verk Staten og revolusjonen. Men til og med mens han levde ble det klart at staten var det ene punktet der han tok mest feil. Og dessuten ønska han ikke en gang å forstå hva makt er. Han forsto ikke at ved å ta i bruk den magiske steinen (som bæres av den sterke og slu mannen ved å bruke ulike sivilisasjonsmasker gjennom tidene) gjorde han sosialismen ugyldig fra starten av i navnet til ‘sosialistisk makt’» (s 227). Her er den magiske steinen symbolet på makta som brukes for å oppnå overhøyhet. Han skriver også: «Jeg finner heller ikke definisjonen av stat og (samfunns)formene uten stat slik de er formulert av anarkistene veldig meningsfulle og mulige å implementere. Realiteten etter 150 år med sosialistisk praksis viste at ingen av dem hadde suksess» (s 193).
Öcalan definerer staten som å være det økonomiske monopolet som er basert på merprodukt og verdi. Staten organiserer og monopoliserer seg sjøl som en overbygning over samfunnet gjennom å bruke ulike ideologiske og undertrykkende redskaper for å kunne presse ut merproduktet og verdien fra samfunnet (s 193).
Når det gjelder økonomien skriver han: «Den store fordelen med lave kostnader og masseproduksjon la grunnlaget for Englands hegemoni» (s 268). Men han trekker ikke fram produktiviteten som ligger i den nye teknologien som England kontrollerte før dampmaskinen, som igjen la grunnlaget for engelsk overmakt.
Öcalans tese er: «Akkurat som økonomien er et samfunnsmessig område som ikke trenger borgerskapet, er industrien også et økonomisk område som ikke trenger et industrielt borgerskap på forhånd (…) Ingen av de virkelige revolusjonære var fra borgerskapet» (s 235). Altså at samfunnet kunne utvikle seg teknologisk og vitenskapelig, helt uten borgerskapet som misbrukte situasjonen til å berike seg som parasitt.
Om urbaniseringen som kapitalismen viderefører og forsterker skriver Öcalan:
«For første gang i historien oppsto byer med milliontalls innbyggere. Det er klart at en by som blir større enn en halv million ikke kan være funksjonell. Når det er flere enn en million viser den sine kritiske sjukdomsdimensjoner» (s 275).
Mot slutten når Öcalan beskriver finanskapitalismen, mener han å se en tendens til at nasjonalstaten undergraves og må justere seg for å overleve (s 269).
Når det gjelder dagens globaliserte finanskapital skriver han (s 310):
Kapital-profittforholdet, som har blitt avhengig av papirruller (seddelbunker, min anmerkning) prøver å hindre samfunnet fra å agere gjennom uavbrutte kriser. Den tredje verdensomspennende bevegelsen til det kapitalistiske systemet er faktisk det tredje og siste stadiet til sivilisasjonens strukturelle krise.
Jeg avslutter med et sitat (s 314):
Bak nederlaget til de revolusjonære i det nittende og tjuende århundret ligger deres feil i synet på makt og dens moderne kroppsliggjøring: nasjonalstaten. De forutsatte at løsningen på de sosiale problemene ville nås når de kom til makta. Hovedmålet til deres program var å ta makta i egne hender. Alle kampformer ble formulert ut fra dette perspektivet. Men, makt er sjøl mangel på frihet, mangel på likhet og anti-demokrati. Dette redskapets tradisjonelle karakter er så sterk at det vil klusse med til og med de sterkeste revolusjonære som bruker den.
De satte altså kampen for statsmakta som overordna og tilsidesatte kampen for demokrati.
Anmeldelsen er en sterkt forkorta versjon av to anmeldelser for det enkelte bind som kan fås ved henvendelse til johanpetterandresen@gmail.com