Den langvarige kampen for å tjene folket
Av Morten Falck
Er det noen grunn til å kalle seg maoist i dette steinete og tynt befolkete landet langt nord mot ishavet? Det er ikke aktuelt med bondeopprør ber, og tida for jordreformer er forlengst forbi, men har heller aldri vært inne.
Hvordan ville Norge sett ut dersom en kinesisk krigsherre hadde vært raskere med å sette sin beslutning ut i livet og skutt fangen sin høsten 1927? Hvis den nær 34 år gamle bondelederen ikke hadde greid å flykte fra fangenskapet og overliste forfølgerne ved å gjemme seg i sivet? Med andre ord: Har Mao Zedong betydd noe i Norge? Har Mao noen betydning i dag? Har vi fortsatt noe å hente i hans skrifter?
Den frie bondens tradisjon
Nettopp dette er nøkkelen til å forstå hva som foregår i dette landet. Det som skjer i Norge, tenkninga, er preget av at tida for jordreformer aldri kom: Vi blei aldri underlagt føydalherrer.
Derfor har vi greid å bevare tradisjoner fra det gamle, norske bondesamfunnet, der frie mennesker samlet seg om å avgjøre samfunnets anliggender i fellesskap på tinget. Vi er sjølstendige bønder i dette landet, norske kvinner er frie kvinner, og vi har rett til fri ferdsel i utmark og fritt beite og fri avvirkning i allmenning. Vi har aldri hatt stavnsbånd, ingen herre har hatt hånd- og halsrett over nordmenn siden slaveholdet gikk under. Dette er en styrke. Det setter sitt preg på den norske folkesjela.
Det er i hovedsak på fredelig vis vi har gjennomført de siste århundrenes store kamper i dette landet. De nasjonale kampene for frigjøring fra Danmark og Sverige ble ført med våpen i hånd, men i hovedsak uten å bruke dem. Den nasjonale frigjøringskampen var først og fremst en stor ideologisk kamp, en kamp om ideer, der hele Norge, med diktere, billedkunstnere, komponister og musikere, var mobilisert på den nasjonale sida. Det skapte en bevissthet som den dag i dag er pensum i skolen. Det preger fortsatt tenkninga vår. Og det ble jo ikke svekket av den tyske okkupasjonen fra 1940 til 1945.
Kampen for nasjonen
Derfor har det vært så umulig å få Norge inn i EF. Der ligger forklaringa på regjeringas nederlag i 1972 og den sterke stillinga Nei til EF har i opinionen i dag. Fru Brundtland slåss ikke bare mot Anne Enger Lahnstein, hun slåss mot Bjørnson og Wergeland, mot Aasen og Garborg, ja, mot Asbjørnsen og Moe, Richard Nordraak og Edvard Grieg, mot Kittelsen og Werenskiold også. Og den kampen er hun dømt til å tape. Derfor er det viktig å gjøre det klart at det er på dette området kampen står. Skal vi fortsatt være en sjølstendig nasjon?
Baksida av denne i hovedsak fredelige tradisjonen er en naiv tro på fredelige midler, som kan være tung å slå seg gjennom. Det er som kjent ikke alltid fredelige midler er nok, og det kan være nødvendig å forberede seg på det. Nei, sier Ola Nordmann gjerne da. Nei, nei, parlamentarismen. Stortinget, FN.
Men det verste i denne naiviteten er en bondsk tiltro til styresmaktene og det de sier. En naivitet som blomstrer så sykelig hver gang det er valgkamp, og som Arbeiderpartiet spiller på når de uten blygsel presterer å påstå at den aggressive imperialistalliansen EF er en garanti for freden, vil sikre arbeidsplassene, velferdsstaten, osv osv. Dette er løgnpropaganda, og Jagland og Brundtland og Holst & co veit det godt. Men de kjenner også den lyseblå troen nordmenn har på sine politikere, som de selv har valgt i frie valg.
Småborgeren i våre hjerter
Det klassemessige grunnlaget for denne tradisjonen er småbønder og småborgerskap. Den nasjonale kampen i Norge ble preget av disse klassene. Framveksten av småindustri og håndverkstradisjoner på bygdene i Norge, gjerne parret med religiøs sekterisme, som f.eks haugianismen – så ypperlig skildret av Alexander Kielland i Skipper Worse – har satt sitt stempel på tenkemåtene i landet vårt. Det sitter i ryggmargen vår og tenker i hodene våre.
Også arbeiderbevegelsen i Norge er preget av disse tradisjonene. Helt fram til vår tid har arbeiderklassen vært preget av førstegenerasjons arbeidere, proletariserte bondegutter og husmannsdøtre, håndverkere og fiskere. Også innafor vår klasse har det vært sånn at «æille har et syskenbån på Gjøvik», i den betydning at vi har nære slektninger på landet – vi står på mange måter nærmere haugianismen enn Pariskommunen.
Skolerte og erfarne arbeiderledere har Norge hatt få av. Norsk arbeiderbevegelse har ikke fostret mange stødige sosialister med langsiktig, revolusjonært perspektiv, solid teoretisk forankring og stor taktisk manøvreringsevne. Men enkle bønder og håndverkersvenner med drømmer om et bedre og mer rettferdig samfunn, det preger våre beste tradisjoner.
Enkle spørsmål – enkle svar
Jeg tror dette er noe av forklaringa på at de ofte enkle formuleringene i Sitater fra formann Mao Tse-tung kunne ha så stor virkning på oss som var unge på 1960-tallet. Den geniale evnen til å sette enkle ord på ting vi sjøl kunne se og erfare, klang mot våre egne tradisjoner. Vi var sylta ned i intellektuelle,»sosialister» fra de europeiske universitetene. Ingen setning slutta på samme side som den begynte, og alle skulle finne opp et eget begrepsapparat. Mest skvalder, med siktemål å skaffe forfatteren posisjon og prestisje. Ikke så givende for oss som hadde beina på bakken og egentlig ikke hadde kommet ordentlig inn fra åkeren ennå.
Vi blei ikke så plaga av alle disse teoretiske teoriene. Vi fant de jordnære, enkle svarene på våre jordnære og enkle spørsmål hos den erfarne bondelederen fra baksida av kloden. Formann Maos forbløffende evne til å stille de enkle spørsmåla, skjære gjennom skvalder og sette fingeren akkurat på spørsmålets kjerne, er djupt og inderlig folkelig. Den ga den unge revolusjonære bevegelsen i Norge en enkel folkelighet som vi skal takke skjebnen for.
Det er denne enkle folkeligheten i fom som har fått mange intellektuelle til å tro at sitatene er enkle og naive. Poenget er at denne «naiviteten» svarer svært godt til virkeligheten.
Den var sikkert medvirkende – og ganske viktig – når det gjaldt å få en hærskare av unge glødende revolusjonære, som kom ut av skolene og møtte åpne universiteter og høyskoler, til å søke seg mot arbeiderklassen og det arbeidende, norske folket i stedet for å drukne seg i egne, intellektuelle karrierer.
Geriljalederen
Det var jo ikke uten betydning hva som sto i sitatene. Det var ikke et spørsmål om form. Den enkle formen i Mao Zedongs skrifter er resultat av et klart og oversiktlig innhold. En analytisk tanke som gir de enkle svarene man får når man veit hva som er viktig og hva som er mindre viktig.
1966 var året for den store, proletariske kulturrevolusjonen i Kina. Men det var neppe nær så viktig som krigen i Vietnam. Det var der det starta. Vi er et lite folk av fredselskende bønder. Vi liker ikke krig. Vi liker ikke at store stater undertrykker små stater. Det sitter i ryggmargen, og innerst inne veit hver norsk bondegutt og arbeiderjente at kan USA knekke Vietnam så henger også Norges skjebne i en tynn tråd. Solidaritet er ikke grunnlagt på medlidenhet, men på felles interesser.
Mao Zedong var geriljaleder, og størstedelen av hans tilgjengelige skrifter oppsummerer nettopp erfaringene fra geriljakrigen mot Guomindang og den japanske imperialismen. I Sørøst-Asia kjempet et lite bondefolk en utstrakt geriljakrig mot verdens sterkeste militærmaskin, og Mao Zedongs skrifter ga veiledning for kampen og svar på de spørsmåla vi stilte. Mao forklarte geriljakrigen for oss. På de blåflimrende tv-skjermene bekrefta Vietnamkrigen teoriene.
Det fins nok dem som innbiller seg at vi leste sitatboka og ikke noe mer, at vi var en gjeng med troende tullinger som hadde et religiøst forhold til sitatene fra den store lederen. Mye av Lin Biao- og firerbanderetorikken var jo sånn. Men (bortsett fra at vi leste en masse andre ting) vi leste skriftene i sin helhet, og vi lærte mer enn å ape etter ordlyden. Mao Zedong var opprørsleder og militærstrateg. Han diskuterte spørsmål som hadde betydning for oss som ville drive politikk her i det lille Norge. Som det viktige spørsmålet han stiller med ordene: «Hvem er våre fiender og hvem er våre venner?»
Klasseanalyse
Grunnlaget for å forstå virkeligheten ligger i en analyse av hvem som faktisk er venner og fiender. Og vel å merke en analyse som ikke tar utgangspunkt i folks svulmende ord om seg sjøl og sine egne hensikter, men i hva folk gjør og hva som er de økonomiske vilkåra for de forskjellige gruppene i samfunnet. Hva er det som gjør at de sjølstendige småbøndene i Norge slåss så hardt for den nasjonale sjølstendigheten – og er de religøse sektene venner eller fiender? Arbeiderpartiet har munnen full av honning og snakker søte ord om solidaritet og fellesskap. Men partiets praktiske politiske handlinger forteller en helt annen historie. Det forteller en ganske sørgelig historie om Norge når Arbeiderpartiet med feite ord om solidaritet både kan ta trygda fra alenemødre, morsmålsundervisninga fra innvandrerbarn, gjøre aksjeutbyttet skattefritt og oppheve investeringsavgifta.
Altså: Klasseanalyse! Hvem er våre fiender – bøndene eller regjeringa? Hvem er våre venner – ungdommen på Blitz, eller ansvarstyngede banksjefer som snakker gravalvorlig om å sikre en konstruksjon de kaller «A/S Norge»? Hvem er «vi» som har råd eller ikke råd til å bruke oljepengene? Hvem har råd eller ikke råd til økte lønninger, lavere priser og senkede avgifter og skatter? Hvem er «vi» som må inn i EF? For hvem vil den stortyske europeiske unionen sikre arbeidsplassene?
Enhetsfront
På grunnlag av slike analyser går det an å bygge en enhetsfront. Uten slike analyser blir det vanskelig. 1970-tallet var enhetsfrontenes store tid. Størst var Solidaritetskomiteen for Vietnam og de to frontene mot EEC, som EF het dengang. Men det grodde opp fronter for og mot alle slags saker, – kvinnebevegelsen kanskje viktigst blant dem – og det er en del av Mao Zedongs innflytelse på et tiår i norsk historie.
(Noen vil kanskje si at jeg innbiller meg at m-l-bevegelsen skapte den norske historien, og at jeg er oppblåst som frosken i fabelen. Men det jeg sier er at Mao Zedongs ideer virket som en katalysator på norsk virkelighet, satt ut i livet av m-l-bevegelsen «med tilliggende herligheter». Ingen kan benekte at AKP(m-l) har hatt stor innflytelse.)
Vi trenger store og omfattende enhetsfronter på mange områder nå også. Flere frontorganisasjoner er der, men trenger å bygges ut til store massebevegelser. For eksempel miljøvernfronter. For alle slags petisjoner, alle slags fromme ønsker om at regjeringa og de store skogeierne, Statskraft, oljeselskapene og industrien skal ta til vettet og la seg overtale, er i det lange løp fåfengte. Det er bare en stor, organisert massebevegelse som kan få ordentlig fart i sakene. Studerer de formann Mao og Dimitrov i disse frontene? Jeg føler meg ikke så sikker på det. Er det ikke grunn til å innbille seg at det ville styrke dem og gjøre dem mer slagkraftige?
Hadde vi greid å bygge enhetsfronter uten formann Mao? Sikkert. Det fins jo også en vestlig tradisjon. Vi studerte Dimitrov, og lærte mye av det. Men Mao Zedong er den største teoretikeren når det er snakk om enhetsfront, større, og med en rikere og mer allsidig erfaring enn Dimitrov. Her var det mer å lære.
En av de viktige sakene er spørsmålet om selvstendigheten innafor fronten. Mao legger stor vekt på den. Kommunistene må bevare sin egen politikk, sin egen organisasjon, sin egen selvstendighet innafor fronten. Vilje til kompromisser og manøvrering for å nå et felles mål, må aldri føre til at partiet oppgir seg selv for fronten. Det fins rikelig erfaring for dette også i Norge. Det er viktig at noen holder de strategiske målene klart for seg gjennom alle buktninger på veien, og greier å vurdere de taktiske krumspringene i et lengre perspektiv. Noen av de m-l-partiene som grodde opp i vesten samtidig med AKP, greide ikke å bevare sin egen sjølstendighet i fronter. De «drukna» og gikk under. Sjøl om vi ennå har mye å lære, kan vi være stolte over at AKP eksisterer fortsatt. En viktig del av grunnen til det ligger her, i formann Maos oppsummering.
I denne verden er ingenting umulig
Ut fra en omfattende enhetsfronterfaring og selvstendighet innafor fronten kunne Mao Zedong lede de kinesiske kommunistene i en politikk som kunne ta svært dristige sprang. Xian-episoden, der Jiang Jieshi blei fanget og tvunget til å gå med på enhetsfront med kommunistene for å bekjempe den japanske imperialismen, er et sånt eksempel. En slik politikk kan bare en leder føre, som er sikker i sin sak og sikker på sin egen analyse. Historien om den kinesiske revolusjonen har mange slike episoder.
Alle som er gamle nok, husker pingpong-diplomatiet, da Mao og Zhou Enlai tvang Nixon til å heve den amerikanske embargoen på Kina og i triumf inntok Kina sin plass i FN. Verden iakttok måpende hvordan verdens sterkeste imperialistmakt ble stilt sjakk matt og oppga sine posisjoner – det var et diplomatisk spill som ga Kina den høyeste respekt og smidde verdensopinionen.
Hva var grunnlaget? Formann Maos briljante analyse av styrkeforholdene i verden, kjent som teorien om tre verdener? Ja, blant annet. Grunnlaget lå i en enorm vilje til «å lære sannheten fra fakta». En respekt for sannheten, som gjorde det mulig å analysere verden og forstå store sammenhenger.
Jordnær virkelighetssans
For selv i kulturrevolusjonens opphetete ideologiske klima, med debatter og heksejakt, med kamper og fraksjonisme og store endringer, med styrtsjøer av ideologisk preik, viste Mao alltid en sans for virkeligheten, for de grunnleggende kjensgjeringene, som i sitt vesen er folkelig, bondsk, – eller for den saks skyld proletær, om man foretrekker. Sannheten er der. Den viser seg i produksjonen av det vi trenger til livets opphold. Det hjelper ikke med propaganda for å få kornet til å gro, ingen paroler og slagord kan endre vilkåra for å lage maskiner av jernmalm. Det er nødvendig å kjenne virkeligheten. Praksis i produksjon, klassekamp og vitenskap er og blir prøvesteinen.
Derfor er det også viktig å lytte til kritikk, og ikke klandre den som kritiserer. Det er viktig å la folk si hva de mener, og si det uten forbehold. Om den norske m-l-bevegelsen noen gang har vært flink til det – og det har den mange ganger vært (ikke alltid, nei, men ofte) så er det fordi formann Mao lærte oss det. Det er en jordnær og nødvendig politikk som bønder og arbeidere vil ha sans for, og som politiske renkesmeder i sentraladministrasjonens irrganger ikke vil forstå. Med andre ord, en politikk som det er viktig å holde fast på.
Tjen folket!
Mange ser kanskje på Mao Zedong som maktbegjærlig politisk leder? At han var en maktpolitiker er det vel liten tvil om. Hvilken hensikt har politikken hvis man neglisjerer spørsmålet om den politiske makta? Men makta kan umulig være målet for en politikk som tar sikte på å tjene folket. Og nettopp her, i parolen om å tjene folket, er Mao Zedongs stemme så nær opp til det beste i den folkelige norske tradisjonen, at de nesten ikke kan skjelnes fra hverandre.
Dessuten, og ikke minst viktig: Her klinger Mao sammen med en av de bærende drivkreftene hos Marx: indignasjonen over klassesamfunnets skjendighet og ønsket om å komme fram til en rettferdig verden. Tjen folket, det er all handlings mål i en sosialistisk politikk. Det drev professor Marx til å ofre seg for de økonomiske analysene, det drev Mao Zedong til å bli bonde- og arbeiderleder i det vrimlende Kina.
Filosofen i Yanan
Men Mao Zedong var jo mer enn politisk leder. Han var filosof også, og ga vesentlige bidrag til å utvikle den materialistiske og dialektiske filosofien. Artiklene Om praksis og Om motsigelsen fra 1937 er utrolige, krystallklare sammenfatninger av store, filosofiske problemkomplekser. De tåler å leses om igjen og om igjen. Ja, mer enn det, det er artikler som gir stor glede og stort utbytte ved gjentatt lesning. Når tankens skarphet er blitt sløvet av den norske samfunnsdebatten, av elendig journalistikk og et evig bombardement av reklame og intetsigende skvalder, virker disse artiklene som en slipestein.
Det er sjølsagt umulig å måle betydninga av bestemte skrifter, men jeg er temmelig sikker på at disse to artiklene har betydd mye for den generasjonen av nordmenn som var ung rundt 1970-tallet og gjennomgikk studiesirkler i m-l-bevegelsen. Det var ikke få som gjorde det. Disse artiklene er så klare, så sterke, at de preger måten å tenke på og dermed også måten debatten blir ført på. En viktig faktor som bestemmer skillet mellom norsk debatt på 50-tallet og på 80-tallet, er Mao Zedongs filosofiske artikler. På en måte kan vi si at virkeligheten står sterkere nå – mye takket være Om praksis.
Ingen tilstand er permanent. Det fins motsatte tendenser, for eksempel blant unge skribenter. Ja, kanskje pendelen egentlig har svingt forl engst. Det er altså ingen grunn til å legge seg til på laurbæra.
Videreutviklet dialektikken
Men la oss ikke glemme at Mao Zedong gjennom etterkrigstida videreutviklet dialektikken. Det klare skillet mellom antagonistiske og ikke-antagonistiske motsigelser, og måten de skal behandles på, som han forklarer i artikkelen Om den korrekte behandlingen av motsigelser i folket har stor betydning for den som vil handle politisk. Den kinesiske marxisten Mao Zedong trakk dette skillet fordi han hadde solid basis både i Kinas omfattende filosofiske tradisjon og i marxismen, og fordi han analyserte revolusjonens praktiske erfaringer i Sovjetunionen og i Kina. I virkeligheten er dette et filosofisk og teoretisk oppgjør med terroren som utviklet seg under Stalin. Mao Zedong lette etter veier til å unngå den utviklinga som fant sted i Stalins Sovjet, og han diskuterte erfaringene derfra på mange plan, både filosofisk, politisk og økonomisk.
Etter hans død var det en kort periode da kineserne ga ut noen av hans skrifter fra perioden mellom 1949 og 1957, de kom som bind V av Verker i utvalg. I denne boka finner vi artikkelen Om de ti viktigste forholda, som er uhyre spennende lesning. Her er det mye lærdom å hente og mye stoff å skjerpe tanken på, i Maos avanserte anvendelse av dialektikken.
Hundre blomster og åpen kappestrid
Mao Zedong var intellektuell, og i den egenskap står det stor respekt av ham. Han hadde omfattende kjennskap til Kinas eldre historie og litteratur, og skreiv sjøl dikt i klassisk form. Derfor er det ikke så underlig at han skjønte mye mer av den rollen de intellektuelle spiller, og ikke minst vilkåra for intellektuell skaping og produksjon av ideer enn mange marxister for ham. Han forsto at ideer ikke kan undertrykkes med vold, og valgte en annen linje enn Stalin hadde fulgt. Mao uttrykte sin politikk i parolen La hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger kappes. Gang på gang understreker han at ideer ikke kan stoppes med undertrykkelse, at det er bedre å slippe dem fram og mobilisere en aktiv og bevisst kritikk enn å legge lokk på dem.
Men Mao vil verken undertrykke de intellektuelle eller gjøre dem til gudebilder. Ingen er feilfri, heller ikke en forfatter som hyller regimet. Ta en kritisk holdning til ideene, sier Mao ta kunstnere og andre intellektuelle på alvor ved å kritisere verkene deres. Gå i diskusjon med dem og ta hensyn til de særegne vilkåra for kunstnerisk produksjon.
Se kunstens innhold
I kulturpolitikken sa han sitt, tydelig og klart. Han la fram politikken sin i de berømte Yenan-talene, der han går inn for å ta utgangspunkt i litteraturens og kunstens klassekarakter. Kunsten er ikke progressiv eller reaksjonær i seg sjøl, den er en bærer av ideer. Se på klasseinnholdet og reis kritikken ut fra det. Formen kan være god eller dårlig, men ikke progressiv eller reaksjonær i seg sjøl. Det er innholdet som er klassebestemt.
Dette er en holdning som gjør det mulig å skjære gjennom mye ideologisk tåketale og forstå mer av kunsten og litteraturen. Her løser før eksempel Mao Nordahl Griegs dilemma i forhold til Hamsun. Grieg bekjempet Hamsun politisk, men var tryllebundet av litteraturen hans. Men i Hamsuns høytstående kunstneriske form ligger et innhold som viser at mannen ikke var splittet, ikke to personer, men en og den samme i kunst og i politikk.
Om vi kan tilegne oss Maos klare blikk for innholdet i kunsten, kan vi også befri oss fra andre marer, som for eksempel myten om den evige og allmennmenneskelige kunsten, «skjønn», men ufarlig fordi den er betydningsløs. Se på de greske tragediene, se på Shakespeare. De er langt fra allmenne. De gir uttrykk for klassebestemte ideer i sin tid. Og når man ser det, åpner det seg en rikere verden. Hamlet blir ikke allment og mystisk, men et uhyre rikt drama om mennesker i en tid som ligner på vår. Teksten blir helt glassklar, men også kontroversiell for mektige krefter i vår tid. Dette synet gir oss vår egen klassiske litteratur og kunst tilbake, det gir oss et forhold til histoiren og viser oss vår egen plass i den.
La kunsten tjene
Men Maos siktemål var ikke å gjøre kommunistpartiet til et forum for kritiske studier av den klassiske kunsten og litteraturen. Siktemålet med kulturpolitikken var å mobilisere også kunstnere og kulturarbeidere, og dermed kunsten og kulturen, for revolusjonen.
I 1972 klarte vi i Norge å skape en brei allianse av disse kreftene mot medlemskap i EF, og vi trenger en tilsvarende brei allianse i dag. Mao Zedongs parole om hundre blomster er fortsatt viktig for oss.
Den innebærer blant annet at det er viktig å satse på å mobilisere det som spirer og gror, og fylke det rundt oss. Få fram den underskogen av kunst og kultur som skapes til daglig av de arbeidende menneskene i dette landet. Den er viktig, og for et kommunistisk parti er det å mobilisere denne kulturen og gi den vekstvilkår og utviklingsmuligheter, en viktig oppgave i seg sjøl. Gjennom den kan det arbeidende folket sjøl komme til orde, og gjøre sitt syn gjeldende.
Det å mobilisere denne kulturen vil møte til dels rasende motstand. (Husker noen den merkverdige ToFi-debatten?) For den er ikke fin nok, ikke kultivert nok, ikke tilstrekkelig formfullendt for de etablerte. Men bak denne formelle kritikken ligger alltid en kritikk av innholdet skjult. Som Mao så riktig sier det, blir kunsten alltid først og fremst bedømt ut fra sitt klassemessige og politiske innhold, om bedømmelsen aldri så mye foregir å være reint «kunstnerisk» eller formell.
Bekjemp mandarinene!
Men oppgaven for et kommunistisk parti er ikke å mobilisere den folkelige litteraturen og kunsten ensidig. Den er å samle profesjonelle og amatører i en brei allianse ut fra felles interesser og overbevisning. Kan vi kanskje si at vi hadde en heldig hånd med dette arbeidet fram mot og i de nærmeste åra etter folkeavstemninga i 1972, så må vi også si at dette området ser temmelig forsømt ut i dag. Hvor er den aktive kritikken, hvor er de bevisste alliansene? I dette arbeidet er det viktig å være dristig, åpen og fantasifullt skapende, men samtidig holde klart for seg hvem som er virkelige fiender og hvem som er virkelige og potensielle venner. Ellers kan mandarinene, etablissementets profesjonelle intellektuelle, fort få overtaket og suge opp all kritikk og all fornuft, drukne den i hyllest og uskadeliggjøre den med priser og stipendier, for så å fylle rommet med snakk om «skjønnhet» og «allmenne verdier».
Statsleder og poet
Er det forbløffende at en statsleder skriver dikt? For oss, som er vant til imperialismens pudrede og utstoppede gallionsfigurer, kan det virke pussig. I virkeligheten er det vel ikke så merkelig.
Vi må regne med at Maos skrifter, som alle andre, taper seg i oversettelse. Men den engelske oversettelsen (som har ry på seg for å være god) har en nesten påfallende mengde slående og pregnante formuleringer. Det er ikke vanskelig å tenke seg at mannen som formulerte tesen om at imperialismen er en papirtiger også var dikter. Mao skreiv dikt i en klassisk form. Formen sier ikke oss nordmenn så mye. Men innholdet taler til oss. Det er en frisk optimisme og et pågangsmot i Mao Zedongs dikt, som i alle fall har gitt meg mye. Her i disse diktene kommer mannen bakom de offisielle portrettene til syne, her viser han følelser, tungsinn, lengsel, indignasjon, stolthet og seiersvilje. Nå, foran hundreårsjubileet nyter jeg en utgave som er mer komplett enn de tidligere: Snow Glistens on the Great Wall, utgitt av Ma Wen-yee. Den har omfattende kommentarer og forklaringer, som øker utbyttet og nesten gjør boka til en kronologi over Mao Zedongs liv. Spør etter den på Tronsmo bokhandel i Oslo.
De annonserte «følgende bindene» i Verker i utvalg og den annonserte Samlede verker kom aldri. Som formann Mao hadde sett muligheten av, snudde historien. Borgerskapet tok makta i Kina, og de kom – som han hadde sagt – innenfra, fra partiet sjøl. Mao Zedong ble balsamert og blei gjort til relikvie i sitt eget land, hans verker passet ikke inn i bildet. På veien mot «markedsøkonomien» og Tiananmen-plassen måtte den evig opprørske bondelederen Mao Zedong mumifiseres og gjøres til nasjonalhelligdom – der var erfaringene med Sovjetunionens balsamerte Lenin gode å ty til. Men Mao Zedongs verker er for aktuelle – de inneholder åpenbart så mye som ikke passer de nye matkhaveme, så mange beske kommentarer og karakteristikker av akkurat deres politikk – og for manges vedkommende også av deres person – at det beste er å legge lokk på dem, begrave dem i arkivene og la støvet falle. La oss ikke rippe opp i at Deng Xiaoping er en uforbederlig vandrer på kapitalismens vei. I vår tid heter det «markedsøkonomi».
Du finner meg i fjellene
Så var det alt forgjeves? Den største og mest omfattende frigjøringskamp historien har sett, et svimlende forsøk på å snu verden på hue og gjøre Kinas fattige kulier, de eiendomsløse og de hardt arbeidende bondemillionene til verdens herrer, strandet, gikk på grunn og stoppet opp. Klokka skrus tilbake. Millionærene vokser opp som sopp om høsten, de kollektive tiltakene bygges ned, ørkensanden erobrer nyplantningene og erosjonen fyller Kinas store elver med gul leire til vannet flommer over de grøderike slettene …
Skal vi fortvile? Eller skal vi gjøre som formann Mao sikkert ville ha gjort – slå oss på låret, slå en grov vits, og si «hva sa jeg»? For han sa det jo. Han så for seg denne utviklinga. Han prøvde, men vi veit at han ikke engang med Kulturrevolusjonen greide å stoppe den.
Veien til frihetens rike er lang. Den er komplisert, og den går over mange bratte motbakker. Mao sa en gang at dersom borgerskapet kom til makta, ville han dra ut i fjellene og starte geriljakrigen på nytt. Han var en gammel mann da han sa det, men det uttrykker hans langsiktige, historiske perspektiv: Nederlagene er midlertidige, tilbakeslagene er en del av veien, men de er ikke selve veien, de er ikke menneskenes store vei til frihetens rike. Den veien skal vi gå, uavhengig av tilfeldige tilbakeslag.
Kan det se svart ut for oss? Hvordan må det da ha sett ut for Mao Zedongs utfattige bondehær da de la ut på den lange marsjen og vandret gjennom halve Kina under bombardement og angrep fra Jiang Jieshis overlegent utrustede hærstyrker? La oss ikke knekkes av at borgerskapet med Sovjet-imperiets oppløsning og undergang har fått en historisk sjanse til å erklære kommunismen død en gang for alle. Vi, verdens arbeidende folk, vil reise hodet igjen og igjen. Fordi de grunnleggende motsigelsene i kapitalismen er og forblir de samme som Marx kartla. Imperialismen er og forblir en papirtiger. Og løsningene må søkes langs den veien som Mao Zedong arbeidet på.
Noen gir opp, blir skuffet og tror at kommunismen var et blindspor, at revolusjonene i Sovjet og Kina har bare vært en eneste skitten maktkamp. De tar feil, og historien vil vise at de tar feil. De miraklene som det store kinesiske folket utrettet under Mao Zedongs ledelse har satt djupe og uutslettelige spor etter seg, og enten Deng og Jeltsin og Bush og Brundtland ønsker det eller ikke, er resultatene et skritt på veien mot det sosialistiske systemet som en gang vil tre i steden for det kapitalistiske. Mao mente dette var en objektiv lov, uavhengig av menneskenes vilje. Det er ingen som helst grunn til å tro han tok feil.
Så mener jeg altså at Mao ikke gjorde feil? Nei, det mener jeg ikke, og det mente han i hvert fall ikke sjøl. Men en leder som har sjølinnsikt nok til å påpeke at det er massene som er de virkelige heltene, sjøl er vi ofte uvitende og barnslige, og at uten å ha tillit til folket vil vi ikke kunne oppnå noen ting, av ham er det uendelig mye å lære. En slik leder blir aldri gammel, om han aldri så mye fyller hundre år.
Av Mao Zedong lærte vi det viktigste av alle politiske begreper, nemlig begrepet, «masselinja». Verkene hans har støvet ned altfor lenge. Det er på tide å ta dem ut av hylla igjen.