Den kvenske våren
Av Henrik Madsen
Vi står midt i en kvensk vår! Dette kommer til syne på flere måter. I løpet av det siste året har det vært flere debatter om kvener, det kvenske språket, og vår stilling i det norske samfunnet. Det dukker med stadig større hyppighet opp saker om kvenene i norske medier. Dette er positivt på flere måter da det har bidratt til en økt synliggjøring av denne «usynlige minoriteten».
Av Henrik Madsen, utdannet historiker (MA), kommunist og kven.
Første gang jeg kan huske å ha hørt om kvenene og det kvenske språket, var da jeg som delegat på Rød Ungdoms landsmøte i 2016 skulle være med på å stemme over et forslag om å vedta «Punaiset Nuoret» som offisielt, kvensk navn på organisasjonen. Jeg har sikkert hørt om den kvenske saken før dette også, uten at jeg har bitt meg særlig merke i det. Året etter ble jeg gjort oppmerksom på at dette også var noe som angikk meg personlig som en del av min families historie, noe jeg også skrev om i en artikkel publisert i Radikal Portal.
Historisk kontekst
Før jeg går videre er det viktig å ha en grunnleggende forståelse av kvenene og vår historie. Kvenene har en lang historie i de nordiske områdene, som strekker seg helt tilbake til de eldste kildene om Norge. Kvener er først omtalt i Ottars beretninger på 800-tallet, hvor våre områder beskrives som fra Bottenviken, nordover til Ishavet, fra Lofoten i vest til Kolahalvøya i øst. Senere fortsetter vår historie i Norge med de store folkevandringene fra Finland og Nord-Sverige mellom 1400-tallet og første halvdel av 1900-tallet.
Sammen med jøder, skogfinner, rom og romani er vi anerkjent som nasjonale minoriteter. Dette er folkegrupper med århundrelange tilknytninger til landet, og som ansees for å ha bidratt til å forme den norske kulturarven. I tråd med FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter, Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (Minoritetsspråkpakten) og Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter er myndighetene pliktig til å verne og støtte vår kultur- og språkarv. Dette er ikke noe man har bestemt for å være snille mot oss, men som tiltak for å reversere den århundrelange fornorskningspolitikken som ble drevet med mål om å utrydde våre språk og kultur.
Utover siste del av 1800-tallet gikk den norske staten fra å føre en politikk hvor kvener var ønsket for å bosette de nordlige områdene, til å betrakte oss som en fare for rikets sikkerhet. Lignende politikk ble også ført mot andre nasjonale minoriteter, og har hatt stor påvirkning på antall språkbrukere og folk som anser seg tilhørende disse gruppene. I kvenenes tilfelle resulterte dette i at flere nordnorske byer mistet sin kvenske majoritetsbefolkning, og at kvensk regnes som et av de mest utrydningstruede språk i Europa. Det er viktig å merke seg at den kvenske kulturen og språket ikke er noe vi har valgt å forlate, men noe som ble tvunget fra oss. Ødeleggelsen av den kvenske historien, kulturen og språket har vært en villet politikk av norske myndigheter.
Så langt har jeg beskrevet historien, men dette har virkninger som strekker seg fremover i tid. Følgelig blir spørsmålet hvordan diskrimineringen kommer til uttrykk i dag. Til å begynne med så er situasjonen bedre enn på lenge. Staten bedriver ikke lenger den intense assimileringspolitikken, språkforbudet er avskaffet, og det er begynner å bli noen år siden staten internerte minoriteter. Når det er sagt, så møter vi fremdeles flere utfordringer. Som ung kven kan disse utfordringene kort oppsummeres med mangel på kunnskap og infrastruktur, og generell motvilje både i det offentlige og i det private.
Mangel på kunnskap
Velger man å snakke høyt om egen identitet havner man fort i en forventet rolle som både historiker, representant og lingvist. Det å skulle stå frem og ville oppdage egen identitet er ikke nødvendigvis en enkel prosess, men noe man må hoppe ut i med begge beina. Det blir forventet full kunnskap om hvem og hva kvener er, hvorfor vi defineres som et eget folk, og om hvorvidt språket vårt er en finsk dialekt eller et eget språk. Ønsker man å søke kunnskap om vårt folks kultur, historie og språk er det en høy terskel for å finne den. Fornorskningspolitikken har forårsaket store brudd i kunnskapsformidlingen mellom generasjonene, noe som har ført til lav kulturell selvtillit blant oss unge. Bor man nordpå har man kanskje slekt eller naboer å spørre, men bor man sør i landet finnes det få informasjonskilder. Midt i dette betraktes man ofte på som en representant for hele det kvenske folket.
Står man frem med sin identitet, risikerer man å bli møtt med tvil og mistenksomhet. Dette kommer gjerne til uttrykk gjennom spørsmål om hvor kvensk man egentlig er, og om man virkelig kan kalle seg det. Selv har jeg opplevd å få spørsmål som minner sterkt om de man stiller hundeavlere, hvor det forventes å vise til hvor mange prosent man er, gjerne sammen med en stamtavle. Mislykkes man i å vise til nok «kvensk blod» i årene, eller ikke oppfyller et sett med vilkårlig og kontinuerlig endrede krav, er det fort at disse personene utenfor det kvenske miljøet ikke aksepterer det. Tvilen og mistenksomheten kan være noe som blir rettet mot en, så vel som noe man retter inn mot seg selv.
Mangel på infrastruktur
Helt fra barnehage til høyere utdanning lager lærerne eget materiale til kvenskundervisning, ettersom det mangler skolebøker og ressurser. Selv i de områdene med lovfestet undervisning i kvensk, er det krevende å finne undervisere. Her oppstår en uheldig spiral, hvor man ikke får undervist kvensk grunnet mangel på lærere som er komfortable med å undervise det, samtidig som man ikke får tettet lærergapet grunnet mangel på folk som får språkundervisning.
Mellom 2014 og 2019 gjennomførte Kvenungdommen et prøveprosjekt med kvenske loser (Kvääniluusit), som lignet de eksisterende ordningene med jødiske og samiske veivisere. Under prosjektet reiste unge kvener rundt på skoler i Troms og Finnmark for å formidle kunnskap om kvenske forhold til ungdom, og påvirke ungdoms holdninger til kvener. Pilotprosjektet konkluderte med at det er et stort behov for formidling av kvensk språk og kultur i skolen, men at det er et tungt ansvar å legge på ungdom, som i verste tilfellet fører til utbrenthet, og at man ikke har videre krefter til å arbeide med kvensaken.
Dessverre speiler dette seg i resten av samfunnet også. Kunnskapen om kvener og det kvenske språket er svært mangelfull. I lærebøkene omtales vi tilnærmet ikke, og gjerne bare i en forbigående setning. Måten vi blir skrevet om gir ofte et inntrykk av at vi er noe som en gang eksisterte, noe vi i aller høyeste grad fremdeles gjør.
Motvilje fra samfunnet
Den reelle dybden av problemene blir særlig tydelig i møte med storsamfunnet, hvor vi møtes med en generell motvilje i både det offentlige og private. Som nevnt tidligere er kampen om kvenskundervisning en stadig oppoverbakke. Universitetet i Tromsø (UiT) har offisielt et tilbud om kvensk utdanning, som de ofte skryter av. Det fungerer dessverre ikke i praksis, da de ikke tar opp studenter. Unge kvener med planen klar må altså enten utsette utdanningen på ubestemt tid, eller velge noe annet.
I et av tilsvarene Kristine og jeg mottok ble vi anklaget for å ville påtvinge befolkningen kvensk, som selvsagt ikke er riktig. Det vi tar til orde for er at det offentlige skal ta ansvar for at eksisterende regelverk følges opp, og at kvenskundervisningen som allerede blir reklamert for, faktisk skal tilbys for de som ønsker det. Som tidligere nevnt er kvensk anerkjent og beskyttet av Minoritetsspråkspakten, som pålegger staten å beskytte, styrke og videreutvikle språket, samt tilrettelegge for undervisning. I samme tilsvar ble vi gruppert sammen med andre minoriteter i Norge, og fikk høre at «man ikke kan undervise i alle mulige språk». Dette på tross av at vi er en nasjonal minoritet, som staten er særlig forpliktet å verne spesielt om. Samtidig er det viktig å påpeke at morsmålsundervisning allerede er en rett som gjelder barn og unge som er vokst opp i flerspråklige hjem. Igjen er det vi tar til orde for er et minimumskrav.
Motviljen er dessverre ikke bare begrenset til å gjelde oss som gruppe, men også enkeltpersoner. I de forutnevnte artiklene trakk vi frem to eksempler: Det ene eksempelet var om en ung kven som fikk bekymringsmeldinger tilsendt jobben, etter å ha ønsket å skrive om historie i kvensk kontekst. Det andre var en som opplevde å stryke på en semesteroppgave om et «fritt, samtidsaktuelt tema», da vurderingsansvarlig mente det kvenske «ikke var aktuelt nok».
Bergen og flaggsaken
Motviljen er ikke begrenset til de historisk kvenske områdene, ei heller til staten, men finnes også ellers i Norge. Tidligere i år fremmet jeg og Rødt Bergen et forslag om å innlemme kvenfolkets dag og den internasjonale romanidagen i kommunens flaggregelverk. Bergen sitt flaggregelverk inneholdt allerede flere dager som ikke er offisielle flaggdager i Norge, og skulle etter de vedtatte endringene få enda flere. På tross av det mente flertallet av bystyrets medlemmer at det ikke var plass til rom, romani og kvenenes dager. Byrådet var enig med denne vurderingen, og begrunnet i debatten sin beslutning med at ettersom at ikke alle de nasjonale minoritetsgruppene hadde nasjonal- eller flaggdag, ville de ikke flagge for noen. Om de andre gruppene ønsket egne dager eller flagg, ble ikke tatt med i betraktningen, selv om Rødt Bergen oppfordret byrådet til å gå i dialog med de nasjonale minoritetsgruppene det gjaldt. I stedet for å ta et ordentlig standpunkt valgte byrådet altså å skyve de andre minoritetenes foran seg.
Et annet argument mot dette dukket opp i BA noen måneder senere, hvor det ble hevdet at det vil bli for dyrt for kommunen å flagge for alle mulige grupper og nasjonaliteter. Om vi ser bort fra at kommunen allerede flagger for flere grupper, og at det er usannsynlig at én gruppe til ville slått kommunen konkurs, så har Bergen kommune allerede et lager som rommer et stort antall flagg, deriblant de fleste nasjonalstaters flagg, som blant annet brukes til å flagge ved statsbesøk. Blant disse ligger også kvenflagget, som kommunen kjøpte inn tidlig i 2022 for nettopp å flagge på kvenfolkets dag. Den engangssummen det kostet Bergen å flagge for kvenene er dermed allerede betalt. Ønsket var altså at kommunen skulle formalisere flaggingen ved å innlemme den i Bergens flaggregelverk, slik kommunen allerede har gjort med Island, Danmark, Sverige og Finland sine nasjonaldagen, samt Danmarks grunnlovsdag, heller enn å la det være opp til dagsformen til byrådet.
Oppsummering
Eksempler på utfordringer og negative erfaringer kan man trekke frem i evigheter. Målet med å trekke de frem her, er å male opp et bilde av hvilke utfordringer vi som unge kvener møter i dag. Når det er sagt er det ikke alt som er negativt. Som jeg nevnt i starten av artikkelen, så lever vi i det som blir betraktet som en kvensk vår. Vi har de siste tiårene gått fra en utvikling hvor folket og språket var ukjent for størsteparten av majoritetssamfunnet, til at vi dukker opp på stadig flere arenaer. Selv de politiske partiene har fått øynene opp for oss. Vi har gått fra en tilværelse på 1990-tallet hvor forslag som omhandlet kvener i et ungdomspartis programutkastet konsekvent ble korrigert til «svensk», til at de fleste politiske partier og ungdomspartier har vedtatt egne kvenske navn., Det i tillegg til at saker som omhandler oss har fått større plass i partiene programmer.
Den kvenske bevegelsen står midt oppe i en periode med mye nybrottsarbeid, hvor samtidig som vi er med på å utforme nye deler av vår kultur, også opplever å bli en stadig mer synlig del av samfunnet. I løpet av relativt få år har vi gått fra å bli enig om flagg, til at stadig flere kommuner og institusjoner flagger på kvenfolkets dag. I tillegg vil alle bilførere snart komme til å bære et stykke kvensk kultur i lommeboken, da alle nye førerkort bærer sangteksten til «Hyvän illan» i mikrotekst på baksiden. «Hyvän illan» blir ofte betraktet som kvenfolkets nasjonalsang, og er gjennom sine historiske røtter fra tettstedet Erkheikki i Sverige, med å knytte kvener sammen med de svenske minoritetsgruppene tornedalinger og lantalaiset.
Hovedpoenget er altså at kvener i høyeste grad er et folk med et levende språk, en stolt historie, og en levende kultur i vekst, og at det er viktig at den generelle kunnskapen i befolkningen henger med. Dessverre ser vi med bekymring på kunnskapsmangelen, og hvilke følger dette vil kunne ha for oss fra politisk hold, både nå og i fremtiden. Argumenter om at «nei, nå er det så få som kan språket og kjenner til folket at det ikke er vits» er dessverre ikke uvanlige. Det holder ikke, da det om noe, er et argument for det motsatte. Vi er nemlig fast bestemt på å bli.