Den arabiske våren. Historien om et opprør

Av Nils A. Butenschøn

2018-02 Bokomtaler

Jon Nordenson:
Fra opprør til kaos. Midtøsten etter den arabiske våren.
Oslo: Universitetsforlaget, 2018, 366 s.

Jon Nordenson har skrevet en innsiktsfull, innholdsrik og faglig solid bok om en av samtidens største og mest sammensatte politiske dramaer. Det er i seg selv en bragd.

Den arabiske våren er den mest spektakulære og massive folkereisningen så langt i vårt århundre. I løpet av få uker tidlig i 2011 hadde millioner inntatt gater og torg i hele den arabiske regionen fra Marokko i vest til Bahrain i øst. Noen regimer falt, andre sloss for sin eksistens, noen land endte i nådeløs borgerkrig.

Nils A. Butenschøn er professor ved Norsk senter for menneske­rettigheter, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo
Foto: Univeritetsforlaget

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Opprør og reaksjon

Opptøyer og sammenstøt mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker var ikke noe nytt i disse landene. Men for første gang siden Nassers tid var brede lag på tvers av grenser, generasjoner og religiøse skillelinjer samlet om et felles grunnmotiv. På 1950- og -60-tallet var det i første rekke kampen mot imperialisme og restene av europeisk kolonialisme, samt kampen for palestinsk frigjøring, som kunne samle folk om et frihetsmotiv og gi arabisk identitet et innhold. Nå var det kampen mot egne ledere, mot vanstyre, korrupsjon og diktatur i ulike varianter som brakte folk sammen. Men som revolusjon for folkestyre var den arabiske våren mislykket, i det minste på kort sikt. I dag har de konservative motkreftene gjenvunnet kontrollen og initiativet i store deler av regionen, klarest markert ved aksen Riyadh–Kairo, det vil si alliansen mellom det militær-byråkratiske regimet til Abdel Fattah al-Sisi i Egypt og det islamistiske oljekongedømmet til kong Salman av Saudi-Arabia og hans ekspansive sønn Muhammad bin Salman.

Et ambisiøst og krevende prosjekt

Det finnes etter hvert en omfattende faglitteratur internasjonalt som søker å gi svar på hvordan vi skal forstå den arabiske våren og utviklingen siden, men lite av dette er så langt formidlet på norsk. Med denne boka får vi et viktig bidrag til å rette opp dette bildet. Det er viktig at norske forskere ser en slik innsats som en naturlig del av sitt samfunnsoppdrag, og Nordenson fortjener en stor takk for en vel gjennomført jobb.

Organiseringen av det omfattende kunnskapsstoffet i boka har nok vært en utfordring for forfatteren. Han beskriver formålet med boka slik: «Skal vi forstå den arabiske våren, må vi … kritisk benytte et vidt tilfang av kilder, vi må plassere og tolke hendelsene i sine relevante kontekster, og vi må trekke linjene tilbake i historien. Det er også målet med denne boken» (s. 12). Nordenson gir seg selv med dette en krevende oppgave uten klare avgrensninger. Han tar leseren gjennom regionens historie fra sekshundretallet med profeten Muhammed og utbredelsen av de første islamske imperiene, via det osmanske imperiet og den europeiske imperialismen fram til våre dager. Som en framstilling og analyse av Midtøsten etter den arabiske våren framstår boka derfor som litt omstendelig. Man må lese seg gjennom ca. 140 sider med bakgrunn før man kommer til 2010 og utviklingsforløpet umiddelbart før de massive oppstandene fra desember 2010 og framover.

Det kan være vanskelig for leseren til enhver tid å se relevansen av de ulike historiske utviklingstrekkene for å forstå den arabiske våren. Palestina-konflikten vies for eksempel ganske mye plass i den historiske gjennomgangen, men står det i forhold til betydningen dette spørsmålet hadde for opptøyene under den arabiske våren? Nordenson sier selv at dette spørsmålet ikke var spesielt viktig i denne spesielle historiske sammenhengen, at det kom i skyggen av protestene lokalt mot vanstyre, korrupsjon og diktatur i de enkelte arabiske landene. Han sier riktig nok at Palestina-spørsmålet har en «enorm symbolkraft» i den arabiske verden (s. 273), men betydningen av dette for den arabiske våren og tiden etter forblir uklar.

Det alternative grepet for organisering av boka ville være å bygge historikken inn i framstillingen av opprøret og den mer aktuelle samfunnsutviklingen som lå bak. Dette kunne han gjøre ved å bygge ut de 5–6 siste kapitlene av boka. Disse kapitlene gir til sammen et helhetlig perspektiv på begivenhetene og er uten tvil den sterkeste delen av boka. Her kommer også Nordensons egen forskning til sin rett, knyttet til språk, offentlig ordskifte, sosiale medier og demokratisering, i første rekke i Egypt.

Opprøres anatomi

I kapittel 9, som innleder denne mer analytiske delen av boka, trekker forfatteren opp en rekke strukturelle utviklingstrekk som bidrar til å forklare utbruddet av den arabiske våren: For det første den voksende misnøyen i den yngre, tallmessig sterke og etter hvert bedre utdannet generasjonen. Rekordhøy arbeidsløshet, svake utsikter til arbeid som står i forhold til utdanningen, og myndigheter som ikke tok problemet på alvor skapte økende bitterhet. For det andre bidro privatiseringer og strukturtilpasninger til det internasjonale kapitalmarkedet på 1980-tallet (og igjen i forbindelse med finanskrisen i 2008–2009, kan det føyes til) til økende klasseskiller og fattigdom. For det tredje åpnet denne privatiseringen for utbredt korrupsjon der eliten kunne utnytte den godt befestede klientsystemet i samfunnet til å bygge allianser, kooptere viktige grupper og berike seg selv.

For de fjerde, og i forlengelsen av dette, ble den samfunnskontrakten som i første rekke karakteriserte republikkene i regionen undergravd av den økonomiske politikken som ble ført. Denne uformelle kontrakten gikk ut på at staten bidro med subsidier på basisvarer, velferdsordninger og jobbsikkerhet mot at folk ikke skulle ha forventninger om bred politisk deltakelse og medbestemmelse. Man så en viss politisk liberalisering på 1980-tallet, men økende tilstramninger igjen på 1990-tallet. Et femte punkt er dynasti-tendensene blant herskerne i mange av de arabiske republikkene. I Tunisia, Libya, Egypt, Syria, Irak (under Saddam Hussein) og Jemen ble det lagt opp til at sønnene av presidenten – som i alle disse landene hadde styrt i årtier – skulle overta makten og at maktstrukturene rundt statsledelsen skulle sikre denne arvefølgen. Som Nordenson påpeker skapte dette også motstand innad i regimene, noe som bl.a. forklarer at hæren i Egypt ikke reddet president Mubarak da protestbølgen slo innover landet med voldsom kraft i januar 2011. Flere faktorer, ikke minst de notorisk repressive trekkene ved disse regimene, kunne nevnes. Nordenson gir en interessant beskrivelse av hvordan undertrykkelsesapparatet i flere av landene som ble hardest rammet av den arabiske våren nettopp bidro til eskalering og noen steder til borgerkrig.

Voldens destruktive dynamikk

Et typisk mønster var at demonstrasjoner som i utgangspunktet var fredelige ble møtt av myndighetene med uproporsjonal vold, som i sin tur skapte ytterligere raseri og bredere mobilisering, som så ble møtt med enda skarpere vold osv. Når denne dynamikken først hadde nådd et visst nivå fantes det få mekanismer i disse autoritære statene for nedtrapping og konfliktløsning. Skjebnen til president Ben Ali i Tunisia og Mubarak i Egypt fortalte om en folkemakt som andre ledere ikke visste hvordan de skulle møte annet enn med vold. Millioner av demonstranter hadde overvunnet frykten for statens undertrykkelsesapparat, apparatet som holdt regimene ved makten. al-Assad i Syria hadde derfor gode grunner til å se på opprøret som en eksistensiell trussel. Ettergivenhet kunne inspirere til enda bredere oppslutning om opprøret og feie regimet til side. Hvis demonstrantene på sin side skulle trekke seg på grunn av regimes voldsanvendelse kunne de med like godt grunnlag i erfaring frykte en nådeløs hevn fra regimets side. Bedre da å stå løpet ut og håpe på regimets fall, med eller uten ekstern intervensjon.

Hvorfor klarte monarkiene seg best?

Et verdifullt trekk ved Nordensons bok er de mange nyansene han får fram, både når det gjelder variasjoner i forutsetninger for opprør i de enkelte landene og de ulike reaksjonene opptøyene ble møtt med fra regimehold. Her er det et interessant mønster som også flere andre har påpekt, nemlig at monarkiene i regionen ble mindre utfordret enn republikkene. Dette kan synes paradoksalt, republikkene har tross alt gjennomgått en politisk modernisering fra monarki til republikk, og man skulle tro at monarkiene ville bli de første regimene til å bli feid til side i en demokratibølge som den arabiske våren. Det var kraftige demonstrasjoner også i monarkiene, mest alvorlig i Bahrain der kongefamilien påkalte militær intervensjon fra storebror Saudi-Arabia for å stabilisere regimet. Men gjennomgående var protestene mindre omfattende og kravene mer moderate enn i republikkene.

En forklaring på dette mønstret går i retning av at de monarkiene som fortsatt eksisterer i dag har vist seg levedyktige og motstandsdyktige. De springer ut av en tradisjonell stammekultur med sterk lokal forankring og henter legitimitet på det grunnlaget. En annen forklaring er at monarkiene i det store og hele også er blant de rike olje- og gassproduserende landene, og bruker sin velstand til å kjøpe befolkningens lojalitet. Kanskje enda viktigere er det at republikkene i teorien bygger på folkesuverenitetsprinsippet; presidenten styrer på vegne av folket, henter sitt mandat fra folket. Når presidentstyret utvikler seg i retning av en totalitær styreform og et utilslørt røverregime som legger beslag på store offentlige ressurser, oppstår det en tillitskrise der befolkningen føler seg forrådt av en president som foregir å styret landet til folkets beste og på dets vegne.

En internett-revolusjon?

Et annet interessant trekk ved den arabiske våren som Nordenson dekker godt, og som spilte inn i konfliktdynamikken mellom regimene og deres opponenter, var betydningen av internettet, de sosiale mediene og TV-kanalen al-Jazeera. Dette er et felt som har fått stor oppmerksomhet, og spørsmålet har vært reist om den arabiske våren var drevet fram av de mulighetene som den nye kommunikasjonsteknologien ga unge sinte kvinner og menn. Det er ikke vanskelig å dokumentere at Twitter og Facebook ble hyppig brukt i mobiliseringen, men Nordenson gir her et nyansert bilde basert på et omfattende materiale. Han påpeker blant annet: «Ser vi på tall for tilgang til og bruk av internett som sådan, er det to ting som er ganske klare: Et klart flertall av befolkningen i de arabiske landene brukte ikke internett i 2011, og det ser ikke ut til å være noen umiddelbar sammenheng mellom graden av internett-tilgang og graden av protester» (s. 196).

Samtidig viser Nordenson at internett var viktig som medium for mobilisering i enkelte land, særlig i en tidlig fase av den arabiske våren. «Borgerjournalistikken», det vil si beskrivelser og foto/video-dekning av protestaksjoner og regimebrutalitet i sann tid fikk voldsomt gjennomslag, også fordi mye ble plukket opp og formidlet gjennom tradisjonelle medier. Dette svekket regimenes kontroll med nyhetsbildet.

Dessuten, og minst like viktig, internettet ga demonstrantene en mulighet til å diskutere mål, strategi og taktikk uten å måtte møtes fysisk og utenfor regimets sensurkontroll. Forfatteren gir eksempler fra egen forskning på Kuwait der regimet lenge tillot debatt og demonstrasjoner så lenge kravene holdt seg innenfor konstitusjonens rammer som sikrer hegemoniet til det utøvende kongedømmet. Men da kravene om overgang til et «konstitusjonelt emirat» fikk økende oppslutning sommeren 2012, også blant parlamentsmedlemmer, var dette å gå over en rød strek for regimet, og protestbevegelsen ble slått ned. En stor endring hadde likevel skjedd, sier Nordenson «Konstitusjonelle endringer er nå en del av diskusjonen om Kuwaits politiske fremtid, og rammene for mulige løsninger på problemene man står overfor er dermed endret» (s. 203).

Fra undersåtter til medborgere

Basert på egen forskning vil jeg mene at vi her er inne på et tema som er sentralt for å forstå viktige grunnmotiv i den brede protestbevegelsen og dens langsiktige virkninger. Av grunner som er sterkt sammensatte, og som Nordensons bok også omhandler, hadde samfunnsutviklingen i de fleste arabiske landene nådd et krisenivå omkring 2010 som de autoritære og tilstivnede regimene ikke var i stand til eller hadde ønske om å løse. Folk krevde en endring i selve samfunnskontrakten; de godtok ikke lenger å bli behandlet som undersåtter som herskerne kunne kreve lojalitet av, nå krevde de rettigheter som fullverdige borgere og en statsledelse som sto til ansvar for sine handlinger. Opprøret i de enkelte landene hadde sine særegne trekk og historiske forutsetninger, men slagordene var forbausende like på tvers av landegrensene.

Her er vi inne på et tema som også er blitt berørt av andre forfattere, nemlig om de ikke-målbare og langsiktige virkningene av den arabiske våren. Sammenlikninger blir gjort med blant annet den europeiske «folkevåren» i 1848, som også var en spontan folkereisning mot undertrykkende regimer. Den gang som nå ble opprøret slått ned av den privilegerte eliten, og gamle regimer ble restaurert. Men demonstrasjonen av folkemakt, tidlige seire, samholdet og den nye demokratiske bevisstheten som ble skapt i den europeiske offentligheten beredte grunnen for senere kamper for demokratiske reformer i Europa. Mange i den arabiske verden som med fortvilelse nå ser egen kamp lagt i ruiner vil kunne finne en viss trøst i dette perspektivet, men det er klart for alle og enhver at en ny demokratisk reisning i den arabiske verden ligger langt fram i tid.

Demokrati-debatten: Hvordan komme videre?

Boka avsluttes med et kort konklusjonskapittel: «Demokrati er løsningen». Forfatteren påpeker at problemene som utløste den arabiske våren fortsatt er uløste og at demokrati «… er et langsiktig mål som vil være nødvendig for å løse de fundamentale problemene de arabiske landene står overfor over tid» (s. 282). Det vil nok de fleste si seg enige i, men det blir litt enkelt når han etterlater inntrykket at ‘demokrati’ er en entydig samfunnsmodell. Boka ellers illustrerer at den arabiske våren i stor grad utspilte seg som en kamp om samfunnsmodeller og demokratiforståelse. Demokrati har mange dimensjoner: sivile og politiske rettigheter, økonomiske og sosiale rettigheter, minoritetsrettigheter osv. Problemene ligger langt på vei i hvordan konfliktene rundt disse grunnstrukturene skal løses, og av hvem. Uten en dypere analyse av slike spørsmål blir dermed løsningen (demokrati) en del av problemet, og vi er like langt.

Denne innvendingen svekker likevel ikke hovedinntrykket av boka som et vellykket prosjekt og av en forfatter som har solide innsikter i de utfordringene som den mangefasetterte arabiske verden strir med.