Debatt: Revolusjonens stadier i Norge
Av Gråtopp
Problemstillinga
Nå som marxist-leninistene forbereder opprettelsen av et nytt kommunistparti i Norge er det viktig å ta opp spørsmålet om hvilke stadier revolusjonen i Norge vil gjennomløpe. Mitt inntrykk er at NKP, selv da det prøvde å bli et kommunistisk parti, hadde et høyst diffust forhold til hvordan en revolusjon i Norge ville arte seg.
Det bør imidlertid være mulig å behandle spørsmålet om revolusjonen temmelig konkret. Ikke for at vi skal gi oss til å spå om detaljene i revolusjonens forløp, men for at vi skal gjøre klart hvilke muligheter som foreligger og konsekvensene av dem.
F. eks. mener jeg det er grunn til å reise spørsmålet om revolusjonen i Norge vil gjennomgå et mellomstadium før den sosialistiske revolusjonen, en slags demokratisk revolusjon. Den kinesiske revolusjonen gjennomgikk sitt nydemokratiske stadium før den sosialistiske revolusjonen, og en kan spørre seg om det finnes grunnlag for det samme i Norge.
Hvis man er dogmatisk, så byr ikke dette på noe problem, for da kan man slå opp i en av klassikernes verker og lese at det ikke finnes noe stadium mellom den framskredne kapitalismen, imperialismen, og sosialismen.
Men vi er ikke dogmatikere. Klasseforholda i Norge i dag er annerledes enn for 50 år sida. Mulighetene for en enhetsfront som strekker seg langt inn i borgerskapets tidligere oppland er høyst aktuell. Spørsmålet om et mellomstadium dreier seg da om det i Norge vil være nødvendig å samle alle krefter som kan forenes til kamp mot monopolkapitalen og imperialismen i et fellesdiktatur av disse klassene og gruppene under ledelse av proletariatet. Og at dette diktaturet forberedte proletariatets diktatur.
Jeg mener denne problemstillinga er relevant, men jeg har sjøl kommet til at det i Norge ikke kan tenkes noe stadium av et revolusjonært klassediktatur over monopolkapitalen som ikke nettopp er proletariatets diktatur. Jeg skal prøve å begrunne det nedenfor, og jeg håper at andre vil kommentere så vel sjølve problemet, som mine synspunkter.
Det nydemokratiske diktaturet i Kina
Den fulle marxistiske analyse av det nye demokratiet var Mao Tsetung den første til å gjøre. Sjølsagt finnes det hos både Lenin og Stalin elementer til å forstå dette mellomstadiet mellom kapitalisme og sosialisme i de halvkoloniale landa. Men det var Mao som først laget en helhetlig teori om denne etappen i revolusjonen i sin artikkel «Om det nye demokratiet».
Der sier han blant annet:
Denne ny-demokratiske republikken vil bli forskjellig fra den gamle europeisk-amerikanske formen for en kapitalistisk republikk under borgerskapets diktatur, som er den gamle demokratiske formen og allerede avleggs.
På den andre sida vil den også være forskjellig fra den sosialistiske republikken av sovjet-type under proletariatets diktatur, som allerede blomstrer i Sovjet-unionen, og som videre vil bli oppretta i alle kapitalistiske land og som uten tvil vil bli den dominerende statsformen og regjeringsstrukturen i alle framskredne industrialiserte land.
Imidlertid er ikke denne formen passende i en viss historisk periode for revolusjonene i koloniale og halvkoloniale land.
…
Slik kan de tallrike typer at statssystemer i verden reduseres til tre grunnleggende slag, i samsvar med klassekarakteren av deres politiske makt:
-
republikker under borgerlig diktatur,
-
republikker underproletariatets diktatur og
-
republikker under det felles diktaturet av flere revolusjonære klasser.»
Det første stadiet i vår revolusjon … vil resultere i opprettelsen av et nydemokratisk samfunn under det felles diktaturet til alle de revolusjonære klassene i Kina under ledelse av proletariatet. Revolusjonen vil så bli ført videre til det neste stadiet hvor et sosialistisk samfunn vil bli oppretta i Kina.
Revolusjonene i de halvkoloniale landa følger i dag Maos teser i «Om det nye demokratiet»
Norge er et framskredent industrialisert land, så vi kan umulig overføre spørsmålet om stadiene i revolusjonen direkte fra Kina. Men det vi absolutt kan lære av de siterte utdragene fra Mao er at kjernen i hele problemet er å klargjøre klassekarakteren av det diktaturet revolusjonen i første rekke oppretter.
Den sosialistiske revolusjonen
I visse situasjoner er det vel nokså opplagt at revolusjonen i Norge direkte, både i form og innhold, vil bli en sosialistisk revolusjon.
Slike situasjoner vil være varianter av følgende:
Den økonomiske krisa utdypes, den herskende klassen blir mer og merdesperat, og det arbeidende folket mer og mer misnøyd og rasende. Det blir politisk umulig for monopolborgerskapet å opprettholde sitt diktatur på vanlig måte. Den politiske krisa inntrer. Arbeiderklassen væpner seg, skaper sine egne politiske organer og i allianse med de andre revolusjonære og progressive klassene og gruppene går den til stormløp mot monopolborgerskapet. Herskerklassen avvæpnes og fratas sin eiendom, dens reaksjonære statsapparat knuses og et nytt revolusjonært statsapparat bygges opp. – Det hersker vel ingen tvil at det i slike situasjoner, om de avspeiler seg over uker eller år, så vil revolusjonen både i form og innhold være sosialistisk og at den nye staten vil være proletariatets diktatur.
Revolusjonen kan bryte ut i forskjellige situasjoner
Spørsmålet om en mellomfase i revolusjonen vil kunne reises ut fra andre tenkelige situasjoner:
Monopolborgerskapet forsøker å innføre fascismen og folket reiser seg til opprør mot det. Med det norske folkets anti-fascistiske tradisjoner vil dette opprøret ha en meget brei basis klassemessig.
Eller en imperialistisk hær besetter landet helt eller delvis mot den sittende regjeringas vilje. Til og med deler av monopolborgerskapet kan da tenkes å ville ønske væpna motstand mot inntrengerne.
Dersom ikke denne typen situasjoner kan føre til en slags nydemokratisk fase i den norske revolusjonen, så ser jeg det som utelukket at det kan eksistere noen slik fase.
Jeg vil derfor drøfte en slik situasjon.
Den væpna kampen i en situasjon med imperialistisk angrep
En slik situasjon ville umiddelbart kreve at det ble organisert væpna motstand. Dersom deler av monopolborgerskapet deltar i kampen, vil en del av den væpna motstanden utføres av borgerskapets hær eller deler av den. Men erfaringene fra siste krig viser at motstanden lider nederlag dersom den baserer seg på monopolborgerskapets krigsmakt. En del av monopolborgerskapets væpna kamp under krigen i Norge var utvilsomt Potemkinske kulisser for å kaste blår i øynene på folket og spre myten om at borgerskapet representerte nasjonens redning.
Erfaringene fra 2. verdenskrig lærer oss at det også i en slik situasjon er nødvendig å opprette separate revolusjonære væpna styrker, avdelinger av væpna arbeidere og småbønder/fiskere under proletariatets og det kommunistiske partiets ledelse.
La oss si at enheten med borgerskapets væpna styrker bevares eller bevares i hovedsak til okkupantene er kasta på sjøen. Ved seieren vil det da eventuelt stå to slags væpna styrker i landet, uttrykk for to klassers diktatur. En statsmakt som baseres på begge disse typene væpna makt, ser jeg som utelukka. Det må bli den ene eller den andre. Og dette spørsmålet vil stå på dagsorden umiddelbart etter en slik seier. Dersom de revolusjonære styrkene vinner konfrontasjonen, så vil det bli oppretta et klassediktatur på dere spremisser. Lider de nederlag får vi et nytt borgerlig diktatur.
Hva slags klassediktatur vil de revolusjonære styrkene danne kjernen i?
I Kina var hovedtyngden av den revolusjonære væpna befolkninga fattigbønder og lavere mellombønder. I Norge med et proletariat som utgjør omlag 70 % av befolkninga, vil det vel høyst sannsynlig være proletariatet som utgjør hovedparten av de væpna styrkene. I en eller annen form må borgerskapets gamle væpna styrker oppløses og proletariatets settes i stedet.
Militærstrategisk ser det altså ut for meg som at sjøl en situasjon med en breiest mulig enhetsfront vil føre til et klassediktatur som i sin kjerne er proletariatets diktatur. (Mao: Kjernen i enhver statsmakt er dens væpnastyrker.)
Revolusjonens paroler
En revolusjon som den jeg drøfter vil naturlig nok ikke innledes under parolen om proletariatets diktatur. Den vil høyst sannsynlig heller stilleparoler som: Kast ut inntrengerne! For en nasjonal og demokratisk regjering!
Den vil ha en patriotisk form. Men hva vil være dens innhold? Det kan etter min mening ikke være noen revolusjon i Norge som ikke på en eller annenmåte stiller parolene:
BRYT ALLE PAKTER MED IMPERIALISMEN OG KONFISKER UTENLANDSK EIENDOM!
KONFISKER MONOPOLENE OG STORBORGERSKAPETS EIENDOM!
AVVÆPNING AV MONOPOLBORGERSKAPET, STORBORGERSKAPETOG DERES LAKEIER, VÆPNING AV ARBEIDERKLASSEN OGFOLKET!REVOLUSJONÆRT OG DEMOKRATISK STATSAPPARAT!
DEMOKRATI (ytringsfrihet osv.) FOR FOLKET, UNDERTRYKKELSE AVFOLKETS FIENDER!
SIKRING AV FOLKETS LEVEVILKÅR! (Opphevelse av all gjeld som folket har, jordreform, lønnsøkning, senkning og stabilisering av priser, arbeid til alle, lik lønn for likt arbeid osv.)
Den første parolen og den siste ser jeg som så sjølsagt at jeg ikke kommenterer den her.
Den andre parolen mener jeg er nødvendig fordi monopolene og storborgerskapet sin økonomiske makt i Norge er uforenlig med et hvert revolusjonært diktatur i Norge. De har en fullstendig kontroll av det økonomiske livet og vil kunne kvele revolusjonen i fødselen dersom ikke deres eiendom blir beslaglagt og blir den revolusjonære statens eiendom.
Men dersom monopolene og storborgerskapet (herunder også hele bank- og finansvesenet) er konfiskert så vil i realiteten mesteparten av økonomien være sosialisert. Det som måtte være igjen av privat næringsliv vil være prisgitt denne sosialistiske økonomien.
Med den kapitalistiske statseiendommen, monopolenes, imperialistenes og storborgerskapets eiendom gjort om til sosialistisk statseiendom, så vil mer enn 80 % av økonomien (et tall jeg tipper, men som ikke skal være så veldig mye feil) være sosialisert. Dette er et ganske annet forhold enn i Kina der hovedparten av økonomien var små- og mellombondeøkonomi.
Med konfiskeringa av imperialistene, monopolene og storborgerne vil alle strategiske industrigreiner i Norge være fullstendig dominert av sosialistisk statseiendom framfor privat produksjon. Denne minimumsparolens gjennom-føring vil etter min mening i hovedsak representere proletariatets diktatur på det økonomiske området.
Denne parolen er i samsvar med de grunnleggende behovene ikke bare til arbeiderklassen, men til de arbeidende bøndene og fiskerne, til de intellektuelle, til de småhandlende, kort sagt til hele det arbeidende folket. Men samtidig vil det altså bety en hovedsakelig sosialistisk økonomi under proletariatets diktatur.
Den tredje parolen har jeg kommentert.
Den fjerde parolen vil ha en annerledes form under en nasjonal frigjeringskrig enn under den typen sosialistisk revolusjon som jeg nevnte til å begynne med. Det vil karakterisere i første rekke en patriotisk og demokratisk revolusjonær regjering. Men jeg vil hevde at dette ikke vil endre revolusjonens innhold. Det vil bare endre dens form. Innholdet uttrykkes gjennom det faktiske proletariske diktaturet som ville være oppretta i spørsmålet om den væpna makta og økonomien. Formen vil avhenge av fronten som gjennomfører revolusjonen.
Min konklusjon blir derfor at kapitalismen i Norge er utvikla så langt at enhver revolusjon mot den i innhold må bli en sosialistisk revolusjon somoppretter proletariatets diktatur direkte. De hovedkomponentene jeg har brukt i min argumentasjon (proletariatets størrelse og den statsmonopol-kapitalistiske økonomiens utbredelse) er jo nettopp størrelser som angir hvor langt kapitalismens utvikling er kommet.
Jeg vil derimot ikke på noen måte legge skjul på at revolusjonen kan få et utall av former alt etter hvilken situasjon den springer ut av. Disse formene er slett ikke uvesentlige å skille mellom, og jeg mener at det kan være ønskelig at RØDE FANE seinere tar de forskjellige formene for revolusjon i Norge opptil drøfting på en mer inngående måte enn det var min hensikt å gjøre i denne artikkelen.