Carline Tromp om den reaksjonære bølgen

Av Hannah Sigriddatter Ander

Nr 4 2023

Like før valghøsten 2023 endte med en historisk sterk høyreside i Norge, kom Carline Tromps nye bok Tilbakeslaget, som beskriver en pågående reaksjonær høyrebølge. I dette intervjuet forteller Tromp om den nye bølgen, og om hvordan høyresiden har brukt en venstresidestrateg til å lure venstresiden til å bli sin egen fiende.

Av Hannah Sigriddatter Ander, samfunnsgeograf og medlem i Gnist-redaksjonen

Intervjuobjekt: Carline Tromp er forfatter, litteraturkritiker og jobber i Klassekampen. Tromp er aktuell med boka Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett (Forlaget Manifest, 2023).

Andrew Tate, X og Sverigedemokraterna. Hva er det egentlig som foregår? 

Det er et nytt ubehag i kulturen. Provokatøren Andrew Tate er blitt en av verdens mest kjente influensere for unge gutter. Han fronter et budskap om at kvinner er menns eiendom, og at skolen skaper slavementalitet. Verdens rikeste mann, Elon Musk, kjøper Twitter (nå omdøpt til X) for å redde verden fra “woke-viruset”, slipper blokkerte nettroll inn og svarer på kritiske spørsmål med bæsje-emojier. I det svenske valget i 2022 stemmer én av fem førstegangsvelgere på Sverigedemokraterna, et parti med nynazistiske røtter. I flere land, også i Norge, blir barnearrangementer med drag queens avlyst etter trusler. Norske ungdommer identifiserer seg som ‘antiwoke’ i VG, og på TikTok snakker jenter om å bli ‘tradwives’ og la seg forsørge og dominere av mannen sin som et opprørsk livsvalg. Hva er det egentlig som foregår der ute?

Dette er begynnelsen på Carline Tromps nye bok Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett, utgitt på Forlaget Manifest, august 2023. Ifølge forfatteren er boka et forsøk på å beskrive et politisk-kulturelt væromslag der reaksjonære meninger og holdninger har fått en ny vår. Ja, hva er det egentlig som foregår? Vi tok en prat med forfatteren.

 

Profetisk om TikTok-valget 2023

Å lese Tromps lille bok i dagene rundt skolevalget med en stor høyresideseier, drøye Greta Thunberg-utsagn og AP-topper som ville ta oppgjør med «woke», var som å lese i en profetisk politisk pamflett. Det som utspilte seg i den offentlige politiske debatten hadde fått en analyse og en bok allerede mens det pågikk. Tromp forteller at også hun ble overrasket over hvordan TikTok, Thunberg og «woke» ble så sentralt i debatten rundt årets skolevalg og lokalvalg. 

– Jeg skvatt faktisk skikkelig da jeg så nyhetene om skolevalget og utsagnet fra Unge Høyre-leder Ola Svenneby om at «generasjon Greta Thunberg var død». Det er jo akkurat slik boka mi begynner! 

 

Tromp viser til det første kapittelet i Tilbakeslaget, der hun raskt går gjennom debatten rundt fjorårets svenske riksdagsvalg. Dette var valget der man forventet å se effekten av at den politisk engasjerte og korrekte «generasjon Greta» hadde fått stemmerett, men hvor man endte opp med å bli overrasket over at høyresiden vant med god margin. Årets utsagn fra Unge Høyre-lederen er dermed et lite originalt ekko fra fjorårets svenske valg, der høyresida feiret sin seier nettopp med å hovere over at de hadde vunnet over en angivelig streng og prektig «generasjon Greta». 

 

Etter årets høyresideseier i det norske skolevalget, og kun få dager før kommunevalget, kom den samme analysen i norsk offentlighet: «Ungdommer på videregående sier kontant nei til å la klimakrise og woke-kultur dominere», stod det på lederplass i Stavanger Aftenblad. I Klassekampen gikk Oslos daværende byrådsleder Raymond Johansen (Ap) ut og mente det var behov for å ta et oppgjør med «woke». Ifølge Tromp er det synd å se at deler av venstresida går med på fortellingen om at «woke» er noe av det viktigste venstresida nå må kjempe mot. 

– Jeg blir egentlig litt irritert på hele fortellingen om at «woke» har gått for langt, og at det vi ser nå bare er en naturlig respons på det. Jeg tror fortellingen om at ungdommene er så engasjerte, flinke, opptatt av klima og politisk korrekte i stor grad er medieskapt, og at det i liten grad stemmer med terrenget. Og så lages det et opprør mot det igjen, mot en tenkt prektig generasjon. Det er irriterende å se hvordan deler av venstresida kjøper premisset om at «det har gått for langt». Man kan jo spørre, hva er det egentlig som har gått for langt og som venstresida bør kjempe mot her?, sier Tromp.

 

Ikke venstresidas fiende 

Vi befinner oss altså i et øyeblikk hvor mange ulike aktører og miljøer har funnet sammen i en felles kampsak mot det de kaller «woke». Men vi må gå noen skritt tilbake her. For hva er egentlig dette «woke»? Jeg forteller Tromp at når jeg leser boka, pendler jeg mellom følelsen av forståelse og forvirring over hva begrepet betyr, fordi det er så bredt. Det er ifølge Tromp en del av poenget. At begrepet er så vagt gjør at man kan samle et stort mangfold grupper: fra de mildt irriterte, til de frådende ultrakonservative kulturkrigerne. Likevel mener hun det er noen røde tråder og fellesnevnere under «woke-paraplyen».

– Om man ser på hva alle de ulike tingene som sorterer under begrepet «woke» har til felles, så er det nærmeste vi kommer en fellesnevner det de progressive bevegelsene kjemper for, sier Tromp, og viser til rettigheter knyttet til likestilling, kvinnekamp, abortrettigheter, antirasisme og kamp mot undertrykkelse. 

 

I boka viser Tromp hvordan også anti-woke-trenden er bred og uoversiktlig, men har noen fellestrekk. De «anti-wokes» fortelling om at ting har gått for langt når det gjelder inkludering, mangfold og identitet, er en fortelling skapt og vedlikeholdt av aktører på høyresida, og reflekterer ofte reaksjonære ønsker om å gjenopprette en tidligere orden som setter kjernefamilien, tradisjonelle kjønnsrollemønstre, Gud og fedreland i høysetet. I boka gjør Tromp en rask gjennomgang av ulike politiske kamper utkjempet under anti-woke-fanen. Blant de skumleste eksemplene finner vi Ungarns statsminister Viktor Orbán, som under årets CPAC (Conservative Political Action Conference), arrangert av den amerikanske konservative unionen (ACA), inviterte til en «no woke zone», der han annonserte at han hadde greid å beseire progressive og liberalere, og innføre en konservativ kristen utopi: «no migration, no gender, no war». Floridas guvernør, Ron DeSantis, ønsker å bli president med mottoet «Awake – not woke». I sin delstat har han på kort tid bl.a. innført forbud mot abort etter uke seks, forbud for lærere mot å snakke om seksualitet i skolen og påbud om at toaletter på læresteder og i offentlige bygninger kun kan brukes ut fra hvilket kjønn man er født som.

– Om venstresida blir med på «kampen mot woke», så mener jeg at vi går med på premissene til en reaksjonær høyreside, og at vi stiller oss på barrikader bygd av grupper vi ikke ønsker å assosieres med. Det er ikke noen god idé, slår Tromp fast. 

Så når deler av venstresida går ut og erklærer «woke» som fiende, er vi da egentlig i en slags merkelig situasjon der høyresida har lurt venstresida til å være mot sine egne fremskritt og seire? 

– Ja, det er nettopp det! Men på venstresida tror jeg de som er kritiske til «woke» snakker om «woke» som en stil eller et språk, og at de ikke nødvendigvis er så bevisste de reaksjonære politiske kampsakene som også ligger i dette begrepet, sier Tromp.

 

Gramsci-tyveriet

Gjennom Tilbakeslaget viser Tromp hvordan den nye reaksjonære høyrebølgen kjennetegnes av at den samler aktører som før har stått langt fra hverandre politisk. Gamle skillellinjer mellom høyre- og venstreside blir utydelige i den nye kulturkrigen. En overraskende kultfigur innenfor den mer høyreekstreme delen av den reaksjonære «anti-woke»-paraplyen er marxisten Antonio Gramsci. 

– De som er mest opptatt av Gramsci, og som bruker hans teorier om kulturelt hegemoni helt bevisst, er alt-right- og identitær-miljøer som er ganske langt ute på ytre høyre. De jobber med det de kaller metapolitikk, og fører den egentlige kulturkrigen. De ønsker å berede vei for konkrete radikale høyrepolitiske endringer ved å endre kulturen, forklarer Tromp.

 

Denne delen av høyresida stjal Gramsci fra venstresida allerede på 1960-tallet, som en motbevegelse til de venstreradikale sekstiåtterne. De høyrekonservative teoretikerne bak dette grepet var ifølge Tromp svært interesserte i metodene til sekstiåtter-bevegelsen.

– Sekstiåtterne hadde ikke makta rent politisk, men likevel greide de progressive bevegelsene å få en del gjennomslag. Dette gjorde de gjennom en slags kulturkamp, utenfor partipolitikken. Mye av kampen handlet om å få folk til å se strukturene de var oppfostret i, og å forstå at det er mulig å tenke og organisere samfunnet annerledes. Parallelt med dette oppstod det også i Frankrike et miljø med tenkere som kalte seg «det nye høyre», som jobbet frem en motstrategi til sekstiåttertrenden. Dette var et svært reaksjonært miljø som ville tilbake til strukturer fra før den franske revolusjonen, med tenkning om blod og jord som det som holder et samfunn sammen. For å få til dette, mente de, måtte de få folk til å tro at venstresida, som snakket så mye om frigjøring og så videre, egentlig representerte et tyrannisk prosjekt. Å si at de ble sensurert og undertrykt av venstresida, som sa de var for frihet, var en sentral strategi. Dette er jo en teknikk som fortsatt brukes av høyrereaksjonære. Flere av tenkerne fra dette miljøet fremholdes fortsatt som viktige tenkere på den reaksjonære høyresida. En av dem, Guillaume Faye, som har blitt enda mer radikal i tiårene etter 1968, har skrevet en “metapolitisk ordbok”, som handler om å snu på begreper. For eksempel kommer idéen om at innvandring er okkupasjon derfra. Dette er miljøer på ytre høyre som jobber ut fra den samme teorien som Gramsci gjorde, om at den hegemoniske kulturen kommer inn gjennom media, kirke, skole og kulturen, og at det er der man må få inn endring først for at folket skal være villig til å gå med på en revolusjon, forteller Tromp.

 

Venstresida i krise, og behovet for mer positive fortellinger

2023. Venstresida tapte lokalvalget og høyrevindene blåser stadig sterkere. Hva foregår? Mens mange i den offentlige debatten peker på «woke» og sosiale medier som en viktig utfordring for venstresida fremover, peker andre på at venstresida har vært dårlig på å presentere konkret venstrepolitikk som løser de materielle utfordringene vi står overfor. Må venstresida bli større på TikTok? Eller må venstresida presentere bedre og mer konkret politikk? Ja takk, begge deler, sier Tromp.

– Jeg tror det er lurt å ha noe tilstedeværelse på TikTok og de sosiale mediene som folk faktisk bruker. Men man må også slappe litt av. Etter skolevalget virket det som at alle tenkte at nå må venstresida ta seg sammen og bli store på TikTok. Men det er ikke sånn at alt kommer til å løse seg for venstresida om vi bare gjør det bedre i sosiale medier, sier Tromp. 

 

Tromp mener at mye av den reaksjonære høyrebølgen kan forklares med at folk føler seg usikre på framtida. I boka drøfter hun om tilbakeslaget mot opplysning og progressive verdier handler om en kollektiv frykt for å falle. Frykt for å miste kontroll, status, fast grunn under føttene og en fremtid for våre barn, i møte med økologiske kriser og en ny verdensorden der Vesten ikke lenger er verdenspoliti og moralsk vokter.

– Jeg tror mye av det som skjer nå er et svar på at mange føler seg usikre på framtida. Og selv om venstresida har mye god konkret politikk, som gratis tannhelse og god skattepolitikk, mangler vi gode svar på de mer overordnede spørsmålene om hva vi skal gjøre med klimakrisa, eller om hva vi gjør hvis kunstig intelligens kommer og tar over jobbene uten at vi har rigget verden for det. Mange av de folkene som blir populære på internett nå har en stor fortelling om hele verden, og det tror jeg er populært. Venstresidas store fortellinger handler ofte om kriser: fordelingskrise, klimakrise, naturkrise, økonomisk krise. Vi mangler derimot fortellingene som også gir håp om at det kan løses.

 

Svarene til høyresideinfluenserne handler ofte om å få kontroll på dette kaoset gjennom å gjenopprette en naturlig hierarkisk orden, og mye av innholdet i sosiale medier handler om hvordan også du kan bli rik, vellykket og mektig. 

– «Okei verden brenner, men da får jeg bare gjøre det beste ut av det for meg og mine» – det er jo ikke rart at folk ender opp med å velge dette, om alternativet er at vi ikke kommer til å få til å fikse de store krisene. Vi får jo ikke ned klimautslippene i Norge en gang. Jeg tror det bikker over for mange, og at de ser at mye i verden er korrupt og urettferdig, og oppi det hele ser man at de aller rikeste bare gjør som de vil uansett. Så hvorfor ikke bare prøve å bli en av dem? 

 

En utfordring for positive fortellinger på venstresida er ifølge Tromp at venstresida i dag fronter en politikk som i stor grad handler om å begrense, bygge ned og bekjempe de skadelige effektene av kapitalismen

– Dette er jo av ren nødvendighet. Vi må bygge ned mye for å løse krisene. Dagens forbruk og ressursutnyttelse må ned, det er jo ikke bærekraftig. Men vi får ikke folk entusiastiske med en hovedfortelling som går ut på at vi må trappe ned, så her må vi på en eller annen måte få inn en mer positiv fortelling. Vi må også presentere noe som svarer på følelsen av trussel. Jeg tror venstresida må bli flinkere på å få fram styrken i å stå sammen mot undertrykkende strukturer, i muligheter for omfordeling og et mer rettferdig samfunn, og ikke minst håpet om at en bedre verden faktisk er mulig. Uten det håpet er vi kjørt.