Brutale kutt, men motstand

Av Stian Bragtvedt

Nr 4 2011

Klassekampen hardner til. Teknokratiske regjeringer innfører knallharde innstramminger, mens vanlige folk svarer med streik og demonstrasjoner.</p> <p>Stian Bragtvedt fra redaksjonen tok en prat med Hilde Nylen som til daglig jobber i Nei til EU , og har vært aktiv i Norges sosiale forum.

Rødt!: I Hellas presser IMF og EU gjennom harde kutt i offentlige lønninger, pensjon og folk mister jobben. Over 900 000 står nå uten jobb, det betyr 18 prosent arbeidsledighet. Blant ungdom mellom 15 og 24 år var arbeidsledigheten 43,5 prosent i august. Vi snakker om ganske brutale kutt. Går det an å si noe generelt om hvordan folk i Europa, og kanskje spesielt Hellas, møter dette?

Hilde Nylen: Vel, for det første så har vi jo sett en hel masse streiker, spesielt i Hellas og Spania. Jeg har mista oversikten over hvor mange generalstreiker de har hatt i Hellas, men det er ikke få. Sånn som det ser ut nå, så er svaret først og fremst markeringer og streiker, med vekt på det førstnevnte.

Først og fremst så er jo dette en symbolsk respons, det er politiske markeringer på en annen måte enn streiker i forbindelse med lønnsoppgjør, for eksempel. Det kan godt være at slike markeringer utgjør en forskjell. Men det er viktig å huske på forskjellene mellom sør-europeisk fagbevegelse og fagbevegelsen her hjemme. Vi bruker jo politiske streiker og markeringer her hjemme også, men en symbolsk markering kan aldri være mer enn et supplement til grasrotarbeid og organisering av folk, som jo må være det grunnleggende. Men når man blir tilstrekkelig skvisa opp i et hjørne, så har man ikke mange andre utveier. Og selvsagt er det viktig at de streiker, men kanskje viktigere er det som skjer av langsiktig organisering av arbeidsfolk.

Samtidig har det vokst fram en ny bevegelse, inspirert av demonstrantene i Egypt som okkuperte Tahir-plassen. I Spania startet det med studenter som protesterte ved å okkupere byrommet. Spania har den høyeste arbeidsledigheten i Europa med 21 prosent og hele 46 prosent av ungdommen. Så det er lett å forstå hvorfor studenter og ungdom deltar. I Hellas er protestene mye breiere, rett og slett fordi kuttene er så brutale, og rammer så bredt.

Rødt!: Hva med fagbevegelsen oppi dette?

HN: Protestene nå virker å være drevet fram fra folk som står utenfor fagbevegelsen, men også utenfor de tradisjonelle sosiale bevegelsene, som Attac og andre som har kommet til etter protestene mot WTO i Seattle i 1999. De er en hel masse folk som ikke har vært involvert i politisk arbeid tidligere, som rett og slett er så forbanna at de går ut på gata. Fagbevegelsen er selvsagt med og deltar, men jeg oppfatter ikke at det er den som er i front. Folk jeg har vært i kontakt med i Hellas, forteller hvordan de har vært stolte over å kalle seg demokratiets vugge og videreføre arven fra det gamle Hellas, men nå er det veldig mange som mener at demokratiet ikke fungerer lenger, og må bygges opp på nytt. Det er et veldig sterkt sinne. Jeg ble også fortalt at de hadde diskutert internt i protestbevegelsen om de skulle storme parlamentet eller ikke, men de ble altså enige om å ikke gjøre det, selv om mange ønsket det. Det skjer generelt veldig mye spennende i Hellas, men det er vanskelig å ha full oversikt. Nettopp fordi folk organiserer seg i nye organisasjoner og på nye måter. Rent fysisk så har folk bodd på Syntagmaplassen i Athen i flere måneder. De organiserer seg i grupper som tar seg av forskjellige oppgaver. Noen jobber med helse, andre lager mat, mens andre er ute og driver informasjonsarbeid. Hele greia er veldig åpen og konsensusbasert. Det kan jo ha sine fordeler, men det kan jo fort bli ganske omstendelig og ta tid, for å si det mildt.

Folk organiserer seg ganske spontant. De har enda ikke greid å samles om noen krav. Men det kommer tidsnok. Demonstrasjonene er først og fremst et stort NEI, som henger sammen med helt grunnleggende ting, som behovet for å ha råd til mat.

Rødt!: Hvordan er situasjonen i Spania?

HN: I Spania er torg og sentrale steder okkupert over hele landet. Mindre steder, men også i storbyer som Madrid og Barcelona. Bevegelsen kaller seg Democracia Real Ya! (Ekte demokrati nå!) og M15, og minner på mange måter om en fremvoksende organisasjon, selv om det fortsatt er svært løst organisert, uten formelle talspersoner. Navnet M15 har blitt valgt på grunn av at de første store demonstrasjonene i Spania fant sted 15. mai i år. Denne bevegelsen har spredd seg over hele Europa og verden i større eller mindre grad, og den 15. oktober ble det arrangert globale protester inspirert blant annet av den arabiske våren, de spanske Indignerte, de greske protestene og Okkuper Wall Street-bevegelsen. Det ble gjennomført markeringer i mer enn 950 byer i 82 land. Datoen ble valgt fordi den sammenfalt med 5 månedsjubileet for den første protesten i Spania.

En av disse markeringene var en marsj fra Madrid til Brussel. Da de kom fram til Brussel, ville ingen høre på dem. Ingen mediedekning i mainstream media, ingen oppslag, ingenting. Det er synd, og gang på gang ser vi at mediene kun er interessert i å dekke demonstrasjoner som blir voldelige.

Rødt!: Er det en fare at kraften i bevegelsene tas over av etablerte partier med egne interesser og planer?

HN: Så absolutt! Det som kjennetegner mye av det som skjer, er at det er helt frikoblet fra de tradisjonelle parlamentariske partiene og den parlamentariske venstresiden. Men også fra etablerte organisasjoner med mange fulltidsansatte. Jeg tror at det viktigste nå er at man får med flest mulig folk, fremfor å tilpasse seg de etablerte partiene. Hvilke krav som er realistisk å kjempe for, henger jo direkte sammen med hvor sterke man er, og hvor bredt man greier å mobilisere.

Rødt!: Du jobber jo til daglig i NTEU og her i Norge er oppslutningen om EU på et bunnivå. Men hvordan forholder man seg til EU sørover i Europa, er det noen som snakker om å gå ut av EU?

Hilde Nylen: For meg virker det som holdningen ofte er at «EU er kjipt og tvinger oss til kutt», uten at det er selve prosjektet EU man protesterer mot. De fleste ser nok fortsatt på EU som et rammeverk for det hele, og det handler heller om å forandre EU i en mer sosial og demokratisk retning. Men det går jo ikke an.

Rødt!: Hvorfor ikke?

HN: Vel, for å endre Roma-traktaten og de øvrige traktatene som har kommet til siden den gang, så må det være konsensus blant alle EU sine 27 medlemmer. Så om man rent hypotetisk tenker seg at det skulle bli 27 radikale regjeringer i Europa, så er det selvfølgelig mulig i teorien, men i praksis er det jo helt umulig. Det er en gåte for meg hvordan noen kan tro at det skulle gå an å reformere EU i sosial retning. Det er for mange land, rent praktisk. Det vil alltid være et land som ikke går med på endringer. Traktatendringer krever enstemmighet. Og så lenge det er slik, vil jo aldri traktaten forandres. Og selv om det vedtas sosiale protokoller eller chartere, så vil det uansett være de fire frihetene for det indre marked som ligger i bunn, og dermed får forrang foran alt annet.

Rødt!: De blåbrune partiene vokser, og flere er EU-kritiske. Hva betyr det?

HN: EU-skepsisen i Norge, Sverige og Danmark skiller seg jo ganske kraftig fra EU-skepsisen i Europa for øvrig. Sørover er det oftere de konservative som er EU- motstandere, og da av helt andre grunner enn for eksempel Nei til EU.

I Storbritannia har det nylig vært avstemning i Underhuset om man skulle sette i gang en folkeavstemning om det britiske EU-medlemskapet. Den konservative statsministeren David Cameron forsøkte å presse sine partifeller i Underhuset til å avise forslaget. Forslaget falt til slutt med 111 mot 483 stemmer, noe som betyr at mange konservative parlamentarikere må ha trosset partilederens forsøk på å styre dem. Det sier ganske mye om skepsisen som fins til EU som prosjekt i England.

Rødt!: Går det an å tenke seg at land går ut av EU?

HN: Med Lisboa-traktaten kom jo muligheten for å melde seg ut av unionen, uten at det må godkjennes av samtlige medlemsland. Men sannsynligheten for at dette skjer, er forsvinnende liten. Vi ser nå en bevegelse i Skottland, og de blir kanskje uavhengig om noen år Det er jo interessant, men de vil jo fortsatt holde på EU-medlemskapet. Samtidig ser vi at Merkel i Tyskland og Sarkozy i Frankrike tar til orde for en tettere union som en løsning på krisa, ivrig applaudert av Den europeiske sentralbanken selvsagt. Støre hadde også et lignende utspill i høst, hvor han tok til orde for en tettere politisk integrering mellom landene i EU som en vei framover.

Rødt!: Så krisa brukes som et argument for en tettere union?

HN: Ja, i dag er det jo ikke noe felles skatteinnkreving eller lignende, redningspakkene kommer fra fond som medlemslandene spytter inn penger i etter evne. En tettere union, med felles skattepolitikk og så videre, ville kanskje lettere kunne gjøre noe med de problemene man ser, men da snakker vi jo plutselig om en forbundsstatsløsning. Tyskland har jo vært for en tettere union siden starten i 1957, så akkurat det er jo ikke noe nytt. Samtidig er det fortsatt slik at man ikke kan snakke høyt om at man foretrekker en sterk nasjonalstat i Tyskland, av historiske grunner. Men regelen er jo at det aldri er noen som spør flertallet av folket om disse tingene. Da de prøvde å ha folkeavstemning om Lisboa-traktaten i Frankrike, sa de jo nei, så de måtte trikse det til slik at de kunne vedta den uten folkeavstemning.

Rødt!: Hva skjer her hjemme i forhold til debatten om EU?

HN: Vi er jo inne i en veldig spennende tid for den norske EU- og EØS-debatten, med det høyeste nei-flertallet noensinne, og med en fersk undersøkelse som sier at bare 19 prosent ønsker å beholde EØS-avtalen, dersom alternativet er en form for handelsavtale. Det er oppsiktsvekkende resultater, og det går rett inn i diskusjonen om alternativer til EØS, som Nei til EU nå skal utrede, sammen med flere andre organisasjoner.

Prosjektet Alternativer til dagens EØS-avtale har i hele høst jobbet parallelt med den offentlig nedsatte Europautredningen, som jo skal levere sin NOU ved årsskiftet. Problemet med Europautredningen er jo nettopp at den ikke tar for seg alternativene til EØS, og det vil dette prosjektet gjøre noe med. Både Fagforbundet og El- og IT-Forbundet har vært tungt inne i prosjektet siden starten, sammen med blant andre Norges Bondelag og Natur og Ungdom, men det siste – og overraskende – tilskuddet er Fellesforbundet, som nylig vedtok å slutte seg til. Og under sin hilsen til landsmøtet i Nei til EU i midten av november, kunne Fellesforbundets leder Arve Bakke fortelle at de foreslår at forbundet skal bidra med 100 000 kroner til prosjektet, og delta aktivt i arbeidet. Det er veldig hyggelige nyheter, og vil bidra til at Alternativprosjektet blir enda bredere og får enda større legitimitet.