BRUK «MATERIALISTEN» I DEN IDEOLOGISKE KAMPEN!
Av Materialistens redaksjon
UTGITT AV AKP(ml) PÅ UNIVERSITETET I OSLO
Materialisten nr. 6 (3/75) er kommet. Den inneholder bla. et skarpt oppgjør med SV-ideologen Hans Ebbing spørsmålet om revisjonismen og Sovjet-kapitalismen.
Det er ikke første gang Materialisten tar opp Hans Ebbing. (Og sikkert ikke den
siste.) Både Materialisten 2 (1/74) og skriftserieheftet »Kritikk av KAG – Bergen, (1974), behandlet Ebbings ideer. Den gang var han en av lederne for den halvtrotskistiske klikken KAG.
Seinere blei KAG oppløst. Ebbing tok med sitt trotskistiske tankegods og vandret over i SV. Der er han nå blitt ideologisk Sovjet-ekspert og teoretisk ordfører SVs »kritiske» forsvar av sosialimperialismen og for SV s krav om styrking av statsmonopolkapitalismen.
Det er ikke det minste forbausende at trotskistiske ideer forbinder seg med sosial
demokratisk politikk, slik vi ser det i tilfellet Ebbing. Det er tvert i mot høyst naturlig, spesielt i en fase hvor klassekampen skjerpes og reaksjonen
samordner sine krefter.
Det avgjørende for oss kommunister er å avsløre og nedkjempe alle reaksjonære
teorier enten de kler seg i trotskistisk »venstre»-frakk (a la Ebbing 73) eller i sosialdemokratisk høyrefrakk (Ebbing 75).
I artikkelen »Om betydninga av den kjempende materialisme» peker Lenin på at et forsvar av materialismen – mot idealisme og reaksjonær ideologi – nødvendigvis må være en kjempende materialisme. Den levende materialismen, den marxistiske filosofien, kan bare forsvare sin posisjon i kamp! Mange av
Lenins viktigste bidrag til marxismen var nettopp kampskrifter mot ulike
revisjonistiske forvrengninger av marxismen. (Boka mot Kautsky!)
Tidsskriftet Materialisten står for en slik »kjempende materialisme». Etterhvert har dette tidsskriftet utviklet seg til å bli et fryktet våpen i kampen mot høyre- og
»venstre»-revisjonismen på brennende spørsmål innafor politikk, økonomi, filosofi, kultur osv. I en skarp polemisk stil har bladet retta avgjørende slag mot ei rekke opportunistiske og revisjonistiske retninger, samtidig som den har bidratt til å utdype den kommunistiske teorien på flere felt.
OG: Bladet er ikke et tidsskrift for »spesielt skolerte og interesserte». Materialisten vil nå fram til alle kommunister og progressive som ønsker å
stå bedre rusta til å forsvare marxismen og bekjempe revisjonismen.
SOVJETKAPITALISMEN
Den politiske og økonomiske bakgrunnen for kontrarevolusjonen er ikke temaet her, og interesserte henvises til AKP(m-l)s bok om sosialimperialismen og Nils Holmbergs artikler om emnet. Jeg nøyer meg derfor kort med å nevne en del
viktige faktorer:
– Eksistensen av borgerlig rett og vareforhold i det sosialimperialistiske Sovjets koloniale basis, dvs. grunnlaget for ett nytt borgerskap.
– At det gamle eksproprierte borgerskapet delvis fortsatt levde, og at disse arbeidet for å vinne tilbake sine privilegier.
– At utenlandske imperialistiske støttet og oppmuntret slike borgerlige grupper.
– At det fortsatt eksisterte omfattende individuell privatproduksjon i landbruket (f,eks. jordlapper for grønnsaksproduksjon).
– At utdanningssystemet i Sovjet ikke var sosialistisk i sitt innhold, noe som bidro
til at motsigelsene mellom kroppsarbeid og åndsarbeid ikke ønsket.
– At SUKP(b) os Stalin undervurderte, både teoretisk og praktisk, eksistensen av klasser og klassekamp under sosialismen.
Ut ifra slike objektive forhold, hjulpet av svakheter i kommunistenes linje, gjennomførte det nye byråkratborgerskapet sin kontrarevolusjon, erstattet proletariatets diktatur med borgerskapets diktatur.
Statens – og dermed også statseiendommens klassekarakter skiftet. For å videreføre og fullføre kontrarevolusjonen var det samtidig «nødvendig med en
lang rekke endringer på det økonomiske området, tiltak som har pågått helt siden slutten av -50-åra og fram til i dag. Alt dette har gjort kapitalismen i Sovjet
stadig mer åpen, før til at også mange av formene i den sosialistiske økonomien er likvidert.
Men fortsatt er den offisielle ideologien rettet inn på å skjule virkeligheten. Forfallet skal dekkes av marxistiske fraser, akkurat som klassediktaturet i vårt land er hyllet inn i en røyk av prat om demokrati. Her har Novosti-propagandaen fått hjelp av SVs Hans Ebbing, som det siste året har lagt mye energi i å tåkelegge Sovjets kapitalisme og imperialistiske karakter.
Jeg vil derfor først ta for meg det som nødvendigvis er hovedspørsmålet: Er arbeiderne skilt fra produksjonsmidlene, er arbeidskrafta vare i dagens Sovjet?
ARRBEIDSKRAFTAS VAREKARAKTER
Som nevnt oppsummerte Marx vareproduksjonens allmenne utbredelse og spesielt arbeidskraftas varekarakter sa et grunntrekk ved den kapitalistiske
produksjonsmåten.
Nettopp dette gir grunnlaget for utbytting og jakten på merverdi som produksjonens mål og motiv.
For Ebbing går denne problematikken trill rundt. En ting er at han for det sosialistiske Kinas vedkommende bruker eksistensen av lønnssystemet og konsumvaremarkedet som utgangspunkt for å definere arbeidskrafta som vare – om enn i modifisert form. (hva nå dette måtte bety). Der han i Kontrast nr. 1-75
også snakker om at arbeidskrafta i Sovjet har varekarakter kan vi naturlig nok bedre følge ham
Men når Ebbing i Kontrast nr. 3 skal videreføre polemikken er også den ‘modifiserte’ varekarakteren til arbeidskrafta i Sovjet blitt borte. Plutselig har ideologen slått opp i Kapitalen og funnet ut at arbeidskraftas varekarakter er fundamental for kapitalismens utbytting. Dermed må han også – siden
målet er å benekte kapitalismen i Sovjet – legge sitt første synspunkt fullstendig til side.
Fra Ebbing og over til virkeligheten i dagens Sovjet. Her må vi også leite bak den offisielle retorikken. For sjøl om de moderne revisjonistenes økonomiske litteratur flommer over av lovord om vare-penge-forholdas store betydning under ‘sosialismen’, mens profitt, rente o.l. er dagligtale, så er arbeidskraftas varekarakter et tabuord, Det eneste unntaket jeg kjenner er Sovjet-tidskriftet
Vopros Ekonomiki (Problems of economics) som i nr. 7 1967 uten skam erklærte: «Arbeidskrafta er vare under sosialismen.» (22)
Men oftest er referansene mer indirekte. Et av de viktigste eksemplene på ‘den nye tid’ i Sovjet er kjent som «Shchekino-eksperimentet», påbegynt ved et
kjemisk kombinat ved samme navn i 1967. Økonomen T. Barenkova oppgir at som et ledd i eksperimentet ble i gjennomsnitt 10-15 prosent av arbeidsstyrken
i bedriftene sagt opp. Hun oppgir at mellom 1/5 og 2/3 av avskjedigelsene ble gjort mulig gjennom at de gjenværende arbeiderne kombinerte yrker eller økte arbeidsvolumet i de gamle. Som kompensasjon fikk de arbeiderne som ikke ble oppsagt en bonus fra det som ble spart i lønnsutgifter ved at arbeidskameratene fikk sparken! (23)
Dette må knyttes til at Sovjet etter 1965 (de økonomiske reformene) gikk bort ifra prinsippet om at staten avgjorde antallet ansatte i bedriftene etter en sentral plan. I stedet ble avgjørelsene lagt til den enkelte bedrift, dvs. til toppsjiktet og direktørene. Samtidig ble det erklærte målet at hver bedrift skulle ha maksimalisering av profitten. Som det sies av to sovjetøkonomer:
«Siden lønnsomheten blir kalkulert ut ifra bedriftenes profitt, avhenger den verdi av nivået på produksjonskostnadene: jo lavere kostnad, desto større er profitten og desto høyere er følgelig profittrata.» (24)
Å gi opp arbeidere, som ledd i jakta på profitt, er i dagens Sovjet en rettighet for
bedriftsledelsen.
Formelt skal dette godkjennes av ‘ fagforeninga’, men det korporative systemet, og bonuspremier ved oppsigelser a 1a Shchekino gjør dette, sett fra arbeidernes side til en ‘trygghet som knapt finnes på papiret.
For å lette omsetninga av arbeidskrafta er det derfor opprettet; egne ‘Beboerforhold og sysselsettingskontorer’ i ulike deler av Sovjet . Oppsagte arbeidere blir henvist til disse kontorene, som ‘garanterer ‘ dem arbeid i henhold til ideologien om at arbeidsløshet ikke finnes. Arbeiderne har også rett til å
slutte , og melder seg da som arbeidssøkende.
På samme måten henvender byråkratkapitalistene seg til disse arbeidskontorene for å verve ny arbeidskraft. En sovjetisk avis, Sovjeti Tochikiston oppga i en artikkel 24. mai 1975 at siden opprettelsen i 1969 hadde i 1969 hadde ‘Beboerforhold og sysselsettingskontoret’ i Tadghikistan registrert over
58 000 personer som så etter arbeid. 113 000 av dem ble ansatt av bedrifter og organisasjoner. (25)
Akkurat som i vestlig kapitalistiske land bruker byråkratborgerskapet i Sovjet også avisannonser når de er på jakt etter arbeidskraft. Her presiseres det om en ønsker ledende personell eller vanlige arbeidere, noen oppgir å foretrekke
arbeidere som er ungkarer osv.
Denne utviklinga har ført til en stor ‘flytende arbeidsstyrke ‘ i det sovjetiske næringslivet, folk drar fra sted til sted og bedrift til bedrift. Dette gjelder både oppsagte arbeidere og folk som sjøl velger å slutte for å forsøke å selge
arbeidskraft a si til en høyere pris.
En av de få sovjetiske studier som bringer fram fakta om disse bevegelsene på arbeidsmarkedet oppgir at gjennomsnittsperioden en arbeider er ansatt ved samme bedrift bare er 3,3 år. Hvert 12-15 år flytter gjennomsnittsarbeideren til
gjennomsnittsarbeideren til en ny region . «Hvert år er det mange titalls millioner personer i nasjonaløkonomien som forflyttes», anslår denne forfatteren, «deres samlete antall overskrider 100 millioner. Omtrentlige kalkulasjoner viser at ikke mer enn halvparten av denne bevegelsen har forbindelse med utviklinga av produksjonen og av arbeidsstyrken.»
(26)
I ly av denne flytende arbeidsstyrken finner vi arbeidsløsheten. Gjennomsnittsarbeideren bruker 25-30 dager mellom jobbene, oppgir E. Manevich i Voprosy Ekonomiki nr.12 1973.(27) Men bak dette gjennomsnittet ligger store ulikheter mellom f.eks. faglært og ufaglært arbeidskraft.
Slik har kontrarevolusjonen fratatt arbeiderklassen kontrollen over produksjonsmidlene. Arbeidskrafta har blitt vare.
(Utdrag fra Sigurd Allerns artikkel »Sovjetkapitalismen og varespørsmålet», Materialisten nr. 3 / 1975.
Materialisten nr. 6 (3/75)
inneheld polemikk mot den særlege typen forsvar av sosialimpenalismen som SV-fraksjonen kring Hans Ebbing køyrer fram. Ebbing kallar seg »marxist-leninist», og i munnen på eit framgangsrikt medlem av SV tyder dette sjølvsagt ikkje anna enn at han stør hovudlina i den moderne revisjonistiske forfalskinga av Marx og Lenin si lære.
Nummeret avslører at Ebbing bruker Lenin mot Lenin på svært keiveleg vis, til
og med. Bak dei fine frasane hans ligg det eit politisk syn som kvar einaste revolusjonær og anti-imperialist i dag vil sjå er borgarleg teori.
Artiklane tar for seg Ebbing sitt fantasiprodukt om den klasselause staten i det han kallar »overgangssamfunnet» i Sovjet – fritt etter Trotski.
Det set klassikarane sitt syn på kapitalismen opp mot dei konstruksjonane Ebbing smir til for å løyne utbyttinga for profitt til dei nye tsarane i Kreml.
Og dei syner at Ebbing er minst like blind for kva revisjonisme og opportunisme er, som overløparen Kautsky var han som oppmoda arbeidarane i Tyskland til å
slutte opp om sosialistleiarar som stødde den imperialitiske krigen.
Til saman gjev dette mykje kunnskapar til den som vil vite meir om kva grunnlag kommunistane sitt syn på sosialimperialismen verkeleg byggjer på.
Bladet kostar kr. 8, – og du får det i alle Oktober-bokhandlane.