Bresjnev-regimet åpner Sibir for japansk monopolkapital
Av Ichihei Sugiyama
Vi bringer her et utdrag av en artikkel av den japanske journalisten Ichihei Sugiyama der han behandler den farlige gjenreising av Japans monopolkapitalisme som finner sted i dag, med støtte fra USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen. Bresjnev-regimets bidrag her er at det har slått dørene opp på vid vegg for de japanske monopoler til Sibirs kolossale råvareressurser.
For japansk monopolkapitalisme vil 1970 bli stående som året da den, under USA-imperialismens ledelse, begynte å spille en ny rolle i Asia. Ifølge statsminister Satos uttalelse, like etter møtet med Nixon i november 1969, går denne nye rolle ut på «å bringe stabilitet til Asia» og «skape en ny orden». Altså skal ikke Japan lenger være en kontrahent som bidrar til a tilfredsstille USA-imperialismens behov, men en «partner» som virker som den samme imperialismens agent.
Årsaken til denne «forfremmelse» er den japanske monopolkapitals sterke stilling i dag. Helt siden slutten av den annen verdenskrig har dens vekstrate vært usedvanlig høy. Av de kapitalistiske land ligger Japan i dag med hensyn tilvekstrate i bruttonasjonalprodukt nest etter USA. De japanske monopolkapitalister skryter av at de vil øke «hjelpen» til en del asiatiske land, dvs. investeringer og utbytting av de samme land, fra de 500 millioner den er i dag til en milliard dollar i 1972.
Et meget viktig trekk i den japanske monopolkapitalisme, sier Sugiyama, er at den er bygget opp av USA-imperialismen i den hensikt å gjøre Japan til «en barriere mot kommunismen». Før vi går videre om den økonomiske utviklingen, skal vi derfor ta med noen fakta om den militære stilling.»
På det militære området har USA-imperialismen fullstendig kontroll over Japan. I selve Japan er det 145 amerikanske baser med en samlet styrke på 40 000 mann og på Okinawa 120 baser med 45 000 mann. Den japanske regjering måtte en gang åpent innrømme at de japanske såkalte selvforsvarsstyrker også praktisk talt står under amerikansk kommando. Disse styrker, dvs. den japanske monopolkapitals væpnete makt, er på 250 000 mann. Det vil si 80 prosent av den styrke den gamlejapanske imperialisme rådde over da den i 1931 gikk til angrep på Kina, menstyrkenes ildkraft er i dag selvfølgelig langt større.»
I vest hører vi ustanselig om Japans veldige industrielle utvikling, men Sugiyamakan også fortelle om svakheten hos den japanske industrimakt.
«Den japanske monopolkapitalisme kan synes fryktinngytende, når en bare ser på vekstrater, produksjon osv. Men i virkeligheten er den så svak at den er helt avhengig av USA-imperialismen for å overleve. Økonomisk ligger dens dødelige svakhet i at den så å si fullstendig er avhengig av importerte råstoffer og olje for å holde industrien i gang. Det er sagt at hvis oljestrømmen fra Midt-Osten ble blokkert i Malakka-stredet, ville de japanske nøkkelindustrier stoppe opp før det var gått en måned. Skorten på råvarer, innskrenkete markeder både hjemme og ute har ført japansk økonomi inn i alskens motsigelser og vanskeligheter. Når så en kriseherjet USA-imperialisme eksporterer sine egne vanskeligheter til Japan, blir klimaet for de japanske reaksjonære stadig barskere.»
Etter å ha herjet rundt i mange land i Asia, Afrika og Latin-Amerika etter råvarer, har de japanske monopolherrer i dag kastet sine griske øyne på Sibir, forteller Sugiyama og fortsetter:
Nagano Sigeo, president for det japanske handelskammer og også president i det nye kjempemonopolet Nippon Steel Corporation, uttalte nylig: – Alle natur-ressurser som trengs for Japans økonomiske utvikling ligger urørte under jorda i Sibir. Å fremme det japansk-sovjetiske økonomiske samarbeid, med utnytting av Sibir som akse, er den viktigste oppgave for japansk økonomi i 1970-årene.
De japanske reaksjonære gjør i dag sitt ytterste for å realisere sine ærgjerrige ambisjoner om å utvide sitt hegemoni i Asia og Afrika – ved hjelp av sin militære overlegenhet og ivrig oppmuntret av USA-imperialismen. De afroasiatiske folk, særlig folkene i Sørøst-Asia, er i dag direkte truet av japansk militarisme.
Men både i og utenfor Japan vokser folkenes kamp mot den japanske militarisme seg stadig sterkere. De grusomme forbrytelser som under den annen verdenskrig ble begått av den japanske imperialisme, har de asiatiske folk ennå i friskt minne. De vil aldri tillate en gjenreising av det japanske reaksjonære herreveldet. I mange asiatiske land reiser det seg stadig skarpere advarsler mot de japanske reaksjonære, fordi de asiatiske folk vet, av bitter erfaring fra 30 år tilbake, hva det betyr å komme under dette reaksjonære åk.
Bresjnev-revisjonistene logrer –for japansk «Drang nach Sibir».
Men underlig nok later det til at de sovjetiske revisjonistledere ser en rosenrød framtid i japanske monopolherrers «Drang nach Sibir». Se f. eks. et avsnitt i artikkelen «Vår nabo Japan» i sovjettidskriftet Ny Tid(nr. 36,1969) som lyder: «Når en av toppmagnatene i japansk industri behager å uttale offentlig at han er takknemlig for de voksende kontakter med Sovjetunionen, viser det hvor dypt ideen om fredelig sameksistens har trengt ned, selv i et miljø som den japanske forretningsverden». De samme «toppmagnatene i japansk industri» får seg nok en god latter når de ser sine lumske hensikter i Sibir av de revisjonistiske sovjetlederne bli lagt ut som «fredelig sameksistens».
Sovjetlederne har slått dørene opp på vid vegg til Sibir for de japanske kapitalistene, fordi sovjetlederne har lidd katastrofalt nederlag i sin økonomiske konstruksjon. Derfor strekker de tiggende hendene mot de japanske industrimagnatene etter penger og kapital, i bytte for sine uendelige skogområder, jordgass, malm- og koppergruver osv. De ber japanske monopolherrer om a bygge en havn i Wrangel-bukta og har gitt det japanske luftfartsselskap (Japan Air Lines) fritt leide til å krysse tvers over hele Sovjetunionens territorium på sine ruter mot vest (London og Paris).
Sovjetlederne har søkt om å bli medlem i Den asiatiske utviklingsbanken – i hvilken hensikt? For å kunne trekke lån fra banken og delta i den imperialistiske investering og utbytting i asiatiske land? Sovjetlederne søker med iver å lære av de japanske kapitalistene slike ting som bedriftsledelse og øking av produktiviteten. Alt sammen monster de japanske monopolherrene har hentet i USA den gang de begynte sin ekspansjon og intensiverte utbyttingen av de japanske arbeidere.
Det er åpenbart at denne sovjetledernes intime kontakt og servilitet er den reelle kjerne i deres forhold til japansk monopolkapitalisme. Mens deres «angrep» på og «kritikk» mot japanske reaksjonære er et narrespill for å bedra folkene.
Gromyko, Sovjetunionens utenriksminister, ga nøkkelen til forståelse av sovjet-ledernes virkelige hensikter da han uttalte: «Den meningsforskjell som forekommer i enkelte internasjonale spørsmål, blir i høy grad oppveid av den faktor som tjener til a bringe våre to land (Sovjetunionen og Japan) sammen – deres interesse for fred, framfor alt fred i Asia og Stillehavet». De revisjonistiske sovjetledernes intime kontakt med og servilitet overfor de japanske monopolherrer og reaksjonære er en naturlig konsekvens av sovjetrevisjonismens allianse med USA-imperialismen.
Sovjetunionens aktive deltagelse i verdensutstillingen i Osaka, «Expo '70», i «full enighet med dens motto» var ingen tilfeldighet. Alt dette er bare et bevis på Bresjnev-revisjonistklikkens villighet til å opptrappe sin hemmelige allianse med de japanske reaksjonære og USA-imperialismen. De har til hensikt å gjøre bruk av denne alliansen i sin sosial-imperialistiske politikk for herredømme over og utbytting av Asia.
Her står den sovjetiske sosialimperialismen i diametral motsetning til de asiatiske folk som kjemper for frihet og uavhengighet, og den går i villskap mot
Folkerepublikken Kina, som blokkerer veien for sosial-imperialismen.
Men samme hva den lumske sammensvergelse mellom USA-imperialismen, den japanske monopolkapitalismen og den sovjetiske sosial-imperialisme forsøker seg på av triks og intriger, provokasjoner og aggresjon i Asia, er de dømt til fullstendignederlag. De asiatiske folk, i nær enhet med folkene i hele verden, er besluttet på å føre sin revolusjon fram til endelig seier og drive USA-imperialismen, sovjetrevisjonismen og de japanske reaksjonære i grava.
Hvis de monopolkapitalistiske gruppene i USA framturer i å forsterke sin aggresjons- og krigspolitikk, vil den dag uunngåelig komme da verdens folk vil henge dem. Den samme skjebne venter USAs med skyldige.
Mao Tsetung