Bokomtale: Et storverk om den kommunistiske motstandskampen

Av Aslak Storaker

2020-03 Bokomtaler

Aslak Storaker, bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder.

Terje Halvorsen:

Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940–1945

Vigmostad & Bjørke 2020, 470 s.

I mange år har jeg ønska meg et oversiktsverk om de norske kommunistenes motstandskamp under andre verdenskrig. Og ingen nålevende nordmenn trur jeg er bedre kvalifisert til å skrive den historien enn nettopp Terje Halvorsen, som både er en historiker som har arbeida med dette stoffet siden 1970-tallet og er sønn av den kjente motstandskjemperen Roald Halvorsen.

Halvorsen innleder med en lengre drøfting av kommunistenes stilling ved krigsutbruddet. Han gjør et poeng av hvor uforberedt en i Norge var på tyskernes «totale krig». Etter okkupasjonen skrev NKPs avis Arbeideren at motstandskampen regjeringa leda fra Tromsø, betød å «stille seg i den britiske imperialismens tjeneste». Men også Stortingets presidentskap førte sommeren 1940 forhandlinger med okkupasjonsmakten om å avsette kongen og regjeringa. Mange brukte lang tid på å ta inn over seg realitetene i de nye, rådende forhold med nazifisering, folkemord og «den totale krig». En del kom aldri riktig til å gjøre det.

NKP var det eneste partiet som opprettholdt en illegal organisasjon under hele krigen. Partiet holdt hele tida fast på sin prinsipielle antifascisme, med krasse angrep på fascismen, NS og jødeforfølgelser. NKP hadde en fordel framfor de andre partiene ved at mange medlemmer hadde lært om illegalt arbeid på kaderskole i Moskva og hadde medlemmer og sympatisører med militær erfaring fra den spanske borgerkrigen. Halvorsen anslår at mellom 6 000 og 10 000 mennesker deltok i kommunistisk motstandsarbeid, og at rundt 200 mista livet som følge av sitt engasjement.

Halvorsen gir en inngående og detaljert beskrivelse av hvordan kommunistene dreiv illegalt arbeid rundt om i landet, både delt inn etter geografisk område og aktivitetsform: illegale aviser, fluktruter, studiesirkler, militærtrening og likvidering av nazister. Mest sentralt står nok likevel partiets innsats i den militære sabotasjen, og boka går nøye gjennom hvilke aksjoner som blei gjennomført og hva slags politisk linje NKP førte for å fronte dette arbeidet.

Etter at Peder Furubotns overtok som partileder ved årsskiftet 1941/42 gjorde NKP et iherdig forsøk på å opprette en felles front med den øvrige motstandsbevegelsen og å vinne dem over for en linje med sabotasje av krigsviktig industri og forberedelser til partisankrig. De viktigste navnene her var foruten Furubotn, «Osvald»-gruppas leder Asbjørn Sunde og «Pelle»-gruppas leder Ragnar Sollie. Men Halvorsen lar oss også bli kjent med svært mange andre kvinner og menn som våga livet med sin innsats for friheten, for kvinnenes del blant annet i form av kurérvirksomhet og sanitetstjeneste.

Jeg synes det er fortjenestefullt at forfatteren bruker like mye plass på de motstandsheltene som blei arrestert, torturert og henretta, som de som lyktes og overlevde. Vi får også et godt innblikk i hvordan flertallet i Hjemmefronten og den norske regjeringa i Londons linje var å fokusere på holdningskamp mot nazifiseringen, og at militær aktivitet skulle begrenses til å trø støttende til ved en alliert invasjon. Den britiske regjeringa delte derimot NKPs syn på betydningen av den aktive motstanden. Fra høsten 1944 fulgte også Milorg opp og begynte sjøl med militær sabotasje.

Et sentralt element i den kommunistiske motstandskampen var at en skulle legge alle politiske uenigheter og klassemotsetninger til side for å samle flest mulig i kampen mot nazismen og okkupasjonen – en brukte derfor gjerne nasjonale og aksjonsrettede navn på aviser og paroler. Samtidig avviste en det nasjonalistiske synet om at en skulle holde oppe den norske industriproduksjonen og ikke foreta seg noe som kunne risikere norske liv, når millioner døde på slagmarka og i motstandskampen mot nazistene i andre okkuperte og angrepne land.

En svakhet med boka er at Nord-Norge nesten ikke behandles. Dette begrunnes med at det ikke var mulig for NKP-lag i Nord-Norge å opprettholde kontakten med NKPs sentralledelse på Østlandet, og at kommunistene der i hovedsak utførte motstandsarbeid for britisk og sovjetisk etterretning. Ellers er boka både levende skrevet og grundig dokumentert med hele 1117 kildehenvisninger. Det er ingen tvil om at dette er Terje Halvorsens store livsverk, som han har arbeida til og fra på helt siden 1970-tallet. Det er all grunn til å si seg fornøyd med resultatet.

Et storverk om den kommunistiske motstandskampen.