Bokomtale Blomster for å overleve

Av Erik Ness

2022-03 Bokomtaler

Blomsterselgerne

Sannar Araszadeh:
Blomsterselgerne
Himle Forlag, 2022, nå Tekst Forlag

Sannar Araszadeh er kurder og var 26 år da han flykta fra Iran. Det er vanskelig å være radikal og aktivist i hjemlandet, spesielt når man er medlem av et forbudt politisk parti. Etter tre år i Tyrkia kom han til Norge i 2011 som kvoteflyktning. Araszadeh er kanskje den eneste kurderen som har skrevet en roman direkte på norsk.

Boka, Den mørke solen over de trange smugene (2015), er den første boka fra Sannar Araszadeh. Nå har nummer en, Blomsterselgerne, kommet.
Først omtaler jeg den siste boka og så kommer en samtale med forfatteren.

Blomsterselgerne

Da jeg leste boka, slo det meg hvor lite man egentlig veit. Jeg kan litt om kurdernes historie og kamp, og har vært i Kurdistan på tyrkisk side. Har i flere år prøvd å forstå og analysere. Allikevel «forstår» man ikke helt. Denne boka hjelper.

Dette er ikke en historiebok, ingen årstall, navn på organisasjoner eller kriger, men en roman om noen få afghanske tenåringer i en landsby i Iran, som hadde flykta til Iran. De prøvde å finne en måte å bo på og skaffe seg mat. Boka handler også om skolegang med mobbing og to lærere, en tyrann og en vennlig.

Det er mye å bli forskrekka over, lite å glede seg over og mye sjokkerende i hverdagen. Millioner av unger har like utrygge liv som dem. Fort voksne, men barn uten å få være det. Hovedpersonene i Blomsterselgerne er to unge gutter som selger blomster i et lyskryss, når de må. For å overleve. De blir sendt dit av voksne fordi de heller ikke har salt til maten.

Fortellinga i romanen er at den ene gutten blir fanga opp, rekruttert til militæret og sendt til Midt-Østen. Skikkelig lurt, og det går forferdelig dårlig. Den andre bor hos ei gammel tante som banker han opp for det minste, og som bare greier å slappe av når opiumspipa er tent. Dagene går med til juling på skolen, skulking og å hvile ut ved moras grav – og å unngå den gamle, sure tanta.

Dette er naturligvis tragisk og trist. Kunsten er å skildre angsten og savnet, mangelen på noen å stole på, en venn. Det er ganske sjelden noe å bli glad av – eller noen å bli glad i. Bokas styrke er når vi kommer litt under huden på de to guttene, og ikke bare hva de gjør og har gjort, men føler gråten og gleder seg over smilet. Det er her forfatteren får oss til å «forstå». Det er også politikk, uten politiske ord. Man behøver ikke få argumenter for å forstå.

Når man ser reportasjer på tv, når neste bok man leser er om de unge krigerne i Syria fra Afghanistan, blir analysa sterkere og man forstår mer.

Unger i andre fattige land, for eksempel i India, selger pocketbøker og servietter i lyskryss. De presser ansiktene sine mot ruta på drosja, og vi vender ansiktet vekk i nødverge.

Bare en liten sommerferie unna har vi Moria-leiren, øya noen av oss ikke drar til lenger fordi bare et glimt av leiren spolerer ferien.

Boka er skrevet rett på norsk, ikke oversatt. Det er en prestasjon etter noen få år i Norge. Det er formuleringer som gjør at vi skjønner at morsmålet til Sannar Araszadeh ikke er norsk. Av og til tenkte jeg at det styrka oppriktigheten, at det er en «utafra» som skriver. Ei bok av kjøtt og blod – tårer og noen få lysglimt.

En prat med forfatteren

Av og til hjelper det leseren å vite litt om forfatteren. Derfor et lite intervju.
Du kom til Bodø. Var det første du gjorde, å sette deg ned med ordboka å lære deg norsk?
– Nei, jeg var aleine, en fremmed og kjente ingen. Jeg gikk til sjøen, satt på en stein, grublet og så på bølgene. Var innom biblioteket og leste noen bøker på persisk.
– Jeg likte ikke det norske språket, og brydde meg ikke om å kunne lese norske bøker. Etter tre måneder begynte jeg på norskkurs, men synes det var kjedelig. Broren min måtte vekke meg om morgenen for å få meg på skolen.

En forfatter blir til
Men du begynte skrive, etterhvert.

– Det gikk kort tid etter at jeg begynte på norskkurset, noen få korte setninger. Det husker jeg godt. Det handlet om fugler, sjø, bølger, frihet, liv, kjærlighet til dyr og mennesker, himmel …

Tankene mine var alltid veldig forskjellige. Når jeg skrev en setning, tenkte jeg veldig dypt og skrev meningsfylt. Jeg hadde både evne, vilje og tro på at jeg kunne skrive. To av lærerne mine hjalp meg mye med å skrive korrekt norsk. De oppmuntret meg, og sa at setningene mine var sterke.

En dag ble jeg innkalt til et møte med en sykepleier fra kommunen. Hun oppdaget at jeg var veldig glad i å skrive, og sa hun kjente en mann, Kurt Lyngved, som kanskje kunne hjelpe meg. Da fikk jeg håp. En ettermiddag gikk søstra mi og jeg på kontoret hans. Jeg banket på døra, og etter litt klarte jeg å fortelle han at sykepleier W hadde sendt meg for å bli kjent med han. Vi fikk en kopp kaffe, søstera mi og jeg. Så begynte jeg å prate, tok skriveboka ut av sekken og la den på bordet foran han. Han sa at han har aldri hadde møtt en flyktning som liker å skrive og at han gjerne ville hjelpe meg på fritida. Kurt Lyngved er leder av Batteriet Nord-Norge i Bodø. Han ble læreren min. Hver gang jeg møtte han, gikk vi gjennom tekstene. Jeg fikk både kunnskap og erfaring.

Nå er den andre boka ferdig.

Erik Ness, redaksjonsmedlem i Gnist