Marx 2020. After the crisis
London: Zed Books, 2016, 240 s.
Vi som har levd en stund, ser alltid med forventning til nye bøker av Ronaldo Munck, en argentinsk-født sosiolog som for det meste har hatt sitt tilholdssted i Irland. Gjennom mange tiår, og 30 bøker, har han levert viktige bidrag til studier av imperialisme, kapitalisme og globalisering, med en gjennomgående interesse for produksjonsmåter og arbeiderbevegelse. Som man kan vente med hans bakgrunn, er det hans oversikt over latinamerikansk politikk og fagbevegelser i «den tredje verden», som nok har sett spor etter innenfor og utenfor de akademiske murene.
Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Det har aldri vært noen tvil om at Munck har hentet mye av sin inspirasjon og sine analyseredskaper fra det som dekkes av samlebegrepet «marxisme», noe som tidlig gjorde han i stand til å avsløre nyliberal retorikk omkring globalisering, utvikling og formelt demokrati. Men samtidig har han alltid vært kritisk mot de sider ved marxismen som springer ut av den rådende eurosentrismen på Marx’ egen tid, og har både vært åpen for – og selv medvirket til – meningsfulle korreksjoner og revisjoner.
Det som etter mitt syn gjør at Munck fortsatt er verdt å lese, er den utrolige oversikten han har over både klassisk og nyere litteratur på nær sagt alle felter av betydning i dagens samfunn. Ettersom han også skriver uten jålete akademisk sjargong, er det umulig å lukke boka uten å ha fått ny kunnskap og perspektiver som utfordrer vanetenkning. Marx 2020 er også forbilledlig bygd opp, med egne kapitler om Marx og historie, Marx og naturen, Marx og kultur, Marx og religion, Marx og arbeid og Marx og kjønn. Kapitlene er dessuten inndelt slik at vi først får presentert klassiske formuleringer basert på mesterens egne skrifter, før Munck går videre til egen vurdering av hvordan disse har blitt brukt – for ikke å si misbrukt – gjennom 1800- og 1900-tallet. Det tredje leddet er de siste tiårs kritikk som er lansert, i første rekke i den akademiske verden, og da særlig fra retninger som gjerne begynner med «post» (postmodernisme, poststrukturalisme, post-utvikling, postkolonialisme osv.) Som oftest henter de mer fra litteraturvitenskap og filosofi enn fra historie og samfunnsvitenskap, dvs. at de er mer opptatt av tekst enn av kontekst. Han ser ut til å føle seg mer hjemme i dette selskaper enn det han har gitt uttrykk for tidligere.
For å oppsummere kort: Jeg synes at Muncks klassiske presentasjon gir god mening for dem som ikke har så lang fartstid, at mange av de kritiske vurderingene av marxistiske og sosialistiske bevegelsers historie i de siste to årene er vel verdt å lytte til, og at de som vil finne ut av hva de ulike post-retningene står for, kan bli opplyst. Men det betyr ikke deres innvendinger mot mer klassiske marxisme treffer så særlig godt, i stedet synes jeg at de ofte vrangleser. Deres mangler og svakheter trer enda tydeligere fram når de samles på et brett. Det er én ting å gå Marx og mange av hans disipler etter i sømmene og antyde måter å fornye på som kan gi en revitalisering. Men det er ikke det som er deres anliggende, de er mer ute etter å skrinlegge mye av selve kjernen i det som gjør Marx så aktuell, til og med i kretser som før krisa i 2008 ikke ville drømt om å ta hans navn i sin munn.
Selv om Munck selv ikke går fullt så langt, er det klare berøringspunkter til «post»-tilnærminger, det vil si at tenkning (diskurser) langt på vei lever sitt eget liv, at historisk materialisme er deterministisk, og at det ikke finnes store fortellinger om motsetning mellom arbeid og kapital, eller om merverdi, profittrater og akkumulasjon. Det verst tenkelige i et slikt perspektiv er jo at dette hos Marx blir sett på som allmenngyldige, eller universelle, forhold. Noe slikt skal jo som kjent ikke finnes, og da særlig ikke hvis noen av røttene hos Marx kan spores tilbake til europeisk opplysningstid. Det som nærmest trumfer alt, er identitet (kjønn, etnisitet, nasjon), som et langt stykke på vei oppfattes som løsrevet fra klasser, arbeid og andre maktforhold enn dem springer ut av «diskursiv» makt. Mens Munck i tidligere verker har hatt stor nytte og glede av Gramsci, ser også hans stjerne nå ut til å blekne. Derfor fascineres forfatteren av økofeminisme, men er mindre opptatt økososialisme eller marxistisk økologi, slik John Bellamy Foster, Ian Angus og andre står for.
Når det gjelder 1800- og 1900-hundretallet, har forfatteren sans for å forstå sammenhengen med teori og praksis, men når han beveger seg inn i vårt eget hundre år, blir interessen for det siste mindre. At tida ikke akkurat er preget av revolusjonære sprang, og at store deler av den vestlige arbeiderklassen (i vid forstand) har pakket vekk sigd og hammer, er det lett å bli enige om. Men det å føre en defensiv kamp er tross alt noe annet enn å velge defaitisme som svar.
Akkurat når leseren synker litt ned i tristhet, glimter Munck til igjen i siste kapitlet. Her gjenoppdager han klasser og kamp (for ikke å si klassekamp), og ønsker oss lykke til i anti-kapitalistiske bevegelser. Men da er det synd at han har misbrukt sjansen til å gi oss bedre redskaper på veien, og at han i tidligere kapitler har vært for ukritisk overfor Marx’ kritikere.